De hellige erkeengler Mikael, Gabriel og Rafael

De hellige erkeengler Mikael, Gabriel og Rafael blir navngitt i Bibelen. De blir nå feiret sammen den 29. september, som alltid har vært Mikaels minnedag. Dagen het på norsk Mikkelsmesse, Mikeli eller buferdsdagen. Dette er ikke en helgenfest i egentlig forstand, ettersom det dreier seg om engler.

Den hellige Mikael (navnet betyr «Hvem er som Gud?») var den erkeengelen som var lederen for de englene som var trofaste mot Gud. Han ledet dem i den seierrike kampen mot Satan og alle hans falne engler til forsvar for alle Guds venner. Helt fra begynnelsen av kristendommens historie er det vitnesbyrd om ærbødighet for ham, og han ble også æret av jødene. Han regnes som en av de sju englene som står for Guds trone (Tob 12,15; Åp 8,2-5). I den østlige ritus og mange andre steder regnes han som den fremste blant alle englene, «serafenes fyrste». I Daniels bok omtales han som «en av de fremste høvdingene» (10,13 ff) og «den store fyrsten» (12,1). Judasbrevets vers 9, hvor han omtales som «overengelen», siterer sannsynligvis en del fra det apokryfe jødiske verket «Moses' himmelfart» som har gått tapt. I den velkjente fortellingen i Johannes' Åpenbaring (12,7-9) kan man lese hvordan Mikael og hans engler kastet den ildrøde drage med syv hoder og ti horn ut fra himmelen, den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan, han som forfører hele jorderiket. Historien om denne «krigen i himmelen» bidro til at Mikael i vesten ble æret som anfører for himmelens hærskare og beskytter av kristne i alminnelighet og av soldater i særdeleshet.

Tradisjonen gir Mikael fire ansvarsområder. Det første er å slåss mot Satan. Det andre er å redde de troendes sjeler fra fienden, spesielt i dødstimen. Det tredje er å være forkjemper for Guds folk, jødene i Det gamle Testamentet, de kristne i Det nye, derfor var han skytshelgen for Kirken. Det fjerde er å hente sjelene bort fra jorden og bringe dem for dommen.

I «Moses' himmelfart» og andre lignende skrifter er Mikael «den store anfører, som er satt over den beste delen av menneskeheten». Det tidlige kristne verket «Hermas' hyrder» fra 100-tallet fremstiller Mikael som en engel av majestetiske dimensjoner, som presiderer over kjennelsene når pilekvistene, noen vokser og noen visner bort, er brakt for inspeksjon og dom. Han hadde autoritet over «dette folket og styrer dem, for det var han som ga dem loven (o) og leder/har oppsyn med dem til hvem han ga den for å se om de holdt den». I «Abrahams testamente», som også er fra 100-tallet, er Mikael hovedpersonen, hvis forbønn er så mektig at sjeler kan reddes til og med fra helvete. Kanskje dette avsnittet inspirerte den offertorieantifonen som tidligere ble brukt i den romerske liturgien for de døde: «Sed signifer Sanctus Michael repræsentet eas in lumen sanctam: Quam olim Abrahæ promisisti, et semini eius. Måtte Mikael fanebæreren føre dem til det hellige lys, som du i fordums tid lovte Abraham og hans ætt».

Det synes som om Mikaels formelle kult begynte i øst, hvor han ble ansett for en særlig beskytter av syke. Keiser Konstantins bygde en kirke til hans ære for dette formålet i Sosthenion utenfor Konstantinopel. Varme kilder ble også viet til ham i Hellas og Lilleasia.

Ærefrykten for Mikael ble sterkt økt i vest ved det syn av ham som skal ha blitt sett av noen gjetere i Monte Gargano i Sørøst-Italia mellom 492 og 496. Det skal ha skjedd den 8. mai 495, og denne hendelsen feires den 8. mai. Hit strømmer fortsatt mengder av pilegrimer fra hele verden til den berømte Mikaelsgrotten. Denne åpenbaringen ga helst sikkert anledning til legenden om et lignende syn som den hellige biskop Autbert av Avranches skal ha hatt i 709 på Mont-Saint-Michel i Frankrike. (Feires også som en egen lokal fest 16. oktober). Der ble det bygd et benediktinerkloster på slutten av 900-tallet; det ble innviet i 993. Senere var det mer vage lokale legender om et syn på St. Michaels fjell i England på 700-tallet, ved Stranberg nær Stuttgart og andre steder. Stort inntrykk gjorde også historien om at den hellige pave Gregor I under en pest i Roma i et syn så engelen Mikael over Hadrians mausoleum, hvor han tørket sitt blodige sverd og stakk det tilbake i skjeden. Da pesten tok slutt, ble mausoleet kalt Engelsborg (Castel Sant'Angelo) til ære for ham. Hans kult spredte seg enda mer etter langobardenes seier over sarasenerne i 663, som ble tilskrevet hans inngripen.

Over hele kristenheten ble St. Mikaelskapeller bygd på toppen av høyder og fjell: et på Skirrid Fawr nær Abergavenny ble det valfartet til også etter reformasjonen. Den afro-amerikanske sangen «Michael, row the boat ashore! Alleluia!» synes å romme en reminisens av den meget gamle tradisjon om erkeengelen Mikael som tar imot og veier sjelene på dommens dag. Han er menneskehetens beskytter, og minner oss om at djevelen finnes og er virksom. Det er godt å anrope den hellige Mikael som vern mot djevelens renkespill. Mikael var regnet som alle menigheters beskytter. Kirkebilder viser gjerne den fromme Mikkel enten som sjeleveier med en vekt, eller med et spyd eller sverd som det ondes bekjemper, gjerne i form av en drage. Mikaelsbrorskap dannet seg i Napoleonstiden og spesielt under kampen om Kirkestaten under pavene den salige pave Pius IX og Leo XIII.

Den hellige Gabriel (navnet betyr «Guds kraft») er en av de tre erkeengler som står ved den himmelske trone og overbringer menneskene åpenbaringer fra Gud (Luk 1,19). Gabriel er opphavets engel, i motsetning til Mikael, som er endetidens engel. Gabriel hjalp profeten Daniel å forstå sine visjoner som forkynte tidspunktet for Kristi komme (Dan 8,15 og 9,21), han forkynte for Sakarias om Johannes Døperens fødsel (Luk 1,11-20), for Maria om Frelserens fødsel (Luk 1,26-38), og for Josef i en drøm at Maria skulle føde Jesus (Matt 1,20-23), at Den hellige Familie måtte flykte til Egypt (Matt 2,13), og at de kunne vende tilbake (Matt 2,20). Gabriels hilsen til Jomfruen, «Hill deg (vær hilset), full av nåde», er en av de mest kjente og brukte kristne bønneanrop. Etter tradisjonen var Gabriel også vokter av Edens hage, og identifiseres med den engelen som fordriver Adam og Eva derfra. Tradisjonen vil ha det til at det også var han som «styrket» Jesus i Getsemane. Også i Islam er Gabriel Guds sendebud som meddeler profeten hans åpenbaringer.

Gabriel har vært æret siden 100-tallet, og i den syriske kirken er han den første blant englene. Han ble først anropt i liturgien i Allehelgenslitaniet, som stammer fra pave Sergius' pontifikat (687-701). En messe for Gabriel dukker opp i Frankrike på 1200-tallet. Men avbildninger av ham er enda eldre. Han blir i kunsten fremstilt som Guds sendebud med liljestav, budbærerens symbol. Senere ble liljen symbol på Marias renhet, og på Bebudelsesskildringer står den ofte i en vase ved siden av Den hellige Jomfru. Pave Benedikt XV utropte ham til skytshelgen for postvesenet og telefon- og telegrafarbeidere i 1921. Han er også skytshelgen for diplomater, som bringer beskjeder som ham selv.

Den hellige Rafael (navnet betyr «Gud har helbredet») har blitt æret fra de tidligste tider, spesielt i øst. Han blir ofte etter betydningen av hans navn identifisert med engelen som nevnes i Joh 5,4: «For en Herrens engel steg fra tid til annen ned i dammen og rørte opp vannet. Den første som steg ned i dammen etter at vannet var blitt rørt opp, ble frisk, hvilken sykdom han så led av». Han opptrer også i Tobits bok (Tob 3,25; 5,5 ff) som den erkeengel som tok seg av Tobias på hans reise. I likhet med Tobias ledsages alle mennesker av en verneengel lik Rafael på livets pilegrimsferd. Fra hans rolle som Tobias' ledsager på reisen er han knyttet til pilegrimer, derfor hans usedvanlige statue i Lourdes.

Rafael ble nevnt i Allehelgenslitaniet. Det dukker opp en messe til hans ære like etter den for Gabriel. Han ble avbildet sammen med Mikael og Gabriel, han kan skilles fra dem ved at han vises sammen med sin ledsager Tobias, som har med seg en fisk. Forskjellige laug for helbredere ble satt under hans vern. I 1871 ble St. Raphaelsverein dannet til beskyttelse av tyske katolske utvandrere. Han er også de elskendes skytshelgen. Som et apropos var hans tidligere minnedag 24. oktober også dagen for den hellige Martin av Vertou, de ulykkelig giftes skytshelgen.

29. september har alltid vært erkeengelen Mikaels minnedag. At den feires på denne dato skyldes at man årlig mintes innvielsen av kirken S. Michele på Via Salaria ved Roma under den hellige pave Leo den Store på 400-tallet. Dokumentasjon finnes i Hieronymus' martyrologium og kalenderen i Verona. I den etiopiske ritus er det en minnedag den tolvte dagen hver måned. I den bysantinske kirken feires Mikael den 8. november. I den latinske kirken ble festen for disse tre erkeenglene godkjent av Laterankonsilet i 745. De to andre erkeenglene er lenge blitt æret i østens liturgi. Før dette århundret hadde de andre erkeenglene bare festdager i lokale vestlige liturgikalendere. På 1400-tallet ble Gabriel feiret for eksempel 18. mars og 3. desember, mens Rafaels fest ble lokalt feiret 8. juli og 6. eller 13. oktober. Englekulten gikk gjennom en betydelig utvikling på 1500-tallet, og pave Pius IV konsekrerte Michelangelos kirke i Diokletians termer til Maria og de Sju erkeenglene.

Pave Benedikt XV kunngjorde i 1921 at den katolske kristenhet skal feire erkeengelen Gabriel den 24. mars, men i øst feires han den 26. mars, dagen etter Herrens bebudelse. Det er også ifølge norsk tradisjon. Festen for erkeengelen Rafael ble feiret på forskjellige dager siden middelalderen, før pave Benedikt XV i 1921 la festen til 24. oktober og gjorde den (og festen for Den hellige Familie) obligatorisk for hele Kirken. Ved kalenderrevisjonen i 1969 ble festene for erkeenglene slått sammen. Minnedagen er også avmerket på den norske primstaven.

Kilder: Attwater (dk), Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Jones, Hallam, Bentley, Lodi, Benedictines, Walsh, Engelhart, Schnitzler, Schauber/Schindler, Melchers - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden -