TAMKEVIČIUS Sigitas, S.J. (1938- )

Kardinalprest, erkebiskop emeritus av Kaunas i Litauen (1996-2015)

Født: Sigitas Tamkevičius ble født den 7. november 1938 i landsbyen Gudonys i distriktet (rayon) Lazdijai og bispedømmet Vilkaviskis i Litauen. Etter å ha fullført middelskolen i Seirijai i 1955, trådte han inn i det interbispedømmelige seminaret i Kaunas, som var landets hovedstad fra 1922 til 1940. På dette tidspunkt var Litauen blitt en sovjetrepublikk. I 1957 var han nødt til å avbryte sine studier på seminaret på grunn av den obligatoriske militærtjenesten. Han fortsatte sine studier i teologi etter militærtjenesten og tok eksamen i 1962.

Prest: Han ble presteviet den 18. april 1962 som sekularprest av Petras Mazelis, titularbiskop av Celenderis og apostolisk administrator av Telšiai. I årene som fulgte gjorde han pastoral tjeneste som kapellan i sognene Alytus, Lazdijai, Kudirkos Naumiestis, Prienai og Simnas. I 1968 trådte han inn i jesuittordenen (Societas Iesu – SJ). På den tiden var katolske religiøse kongregasjoner illegale etter sovjetisk lov. Han var en av initiativtakerne til en petisjonsaksjon som protesterte mot Sovjetunionens diskriminerende restriksjoner på seminaret i Kaunas. På grunn av dette forbød de sovjetiske myndighetene p. Tamkevičius å utøve sin prestetjeneste. Han arbeidet deretter i en metallfabrikk og et landgjenvinningsområde i ett år. Men han fortsatte i all hemmelighet å lede retretter og kurs for ordensfolk, intellektuelle og for ungdommen.

Den 19. mars 1972, mens han var kapellan i sognet Simnas, begynte han å utgi undergrunnstidsskriftet «Krønike for Den katolske kirke i Litauen» (Lietuvos Katalikų Bažnyčios Kronika). Krøniken registrerte og offentliggjorde i vesten fakta om den religiøse diskrimineringen i sovjetisk Litauen. De klarte å spre krøniken til Moskva og til Vesten, og lyktes slik å få oppmerksomhet rundt overgrepene i Litauen. På grunn av sine antisovjetiske synspunkter ble undergrunnstidsskriftet hardt forfulgt av de sovjetiske myndighetene og de hemmelige tjenestene, hovedsakelig KGB. P. Tamkevičius var redaktør for krøniken i elleve år til han ble arrestert i 1983. Undergrunnslitteratur ble kalt «samizdat». P. Tamkevičius var sogneprest i sognet Kybartai fra 1975 til 1983. I november 1978 grunnla han sammen med fire andre litauiske prester «Den katolske komite til forsvar av de troendes rettigheter», blant dem patrene Alfonsas Svarinskas (1925-2014) og Juozas Antanas Zdebskis (1929-86).

I 1983 ble han arrestert og stilt for retten, anklaget for en rekke forbrytelser, blant annet for å ha overbragt dokumenter til russiske dissidenter og vestlige massemedier, undervist barn, og organisert prosesjoner, men fremfor alt angivelig antisovjetisk propaganda og agitasjon. Den 5. mai 1983 ble han dømt til seks års hardt tvangsarbeid og fire års eksil. Han sonet først fem års tvangsarbeid i fire sovjetiske Gulag-arbeidsleirer, Perm 37, Perm 36, Perm 35 og Mordovia. I 1988 ble han forvist til Sibir, men han var der i bare et halvt år.

I leirene måtte han arbeide på sykestuen og på kjøkkenet, men han ble også sendt ut i sumpene for å bygge kanaler, og slik pådro han seg store skader i bena i det strenge sibirske klimaet. Han hadde fått lov til å beholde sitt nytestamente, og han kunne messens gang utenat. Det eneste han manglet for å kunne feire messen, var vin. Men som han har fortalt: «Jeg hadde lov til å motta en femkilos pakke hver måned, og jeg bad da om rosiner. I presteseminaret hadde jeg lært at man i ekstreme tvangssituasjoner kan lage vin av druer. Blandet med vann fermenterte rosinene i løpet av tre dager. På denne måten ble jeg i stand til å feire messen under hele fangenskapet – naturligvis i all hemmelighet, og med ryggen til døren. Av og til var det mulig for medfanger å delta. Jeg skjulte små kar i mitt brilleetui».

KGB hadde ikke latt ham beholde sin rosenkrans. Men en cellekamerat som var sjømann, klarte å lage en rosenkrans til ham – av brød. «Denne rosenkransen var svært viktig for meg i leiren. Jeg kan ikke si med sikkerhet hvem som har bidratt til Sovjetunionens fall, men en stor takk må gå til Guds Mor. Jeg har aldri hatt så meget tid til inderlig bønn som i tvangsarbeidsleiren. Etter det daglige tvangsarbeid hadde vi fri, og slik hadde jeg tre timer til bønn hver eneste dag». I leirene i Sibir bisto også pateren andre fanger i det religiøse liv, og ved en anledning ga han trosundervisning til en russisk lege og døpte ham i all hemmelighet.

Takket være liberaliseringen av den sovjetiske politikken forårsaket av perestrojka, diskuterte myndighetene om de skulle slippe ham fri. Men samtidig var de svært interesserte i å få informasjon. Derfor inviterte en ung KGB-oberst ham på te, noe som var ytterst uvanlig. Deretter husket han ingenting mellom klokken 14 og 22. Det var medikamenter i teen, såkalt «sannhetsserum», og i forhør prøvde man uten suksess å få informasjon om undergrunnskirkens publikasjoner. P. Tamkevičius ble i 1988 løslatt fra eksilet i en arbeidsleir i Tomsk-området i Sibir. Den 4. desember 1988 kunne han vende tilbake til Vilnius i Litauen. I 1989 utnevnte den litauiske bispekonferansen ham til åndelig veileder (spiritual) i det interbispedømmelige seminaret i Kaunas. I 1990 ble han utnevnt til rektor for seminaret.

Biskop: Etter Sovjetunionens sammenbrudd ble p. Sigitas Tamkevičius den 8. mai 1991 utnevnt av den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) til hjelpebiskop i Kaunas og titularbiskop av Turuda. Han ble bispeviet den 19. mai 1991 av kardinal Vincentas Sladkevicius MIC (1920-2000), erkebiskop av Kaunas (1989-96), assistert av biskop Antanas Vaičius av Telšiai, Juozas Preikšas, apostolisk administrator av Panevėžys og dennes forgjenger Romualdas Krikšciunas, samt Vladas Michelevičius, hjelpebiskop i Kaunas. Hans bispemotto er Dominus Illuminatio Mea. Da Vincentas Sladkevicius gikk av som erkebiskop av aldersgrunner, overtok hjelpebiskop Sigitas Tamkevičius den 4. mai 1996 som erkebiskop av Kaunas.

Fra 1999 til 2002 og igjen fra 2005 til 2014 var han president for den litauiske bispekonferansen, og fra 2002 til 2005 var han dens visepresident. Fra 2005 til 2015 var han president for kommisjonen for media og sosial kommunikasjon, og fra 2011 til 2014 var han formann for rådet for sosiale spørsmål i bispekonferansen. Den 11. juni 2015 gikk han av som erkebiskop av aldersgrunner, 77 år gammel. Til hans etterfølger utnevnte pave Frans biskop Lionginas Virbalas SJ, som frem til da hadde vært biskop av Panevėžys. I 2018 ledsaget han pave Frans på en andaktsfull omvisning i det tidligere KGB-hovedkvarteret i Vilnius.

Kardinal: Den 1. september 2019 kunngjorde pave Frans at han aktet å kreere tretten nye kardinaler den 5. oktober 2019. Hans navn sto som nummer tolv på listen, den andre av de tre kardinalene over åtti år. Han ble kreert til kardinalprest av Santa Angela Merici.

Kilder: de.wikipedia.org, Miranda - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 28. desember 2003 – Oppdatert: 5. oktober 2019