Den hellige Andreas Kim Dae-geon (1821-46)

En av de 103 Korea-martyrene; skytshelgen for koreanske prester

1. Den hellige Andreas Kim Dae-geon [Taegŏn] (fra området Taegu) ble født den 21. august 1821 i Solmae (Solmoi) i Naepo i provinsen Chungcheong i Sør-Korea. Han ble født i yangban, en del av den tradisjonelle herskerklassen eller adelen og kom fra en av de fornemste slektene i Korea. Hans oldefar, den salige Pius Kim Jin-hu [Chin-hu] (1739-1814) kom fra en berømt adelsfamilie i Solmoi og var tjenestemann i den regionale regjeringen. Rundt 1788, da Kim Jin-hu var femti år gammel, overtalte hans eldste sønn, som var katolikk, sin far til å bli døpt. Etter dåpen trakk han seg fra sitt embete og viet seg til et liv som troende. Men snart ble han arrestert under forfølgelsene og dømt til døden. Han tilbrakte mer enn ti år i fengsel og døde der den 20. februar 1814. Andreas Kims grandonkel Kim Han-hyun led martyrdøden i 1816.

Pius Kims sønnesønn, den hellige bonden Ignatius Kim Je-jun [Chejun], bodde i Solmae sammen med sin hustru Ursula Ko. De fikk i 1821 sønnen Andreas. Ignatius ble halshogd den 26. september 1839, og hans kusine, den hellige Teresa Kim, led martyrdøden ved hengning den 9. januar 1840.

Andreas vokste opp til å bli en intelligent gutt med en sterk personlighet. Han var også en ung mann av dyp tro. Da han var syv år gammel, flyttet familien til Golbaemasil Mankok-ri i Youngin-gun i provinsen Gyeonggi for å unnslippe de alvorlige forfølgelsene. I 1836 besøkte den hellige franske misjonæren Peter Maubant MEP (1803-39) Andreas’ landsby. Han var den første europeiske misjonæren i Korea og en medarbeider av den hellige misjonsbiskopen Laurentius Imbert (1796-1839). Begge tilhørte «Det parisiske misjonsselskap» (Societas Parisiensis Missionum ad Exteras Gentes – MEP) eller Missions Etrangères de Paris, som var betrodd misjonen i Korea. I møtet med p. Maubant våknet prestekallet hos den femtenårige Andreas. Han ble døpt, og p. Maubant valgte ham til seminarist.

P. Maubant valgte også ut to andre ungdommer som fremtidige seminarister, Frans Xavier Choe Bang-je og Thomas Choe Yang-eop. Den 6. februar 1836 ankom Thomas Choe i huset til p. Maubant i Seoul, Frans Xavier Choe ankom den 14. mars og Andreas Kim den 11. juli. De bodde alle sammen og begynte å få latinleksjoner av p. Maubant. Den 3. desember 1836 la de tre seminaristene sine hender på Bibelen og avla en lydighetsed før de dro av sted langs landeveien for å studere i Macao. Den kinesiske presten Pacificus Yu reiste sammen med dem etter å ha vært i Korea i nesten tre år, og han kom aldri tilbake. De reiste sørover gjennom Kina og nådde Misjonsselskapets hovedkvarter for provinsen Det fjerne Østen i Macao den 7. juni året etter. Fra da av studerte de ved det midlertidige seminaret der.

Misjonærene i Macao ønsket de første unge koreanske seminaristene velkommen. De studerte teologi, latin, geografi, historie, fransk og mange andre fag. En av dem, Frans Xavier Choe, døde av feber i Macao i november 1837. De to andres studier skulle fortsette til 1842, men på grunn av forstyrrelser i Macao flyttet de i 1839 til Manila på Filippinene og fortsatte sine studier i Lolomboy i kommunen Bocaue i provinsen Bulacan på Filippinene, 25 kilometer nordøst for Manila, hvor det står en statue av Andreas i en landsby. De vendte tilbake til Macao i slutten av samme år. Peter Maubant reiste til Korea senere i 1837 og ble halshogd den 21. september 1839 sammen med sin hellige kollega Jakob Chastan MEP (1803-39) og den hellige biskop Laurentius Imbert MEP (1836-39).

Før de to seminaristene hadde fullført sine studier, måtte de forlate Macao i april 1842, fordi det var behov for tolker om bord på en fransk flåte under admiral Jean-Baptiste Cécille (1787-1873) som var sendt av kong Louis Philippe I (1773-1850) som var fransk konge under det såkalte julimonarkiet (1830-48). Frankrike ønsket nemlig en handelsavtale med Korea. P. Napoleon Libois MEP, som da var superior for hovedkvarteret for Det fjerne Østen, klarte å få Thomas Choe og Andreas Kim om bord på to ulike franske skip, Andreas Kim om bord på fregatten Érigone sammen med p. Joseph-Ambroise Maistre MEP (1808-57).

P. Libois ventet på nytt om Den katolske kirke i Korea fordi kontakten var blitt brutt på grunn av en forfølgelse. Den franske flåten ankom Nanjing, og seminaristene var tilfeldigvis til stede ved undertegningen av avtalen i Nanjing den 29. august 1842, som avsluttet Første opiumskrig mellom Storbritannia og Kina. Admiral Cécille ønsket likevel ikke å dra lenger nord til Korea, så han vendte tilbake til Frankrike. Thomas Choe og Andreas Kim gikk i land og dro til Liaodong for å finne en rute inn i Korea.

I desember 1842 forsøkte Andreas Kim å komme seg hjem til Korea over land og forsere den strengt bevoktede nordgrensen. Nær grensen møtte han Frans Kim, som var medlem av den koreanske delegasjonen til Kina. Fra ham mottok han informasjon om den religiøse forfølgelsen og de triste nyhetene om mange presters og legfolks martyrium. Han fant også ut at hans far var blant martyrene. Han kom seg inn i Korea alene den 29. desember, men han fryktet at hans identitet skulle oppdages, så han vendte tilbake til Kina.

De to seminaristene dro til Baekgajeom og Sopalgaja i Mandsjuria og fortsatte sine teologiske studier under p. Maistre. Den 17. desember 1844 ble Thomas Choe og Andreas Kim diakonviet i Mongolia av biskop Jean-Josef-Jean-Baptiste Ferréol MEP (1808-53), som i 1843 hadde blitt utnevnt til ny apostolisk vikar i Korea og derfor forsøkte å komme inn i landet. Den 2. januar 1845 kom Andreas tilbake til Korea alene gjennom Uiju, og den 15. januar kom han til Seoul. Av sikkerhetshensyn møtte han bare noen få ledende kateketer.

Han var syk i rundt en måned, og da han kom seg, bestemte han seg for å smugle inn de franske misjonærene sjøveien. Han organiserte i april 1845 en farlig ekspedisjon fra Chemulpo (nå en del av Incheon) i Korea over Gulehavet i en fiskebåt for å oppsøke de franske misjonærene i Shanghai. Hans kraftfulle opptreden forhindret en utlevering til de koreanske myndighetene. I Gimgahang nær Shanghai ble Andreas Kim den 17. august 1845 presteviet av biskop Ferréol som den første koreaneren. Han feiret sin første messe i gutteseminaret i Gimgahang.

Andreas Kim reiste den 31. august hjem til Korea med biskop Ferréol og den hellige pater Antonius Daveluy (1818-66) om bord i den lille trebåten Raphael. De ankom til Korea den 12. oktober 1845. De kom først til øya Jeju etter å ha blitt drevet dit av kraftige stormer. Deretter kom de til Ganggyoung i provinsen Chungcheong. P. Andreas tilbrakte en tid med å hjelpe biskop Ferréol og dro til sin hjemby, hvor han beveget seg rundt i området, for det meste om natten, mens han underviste og instruerte de ulike katolske kommunitetene. I begynnelsen av 1846 beordret biskopen ham til Seoul.

Etter ordre fra biskopen tok Andreas sommeren etter kontakt med kinesiske fiskere på øya Sunwi-do i provinsen Hwanghae (nå i Nord-Korea) for å etablere en brevforbindelse med utlandet. Han begynte også å gjøre klart til å føre en ny gruppe franske misjonærer med p. Maistre og p. Thomas Chae Yang-eop, hans seminaristkollega som nå var ordinert, inn i landet. Andreas Kims utmattende reiser mellom Kina og Korea, til fots eller på små fiskebåter, tillot ham å utforske terrenget og øke nøyaktigheten på de kartene han hadde brukt for å planlegge bedre ruter å bringe de franske misjonærene inn i Korea.

Årvåkenheten var svært høy langs grensene, så han planla å få dem inn sjøveien for å unnslippe den strenge grensekontrollen i nord. Han prøvde å dra via øya Baengnyeong (Baekryeong) som i dag tilhører Sør-Korea, men ligger utenfor kysten av Nord-Korea. Men han ble arrestert av en grensepatrulje på øya Sunwi-do den 5. juni 1846. Han ble tatt med til politistasjonen og avslørte det faktum at han hadde studert utenlands. Sjefen for politiet informerte kongen om denne saken. Sentralregjeringen tok saken alvorlig og fikk ham brakt til sentralfengselet i hovedstaden Seoul. Mens han satt i fengsel, passerte den franske flåten i det fjerne Østen Seoul og avleverte et brev til regjeringen med forespørsel om grunnen til henrettelsen av de tre franske misjonærene Imbert, Maubant og Chastan i 1839.

Kongen og hans ministre var først motvillige til å henrette Andreas på grunn av hans imponerende personlighet, store kjennskap til vestlige studier og fremmede språk, så tjenestemennene ønsket å få ham til å avsverge sin religion og bli en regjeringsfunksjonær. Men i stedet prøvde p. Kim å omvende dem til den katolske tro. Andreas Kim var blitt pågrepet i besittelse av egenlagde sjøkart, og derfor ble han straks anklaget for etterretning med «de vestlige barbarene» som en fiende av staten. Han ble da funnet skyldig i å være lederen for en forbudt religiøs gruppe og landsforræder, og den 15. september 1846 ble han dømt til døden.

Han ble henrettet ved halshogging dagen etter dødsdommen, den 16. september 1846 i Saenamteo i Seoul, bare 25 år gammel og etter å ha vært prest i bare ett år og en måned. Like før sin død holdt han en avskjedspreken, hvor han tok farvel med ordene: «Dette er min siste time i livet, lytt oppmerksomt på meg: Om jeg har hatt forbindelse med utlendinger, har det vært for min religion og for min Gud. Det er for Ham at jeg dør. Mitt evige liv begynner nå. Bli kristne hvis dere ønsker å bli lykkelige etter døden, for Gud har evig straff i vente for dem som har nektet å kjenne Ham».

En gruppe kristne under ledelse av Yi Min-Sik fraktet førti dager senere hans legeme bort fra elvebredden hvor han ble halshogd, og gravlagt i fjellene, i Mirinae (et koreansk ord for Melkeveien) i Anseong i provinsen Gyeonggi-do, rundt 55 kilometer fra Seoul. Stedet inneholder gravene til Andreas Kim, hans mor Ursula, biskop Ferréol og Vincent Lee Min-sik som gravla Andreas’ legeme. I dag er det reist en stor minnekirke på stedet. Hans relikvier oppbevares nå i kapellet i presteseminaret i Seoul.

Informasjonene om Andreas Kim Dae-gon og flere andre martyrer er funnet i to brev som Andreas skrev i løpet av sine tre måneder i fengselet. Et av dem ble skrevet på latin og adressert til den apostoliske vikar som hadde presteviet Andreas i 1845. Det andre var et oppmuntrende brev adressert til Andreas’ medkristne.

Før biskop Josef-Jean-Baptiste Ferréol MEP (1808-53), den tredje apostoliske vikar av Korea (1843-53), døde av utmattelse den 3. februar 1853, ønsket han å bli gravlagt ved siden av Andreas Kim. Han erklærte: «Du vil aldri vite hvor trist jeg var over å miste denne unge innfødte presten. Jeg har elsket ham som en far elsket sin sønn, og det er en trøst for meg å tenke på hans evige lykke».

Andreas Kim ble proklamert som «Guds tjener» i 1857. Han var blant de 79 som døde i forfølgelsene mellom 1839 og 1846 som ble saligkåret den 5. juli 1925 av pave Pius XI (1922-39). 24 martyrer som døde mellom 1861 og 1867, ble saligkåret i 1968 av den ærverdige pave Paul VI (1963-78). Hele gruppen ble helligkåret den 6. mai 1984 på Yeouido Plaza i Seoul (siden 1999 Yeouido Park) av den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) foran en folkemengde på mer enn en halv million. Dette var den første helligkåringen utenfor Roma siden 1200-tallet. En annen nyvinning var at paven ga dispensasjon for de nødvendige miraklene før helligkåringen. De koreanske martyrenes minnedag i den romerske generalkalenderen er 20. september.

Andreas Kim Dae-geon har fått æren av å stå som den første av de to navngitte martyrene som representanter for de koreanske martyrene i den romerske universalkalenderen (den andre er den hellige Paulus Jeong Ha-sang). Han avbildes i hanbok (den tradisjonelle koreanske drakten) og gat (den tradisjonelle koreanske hatten), med krusifiks og en rød stola. I 1949 utropte Den hellige stol Andras Kim Dae-geon til den fremste skytshelgen for katolske prester i Korea.