De 191 salige septembermartyrene ( -1792)

Disse 191 martyrene tilhørte de mange som ble massakrert i Paris 2.-3. september 1792, i den franske revolusjons første terrorregime, som "mistenkelige personer". Av de 191 salige var 2 erkebiskoper, 1 biskop, 176 prester, 6 seminarister (prestestudenter), 5 legmenn og 1 legbror. 120 av dem ble drept i karmelitterklosteret (Les Carmes) i Rue de Rennes i Paris.

Den franske revolusjon begynte med stormingen av Bastillen den 14. juli 1789. Den ville opprinnelig rette opp all den uretten som folket led under det aristokratiske styret, men litt etter litt endret revolusjonens ledere den til en rabiat anti-katolsk forfølgelse.

Den franske revolusjonens anti-katolske karakter kan ses gjennom de dekreter den utstedte. Den 2. november 1789 stilte den nasjonale grunnlovgivende forsamlingen all kirkelig eiendom til disposisjon for nasjonen, og den 13. februar 1790 oppløste den klosterløftene, forbød religiøse ordener å ta opp nye medlemmer og erklærte at munker og nonner var frie til å forlate sine klostre.

Etter at forsamlingen hadde tatt seg av ordenene, vendte den sin oppmerksomhet mot sekulargeistligheten, og den 12. juli 1792 vedtok den sin beryktede Sivilkonstitusjon av presteskapet. Med dette dekretet aktet forsamlingen å konstituere en nasjonal kirke i Frankrike, totalt uavhengig av paven, og ga ordre om at biskoper og prester, som nå var statstjenestemenn, skulle velges av folket på samme måte som sivile magistrater ble valgt.

Forsamlingen gikk enda lenger den 27. november 1790, da den vedtok et dekret som sa at alle geistlige skulle avlegge en ed for å støtte denne Sivilkonstitusjonen. De geistlige forsto konstitusjonens anti-katolske og anti-pavelige tendens, men noen følte at de kunne avlegge eden med reservasjoner, mens andre var av en annen mening. Straffen for å nekte å avlegge eden var tap av statsborgerskap og prester risikerte å bli utsatt for forfølgelse som fredsforstyrrere. Men da tiden kom da eden skulle avlegges i januar 1791, var det likevel bare 1/3 av presteskapet i Paris og bare tre av Frankrikes 44 biskoper som avla den.

De som nektet eden, de såkalte edsnekterne, måtte uheldigvis forlate sine sogn til fordel for "konstitusjonelle" prester. Av edsnekterne forlot noen Frankrike og dro til nabolandene og andre dro til Paris, hvor det var mulig å leve i anonymitet og i hemmelighet gjøre tjeneste for de katolikkene som valgte å forbli lojale mot Kirken. Mange av disse prestene, ute av stand til å gjøre tjeneste i full offentlighet, tok stillinger som kapellaner i de mange klostrene i Paris.

Den splittede franske geistligheten vendte seg til paven for veiledning og ledelse. Pave Pius VI, som hadde en høyere tanker om kong Ludvig XVI enn noen andre på den tiden, var overbevist om at den franske monarken ville løse sitt lands problemer, og derfor utsatte han noen erklæring. Men kongens svakhet ble avslørt i desember 1790 da han bekreftet presteskapets pålegg om å avlegge eden til støtte for Sivilkonstitusjonen. Paven skjønte nå alvoret i situasjonen i Frankrike og offentliggjorde to brev i 1791, et datert 10. mars og det andre 13. april, hvor han fordømte konstitusjonen som basert på kjetterske prinsipper. Han avviste også at den kirkelig makt hviler på den sivile myndighet eller at valget av hyrder i Kirken tilhører folket.

Da pavens fordømmelse ble kjent i Frankrike, var det mange prester som hadde avlagt eden, som trakk den tilbake, og edsnekterne ble oppmuntret i sin kamp mot myndighetenes antikatolisisme. I oktober 1791 ble den grunnlovgivende forsamling etterfulgt av en lovgivende forsamling, og blant dens vedtak var en fornyelse av dekretet om at edsnekterne måtte avlegge eden, ellers ville de bli mistenkt for opprør mot fedrelandet. Med edsnekterne sto fast ved sin avgjørelse om å være trofast mot Kirken.

Mens Frankrike gjennomlevde sin revolusjon fikk landet nye vanskeligheter med sine naboer. Både Preussen og Østerrike så på den franske revolusjonen som en trussel, og derfor invaderte de Frankrike for å beskytte seg selv og sine monarkistiske regjeringer. Krig ble erklært den 10. april 1792, og Ludvig XVIs dager som ineffektiv hersker var over. Den 9. august 1792 ble kongen styrtet av en mobb av opprørere, fylt med revolusjonære og egalitære ideer, og kongefamilien ble kastet i fengsel. Dagen etter annonserte den lovgivende forsamlingen den offisielle avskaffelsen av monarkiet og etablerte en kommune i dets sted.

Dette var begynnelsen på Terrorregimet. Mellom 15. og 31. august vedtok forsamlingen nesten daglig lover mot det edsnektende presteskapet, og den 26. august vedtok den at de skulle deporteres til Sør-Amerika. Etter at kommunen tok over byen, streifet revolusjonære rundt i byen og arresterte alle de edsnektende prestene de kunne finne. Fordi fengslene allerede var fylt opp av politiske fanger, gjorde kommunen om flere seminarer og klostre i Paris om til provisoriske fengsler for prestene.

Selv om forsamlingen snakket om å deportere edsnekterne blant prestene, ble deres skjebne avgjort av kommunens mer radikale medlemmer, som ga en viss kommissær Stanislas Maillard i oppdrag å sørge for at prestene ble ryddet av veien. Han ble beordret til å holde skrikene fra de døende på et minimum og ta med seg nok feiekoster til å feie vekk blodet.

Om morgenen den 2. september kom nyheten om at preusserne hadde tatt Verdun, en by 24 mil fra Paris, og de skremte pariserne trodde at Paris ville bli den neste. Det faktum, samt et rykte om at fangene planla et opprør, overbeviste de revolusjonære om at 2. september var en passende dag å gjennomføre sin plan.

Om ettermiddagen innledet kommissær Maillard og hans menn en massakre ved å dra til klosteret Saint-Germain-en-Prés, hvor de tiltvang seg adgang til bygningen. De tilkalte fangene, og da den ene presten etter den andre nektet å avlegge eden som støttet Sivilkonstitusjonen, ble de dødsdømt på stedet og hogd ned med en sabel. 21 av de salige døde i klosteret den dagen. Da Maillard var ferdig med sin oppgave omtrent kl 15.30, foreslo han at siden det ikke var mer å gjøre i klosteret, kunne de dra til karmelittene, hvor mer enn 100 prester var innesperret i klosterets kapell.

Maillards gruppe, som nå hadde fått følge av blodtørstige banditter og leiemordere, brøt opp porten til klosterhagen. På den tiden var det flere av de arresterte prestene som tok sin luftetur i hagen. De invaderende morderne kastet seg over dem og stakk og slo dem i hjel. De fleste prestene var fortsatt innestengt i kapellet. Maillard prøvde å gi massakren et preg av rettssak, så han satte opp et bord utenfor kapelldøren og kalte ut prestene to og to. Da prestene sto foran kommissæren, ble hver og en av dem bedt om å avlegge eden. Da de nektet, ble de kastet ned kapelltrappen og ble mål for hoggende sabler og stikkende bajonetter, svingende klubber og målrettede geværer. Da likene var fjernet, ble to nye prester kalt ut, og dette fortsatte til 95 prester var martyrdrept.

Selv etter den fryktelige massakren var fortsatt ikke Parismobbens tørst etter martyrblod slukket. I de tidligste timene av 3. september 1792 fortsatte de til det improviserte fengslet i Vincentianernes seminar Saint-Firmin, hvor ca 90 prester satt arrestert. Kl 5.30 invaderte de blodflekkede morderne seminaret og beordret prestene ut på gaten, hvor mengden hilste dem med "Døden! Døden!" Om morderne trodde at denne demonstrasjonen fra mengden ville skremme prestene til å akseptere Sivilkonstitusjonen, viste det seg snart at de tok feil. Prestene ble gitt ordre om å vende tilbake til seminaret, og hver og en av dem trådte frem for et hastig oppsatt tribunal. Innen en time døde 72 prester fordi de valgte å være trofaste mot sin religion og sin Kirke. Noen av dem ble stukket ned, andre halshogd mens noen ble kastet ut av vinduene for å bli slått i hjel av den ventende mengden. Ofrenes lik ble avkledt, mishandlet og stablet i en vogn for å fraktes bort.

Massakrene var fortsatt ikke over, for i de tidlige timene den 4. september fortsatte mobben til La Force, et fengsel for politiske og aristokratiske uønskede personer, hvor også noen få edsnektende prester også satt fengslet. Mobben dannet to rekker foran fengselet og krevde at fangene ble brakt ut slik at rettferdigheten kunne skje fyllest. Da fangene kom ut, ble de tvunget til å gå mellom rekkene av banditter og ta imot slagene fra de brutale mennene. Prestene ble bedt om å si frem eden som støttet Sivilkonstitusjonen, men siden de nektet, ble de drept på stedet. Likene ble deretter revet i småbiter og kastet ut på gaten. Blant de som døde i La Force, er tre blant de salige.

Under galskapen tidlig i september 1792 regnes det med at rundt 1.400 personer ble henrettet, av dem var 217 prester. Fordi det i noen saker manglet bevis, ble ikke alle saligkåret. Men 191 av martyrene ble saligkåret den 17. oktober 1926 av pave Pius XI. Deres minnedager er 2. og 3. september.

De mest fremtredende blant de 191 var:

den salige Johannes Maria (Jean-Marie) du Lau, erkebiskop av Arles

den salige Frans (François) de la Rochefoucauld, biskop av Beauvais

den salige Ludvig (Louis) de la Rochefoucauld, biskop av Saintes og bror til François

den salige Augustin Ambrosius Chevreux OSB, siste general-superior for Mauristene

den salige Karl (Charles) de la Calmette, greve av Valfons

Andre som har egen biografi:

den salige Ludvig (Louis) Barreau de la Touche OSB, nevø av Augustine Chevreux og munk i Saint-Maur

den salige Apollinaris Morel av Posat, prest OFMCap

den salige Frans (François) Urban Salins de Niart, prest

den salige Ludvig Josef (Louis-Joseph) François, prest CM

I tillegg var det 23 jesuitter blant de saligkårede.