Den hellige Alexander I av Konstantinopel (~244-337)

Den hellige Alexander (gr: Alexandros; Αλεξανδρος) ble født rundt år 244. Han kom fra beskjedne kår og hadde liten formell utdannelse, men likevel ble han en av de største teologene i sin tid. De få faktaene som er bevart om ham, har blitt utmalt for å øke hans betydning. Beretningene om ham varierer betydelig. Hans forgjenger på bispestolen i Bysants var den hellige biskop Metrofanes av Bysants (306-14).

Andre lister har Metrofanes som biskop fra 316 til 326. Tradisjonen sier nemlig at han døde først i 326. Det kan bety at han trakk seg tilbake fra sitt embete lenge før sin død – tradisjonen sier da også at han ble hele 117 år gammel, mens en annen versjon sier at han var forhindret fra å delta på konsilet i Nikea i 325 på grunn av høy alder og sykdom, men at han i stedet sendte sin fremste prest eller vikarbiskop (chorepiscopus) Alexander for å representere seg, og da Alexander vendte tilbake, utpekte han ham til sin etterfølger som biskop. Vanligvis oppgis imidlertid Alexander Is episkopat fra 314 til 337. Datoen for hans bispevielse varierer fra 313 til 317, men det kan altså dreie seg om en vielse til hjelpebiskop, eller koadjutor-biskop som vi ville sagt i dag. Han skal da ha vært 73 år gammel. (Theodoret av Kyrros, Historia ecclesiastica, I, 3)

Som et resultat av denne forvirringen kalles både Alexander og Metrofanes vekselvis for den første biskopen av Konstantinopel, og begge kalles også noen ganger for byens første patriark. Imidlertid ble ikke Bysants rikets hovedstad før i 330, da byen ble omdøpt til Nye Roma eller Konstantinopel «Konstantins by». Den skulle få mye av den betydning og prestisje som Alexandria i sin tid hadde hatt. Patriarkatet i Alexandria hadde allerede mistet sin fremtredende posisjon. Erkebispesetet Konstantinopel ble ikke utropt til patriarkat før på konsilet i Kalkedon i 451 (kanon 28). Noen lister opererer imidlertid med patriarktittelen fra 381, ettersom kanon 3 fra konsilet i Konstantinopel dette året sa at biskopen i den nye keiserbyen, Konstantinopel, det nye Roma, skulle ha rang etter biskopen av Roma (det vil si før patriarkene av Antiokia og Alexandria). Dette vedtaket fra konsilet nektet imidlertid den hellige pave Damasus I (366-84) å godkjenne.

I Alexanders 23 år lange episkopat var den langt viktigste saken Kirkens kamp mot arianismen. Etter at keiser Konstantin den store (306-37; enekeiser fra 324) hadde gjennomgått sin omvendelse, gjorde han kristendommen til tolerert religion i hele Romerriket, og dermed kunne alle trygt bekjenne seg som kristne. Til gjengjeld ble den teologiske uenigheten som hadde plaget de tidligere kristne bevegelser, skarpere på 300-tallet og i de etterfølgende århundrene. Stridighetene gjaldt spesielt definisjonen av Inkarnasjonen: Hvis Jesus var både Gud og menneske, hadde han så to naturer? Og i så fall, hvilket innbyrdes forhold hadde disse to? Den nye religionen tiltrakk mennesker med vidt forskjellig bakgrunn, tradisjoner, ritualer og forestillinger om det guddommelige. Det var av avgjørende betydning å definere Kristi natur, men det var svært vanskelig. Det dreide seg om definisjonen av «Faderen», «Sønnen» og «enbåren».

Rundt 323 begynte det harde teologiske sammenstøt i Alexandria i Egypt, et av Kirkens eldste patriarkater ved siden av Roma og Antiokia i Syria. De to hovedmotstanderne var Arius, en eldre prest i kirken i Baukalis i Alexandria, og den hellige biskop Alexander av Alexandria (313-28). Arius mente at «det var en tid hvor Sønnen ikke var», med andre ord at Jesus ikke var av samme natur som Gud Fader, men skapt av ham, og dermed bare symbolsk kunne kalles Guds sønn. Biskop Alexander og hans tilhengere mente derimot at denne doktrinen anerkjente to guder og dermed var diteistisk («to-guderi»). De mente at Fader og Sønn var av samme natur, at Jesus var både guddommelig og menneskelig.

Biskopen kalte sammen en synode av egyptiske og libyiske biskoper i Alexandria, og mot bare to stemmer ble kjetteriet fordømt og Arius avsatt sammen med elleve prester og diakoner som støttet hans lære. Erkekjetteren trakk seg tilbake til Caesarea, hvor han fortsatte å forkynne sin lære. Han fikk støtte fra Eusebius av Nikomedia og andre syriske prelater.

Konsilet vedtok med 301 mot 70 stemmer at det er Kirkens lære at Sønnen er sann Gud, av samme vesen som Faderen, født og ikke skapt. Konsilet vedtok betegnelsen homoousios (gr.= av samme vesen eller substans), et teologisk uttrykk for å forklare forholdet mellom Faderen og Sønnen. Dette er det berømte uttrykket for ortodoks tro som kalles den nikenske trosbekjennelse (Symbolum Nicaenum) og som fortsatt brukes av Kirken med et tillegg fra konsilet i Konstantinopel i 381. Konsilet fordømte ettertrykkelig og endelig heresiarken (erkekjetteren) Arius’ lære som sa at Sønnen var underordnet Faderen som en guddom av mindre rang, at han var skapt av Faderen at det dermed fantes en tid da han ikke eksisterte, og at hans natur var i stand til både ondt og godt.

Keiser Konstantin hadde anerkjent biskopenes beslutning og utstedte et dekret som forviste dem som nektet å godkjenne den. Taperen ble Arius. Egypternes bannlysning av ham ble bekreftet, og konsilet ekskommuniserte ham og to av hans tilhengere. Han ble forvist og fordømt som kjetter, og hans bøker ble brent. Men uttrykket homoousios og dets implikasjoner ble akseptert mer formelt enn reelt, og splittelsen fortsatte de følgende tiårene til tross for keiser Konstantins erklæring om at konsilets avgjørelse hadde vært et verk av Den Hellige Ånd, som handlet gjennom biskopene. Kirken led sterkt under denne indre uroen, og pavenes autoritet var ennå ikke i praksis så sterk at de kunne forhindre eller stanse den indre striden.

I 327 overtalte prinsesse Konstantia sin bror keiser Konstantin den store til å oppheve landsforvisningen av Arius. I 328 vendte også den arianske biskop Eusebius av Nikomedia tilbake fra sitt eksil. Nikomedia i Bitynia i Lilleasia (i dag Izmit i Tyrkia) lå ikke langt fra Konstantinopel, og Eusebius klarte i 331 å overtale keiser Konstantin til å skrive til Athanasius og befale ham å gi Arius tilgang til kommunion igjen. Den ubøyelige patriarken nektet, og han fortalte keiseren at Den katolske kirke ikke kunne ha kommunion med kjettere som angrep Kristi guddom. Men dette førte til anklager om forræderi mot keiseren, og Athanasius ble sendt i eksil til Trier i dagens Tyskland.

I 336 ankom kjetteren Arius i triumf til Konstantinopel med en ordre fra keiser Konstantin om at erkebiskop Alexander I skulle ta ham inn i Kirken i full kommunion (Athanasius av Alexandria, Epistulae ad Serapionem; Rufinus of Aquileia, Historia ecclesiastica, i). Ifølge Sokrates Scholasticus (380-439) angret i virkeligheten ikke Arius på sitt kjetteri, men uttrykte seg tvetydig, og biskop Alexander var klar over dette (Sokrates Scholasticus, Ekklesiastike historia, i, 37). Alexander fortsatte å nekte å motta Arius i Kirken igjen, til tross for at keiseren truet med både avsettelse og forvisning. Natten før dagen da keiseren hadde bestemt at den høytidelige mottakelsen av Arius skulle skje, lukket Alexander seg inne i kirken St. Irene (gr: Hagia Eirēnē, Αγία Ειρήνη = «Hellige Fred»), som da var byens katedral, og ba innstendig til Gud om å fjerne ham eller Arius.

Om morgenen dro Arius triumferende av sted mot kirken, omgitt av keiserlige rådgivere og soldater. Men da han stanset for «å ivareta et nødvendig fysisk ærend», døde han, over åtti år gammel og før han hadde blitt gjenopptatt i Kirken. Det skjedde på åpen gate ved at hans buk revnet og tarmer og indre organer veltet ut. Dette syntes å være en guddommelig inngripen som et svar på Alexanders bønner. Den førkonsiliære utgaven av Martyrologium Romanum beskriver det slik: «…[Alexander var] en berømt, gammel mann, ved hjelp av kraften av hans bønner sprakk Arius, fordømt av Guds dom, og innvollene rant ut» (cujus orationis virtute Arius divino judicio damnatus crepuit medius, et effusa sunt viscera ejus).

Arius ble gravlagt av sine tilhengere, som mente at han måtte ha blitt forgiftet. Etter hans død var Eusebius av Nikomedia arianernes leder, og de var nå de dominerende i øst.

Alexander overlevde ikke Arius særlig lenge (Sokrates Scholasticus, Ekklesiastike historia, ii, 6; Theodoret av Kyrros, Historia ecclesiastica, i, 19). Da var døende, trolig i 336, utnevnte han den hellige Paulus til sin etterfølger, og elektorene stadfestet hans valg etter hans død. Alexander døde rundt 337, 93 år gammel. Noen kilder mener at han levde helt til 340.

Ifølge 400-tallshistorikerne Sokrates Scholasticus (380-439) og Sozomen (Salminius Hermias Sozomenus) (ca 400-ca 450) var Paulus den unge lektoren som det fortelles om i en historie som er bevart av Fotios. Den forteller at keiser Konstantin dro for å treffe biskop Metrofanes av Bysants kort før den gamle biskopens død. Den gamle prelaten sa da til keiseren at Alexander skulle bli hans etterfølger og at en ung lektor ved navn Paulus, som da var til stede, skulle etterfølge Alexander. Alexander ble da også Metrofanes’ etterfølger og den unge gutten Paulus ble hans andre etterfølger som den hellige erkebiskop Paulus I av Konstantinopel og martyr. Fra guttedagene hadde han vært sekretær for biskop Alexander, som viet ham til diakon og senere til prest.

Rundt samme tid døde keiser Konstantin den Store, den 22. mai 337, etter få dager tidligere å ha mottatt dåpen av arianeren Eusebius av Nikomedia, ble keiserriket delt mellom hans tre sønner: vestdelen (Gallia, Britannia og Spania) under Konstantin II (337-40), den sentrale delen (Italia, Illyria og Afrika) under katolikken Konstans I (337-50) og østdelen under arianeren Konstantius II (337-61). Konstantin II ble drept i 340 i kamp mot Konstans, som deretter ble myrdet i januar 350 av usurpatoren Magnentius i Gallia, noe som gjorde Konstantius til enekeiser. Han brukte enda tre år på å bekjempe Magnentius og drepte ham den 11. august 353.

I et encyklikabrev til biskopene i Egypt og Libya plasserer den hellige Athanasius av Alexandria (ca 296-373) Alexander blant de biskopene som var berømte for sin ortodoksi:

«… fra de ortodokse, fra slike som den store bekjenneren Hosius, og Maximinus av Gallia [av Trier] eller hans etterfølger [Paulinus av Trier], eller fra slike som Filogonius og Eustathius, biskoper i øst [= Antiokia], eller Julius og Liberius av Roma, eller Kyriakos av Moesia, eller Pistus og Aristaeus av Hellas, eller Sylvester og Protogenes av Dacia, eller Leontius og Eupsychius av Kappadokia, eller Caecilian av Afrika, eller Eustorgius av Italia, eller Capito av Sicilia, eller Makarios av Jerusalem, eller Alexander av Konstantinopel, eller Paederos av Heraclea, eller de store biskopene Meletius, Basilios og Longianus [av Neocaesarea] og resten fra Armenia og Pontos, eller Lupus og Amfion fra Kilikia, eller Jakob [av Nisibis] og resten fra Mesopotamia, eller vår egen salige Alexander, og andre av samme mening som disse…» (Athanasius, Ad Episcopus Aegypti et Libyae, 8).

Etter sin død kom Alexander til å bli æret som helgen. Hans minnedag er 28. august. Hans navn står i Martyrologium Romanum. De ortodokse feirer ham den 30. august i en felles fest med to andre patriarker av Konstantinopel, Johannes III Antiochios eller Scholastikos (565-77) og Paulus IV «den Nye» (780-84). Ifølge noen gamle manuskripter var Alexanders minnedag 2. juni. Liturgien for den hellige Alexander ble trykket i Venezia i 1771.