De hellige syv sovere av Efesos (d. 250 og 447)

De hellige Achillides, Diomedes, Eugenios, Kyriakos, Probatos, Sabbatios og Stefanos (syrisk tradisjon)
De hellige Dionysius, Johannes, Konstantin, Malchus, Marcian, Maximian og Serapion (latinsk tradisjon)
De hellige Antoninos, Dionysios, Exakostodianos (Konstantin), Jamblikos, Johannes, Martinian og Maximilian (ortodoks tradisjon)
Septem dormientium. Skytshelgener for skippere; mot søvnløshet og feber

De hellige syv sovere (eng: The Seven Sleepers; ty: Siebenschläfer; fr: Les Sept Dormants; it: Sette Dormienti) er helgener som har vært feiret siden uminnelige tider, både i østlig og vestlig kristendom og til og med i islam. Deres navn varierer i de uke kildene. Legenden forteller at syv unge menn i Efesos ble murt inne i en hule, hvor de ble gjenfunnet i live 200 år senere. De fant da at Efesos var blitt en kristen by. De døde kort tid etter og æres som helgener. Legenden florerte allerede på 500-tallet, men den er best kjent i vesten i den form erkebiskopen av Genova, den salige Jakob av Voragine OP (ca 1226-98), ga den i «Den gylne legende» (Legenda Aurea).

Legenden forteller at de syv unge mennene var født i Efesos i det vestlige Lilleasia (i dag en ruinby ved Selçuk i Vest-Tyrkia). Da keiser Decius (249-51) i år 250 kom til Efesos for å forfølge kristne, ga han ordre om at det skulle bygges templer midt i byen hvor alle skulle komme og ofre sammen med ham til de romerske gudene. De kristne i byen ble oppsporet og fikk beskjed om å ofre eller å dø. På grunn av dette var alle så redde for pinslene som ventet dem, at venn forrådte venn, sønn anga far og far sønn.

I byen fantes det syv unge kristne menn (gutter?) ved navn Maximian, Malchus, Marcian, Dionysios, Johannes, Serapion og Konstantin (Tunc in illa urbe inventi sunt Christiani septem: Maximianus, Malchus, Marcianus, Dionysius, Ioannes, Serapion et Constantinus, qui hoc videntes nimis dolebant, Legenda aurea). De kom alle fra fornemme familier og var ansatt som palasstjenere hos keiser Decius (andre kilder sier at Maximilian var sønn av administratoren i Efesos og at de andre var sønner av fremtredende borgere i byen, at de hadde vært venner fra barndommen og at de nå avtjente militærtjenesten sammen). Da de så hvordan de andre kristne oppførte seg, ble de triste, og fordi de var de første på stedet som nektet å ofre, gjemte de seg i sitt hus, hvor de fastet og ba. Men de ble angitt som kristne av sine kolleger, og de ble tilkalt til keiseren. De fikk en sjanse til å angre før de igjen ble ført for Decius. I mellomtiden delte de ut sin farsarv i almisser til de fattige, og deretter kom de sammen og rådslo. Deretter tok de bare noen mynter med seg og dro til området ved fjellet Kalion (Monte Celion; i dag Panayirdag) i Efesos, hvor de gjemte seg en lang stund i en hule på nordvestsiden av foten av fjellet. Malchus [i andre versjoner Diomedes eller Jamblikos] tjente alltid de andre, og når han gikk inn i byen, forkledde han seg som en tigger.

Da keiser Decius vendte tilbake, ga han ordre om at de syv mennene skulle bringes for ham. Malchus hørte om dette og returnerte til de andre i stor frykt og fortalte om det store raseriet og galskapen inne i byen. De ble da svært redde, men Gud sørget da for at de unge mennene falt i en dyp søvn. Da morgenen kom og ettersøkningen begynte, kunne de ikke finnes noen steder. Da pønsket Decius på hva han skulle gjøre, og da forfølgerne til slutt fant gjemmestedet og de syv mennene sovende, ga Decius ordre til, i tråd med Vårherres ønsker, at åpningen til hulen skulle mures igjen med steiner, slik at de skulle dø av sult og tørst.

Prestene og de to kristne mennene Theodor og Rufinus skrev da en beretning om de unge mennenes martyrium og gjemte det mellom noen av steinene. Og da Decius var død, og hele den generasjonen, nesten 200 år senere, i det trettiende år av keiser Theodosios IIs (408-50) regjeringstid [det vil si i 447], da kjetteriet til dem som benektet de dødes legemlige oppstandelse begynte å vokse, ville Gud trøste dem som sørget og gråt og gi dem håp om de dødes oppstandelse, så han bestemte seg for å vekke de syv mennene fra deres dype søvn.

Gud plantet da den ideen i hodet til den rike landeieren Adolios i Efesos at han skulle bygge en låve i de øde fjellene for sine dyr og sine gjetere. En dag hentet murerne som bygde låven, tilfeldigvis steiner fra den gjenmurte huleåpningen, og de syv mennene våknet til nytt liv av lyset og den friske luften som plutselig strømmet inn i hulen. Mennene sto opp og hilste hverandre i den tro at de bare hadde sovet en natt, og da husket de sin bekymring fra «kvelden før».

Maximian ga Malchus beskjed om å gå til byen og kjøpe brød, og han ba ham også om å finne ut mer om hvilke ordrer keiseren hadde gitt. Malchus så steinene og murerne utenfor hulen, men tenkte ikke mer over det, for han var opptatt av andre ting. Da han kom inn til byen, ble han fullstendig forbløffet, for han så korsets tegn på alle byportene og hørte alle brødselgerne åpent nevne Kristi navn. Da han hadde forsikret seg om at dette virkelig var Efesos, ville han kjøpe brød, men selgerne ble mistenksomme over myntene fra keiser Decius’ tid og mente han måtte være en uærlig finner av en gammel skatt. Han ble derfor brakt til byens hellige biskop Martin og konsulen Antipater.

Malchus fortalte biskopen at han hadde flyktet fra keiser Decius, som han dagen før hadde sett dra inn i byen. Biskopen mente at den unge mannen hadde hatt en visjon, men Malchus ba ham bli med til de andre, som var i hulen i fjellet Kalion. En stor menneskemengde fulgte dem ut til hulen. Der fant biskopen et dokument mellom steinene, forseglet med to sølvsegl. Han åpnet det og leste det høyt for alle som var samlet. De ble da svært forundret, og da de så de syv mennene sitte i hulen, knelte de ned og priste Gud. Biskopen sendte bud etter keiseren om at han måtte komme med en gang.

Da den kristne keiseren kom, lyste deres ansikter som solen, mens keiseren omfavnet dem. De fortalte ham at Gud hadde gjort dette miraklet for at alle skulle tro på oppstandelsen fra de døde. Og da de hadde sagt alt dette, la De syv soverne seg trygt ned på bakken for å dø. Keiseren omfavnet gråtende de døde helgenene, og han ga ordre om at det skulle bygges en strålende grav av gull og sølv hvor de skulle gravlegges. Samme natt viste de seg for keiseren og ba ham om å la dem få ligge gravlagt i jorden i hulen i påvente av sin oppstandelse. Keiseren utsmykket hulen med edelsteiner og en stor kirke ble bygd over den.

Årene 437, 443, 446 og 448 nevnes også som tidspunkt for den mirakuløse oppvåkningen. Opprinnelsen til legenden kan trolig spores til oppdagelsen av noen glemte relikvier. Det kan også være en snakk om en misforståelse av begrepet «hensovnet i Herren». Historien kan også være skrevet i forbindelse med en strid om troen på de dødes oppstandelse.

Noen sier at legenden om De syv sovere bygger på ønsket om å sove seg bort fra alle problemer og vente på bedre tider. Den lange søvnen er et vanlig tema i myte og folklore. Den tyske patristikeren Hugo Koch (1869-1940) har undersøkt denne historiens vekst og spredning, og han henviser til at Aristoteles refererer til en lignende historie om sovere i Sardes (Aristoteles, Fysikk, IV, xi), og det finnes mange flere eksempler fra ulike land – Koch siterer tyske, britiske, slaviske, indiske, jødiske, kinesiske og arabiske versjoner (Hugo Koch, Die Siebenschlaferlegende, ihr Ursprung und ihre Verbreitung, Leipzig 1883).

Velkjente senere eksempler er Kyffhäuser-sagaen, som forteller at keiser Frederick Barbarossa (1152-90; keiser fra 1155) sover inne i fjellet Kyffhäuser (på grensen mellom Thüringen og Sachsen-Anhalt) sammen med sine trofaste menn, for en dag å våkne og redde riket og føre det til ny herlighet. Vi har også H.C. Andersens (1805-75), eventyr om Holger Danske, som sitter og sover på Kronborgs slott i påvente av at Danmark skal komme i fare: «Men kommer det i een, ja, saa vil den gamle Holger Danske reise sig saa Bordet revner, naar han trækker Skjægget til sig! saa kommer han frem og slaaer saa det høres i alle Verdens Lande». Et tredje eksempel er den amerikanske forfatteren Washington Irvings (1783-1859) novelle om Rip Van Winkle, som en dag setter seg under et tre og sover i tyve år.

Gradvis begynte heltene fra historien å bli æret som martyrer fra forfølgelsene under keiser Decius. Det finnes tre eller fire sett med forskjellige navn på de syv mennene, og det finnes også et stort antall varianter av legenden, som er av indisk-buddhistisk tradisjon. Legendens høye alder bevises av at samme historie fortelles hos både nestorianere og monofysitter, som skilte lag med resten av Kirken etter konsilet i Kalkedon i 451.

En av de eldste versjonene er en preken som ble skrevet rundt år 500 på syrisk av den monofysittiske biskopen Jakob av Sarug (451-521), en forfatter i den syriske kirken som er blitt beskrevet som «Den Hellige Ånds fløyte og den troende Kirkens harpe». Hans preken er gjengitt i Acta sanctorum. Historien fortelles på gresk av den hellige Simeon Metafrastes (d. ca 1000) i hans samling av legender og historier om bysantinske helgener, Menologion, under måneden juli (Jacques-Paul Migne (ed.), Patrologia Graeca (PG), CXV, s 427-48), og de fleste senere versjoner bygger på hans historie. Den hellige biskopen og historikeren Gregor av Tours (539-94) spredte historien til Europa, og han sa at han hadde legenden fra tolkningen av «en viss syrer» (Gregor av Tours, Passio VII Dormientium, i De gloria martyrum, I, kap 95), men dens popularitet nådde høydepunktet i middelalderens Europa da den salige dominikaneren Jakob av Voragine tok den med i Legenda Aurea. Det finnes også et anglo-normannisk dikt, Li set dormanz, skrevet av en viss Chardry, og et gammelnorsk fragment. Historien er for øvrig godt fortalt i Edward Gibbons (1737-94) klassiske The Decline and Fall of the Roman Empire (1776-88) (kapittel 33).

I Paulus diakonen av Aquileias (720-99) «Langobardenes historie» fortalte han samme legende, men i en litt annen ramme (Paulus Diaconus, De Gestis Langobardorum, I, kap 4): «Ved Tysklands fjerneste grenser mot vest-nordvest, på stranden til selve havet, ses en hule under en fremstikkende klippe, hvor syv menn har ligget til hvile i et ukjent tidsrom, innhyllet inn i en dyp søvn. Klærne identifiserer dem som romere, men ingen av barbarene tør å røre dem». Det er fristende å tro at Paulus diakonen her snakker om Skandinavia, kanskje Norge (… some vestiges of a similar tradition have been discovered in the remote extremities of Scandinavia. Edward Gibbons, The Decline and Fall of the Roman Empire (1776-88), kap 33). Paulus’ konklusjon er at disse mennene er utpekt av Forsynet til å bli fremtidige apostler for disse vantro landene.

Spørsmålet om De syv sovernes navn henger tett sammen med deres antall. Jakob av Sarug (ca 500) oppgir bare navnet Jamblikos (Jamblichus, Jamblicus) på ham som vendte tilbake til Efesos etter at de våknet, men han nevner «syv ledsagere», altså må de ha vært åtte i alt. Theodosius’ De situ terrae sanctae (ca 530) nevner syv sovere (pluss en hund): Achillides, Diomedes, Eugenius [Diogenus], Stefan, Probatius [Probatus], Sabbatius [Sambatus], Quiriacus. Hos Gregor av Tours (ca 560-90) finnes for første gang de navnene som siden er blitt vanlige i alle latinske versjoner: Maximilian, Malchus, Martinian, Konstantin, Dionysius, Johannes og Serapion. Dionysius Telmaharensis (av Tel Mahre), patriark for den syrisk-ortodokse kirke (818-48), nevner (ca 750-70) åtte sovere: Maximilian, Jamblikus, Martelus, Dionysius, Johannes, Serapion, Exustadianus (Exacustodianus) og Antonius. Simon av Metafrastes (ca 1000) har Maximilian, Jamblikos, Martin, Johannes, Dionysios, Exakostodianos (Konstantin) og Antoninos. Jakob av Voragine (ca 1270) har Maximian [ikke Maximilian som hos Gregor], Malchus, Marcian [ikke Martinian som hos Gregor], Dionysius, Johannes, Serapion, Konstantin. Noen kilder har Danesius eller Vionysius for Dionysius. Tradisjonen i den russiske kirken sier Maximilian, Dionysius, Amlichus, Martin, Antonius, Johannes og Marcellus, mens den etiopiske kirken har Arshaledes, Diomedes, Eugenius, Diniatheus, Bronatheus, Stefan og Cyriacus.

Det finnes også ulike anslag for hvor lenge soverne sov. De fleste kristne overleveringene baserer seg på Jakob av Sarug, som opplyser at de sov i 372 år. Noen arabiske kristne overleveringer bygger på Koranens tradisjon og angir 309 år. Men tidsrommet mellom keiserne Decius og Theodosius II utgjør ikke engang 200 år. Jakob av Voragine skriver i Legenda Aurea at soverne våknet «362 år etter, og det trettiende år av keiser Theodosios». Men han skriver også om de gamle myntene at de var «mer enn 372 år siden de ble laget og er fra de første dagene av keiser Decius». Han avslutter hele beretningen slik:

Quod CCCLXXII annis dormiisse dicuntur, dubium esse potest, quia anno Domini CCCCXLVIII surrexerant, Decius autem regnavit uno tantum anno et tribus mensibus, scilicet anno Domini CCLII. Et ita non dormierunt nisi CXCVI annis.

Fritt oversatt: «Det at de sov i 372 år, kan betviles, siden de sto opp i det Herrens år 448. Men Decius regjerte i bare ett år og tre måneder, nemlig i det Herrens år 252. Dermed sov de i 196 år» (Legenda aurea). I andre oversettelser av Legenda aurea står det at de våknet i år 478 og at Decius regjerte i 270, og at de altså sov i 208 år. Noen oversettelser opererer også med «keiser Theodosios’ 38. år» - ikke trettiende.

Det som er historisk, er at keiser Decius regjerte fra høsten 249 til første halvdel av juni 251, altså rundt ett år og syv-åtte måneder. Keiser Theodosios II (401-50) ble keiser som syvåring i 408, selv om han allerede i 402 var utropt til medkeiser (augustus). Det «trettiende år» av hans regjeringstid var altså 447 og «det 38.» var 455. «Offisiell» lengde på søvnen blir dermed fra 250 til 447, altså 197 år, selv om slike regnestykker blir ganske meningsløse når det er snakk om en legende…

Legenden ble raskt spredt vidt omkring i hele kristenheten, men også i islam, noe som vises av at profeten Muhammed på 600-tallet tok med historien i passende omskrivning i Koranen (sura 18, vers 9-26). Den kalles «Grotten» og mennene kalles Ashab al-Kahf, «mennene i grotten». I muslimsk tyrkisk tradisjon kalles De syv soverne for Meksemlina, Yemlina, Mislina, Mernus, Debernus, Sazernus, Kafestataynus – og deres hund Kitmir. Islam tolker dem som mytiske personer som ble omvendt til kristendommen og deretter tilsynelatende døde for så å kunne stå opp igjen etter Muhammeds forkynnelse og bli omvendt til den sanne tro, som etter deres tro selvsagt er islam.

Hulen ved Efesos hvor De syv soverne ble funnet, ble et berømt valfartssted, og mellom 400- og 1400-tallet ble hulen besøkt av utallige pilegrimer. På 400- og 500-tallet lot mange kristne seg begrave rundt hulen, slik at det der oppsto en bysantinsk Nekropolis (de dødes by). Keiser Theodosios II skal ha bygd en kirke for De syv soverne kirke der, som Palestina-pilegrimen Theodosius Archidiaconus nevner i sin reisebeskrivelse fra rundt 530, De situ terrae sanctae. Ifølge den persiske multi-vitenskapsmannen Abū Rayhān al-Bīrūnī (973-1048) i hans «Kronologi» ble visse bevarte lik av munker vist frem i hulen som De syv soverne av Efesos på 800-tallet. En grotte som er forbundet med den samme historien, ligger nordvest for Tarsus i Kilikia, den hellige apostelen Paulus’ fødeby.

I tiden under korstogene ble knokler fra gravene i Efesos, identifisert som relikvier av De syv soverne, brakt til Marseille i en stor steinsarkofag, som fortsatt kan ses i kirken Saint-Victor i Marseille. I 1927-28 ble hulegraven i Efesos oppdaget under utgravninger av den østerrikske arkeologen Franz Miltner (1901-59). Fortsatt valfarter mennesker som lider av søvnløshet til ruinene til deres gravkirke i Efesos. I middelalderen florerte kulten for De syv soverne, og den blomstret opp på nytt på 1600- og 1700-tallet. Spesielt betydelige valfartssteder var Chapelle des Sept-Saints i Vieux-Marché i Bretagne og Siebenschläferkirche i Rotthof ved Passau i Niederbayern.

Den ærverdige kardinal Cesare Baronius (1538-1607), lærd oratorianer og kirkehistoriker, tvilte klokelig nok på autentisiteten i historien, men han lot minnedagen stå da han reviderte Martyrologium Romanum på slutten av 1500-tallet. De er fortsatt med i den nyeste utgaven (2001), med en heller lakonisk notis: «Minnet om de syv hellige soverne av Efesos, som, blir det sagt, etter å ha lidd martyrdøden nå hviler i fred i påvente av oppstandelsens dag» (Martyrologium Romanum 2001).

De syv sovernes minnedag er 27. juli, som også sto i Missale Nidrosiense (1519) som Septem dormientium. III. Comm. sola. I Tyskland feires De syv soverne den 27. juni (Siebenschläfertag), og kilden Heiligenlexikon sier at pave Gregor XIIIs (1572-85) kalenderreform i 1582 (Den gregorianske kalender) førte til at minnedagen ble flyttet fra 7. juli til 27. juni. Unntak er regionen Regensburg (12. september) og Aquileia, Salzburg og Passau (13. september). Hvorfor tyskerne feirer dagen en måned før de fleste andre, har vi ikke funnet noen forklaring på. Festen står ikke lenger i den romerske Universalkalenderen. Det er mulig at den ble strøket ved den hellige pave Pius Xs (1903-14) revisjon av kalenderen, som ble utgitt i 1920 under hans etterfølger Benedikt XV (1914-22). I Catholic Encyclopedia fra 1913 står i alle fall minnedagen oppført, men ikke i den romerske kalenderen av 1954, under pave Pius XII (1939-58).

De syv soverne æres også svært høyt i den østlige kirken, og de minnes med fester den 4. august og 22. oktober. Det greske Menaion (den ortodokse liturgiske kalenderen) av 1870 sier at de først falt i søvn den 4. august og våknet opp igjen den 22. oktober. Samme dag falt de igjen i søvn for godt. Andre ortodokse datoer som nevnes, er 23. oktober og 2. august.

I 1954 startet den franske akademikeren og islamologen Louis Massignon (1883-1962) en felles valfart for kristne og muslimer til Chapelle des Sept-Saints og La fontaine des Sept Dormants i Vieux-Marché nær Lannion i departementet Côtes-d’Armor i Bretagne. Vieux-Marché ligger i bispedømmet Saint-Brieuc et Tréguier og den gamle bretonske provinsen Trégor (bret: Bro Dreger), som består av den festlige delen av departementet Côtes-d’Armor og en liten bit av den nordøstre delen av departementet Finistère. Den inter-religiøse valfarten skjer hvert år rundt 27. juli i anledning Pardon des Sept Saints. En pardon er en lang botsprosesjon, en bretonsk tradisjon. Kapellet ble bygd mellom 1703 og 1714, og takket være Massignons initiativ og innflytelse ble det klassifisert av Les Beaux Arts og restaurert i 1964. 250 meter i retning Vieux-Marché fontenen, som er laget som et bilde av alle som har en andakt for De syv soverne. Som fontenen i Guijel i Algerie spruter vannet ut av syv åpninger – en i midten og de andre i en sirkel rundt.

Legenden om De syv soverne har gitt navn til begrepet syvsover [sjusover] i både norsk, dansk og svensk, som refererer til en som «sover tungt og lenge». Ordene Siebenschläfer på tysk og hétalvó på ungarsk har lignende betydning, de karakteriserer noen som vanligvis sover lenge og våkner senere enn hva som regnes som nødvendig eller passende. Minnedagen for De syv soverne var merket av på norske primstaver som Syvsoverdagen, og både i Norge og andre steder var dagen viktig for å spå været, gjerne for syv uker fremover. I Tyskland het det: Siebenschläfer Regen / sieben Wochen Regen. («Regn på Syvsoverdagen gir regn i syv uker»). De syv soverne blir anropt mot feber og søvnløshet, og de regnes også som skytshelgener for skippere.

De syv soverne ble et favorittmotiv i tidlig middelaldersk kunst. De syv soverne fremstilles oftest som syv unge menn i søvn i en hule. Den betydeligste kunstneriske fremstillingen av De syv soverne ble kanskje utført i 1758 av den berømte rokokko-stukkatøren Johann Baptist Modler (1697-1774) fra Kößlarn, nemlig høyaltret i Siebenschläferkirche i Rotthof ved Passau i Niederbayern. I Museum Victorium i Roma finnes det en detaljert statue av de syv mennene med deres navn, hvor Johannes, Maximian og Konstantin har hver sin klubbe, Martinian og Malchus har økser og Serapion en fakkel. Dionysius har en stor nagle, som noen ganger ble brukt som torturinstrument (clavi trabales). Noen tolker denne statuen som et tegn på at de syv ble drept ved hjelp av ulike torturmetoder og at deres levninger ble gravlagt i denne hulen.

Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Benedictines, Bunson, Engelhart, Gorys, Dammer/Adam, KIR, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, de.wikipedia.org, oca.org, zeno.org, ccel.org, nominis.cef.fr, 1911encyclopedia.org, saintpaultarsus.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 16. februar 2001