Den hellige Albert den Store (~1206?-1280)

Den hellige Albert den Store (lat: Albertus Magnus; fr: Maubert) ble født rundt 1206 (noen kilder sier 1193, andre rundt 1200) i borgen Lauingen ved Donau nær Augsburg i Schwaben i Bayern i Tyskland. Han kom fra en velstående og mektig militærfamilie og var eldste sønn av greven av Bollstädt. Han var liten av vekst, men kraftig bygd og hadde gigantiske skuldre og en føflekk på et øyelokk. I skogene nær familieslottet jaktet Albert og broren Henrik med hauker og hunder og ble eksperter på falkejakt. Sin første utdannelse fikk de i hjemmet av privatlærere. At både Albert, broren Henrik og en søster senere ble dominikanere, vitner om familiens fromhet.

Vi vet ikke noe sikkert om hans første utdannelse, om han mottok den hjemme eller på en lokal skole. Som ung, muligens som 16-åring i 1222, ble Albert sendt for å studere jus i Bologna og filosofi, matematikk og medisin på det berømte universitetet i Padova under oppsyn av en onkel som var kannik der. Han viste seg å være en fremragende student, og en strålende fremtid lå foran ham i en godt betalt karriere. Men Gud hadde andre planer for ham.

For i Italia møtte han en landsmann som var blitt den første tyske dominikaneren, den salige Jordan av Sachsen, ordenens andre generalmagister etter den hellige Dominikus' død den 4. august 1221. Jordans enorme karisma ga ham tilnavnet «skolenes sirene» der han reiste fra sted til sted og vervet rekrutter til den unge Prekenbrødrenes orden (Ordo Fratrum Praedicatorum – OP). Det Albert hørte gjorde stort inntrykk på ham, og han avla løfte om å bli dominikaner.

Men han nølte, både fordi han tvilte på om han klarte å stå fast og fordi onkelen prøvd å holde ham unna dominikanerordenen. Under påskudd av at å reise bidrar til å forme en ungdoms karakter tok han Albert med på en reise til Venezia, og samtidig skaffet han fra paven en annullering av det løftet nevøen hadde avlagt og som han syntes var så uoverveid.

Da de kom tilbake til Padova, dro Albert til universitetet, hvor han hørte en preken av Jordan om de unge menn som vaklet mellom sikkerhet og tvil, som nølte fordi de fryktet at de ikke ville klare å stå fast, når de i virkeligheten burde vie seg helt til Gud og stole på ham. Albert var forbløffet over det han hadde hørt, og etterpå spurte han Jordan: «Mester, hvem har lagt mitt hjerte åpent for deg?» Jordan trøstet ham med at han ikke hadde talt til noen bestemt, men til alle som måtte føle det slik, men det var uten tvil et budskap fra Gud til ham personlig. Albert ba straks om opptak i ordenen, og det skjedde trolig i 1223. Deretter fullførte han sine teologiske studier.

Da greven av Bollstädt hørte at sønnen var blitt tiggermunk, ble han rasende og det ble snakk om å hente gutten tilbake med makt. Men det kom ikke noe ut av det, for Albert ble diskret flyttet til et annet kloster. Han ga også avkall på sin arv.

Det fortelles i en legende fra denne tiden at Albert ikke hadde båret den hvite ordensdrakten lenge da det ble klart for ham at han ikke kunne komme opp mot sine blendende dyktige medstudenter. Alt konkret som han kunne ta fra hverandre og studere, kunne han forstå, men de abstrakte vitenskaper lå for høyt for ham.

Han bestemte seg for å rømme fra alt og planla en avreise i det stille. Han satte omhyggelig en stige inntil muren og ventet på en anledning. Da han knelte ned for et siste Ave Maria før han skulle klatre over muren, viste Jomfru Maria seg for ham. Hun irettesatte ham mildt for at han hadde glemt henne – hvorfor hadde han ikke husket å be henne om det han ønsket? Deretter ga hun ham den intellektuelle gaven han så sterkt ønsket, og deretter forsvant hun.

Denne legenden er bevart nesten uendret i århundrenes løp, og uansett sannhetsgehalt i den, er det et faktum at Albert alltid siden var svært hengiven til Maria og en enestående intellektuell.

Han fortsatte sine studier, trolig i Köln, hvor han underviste i 1228. Samme år ble han presteviet, og nå begynte han å lese Aristoteles' verker. Hans kritiske forelesninger om Peter Lombards «Sentenser» skaffet ham et navn, og han ble senere kjent som den fremste tyske lærde i middelalderen. Etter at han var ferdig med utdannelsen, underviste han i ordenens klostre i Hildesheim, Freiburg (im Breisgau), Regensburg (i to år), Strasbourg og igjen i Köln. Han reiste til fots fra et sted til et annet, prekte, ba og observerte, og han plukket opp en mengde informasjon.

I 1240 ble Albert sendt til Paris, hvor han bodde i klosteret Saint-Jacques til 1248. Her minnes han fortsatt gjennom stedsnavnene Place Maubert og Rue Maitre-Albert i Latinerkvarteret. Han studerte under en magister til han selv tok sin magistergrad i teologi i 1244. I tre år underviste han også ved universitetet i Paris.

Nå bestemte dominikanerne seg for å åpne fire nye høyskoler, studia generalia, og i 1248 ble Albert utnevnt til regent for høyskolen i Köln. Fra da av oppholdt han seg mest der, og den nye dominikanerhøyskolen som han bygde opp og ledet, skulle bli et midtpunkt for åndelig og geistlig videreutdannelse. Som rådgiver for Kölns erkebiskop Konrad av Hochstaden fremmet han planen for byggingen av Kölns domkirke, Kölnerdomen (1248-1880).

En av hans elever var Ulrik av Strasbourg, men den mest berømte eleven var en ung italiensk mann ved navn Tommaso d'Aquino, mer kjent som den hellige Thomas Aquinas, som studerte hos Albert i fire år, først i Paris og deretter i Köln. Albert innførte Aristoteles' system i teologien, og det er som banebryter for dette systemet i høymiddelalderens filosofi og teologi at han har størst betydning. Han la der grunnlaget som Thomas Aquinas bygger på. Thomas skulle videreutvikle sin lærers tenkning og bli en av de største skolastikere i middelalderen. Albert var den første vestlige teolog som gjorde et skarpt skille mellom tro og fornuft, og understreket begges verdi. Han insisterte på at «utelukkende med fornuften kan ingen komme til erkjennelse av Treenigheten, inkarnasjonen og oppstandelsen.» Han skrev også mer om Maria enn noen andre på den tiden.

Hans medbrødre hadde så stor tiltro til Albert at de valgte ham til tysk ordensprovinsial i 1254. Hans provins Teutonia omfattet alle ordenens klostre i det tysk-språklige området, inkludert Alsace og Belgia. De neste årene dro Albert gjennom de tyske landene på visitasjoner til alle klostrene, nesten bestandig til fots, som han også foreskrev sine brødre. Han innkalte kapitler, påla bot, forsikret seg om at reglene ble respektert og fremfor alt forkynte han gjennom sitt eget eksempel.

I 1256 dro han i egenskap av provinsial til Paris for å delta på ordenens generalkapittel. Blant andre ting ble det der bestemt at dominikanere ved universitetene ikke skulle kalles «magister», «doktor» eller noe annet, men bare ved sine navn. Dette var direkte knyttet til Albert, for fordi han var blitt kalt «universaldoktor», viste misunnelige sekulære professorer fiendskap mot tiggerbrødrene, noe som forsinket tildelingen av grader til Thomas Aquinas og den hellige fransiskaneren Bonaventura av Bagnoregio.

På generalkapitlet i Firenze i 1257 var Albert ferdig med sin periode, og han trakk seg som provinsial for å vie seg til studier. Han dro til Roma, hvor han forsvarte tiggerordenene mot angrepene fra sekularpresteskapet, og spesielt fra konservative som Vilhelm av Saint-Amour (ca 1200-72). Han hadde angrepet tiggerordenene i voldsomme ordelag i sin pamflett De novissimorum temporum periculis, «Om de siste dagers farer». Der gikk han så langt som å beskrive tiggerordenene som de falske profetene som innvarsler Antikrists komme. Bonaventura skrev et svar, De paupertate Christi, «Om Kristi fattigdom», og Thomas fikk i oppdrag å skrive et annet svar, der han forsvarte tiggerordenene. Det endte med at både Thomas og Bonaventura mottok sine magistergrader i teologi den 15. august 1257. I 1259 ble Vilhelm av Saint-Amour fordømt av pave Alexander IV (1254-61).

Mens Albert var i Roma, var han professor i Den hellige Skrift noen år, og samtidig prekte han i kirkene og var delvis teolog ved den pavelige kurie i Anagni med tittel «Magister for det pavelige palass». I praksis var dette den stillingen som pavens personlige teolog som helt fra Dominikus' tid som regel har vært innehatt av en dominikaner. I Roma var han i 1259 med på å tilrettelegge studier for hele Dominikanerordenen, sammen med Thomas Aquinas og Peter av Tarentaise – sistnevnte ble senere den salige pave Innocent V (januar-juni 1276).

Men uheldigvis for Albert og hans studenter varte hans akademiske «hvilepause» ikke lenge. Den 5. januar 1260 ble han mot eget ønske, men på pave Alexander IVs uttrykkelige ordre, utnevnt til biskop av Regensburg, et bispedømme som var i en bedrøvelig tilstand. Ordensgeneralen, den salige Humbert av Romans, forsøkte også forgjeves å forhindre utnevnelsen. Albert ble innsatt i Regensburg som biskop Albert II. Han overtok ikke embetet med stor glede, og håpet at det snart ville bli funnet en verdig etterfølger.

Albert begynte å rydde opp i administrasjonen og økonomien og satte i stand forfalne bygninger. Med sitt eget eksempel viste han presteskapet et liv i renhet, streng fattigdom, harde botsøvelser og fromhet. Han ryddet opp i prestenes konkubinat, lediggang og simoni. Når det gjaldt biskopsdrakt, nøyde han seg med et par kraftige sko, som han trengte til sine lange reiser til fots. Folket var forbløffet og kalte ham «biskopen i tresko» eller ganske enkelt «bondetamp».

Men Albert hadde ikke noen spesiell suksess som administrator, for han manglet den hensynsløse personligheten og de helt spesielle egenskapene som ville vært nødvendig. Prestene ble krenket av hans enkelhet og avviste hans reformer, og de griske adelsmennene nektet å gi tilbake Kirkens eiendommer de hadde forsynt seg med. Etter to år som biskop bega han seg i 1262 til Roma for å be pave Urban IV (1261-64), som hadde overtatt som pave etter Alexanders død, om å bli løst fra embetet, overbevist om at han kunne gjøre bedre nytte som universitetslærer. Paven etterkom ønsket, til stor lettelse for dominikanernes generalmagister, som forgjeves hadde prøvd å overtale Alexander IV til ikke å utnevne Albert til biskop.

Albert dro tilbake til studiehuset i Köln, men året etter hadde paven allerede funnet en ny oppgave for Albert: Han sendte ham som korstogspredikant til alle tyskspråklige land i 1263-64 for å preke Det 7. (8.) korstog. Selv om Albert allerede begynte å bli gammel, gikk han det neste halvannet året fra by til by og land til land i Tyskland og Bøhmen og helt til Litauen og prekte lidenskapelig og suksessfullt om korstogsideen sammen med fransiskaneren Berthold av Regensburg. Men dette arbeidet fikk en slutt da pave Urban IV døde i 1264.

Deretter tok han igjen opp sin kjære lærergjerning. Han virket mellom 1264 og 1266 i Würzburg, deretter fra 1266 til 1269 i Strasbourg, og han vendte til slutt i 1269 tilbake til Köln. Der underviste han i de siste årene av sitt liv i teologi, bare avbrutt av det økumeniske konsil i Lyon i 1274. Like før han skulle dra til Lyon, kom beskjeden om at hans disippel og venn Thomas var død i det lille klosteret Hautecombe på vei til Lyon, ennå ikke 50 år gammel. Til tross for sjokket dro Albert til konsilet, hvor han deltok som den ledende teolog ved siden av Bonaventura. Spesielt arbeidet han sammen med Peter av Tarentaise og biskopen og klassikeren Guillaume de Moerbeke (ca 1215-ca 1286) om det viktige spørsmålet om gjenforening med grekerne.

Alberts siste offentlige opptreden fant trolig sted i 1277, da han 71 år gammel skyndte seg til Paris til fots for å forsvare Thomas Aquinas' skrifter. Noen av dem var blitt kraftig angrepet av universitetet i Paris og byens biskop Stefan Tempier. Albert utfordret universitetet til å eksaminere ham personlig om Thomas' lære – som i en viss betydning også var hans egen – men til tross for at han forsvarte sin disippel og gode venn sterkt og briljant, klarte han likevel ikke å forhindre fordømmelsen av visse punkter.

Albert hadde store kunnskaper og behandlet de fleste vitenskapelige emner i sine mange bøker og ble regnet som et universalgeni på sin tid, noen mente også at han måtte være en trollmann. Hans skrifter utgjør 38 bind, og omfatter foruten teologi astronomi, meteorologi, geologi, botanikk, zoologi, mineralogi, antropologi, kjemi, fysikk, mekanikk og arkitektur. Blant hans mange verker var De vegetabilibus og Summa de creaturis. Hans hovedverk om teologi var Summa theologiae og De unitate intellectus contra Averrem, foruten hans kommentar til Peter Lombards Sentenser. Men han manglet sin elev Thomas Aquinas' evne til å skape syntese av dette stoffet. Til gjengjeld la han større vekt på empiriske undersøkelser enn de fleste av sine samtidige, og utmerket seg blant annet ved sine omhyggelige studier av planter og dyr.

I 1278 fikk Albert plutselig hukommelsestap mens han sto og foreleste. Det var begynnelsen på en nedbrytende hjernesykdom som i dag antakelig ville fått diagnosen Alzheimer eller en annen form for demens. To år senere, den 15. november 1280, døde han plutselig og fredfullt mens han satt blant sine medbrødre i Köln. Hans legeme ble ikledd pontifikale gevanter og lagt i en trekiste, som ble plassert i et midlertidig hvelv nær høyalteret i Kölns dominikanerkirke. Mye tyder på at legemet ble preparert før begravelsen, for da Regensburg ba om at de jordiske restene av deres tidligere biskop skulle overføres til byen, ble dette avslått, i stedet fikk de tilsendt en relikvie, en bit av den helliges indre organer, «som hadde vært gravlagt bak høyalteret».

Etter rundt tre år var den permanente graven ferdig i koret, og Alberts legeme ble flyttet dit. Legemet ble da funnet fullstendig bevart. Det ble lagt i den samme kisten og satt i det nye hvelvet, og der ble det i to århundrer.

Etter at universitetet i Köln vokste til imponerende proporsjoner og Alberts popularitet økte i samme grad, syntes ikke graven i dominikanerkirken lenger passende for hans hellige relikvier, så et praktfullt mausoleum ble bygd. Under translasjonen av relikviene til denne graven i 1483 ble legemet igjen undersøkt i nærvær av mange dignitærer. Det var da redusert til et skjelett. Det ble plassert i et glasskrin og forble der i mange år.

I 1804 ble relikviene fjernet fra den ødelagte dominikanerkirken og overført til i den mektige senromanske basilikaen St. Andreas i Köln hvor det fortsatt hviler i krypten. Dette skjedde uten noen seremonier, siden Köln da var okkupert av Napoleons soldater. Hans relikvier hviler fortsatt i en steinsarkofag i krypten. Hans hodeskalle oppbevares i sognekirken i Lauingen, mens et skulderblad befinner seg i domkirken i Regensburg.

Albert ble saligkåret i 1622 av pave Gregor XV (1621-23) og helligkåret den 16. desember 1931 av pave Pius XI (1922-31), som samtidig utnevnte ham til kirkelærer. Hans minnedag ble skrevet inn i den romerske kalenderen i 1932. Den ærverdige pave Pius XII (1939-58) utnevnte ham i 1941 i brevet Ad Deum til skytshelgen for naturvitenskapsmenn. Som den eneste lærde har han tilnavnet «Magnus», den Store. Han ble allerede mens han levde kalt Doctor universalis, «Universallærer». Han er også kjent som Doctor Expertus.

Hans minnedag er 15. november og hans navn står i Martyrologium Romanum. I Østerrike feires han dagen etter, da 15. november er opptatt av nasjonalhelgenen Leopold III. Dante nevner ham blant dem som elsker visdom. I kunsten avbildes han som lærer, gjerne sammen med Thomas Aquinas, eller som biskop med mitra, stav og bok, eller i dominikanerdrakt. Hans attributter er bok og fjærpenn.