Den hellige Adaldag av Bremen-Hamburg (~900-988)

Den hellige Adaldag (Adeldag) ble født rundt år 900 i Sachsen i Tyskland. Han tilhørte en fornem saksisk familie og var en nevø og elev av biskop Adalvard av Verden. Han ble kannik i Hildesheim før han senest fra 927 var medlem av det kongelige kapell hos den tyske kongen Henrik I Fuglefangeren (919-36), hvor han var forfatter og skriver av kongelige dokumenter. I 936 leste han den første sjelemessen over den nettopp avdøde kong Henrik etter anmodning fra sin slektning, den hellige dronning Mathilde, Henriks hustru. Han ble straks kansler og notar for den nye kongen Otto I (936-73; keiser fra 962).

Etter at den hellige erkebiskop Unne (916-36) døde i Birka den 17. september 936 (den første kjente dato i svensk historie), ble Adaldag i 937 valgt til den syvende erkebiskop av Hamburg-Bremen etter forbønn fra enkedronning Mathilde, kong Otto Is mor. Adaldag var den første av erkebiskopene av Hamburg-Bremen som forente verdslig makt med den åndelige. Han fikk av kong Otto grevemakt over Hamburg med alle rettigheter. Ved hjelp av dette og andre privilegier gitt av Otto I grunnla han Hamburgs erkebiskoppelige makt, slik at hans erkebispedømme ikke sto tilbake i anseelse for noen av de andre i riket.

I konflikt med erkebiskop Bruno I av Köln (keiser Otto Is bror) satte han gjennom ved hjelp av forfalskede dokumenter den endelige løsrivning av Bremen fra erkebispedømmet Köln og bandt Bremen og Hamburg varig sammen. Adaldag var Otto Is summus consiliarus og ivrige medarbeider i hans kirkepolitiske planer. Ottos plan var at erkebispesetet Hamburg-Bremen skulle ta seg av misjonsvirksomheten i Skandinavia, mens erkebispesetet i Magdeburg skulle ta seg av misjonen i de slaviske områdene.

Adaldag arbeidet med suksess for kristendommens stabilisering i Danmark, kraftig støttet av de mektige ottonske keiserne. Deres seierrike våpen bidro til kristendommens utbredelse over hele Jylland og til at kongene Harald I Blåtann (958-86) lot seg døpe rundt 965.

Erkebiskop Adaldag oppnådde i 947 pavelig og keiserlig støtte til opprettelsen av bispeseter i Slesvig, Ribe og Århus i Danmark, som var erkebispedømmets første suffraganer. Protokollen fra bispesynoden i Ingelheim i 948 viser at erkebiskop Adaldag var ledsaget av biskop Hored (Ored) av Slesvig, Liafdag (Liopdag) av Ribe og Reginbrand av Århus. Det er ingen tvil om at synoden i Ingelheim fant sted på pavens befaling, og at Otto hadde sørget for at Adaldag også hadde utnevnelsen til å misjonere og ordinere biskoper i Norden. De tre biskopene var tyskere utpekt av Otto I, og det er tvilsomt om de noensinne fungerte i Danmark.

Rundt 968 grunnla Adaldag også et bispedømme for venderne ved at bispedømmet Staargard (Oldenburg) i Holstein i Nord-Tyskland ble lagt under Hamburg, etter at de slaviske områdene under Oldenburg tidligere lå under bispedømmet Verden. I 988 grunnla han bispedømmet Odense i Danmark.

Fra juli 961 til begynnelsen av 965 fulgte Adalgard keiser Otto I på hans andre reise til Italia for å motta keiserkronen. Der sørget keiseren for å få avsatt pave Benedikt V (964-66), som var kommet på Peters stol på en omstridt måte. Etter forslag fra keiseren fikk Benedikt beholde rang av diakon, men ble forvist til Hamburg, hvor han ble holdt under mild og hensynsfull oppsikt av erkebiskop Adaldag.

Etter at pave Leo VIII (963-65) døde den 1. mars 965, var det røster i Roma som hevet seg for å få Benedikt gjeninnsatt, men de gikk upåaktet hen. Benedikt V døde den 4. juli 966 i Hamburg, dypt respektert for sitt hellige liv. Hans jordiske levninger ble brakt tilbake til Roma i 988 av keiser Otto III (983-1002; keiser fra 996).

Etter keiser Otto IIs død i 983 kom det straks et dansk og slavisk angrep for å straffe Tyskland for dets ekspansjon ut over sine grenser, og Adaldag opplevde at Hamburg ble ødelagt av obotrittene under Mistiwoi. Den samtidige hedenske reaksjonen i Danmark var imidlertid av kort varighet. Harald Blåtann ble i 986 etterfulgt av sin sønn Sven I Tjugeskjegg (986-1014). Han forsøkte å frigjøre den danske Kirken fra Hamburg-Bremens overhøyhet, og han ble derfor lagt for hat av tyske geistlige historikere.

Adaldag døde den 28. april (eller 29. april) 988 i Hamburg (?). Hans minnedag er dødsdagen 28. april. Han ble etterfulgt som erkebiskop av Libentius (988-1013).