Den salige Adelaide de Batz de Trenquelléon (1789-1828)

Skytshelgen for Marianistsøstre

Den salige Adelaide de Batz de Trenquelléon (fr: Adèle) ble født den 10. juni 1789 på slottet Trenquelléon i Feugarolles nær Nérac i den gamle provinsen Guyenne i det daværende kongeriket Frankrike, senere i departementet Lot-et-Garonne i regionen Nouvelle-Aquitaine. Hun ble døpt bare noen timer etter fødselen i den lokale sognekirken, og i hele sitt liv elsket hun å feire årsdagen for sin dåp. Den franske revolusjon brøt ut litt over en måned etter hennes fødsel, den 14. juli. Hun var eldste datter av baron Charles de Trenquelléon (1754-1815) og Marie-Ursule de Peyronnencq de Saint-Chamarand (1763-1846), en svært gammel familie fra Rouergue. På morssiden var hun i slekt med den hellige kong Ludvig IX den hellige av Frankrike (1214-70) og hans sønn, grev Robert av Clermont (1256-1317).

Da Adelaide ble født, var hennes far løytnant i det franske garderegimentet, som ble oppløst den 1. september 1789 for å kjempe sammen med folket i Paris. I de innledende fasene av Den franske revolusjon ledet hennes far i 1791 sine væpnede styrker som en del av forsøket til Louis Joseph de Bourbon, prins av Condé (1736-1818), på å redde kong Ludvig XVI (1754-93) og gjeninnføre det eneveldige monarkiet. Angrepet ble slått tilbake og hennes far var i november 1791 tvunget til å rømme til England for å søke tilflukt der. Den 26. januar 1792 ble Adelaides bror Charles Polycarp født.

Etter statskuppet den 18. Fructidor år V (4. september 1797), som brakte jakobinerne til makten i direktoriet, fikk baronessen den 27. september 1797 tillatelse til å forlate Frankrike med sine barn for å søke tilflukt i Spania, og de ble innskrevet i listen over émigrés. Men våren etter ble baronessen og hennes barn utvist fra Spania sammen med andre flyktninger fra Frankrike etter anmodning fra den franske regjeringen, og de dro da til nabolandet Portugal. I Bragança i Portugal kunne baronen slutte seg til hustru og barn ikke lenge etter, i juli 1798. Mindre enn et år senere, den 12. juni 1799, ble Adelaides søster Désirée født.

I 1799 fikk de utviste flyktningene tillatelse til å vende tilbake til Spania, og den 8. september 1800 slo de seg ned i San Sebastián (ba: Donostia) i provinsen Guipúzcoa (ba: Gipuzkoa) i regionen Baskerland (ba: Euskadi; sp: País Vasco). Der mottok Adelaide den 6. januar 1801 sin første kommunion i kirken Santa María, elleve og et halvt år gammel. Hengivenhet til eukaristien forble hele hennes liv et sterkt åndelig element, og hun søkte alltid å forberede seg nøye til kommunionen og å sette ut i praksis den nåde som hun mottok gjennom den. Den 14. november 1801 fikk familien de Trenquelléon tillatelse til å vende tilbake til familiens stamgods Trenquelléon. For å forberede seg på konfirmasjonens sakrament, ba Adelaide om å få tilbringe seks uker i retrett hos de ureformerte karmelittene (OCarm). Etter retretten ble Adelaide den 6. februar 1803 konfirmert av den nylig tiltrådte biskop Jean Jacoupy (1761-1848) av Agen (1802-41) sammen med Jeanne og Agatha Diche fra Agen. Hun sluttet straks et vennskap med den fire år eldre Jeanne som skulle vare resten av livet.

Allerede i sin barndom hadde Adelaide uttrykt en ivrig interesse for et monastisk liv som karmelittnonne. Ikke lenge etter familiens tilbakekomst til Frankrike i januar 1802 uttrykte hun igjen en lengsel etter å bli karmelittnonne, men fordi hun bare var tretten år gammel, klarte hennes mor å overtale henne til å vente. Moren lovte å la henne reise tilbake til Spania for å tre inn hos karmelittene når hun nådde den nødvendige alder og hvis karmelittordenen i mellomtiden ikke var blitt restaurert i Frankrike, hvor den hadde blitt oppløst. I 1802 kom M. Ducourneau til slottet som lærer for Adelaides yngre bror, den tiårige Charles. Han var nesten førti år gammel og tidligere seminarist. Han oppmuntret Adelaide i hennes religiøse kall og på oppdrag fra hennes mor utarbeidet han en leveregel for henne, preget av karmelittisk spiritualitet, for å forberede henne på et liv i en kontemplativ orden.

Påskyndet av M. Ducourneau dannet Adelaide og noen venner den 5. august 1803 en åndelig forening som de kalte «Det lille selskapet» (Petite Société) med formål å skape et nettverk av kvinner som skulle støtte hverandre i troen. Foreningen økte raskt rundt Agen, i Villeneuve d’Agen, Condom, Villeneuve-de-Marsan, Saint-Sever og Monflanquin. Den 23. april 1805 giftet Jeanne Diche seg med dr. Belloc. Adelaide fryktet da for fremtiden til «Det lille selskapet» og for sitt vennskap med Jeanne. Da foreningen vokste, begynte den sekstenårige Adelaide i 1805, som bodde for seg selv på landet, å skrive til alle medlemmene fra Chateau de Tranquelleon. En av de vennene hun sendte et ukentlig brev til, var Agatha Diche i Agen, som skulle bli et av de første medlemmene av Adelaides orden under navnet Mor Maria av Det hellige hjerte.

«Det lille selskapet» hadde Den uplettede jomfru som beskytter. De hadde noen svært enkle praksiser:

* et daglig møte på Golgata klokken 15 (tidspunktet for Jesu død)

* hver fredag et øyeblikk med meditasjon over Kristi lidelse

* felles oppsamling av fortjenester

* et slagord: «Min Gud» (Mon Dieu)

I februar 1807 fulgte M. Ducourneau Adelaides bror til Paris, hvor han dro for å fullføre sine studier. P. Larribeau, sogneprest av Lompian, etterfulgte M. Ducourneau som leder for «Det lille selskapet», og han ble også Adelaides åndelige veileder. Under Adelaides ledelse hadde foreningen vokst fra syv medlemmer i 1805 til åtti medlemmer i 1808, inkludert noen landsens prester i regionen Agen. På denne tiden begynte hun å besøke de syke og undervise barna i regionen i det grunnleggende i den kristne tro. Hun fokuserte også på å tjene de fattige hvor som helst og når som helst hun kunne.

I 1808 besøkte hennes mor en venn som arbeidet på et sykehus i Figeac i nabodepartementet Lot. I venterommet på sykehuset fortalte hun vennen om sin datters gruppe. Denne samtalen ble overhørt av en annen mann på venterommet, legmannen Jean-Baptiste Lafon fra Bordeaux, som fortalte baronessen at foreningens mål og formål hørtes ut som noe lignende som den gruppen han tilhørte i Bordeaux, som var grunnlagt av den salige Vilhelm Josef Chaminade (1761-1850). Chaminade hadde i Bordeaux grunnlagt «Marianske kongregasjoner» (brorskap), inndelt i grupper etter alder og kjønn. Lafon foreslo at hennes datter skulle begynne å korrespondere med Chaminade. Baronessen fortalte datteren om denne gruppen, og hun og Chaminade begynte straks å korrespondere i november/desember 1808. Snart sendte han henne litt informasjon om sin gruppe, og rundt 1809 hadde hennes forening omorganisert seg i henhold til organisasjonen og ånden i Chaminades bevegelse.

Den 20. november 1808 valgte den nittenårige Adelaide etter uker med åndelig kamp å avslå et ekteskapstilbud fra en «ung mann av store fortjenester og en høy sosial stilling». Til tross for positive råd fra hennes foreldre og eksempelet til hennes venn Jeanne Diche, ble hennes avslag til et valg om å avstå fra ekteskap for alltid. Hun konsekrerte seg til Maria Immaculata, slik det var foreskrevet i Chaminades «Håndbok for Marias tjenere». Den 4. november 1809 stanset myndighetene marianske brorskap i Frankrike, men takket være Adelaides rådsnarhet og sosiale posisjon kunne hennes forening fortsette mot samme mål. Hennes brev ble nå sendt diskret, nesten hemmelig. Til tross for at hun ble rammet av en alvorlig sykdom i 1810 og man fryktet for hennes liv, gjenopptok hun sitt arbeid med pleie av de syke og utdannelsen av de fattige samt sin korrespondanse med medlemmene av foreningen. Men hennes bevissthet om livets skjørhet ble sterkere i henne. Hennes tanker om å bli karmelitt dukket igjen opp.

Men snart begynte hun å drømme om å grunnlegge en religiøs orden bestående av noen av kvinnene i foreningen, som skulle engasjere seg i omsorgen for de fattige. Chaminade så en parallelt til utviklinger i hans egne grunnleggelser og inviterte henne til å slutte seg til ham. Imidlertid måtte hun vente på å oppfylle sin drøm, for i 1812 ble hennes far rammet av en progressiv lammelse. Hun måtte pleie ham gjennom den kritiske sykdommen. Et annet hinder var regjeringens vedvarende restriksjoner på religiøse organisasjoner over hele landet. I juli/august 1813 ble Adelaide og hennes ledsagere i «Det lille selskapet» tilknyttet brorskapet av unge kvinner i Bordeaux av abbé Laumont, sogneprest i Sainte-Radegonde i Aveyron og delegat for p. Chaminade.

Napoleon Bonapartes abdiserte den 11. april 1814 og ble sendt i eksil til Elba, og monarkiet ble gjeninnført. Dette betydde en ny frihet fra de restriksjonene som var pålagt religiøse organisasjoner under Napoleons styre. Adelaide så sin sjanse til å virkeliggjøre sin drøm og søkte om de nødvendige tillatelsene, både sivile og kirkelige, til å etablere en ny orden for kvinnene i bevegelsen basert i hennes slott. Hun søkte Chaminades veiledning og støtte, og han foreslo at den ordenen hun så for seg, fikk karakter av en misjonsbevegelse. Sammen med Agatha Diche og flere venner bestemte Adelaide seg for å leve som religiøse på sitt eget vis. Den 14. juni 1814 tok hun sammen med de andre ledsagerne religiøse navn, og Adelaide tok ordensnavnet sr. Maria av Unnfangelsen (sœur Marie de la Conception). Hun forlot dermed idealet om Karmel under veiledning av p. Chaminade. Snart etter avla hun og hennes ledsagere et privat løfte om kyskhet og begynte å bære en sølvring som et tegn på deres totale forpliktelse til Kristus.

Så kom spørsmålet opp om hvem som skulle skrive konstitusjonene. Ettersom abbé Larribeau ikke følte seg i stand til det, var det abbé Laumont, som gikk med på å utvikle en grov skisse som deretter skulle gis til p. Chaminade for revisjon og godkjennelse. Men Chaminade synes skissen var for mangelfull. Adelaide sikret seg også autorisasjon fra generalvikaren av Agen til at Laumont og Larribeau anerkjente medlemmene i kapellet på Chateau de Trenquelléon. Den kanoniske etableringen av den nye kongregasjonen ble utsatt på grunn av Chaminades ønske om at gruppen skulle utvikle sin holdning til sin oppgave og sin vei.

Men Napoleons retur til makten den 20. mars 1815 suspenderte alle planer, og snart etter ble Chaminade arrestert og overført til det sentrale Frankrike, hvor han fikk forbud mot enhver kontakt med de ulike religiøse gruppene som han ledet. Men samme høst ble Napoleon fjernet fra makten igjen, kong Ludvig XVIII kom tilbake og Chaminade ble satt fri. Adelaides far baron de Trenquelléons død etter mange måneders lidelser den 18. juni 1815 og endringene i landets lover gjorde at hun var fri til å følge den planen hun ønsket. Chaminade så at anledningen var gunstig, og han ga henne tillatelse til å leie deler av et gammelt kloster i den lokale hovedstaden Agen. Dette ble gjort i 1816, og den 17. april samme år frasa hun seg sin arv til fordel for sin bror. Hennes endelige farvel med sin mor og søsken fant sted den 24. mai 1816.

Den 25. mai 1816 forlot Adelaide Chateau de Trenquelléon sammen med tre venner og dro til klosteret Le Refuge i Rue Joseph Bara som de hadde leid i Agen, hvor det allerede var to andre fremtidige søstre. Mademoiselle de Lamourous, grunnlegger av Misericorde i Bordeaux, ankom noen timer senere, sendt av p. Chaminade for å hjelpe til med å igangsette den nye grunnleggelsen. Denne dagen, den 25. mai 1816, regnes som grunnleggelsesdagen for kongregasjonen. Den 8. juni kom p. Chaminade med teksten til konstitusjonene. Han så frem til å la de unge kvinnene avlegge ordensløfter etter en flere dager lang retrett. Den nye kongregasjonen med medlemmer av Adelaides gruppe og de kvinnelige medlemmene av Chaminades gruppe skulle ha som formål formål å tjene de fattige, men kombinerte dette oppdraget med visse aspekter av den kontemplative karmelittiske spiritualiteten for å balansere aspirasjonene til de to medgrunnleggerne Adelaide og Chaminade.

Men den lokale biskop Jean Jacoupy av Agen nektet kvinnene å avlegge religiøse løfter på grunn av spørsmålet om klausur, som var påkrevd for et slikt skritt. P. Chaminade forlenget sitt besøk til i begynnelsen av juli, og i denne perioden forklarte han konstitusjonene og gir de unge kvinnene en innføring i praksisen i det religiøse liv. Før han dro tilbake til Bordeaux, utnevnte han Adelaide til superior for klosteret, og hun ble deretter kalt Mor Maria (Mère Marie). Biskop Jacoupy utnevnte på sin side p. Mouran, superior for presteseminaret i Agen, til skriftefar og lokal kirkelig superior.

Den 6. september 1816 forsøkte p. Chaminade å overvinne biskop Jacoupys skepsis når det gjaldt klausur som nødvendig for evige løfter ved å foreslå å gjøre klausuren gjenstand for et spesielt løfte som superiorer kunne gi dispensasjon fra når det var nødvendig. Den 18. november 1816 ga p. Chaminade tillatelse til å åpne en grunnskole for fattige unge jenter. Den 25. desember samme år ga biskop Jacoupy kvinnene tillatelse til å bære ordensdrakt på juledag. P. Mouran fikk tillatelsen forlenget til hele juleoktaven og deretter sine die (på ubestemt tid).

Etter fjorten måneders forberedelse ga biskop Jean Jacoupy kvinnene tillatelse til å avlegge løfter, men bare private, og det måtte gjøres i skriftestolen for å holde dem hemmelig. Chaminade mottok den 25. juli 1817 Mor Marias og hennes åtte ledsageres evige løfter en og en på denne måten. Den 18. januar 1819 informerte p. Chaminade Den hellige stol om grunnleggelsen av den nye kongregasjonen. Den het opprinnelig Filles de Marie eller «Marias døtre», men ble senere til Filles de Marie Immaculée (Filiarum Mariæ Immaculátæ – FMI), oftest kalt sœurs marianistes («marianistsøstrene»). Han anmodet også om diverse åndelige tjenester. Den 25. mai samme år ga Roma de tillatelsene som var ønsket. P. Chaminade grunnla den 2. oktober 1817 også mannskongregasjonen «Marias selskap» eller marianistene (Societas Mariæ – SM) – ikke å forveksle med maristene (også Societas Mariæ – SM), grunnlagt i 1824 av den ærverdige franske presten Jean-Claude-Marie Colin (1790-1875).

Den 21. juni 1819 begynte den hyppige korrespondansen mellom Mor Maria og hennes gode venninne, den hellige Emilie de Rodat (1787-1852). Denne korrespondansen skulle pågå helt frem til Mor Maria de Trenquelléons død. Den 27. desember 1819 ble en del av det tidligere augustinerklosteret i Agen kjøpt med mål å overflytte kommuniteten dit. Den 11. mars 1820 ble en annen del av klosteret kjøpt.

Den 1. april 1820 inviterte Emilie de Rodat Mor de Trenquelléon til Villefranche, for korrespondansen mellom de to grunnleggerne hadde avfødt et ønske om at søstrene i Agen og de i Villefranche skulle gå sammen til ett institutt. Den 5. april motsatte biskop Jacoupy seg denne reisen og ønsket at søstrene fra Villefranche først kom til Agen. Den 5. juni 1820 kjøpte de et hus i Tonneins i Lot-et-Garonne for å grunnlegge en ny kommunitet. I de siste dagene av august samme år kom p. Chaminade til Agen og ble værende i litt over en uke. Den 6. september flyttet marianistsøstrene fra sitt første kloster Le Refuge til det tidligere augustinerklosteret. Den 7. september fulgte p. Chaminade og Mor de Trenquelléon de søstrene til Tonneins som skulle utgjøre den nye kommuniteten under ledelse av Mor Therese Yannasch. Den 7. oktober 1821 tok Mor Maria opp sin kusine Elizabeth de Casteras i novisiatet. Hun skulle bli kongregasjonens tredje generalsuperior.

Lengselen etter en union mellom marianistsøstrene og søstrene i Villefranche fortsatte. Den 3. juli 1822 inviterte Mor de Trenquelléon Emilie de Rodat til Agen under det oppholdet som p. Chaminade skulle ha der, og dette besøket fant sted. Mor Emilie de Rodat kom sammen med M. Marty, kirkelig superior for søstrene i Villefranche. På slutten av deres opphold ble unionen vedtatt i prinsippet, men i Villefranche var søstrene mot unionen i frykt for å bli separert fra sin Mor Superior. Men dette forhindret ikke at de to grunnleggernes vennskap og korrespondanse fortsatte.

Den 6. februar 1823 kjøpte de en ny del av det tidligere augustinerklosteret. I 1823 døde Mor Therese Yannasch. Den 16. juli 1824 dro Mor de Trenquelléon til Condom i departementet Gers sammen med p. Chaminade for å etablere en kommunitet der under ledelse av Mor Maria av Inkarnasjonen fra Lachapelle. Den 27. juli 1824 ble novisiatet flyttet fra Agen til Bordeaux. Mor de Trenquelléon dro dit sammen med p. Chaminade og ble værende der i et par dager. Den 10. august 1824 undertegnet Mor de Trenquelléon kontrakten som gjorde henne til eier av novisiatshuset i Bordeaux før hun vendte tilbake til Agen. Den 20. august 1824 godkjente biskop Jean Jacoupy av Agen skriftlig instituttet marianistsøstrene. Den 24. mai 1825 vedtok den franske nasjonalforsamlingen en lov som tillot kvinnelige kongregasjoner.

Etter at det nye instituttet hadde fått bispedømmelig godkjenning, begynte det å ekspandere til mange andre steder. Deres aktiviteter ble også multiplisert: Marianske brorskap, skoler, katekisme, personlige retretter eller for grupper, yrkesskoler, arbeid for tiggere (hundre kvinner samlet seg hver uke) og forberedelser til konfirmasjon og førstekommunion. I 1825 var Adelaide blitt så syk at p. Chaminade forbød henne å utføre apostolisk arbeid og påla henne å hvile. Likevel fortsatte hun sin korrespondanse med søstrene, men mest med de lokale superiorene og novisene. Hun skrev «små katekismer» for formasjonen av novisene og en beretning om instituttets opprinnelse, som dessverre har gått tapt.

I 1826 ble Mor Marias helsetilstand enda verre. Hun fikk mageproblemer og det var vanskelig for henne å komme seg. Hun veiledet sine døtre gjennom korrespondanse og oppmuntret dem til å være trofast mot regelen, å respektere klausuren og å vokse i hengivenheten til Maria og Jesus i eukaristien. I juli og første del av august 1826 besøkte p. Chaminade klostrene i Agen, Condom og Tonneins. Under hans besøk ble det enighet om en ny grunnleggelse i Arbois i Jura. Den 27. oktober 1826 dro Mor de Trenquelléon til Bordeaux for å gi sine anbefalinger til de søstrene som skulle til å reise til Arbois. Den 29. oktober dro søstrene av gårde. Mor Maria Josef de Casteras ble utnevnt til superior. Den 18. november kom de frem til Arbois. Den 23. desember 1826 fikk Mor de Trenquelléon et brev som informerte om at Mor Maria Josef hadde fått tyfoidfeber og mottatt de siste sakramentene. Mor de Trenquelléon ba om alle kommunitetenes bønner. Mor Maria Josef kom seg igjen.

Den 29. januar 1827 forverret Mor Marias helsetilstand seg ytterligere. P. Chaminade foreskrev bønner i alle klostre for marianistsøstrene for en stabilisering av tilstanden til deres generalsuperior og for at hun måtte komme seg. Den 12. februar 1827 informerte Mor Saint-Vincent de Labastide Mor Emilie de Rodat om de Trenquelléons helse og ba om hennes bønner. Den 16. februar gjorde Mor de Trenquelléon rede for på stemplet papir detaljene om det totale beløpet som var mottatt fra hver søster for kjøp av instituttets eiendommer. Den 14. juli 1827 sammenkalte Mor de Trenquelléon sitt råd og ønsket å be om myndighetenes godkjennelse av instituttet. Den 18. juli forlot p. Chaminade Agen etter et besøk i klosteret.

Den 27. oktober 1827 skrev Mor Maria sitt testamente. Hun tilbrakte sine siste måneder med å arbeide for den legale anerkjennelsen av kongregasjonen. Den 15. november skrev hun til borgermesteren i Agen for å be ham om å oppfordre til en resolusjon i byrådet til fordel for marianistsøstrenes kloster med hensyn til deres anerkjennelse av regjeringen. Den 22. november godkjente biskopen av Agen instituttets sivile statutter. Den 28. november skrev Mor de Trenquelléon sitt siste brev, adressert til Mor Maria av Det hellige hjerte (Agatha Diche), superior for klosteret i Tonneins. I alt er det bevart 737 av hennes brev.

Den 7. januar 1828 skrev M. Larribeau et brev til Mor Saint-Vincent for å forberede henne på Mor de Trenquelléons død. Hun døde den 10. januar 1828 i Agen i departementet Lot-et-Garonne i kongeriket Frankrike, nå i regionen Nouvelle-Aquitaine i Frankrike. Hennes siste ord var: Hosanna Filio David! («Hosianna Davids sønn!») Hun var 38 år gammel. Den 11. januar ble hennes begravelse feiret i klosterets kapell, og den 12. januar ble hun gravlagt på kirkegården i klosteret. Fra 1828 til 1856 var Mor Saint-Vincent kongregasjonens andre generalsuperior. I juni 1828 ble det foretatt en grunnleggelse i Alsace. I 1830 flyttet novisiatet tilbake til Agen fra Bordeaux. Kongregasjonen ble hjulpet i ulike apostoliske aktiviteter av den sekulære tredjeordenen, som besto av de ivrigste medlemmene av det marianske brorskapet. I 1836 ble «Marias døtres regelbundne tredjeorden» grunnlagt i Auch. Jeanne Diche ble leder for denne grunnleggelsen. Disse to grenene av det samme institutt skulle definitivt fusjonere i 1921. Hennes jordiske levninger hviler fortsatt på klosterets kirkegård, mens det er satt opp en minnetavle i koret i kapellet til instituttet Sainte-Foy i Agen.

Hennes saligkåringsprosess ble igangsatt med en informativprosess i bispedømmet Agen, som ble åpnet den 5. februar 1965 og avsluttet den 21. mars 1966. Hennes åndelige skrifter og brev ble gransket og fikk teologisk godkjennelse den 10. juli 1970. Sakens Positio ble i 1974 oversendt til Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Den historiske kommisjonen bedømte og godkjente Positio den 5. november 1975, før kommisjonen av tjenestemenn i kongregasjonen og deres konsulenter gjorde det samme den 5. mai 1977. I mellomtiden var prosessen blitt formelt åpnet den 12. november 1976, noe som ga henne tittelen «Guds tjenerinne» (Serva Dei). Kardinalene og biskopene som var medlemmer av kongregasjonen, ga sin tilslutning den 11. juni 1977.

Den 25. januar 1983 kom den hellige pave Johannes Paul IIs (1978-2005) apostoliske konstitusjon Divinus Perfectionis Magister, som reviderte prosessen for salig- og helligkåringer. Dette gjorde at Adelaides prosess fikk et lite tilbakeslag som gjorde det nødvendig med ytterligere undersøkelser. Den teologiske kommisjonen godkjente saken den 28. januar 1986, mens medlemmene av kongregasjonen ga sin godkjennelse på nytt den 22. april 1986. Den 5. juni 1986 undertegnet paven dekretet fra kongregasjonen som anerkjente hennes «heroiske dyder» og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»).

Dermed gjensto bare et godkjent mirakel på hennes forbønn før hun kunne saligkåres. Det angivelige mirakelet som ble undersøkt, skjedde i det italienske bispedømmet Novara. I marianistsøstrenes hus i Pallanza i kommunen Verbania i provinsen Verbano-Cusio-Ossola og bispedømmet Novara i regionen Piemonte i Nord-Italia levde sr. Michela Messina FMI. Hun var fortsatt novise da hun i 1997 ble rammet av eggstokkreft, og den var i en terminal fase. Men etter å ha påkalt Mor Marias forbønn, opplevde hun en øyeblikkelig, fullstendig og varig helbredelse. Det var ikke lenger noen metastaser da hun møtte til sin første behandling med cellegift. Dette forbløffende tilfellet ble undersøkt av et tribunal i bispedømmet Novara fra november 2013 til den 12. juni 2014.

Prosessens dokumenter ble oversendt til Roma, og den 23. september 2014 ble dokumentenes forsegling åpnet i Vatikanet, med sakens postulator, p. Antonio Gazcón SM, sr. Saveria Longaretti FMI som representant for generaladministrasjonen og sr. Michela Messina til stede. Helligkåringskongregasjonen utstedte den 5. desember 2014 et dekret som anerkjente gyldigheten av denne prosessen. Den medisinske kommisjonen gransket det angivelige miraklet, og den 12. mai 2016 stadfestet de at hendelsen ikke kunne forklares medisinsk. Teologene anerkjente den 19. januar 2017 hendelsen som et mirakel, og dette ble stadfestet den 2. mai 2017 av kardinalene og biskopene som var medlemmer av kongregasjonen. Den 4. mai 2018 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente denne helbredelsen som et mirakel på Mor Marias forbønn, noe som innebar en snarlig saligkåring.

Adelaide de Batz de Trenquelléon ble saligkåret den 10. juni 2018 i Parc des Expositions i Agen. Som vanlig i dette pontifikatet ble saligkåringen ikke foretatt av paven selv, men av hans spesielle utsending, i dette tilfelle Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB. Hennes minnedag er dødsdagen 10. januar. Dette var første saligkåringen noensinne i bispedømmet Agen. Blant koncelebrantene var biskop Hubert Marie Michel Marcel Herbreteau av Agen, som også holdt prekenen, erkebiskop Luigi Ventura, apostolisk nuntius i Frankrike, kardinal Robert Sarah, prefekt for Liturgikongregasjonen, og kardinal Jean-Pierre Ricard, erkebiskop av Bordeaux, som Agen er suffraganbispedømme under.

Marianistsøstrene har siden 1869 vært en kongregasjon av pavelig rett og fortsetter det oppdraget de har fått av deres grunnleggere, spesielt i skolen, men også i ungdomssentre, i hjem for unge og eldre og i medisinske klinikker. De opererer ofte sammen med andre grener av Den marianistiske familien, patre og brødre fra marianistene (SM), marianistiske legkommuniteter (Les Communautés Laïques – CLM), og sekularinstituttet Den marianistiske allianse (L’Alliance Mariale – AM). De er til stede i Frankrike, Spania, Italia, USA, Argentina, Chile, Colombia, Brasil, Ecuador, Togo, Elfenbenskysten, Malawi, India, Japan, Sør-Korea og Vietnam. Deres generalhus ligger i Roma. I 2016 feiret kongregasjonen sitt 200-årsjubileum.

Kilder: CatholicSaints.Info, santiebeati.it, en.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, nominis.cef.fr, newsaints.faithweb.com, marianist.com, nacms.org, fmi-adele.org, notrehistoireavecmarie.com, petitbleu.fr - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 10. juni 2018