Den hellige Adalbert av Praha (956-997)

Den hellige Adalbert (Adelbert; lat: Adalbertus, Adelbertus) ble født som Vojtech (cz: Vojtěch; pl: Wojciech, lat: Adalbertus, Voitecus) i år 956, ifølge tradisjonen på familieslottet Libice ved Padubitz i Bøhmen, i dag Libice nad Cidlinou i Tsjekkia. Men den herskende oppfatningen blant dagens historikere er at dette bare er en ubegrunnet antakelse. Han kom fra den mektig bøhmiske fyrsteslekten Slavnik, som var i slekt med det saksiske kongehuset, og han var sønn av den østbøhmiske slaverfyrsten Slavnik av Libice og hans hustru Střezislava (Adilburg), som var i slekt med keiser Otto I, men slektskapet kan bare ha vært indirekte. Hun skal ha vært en søster av de to Premyslid-brødrene den hellige Venceslas (ca 907-29) og hans bror Boleslav I den grusomme (ca 915-67).

Hans far var den rike og uavhengige hersker av fyrstedømmet Zličan som var en rival til Praha. Adalbert hadde fem helbrødre: Soběslav (Soběbor) (Slavniks arving; d. 1004), Spytimír (Spitimir), Pobraslav (Dobroslav), Pořej og Čáslav, og en halvbror ved navn Radim (Radmilah, Radla) fra hans fars forbindelse med en annen kvinne. Radim valgte en klerikal karriere som Adalbert, og han tok senere navnet Gaudentius.

Etter at Vojtech hadde overlevd en alvorlig sykdom i barndommen, bestemte hans foreldre seg for å vie ham til Gud. Han ble fermet (konfirmert) som femåring i 961 av den hellige Adalbert, senere erkebiskop av Magdeburg, som stanset i Libice på sin reise til Kiev, hvor han skulle hjelpe den hellige storhertuginnen Olga av Kiev (ca 879-969) med kristningen av hennes folk. Ved fermingen ga erkebiskopen unge Vojtech sitt eget navn Adalbert som fermingsnavn, og han skulle da også bli kjent som Adalbert av Praha.

Unge Adalbert fikk sin første utdannelse i hjemmet av en geistlig ved navn Radla, og han ble som sekstenåring i 972 sendt til den berømte katedralskolen i Magdeburg, som var grunnlagt av Adalbert senior, som da var blitt erkebiskop av det nyopprettede erkebispedømmet Magdeburg (968-81). Erkebiskopen klarte å overføre noe av sin egen visdom og nidkjærhet til sin student sammen med de berømte lærere Ohtrich og Ekkehard «den røde». Unge Adalbert fikk en utmerket utdannelse. Ved sin lærers død den 20. juni 981 vendte den 25-årige Adalbert tilbake til Praha som en stolt eier av en betydelig og nyttig samling av bøker. Samme år ble han presteviet av Prahas første biskop Dietmar (Deithmar, Thietmar; lat: Theodomarus) (973-83), en uverdig saksisk biskop. Adalbert ble en prest i biskopens følge (domkleriker). Et år senere ble han vitne til biskopens død den 2. januar 982 i Praha.

Den 19. februar 982 valgte fyrst Boleslav II den fromme av Bøhmen (967-99) ham til ny biskop på grunn av hans store lærdom og kontakter til utlandet. For verken presteskapet eller folket hadde rett til å velge biskop. Stadfestelsen av valget fulgte den 3. juni 983 i Verona, hvor han fikk den keiserlige investitur. Han ble bispeviet der den 29. juni 983 (muligens i Verona?) av den hellige erkebiskop Willigis av Mainz (d. 1011), som var Bøhmens metropolitt. Adalbert var den andre biskop av Praha og den første innfødte. Han var bare 27 år gammel og fortsatt under den kanoniske lavalder. Hans biografer beskriver ham som temmelig verdslig på den tiden, og man ventet opplagt at han ikke ville skape vanskeligheter for den verdslige makten ved å komme med omfattende krav for Kirken. Hans tyske utdannelse ville også bety at han var akseptabel for den tyske keiseren, som den bøhmiske hertugen var nødt til å dyrke. Hans forgjenger Thietmar var sakser og elsket for sin mildhet.

Men straks Adalbert var vigslet til biskop, forandret han seg fullstendig, omtrent som en Thomas Becket (1118-70), og han ble en mye mer seriøs og religiøs person. Han hadde blitt dypt beveget ved å høre biskop Dietmar på dødsleiet bebreide seg selv for sin fiasko når det gjaldt å leve et hellig nok liv, og Adalbert skal ha sagt ved den anledningen: «Det er lett å bære mitra og gå med en bispestav, men det er en fryktelig ting å måtte avlegge regnskap for sin tid som biskop for Ham som dømmer levende og døde». Det første han gjorde, var å dele bispesetets inntekter i fire like deler. Den første delen skulle gå til kirkebygging og utsmykking i hans kirke, den andre delen gikk til inntekter for hans kanniker, den tredje delen gikk til å hjelpe fattige, mens den fjerde delen gikk til ham selv og hans husholdning, hvor han hele tiden serverte tolv fattige menn til ære for de tolv apostlene, men et mye større antall på fester. I tillegg brukte han av sin egen arv til almisser.

Adalbert var nøysom, nidkjær og energisk, og selv om han var fra en velstående familie, skydde han komfort og luksus, og han utmerket seg ved sin nestekjærlighet og askese. Han var fylt av reformiver og var motstander av kristnes deltakelse i slavehandelen, men han klarte ikke å skaffe nok penger til å kjøpe fri slaver som den bøhmiske fyrsten kjøpte av østlige handelsmenn. Slavehandelen til den privilegerte klasse var en sikker og bekvem inntektskilde, som også finansierte den bøhmiske hæren. Han klaget også over det polygamiet som var vanlig blant fyrster og andre adelige, og over avgudsdyrkelsen som var vanlig blant folket. Straks han begynte å foreslå reformer, ble han møtt med motstand fra både de verdslige makthaverne og fra presteskapet. Hans familie nektet å støtte hertug Boleslas i en mislykket krig mot Polen. Adalbert var ikke lenger velkommen, og til slutt ble han tvunget i eksil.

Det er mulig at Adalbert var influert av de reformerte cluniacensiske munkene han hadde møtt i Magdeburg, av den hellige abbeden Majolus av Cluny (ca 906-94) og den hellige biskop Gerhard av Toul (935-94), som han begge hadde møtt i sin bispevielse. Men vi må huske at begge hans hovedbiografer var benediktinermunker og delte hans positive holdning til klostervesenet. De kan ha overdrevet denne innflytelsen på Adalbert, og det er interessant at de knapt nevner hans pastorale arbeid som biskop og kan nesten ikke vente på å få ham ut av Praha og inn i et kloster. Uansett hva som var grunnen til hans endrede karakter, og uansett hvor gjennomgripende den var, så gjorde han sitt inntog i Praha barføtt og ble mottatt entusiastisk av hertug Boleslav II og byens folk og presteskap.

Selv om Adalbert hadde høy moral og høy intellektuell standard, besøkte fanger og de fattige i tillegg til å dele inntektene ifølge anvisningene fra den hellige pave Gregor I den store (590-604), var de pastorale og politiske vanskelighetene store. Han klarte ikke å gjøre stort inntrykk på folket, og sekulargeistligheten var motstandere av hans reformer. Hans bispedømme omfattet ikke bare Bøhmen, men også Schlesien, det sørlige Polen og dagens Slovakia. Området var en smeltedigel av kulturer og nasjonaliteter, men det sto også i spenningen mellom den gamle hedendommen og den ennå ubefestede kristendommen. Hans egen fyrsteslekt sto i strid med slekten Premyslid, som var Bøhmens hertugfamilie. En av grunnene til at Boleslav II hadde utnevnt Adalbert til biskop, var nok for å berolige slekten Slavnik.

Adalbert prøvde å spre kristendommen både blant madjarene i Ungarn og i det halvomvendte Bøhmen. Man mener at han rundt 985 døpte madjarenes hertug Géza (972-97) og hans sønn, den hellige Stefan av Ungarn (997-1038) i Esztergom, men dette er mer enn tvilsomt. Ungarns første erkebiskop, den hellige Astrik, var en venn og disippel av Adalbert og trolig en munk fra Brevnov. Men etter seks år med bønner og prekener hadde han hatt liten suksess i evangeliseringen av folket i Bøhmen, som holdt fast ved sin dypt grunnfestede hedenske tro.

Kanskje led også Adalbert av depresjoner, for i 990 trakk han seg i fortvilelse tilbake til Roma. Der besøkte han Montecassino før han sammen med sin bror Gaudentius ble benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti – OSB) i klosteret Santi Bonifacio ed Alessio på Aventin-høyden. Men det vi vet om hans karakter og senere besluttsomhet i misjonsarbeidet, gjør det usannsynlig at han forlot bispedømmet bare på grunn av mangel på suksess. Det synes som om forholdene i Bøhmen ikke var så ille som hans biografer hevder, og hovedårsaken til at han dro, var nok politisk. En gang mellom 987 og 900 hadde det vært krig med Polen, og den polske hertugen hadde hatt fremgang og ætten Slavnik hadde nektet å støtte Boleslav II. I tillegg synes det som om Adalbert ikke forlot Praha med tanke på å bli munk, og at det var først da han kom under innflytelse av den hellige greske abbeden Nilus av Rossano (ca 910-1004) i Roma at han bestemte seg for det.

Men han skulle ikke bli lenge i klosteret i Roma, for i 992 ba hertug Boleslav II pave Johannes XV (985-96) om å gi Adalbert ordre om å vende tilbake til Praha. Dette gjorde han for å vinne støtte fra den mektige Slavnik-slekten. Adalbert gikk med på det, men bare på betingelse av at han fikk full støtte fra de sivile myndighetene. Underforstått var Adalbert fri til å forlate Praha hvis han skulle møte innbitt motstand. Så Adalbert vendte tilbake som biskop av Praha, hvor han først ble mottatt med demonstrasjoner av tilsynelatende glede. Det er interessant at hans første handling da han kom tilbake, var å grunnlegge det store benediktinerklosteret i Brevnov ved Praha for de tolv benediktinermunkene han hadde fått med seg, hjulpet av den innflytelsesrike abbeden Majolus av Cluny. Adalbert konsekrerte klosterkirken i 993, og han bidro til å spre de cluniacensiske idealene i hele sitt apostolat. Dette var det første klosteret på tsjekkisk territorium.

Hertugen hadde gått med på å støtte Adalbert i utøvelsen av hans autoritet, men adelen motarbeidet ham stadig. En stund syntes situasjonen å ha bedret seg, men Adalbert fikk raskt nye problemer. I 995 resulterte slekten Slavniks tidligere rivalisering med Premyslid, som var alliert med den mektige bøhmiske klanen Vršovci, i stormingen av Slavniks by Libice nad Cidlinou, ledet av hertug Boleslas den fromme fra Premyslid. Under kampen ble fire av Adalberts brødre drept, Spytimír, Pobraslav, Pořej og Čáslav. Den eldste broren var utenlands og unnslapp, det samme gjorde de to munkene Adalbert og Gaudentius. Fyrstedømmet Zličan ble en del av Premyslids territorium.

Adalbert forsøkte å beskytte en adelskvinne som var tatt i utroskap, og hun fikk søke tilflukt (kirkeasyl) i et nonnekloster på Adalberts råd. Men den rasende folkemengden trakk henne ut og henrettet henne. Adalbert ekskommuniserte straks alle som var involvert i drapet. Men de voldelige reaksjonene på denne straffen gjorde at Adalbert ikke kunne oppholde seg trygt i Bøhmen, så han ble tvunget til å flykte fra Praha for godt og igjen trekke seg tilbake til Roma i 995. Straks etter brøt slekten Premyslid våpenhvilen, brente slottet Libice og myrdet hele familien Slavnik, og folket i Praha nektet å la biskopen komme tilbake. Sannsynligvis var drapet på adelskvinnen manipulert av motstandere av Slavnik-familien.

I 996 ble en Kristian (Strachkvas) (935-96) utnevnt til Adalberts etterfølger som biskop av Praha. Han var munk i et kloster i Regensburg og en prins av Bøhmen, sønn av Boleslav I og bror av Boleslav II, alle medlemmer av dynastiet Premyslid. Men under liturgien hvor han skulle konsekreres til biskop av Praha, døde Strachkvas plutselig. Dødsårsaken er fortsatt omstridt. I Roma ble Adalbert utnevnt av abbed Leo til prior i klosteret. Han ble igjen beordret tilbake til Praha av paven, denne gang etter anmodning fra erkebiskop Willigis av Mainz, som var Prahas metropolitt. Erkebiskopen var i Roma sammen med keiser Otto III (983-1002) i anledning dennes keiserkroning den 21. mai 996 av den tyske pave Gregor V (996-99). Adalbert mistenkte med rette at han ikke ville få tillatelse til å komme tilbake siden han var en Slavnik, så han var forutseende nok til å få tillatelse av paven til å bli omvandrende misjonær. Han reiste via Mainz, hvor han igjen møtte keiseren og ble en nær venn av ham, og de hadde lange diskusjoner. Til slutt overtok Deodatus (Thiddag) som biskop av Praha (998-1017).

Da det nå var klart at det ikke var noe håp om at Adalbert kunne arbeide uforstyrret i Praha, fikk han tillatelse til å konsentrere sin oppmerksomhet om de hedenske prøysserne i nord. Han dro til Polen, hvor han ble ønsket hjertelig velkommen av Boleslav I Chrobry (den tapre, den store) (967-1025) (hertug fra 992, senere konge fra 1025). Noen kilder sier at hertug Boleslav utnevnte Adalbert til erkebiskop av Gniezno (ty: Gnesen), men det er en misforståelse. Det var Adalberts halvbror Radim med ordensnavnet Gaudentius som ble den første erkebiskop av Gniezno (999-ca 1006 eller 1020).

Mot slutten av 996 planla Adalbert en evangeliseringsmisjon til prøysserne. Han grunnla enda et benediktinerkloster, i Miedrzyrzecze ved Poznan, kanskje fordi han i munkene så det beste middelet til å konsolidere og utdype den misjonssuksessen han måtte få. Tidlig på våren 997 dro han av gårde sammen med sine to ledsagere, Gaudentius (Radim) og diakonen Benedikt (Bugussa), for å forkynne i Preussen. De dro inn på prøyssisk territorium og dro langs kysten av Østersjøen, og de ble fulgt så langt som til Gdansk (Danzig) av hertug Boleslavs soldater, for det var selvsagt politisk fordelaktig for hertugen å få kristnet de hedenske prøysserne.

I begynnelsen hadde misjonærene en viss suksess, selv om den bare var begrenset. De møtte straks motstand fordi de ble betraktet som polske spioner. Likevel fortsatte de sin misjon og forkynte ved munningen av elven Wisla (Vistula), i Danzig og ved Østersjøkysten. Men den arrogante måten han opptrådte på da han kommanderte folket or å få dem til å forlate hedendommen, irriterte dem, og etter oppfordring fra en av de hedenske prestene ble Adalbert myrdet den 23. april 997. Tradisjonen sier at han ble slått halvt i hjel med en åre eller kølle og deretter gjennomboret av spyd. Deretter skar morderne av ham hodet og satte det på en stake.

Noen skriver at hans to ledsagere Benedikt og Gaudentius også ble drept sammen med ham, men det kunne i alle fall ikke gjelde broren Gaudentius, for han ble erkebiskop av Gniezno to år senere. I Gaudentius’ biografi står det at han var vitne til mordet på broren og også til translasjonen til Gniezno. For det fortelles at Adalberts lik ble kjøpt tilbake for dets vekt i gull av kong Boleslas I av Polen. Premyslid-herskerne i Bøhmen nektet først å kjøpe Adalberts lik fra prøysserne som myrdet ham, og derfor ble det kjøpt av polakker. En historie sier at Adalberts lik ble kastet i sjøen, men at det ble senere funnet da det drev i land i Polen.

Hertug Boleslav overførte først martyrens legeme med stor høytid til klosteret Tremezno, men derfra det brakt året etter (998), ikke til det allerede bestående bispesetet Posen (Poznań), men til Gnesen (Gniezno) i Polen, øst for Posen. Der ble han bisatt i forgjengeren til dagens domkirke. Rundt år 1000 ble hans levninger overført til den nylig grunnlagte metropolittkatedralen i Gniezno. Nærværet av Adalberts relikvier hjalp Boleslas I av Polen med å øke den polske politiske og diplomatiske makt i Europa.

I år 1000, da man ventet verdens ende, valfartet keiser Otto III til Gniezno og Adalberts grav og deretter til Aachen og den salige Karl den stores grav. Otto III tok deler av relikviene med seg, og noen av dem overga han til klosteret St Adalbert som han selv hadde grunnlagt i Aachen. Noen andre av relikviene brakte han til Roma, hvor de fortsatt oppbevares i kirken San Bartolomeo all’Isola. Ifølge bøhmiske beretninger stjal den bøhmiske hertugen Bretislav I (1034-55) i 1039, etter den polsk-bøhmiske krig, Adalberts levninger fra Gniezno i et raid og brakte dem den 25. august 1039 til Praha, hvor de ble bisatt i St Veitsdomen (St Vitus). Dermed kom Adalberts levninger tilbake til sitt hjemsted in, hvor man mens han levde ikke tålte ham som biskop.

Men den polske versjonen hevder at han stjal feil relikvier, nemlig dem av Gaudentius, mens polakkene gjemte Adalberts relikvier, som derfor fortsatt er i Gniezno. Der ligger de i et praktfullt barokt sølvskrin over høyalteret. I 1880 ble Adalberts relikvier i Praha gjenfunnet i en krypt ved Domkirkeplassen, og de ble gravlagt i katedralen.

I 1127 ble Adalberts avhogde hode, som ikke var omfattet av den opprinnelige handelen ifølge Roczniki Polskie, oppdaget og overført til Gniezno. I 1928 ble en av Adalberts armer, som Boleslav I hadde gitt til keiser Otto III i år 1000, lagt til de knoklene som ble bevart i Gniezno. Derfor har Adalbert i dag to rikt utsmykkede skrin, ett i katedralen i Praha og ett i katedralen i Gniezno. Begge hevder at de har de ekte relikviene, men hvilket relikviesett som tilhører Adalbert, er ukjent. For eksempel har helgenen i henhold til begges krav to hoder. Det ene i Gniezno ble stjålet i 1923.

Mordet på Adalbert skjedde tradisjonelt i nærheten av Königsberg (nå Kaliningrad i Russland), enten ved Fischhausen (nå Primorsk) i Samland (en halvøy i Kaliningrad oblast), eller øst for Truso (senere Elbing, i dag Elblag i Polen), men det er mer trolig at det skjedde mellom elven Nogat og utløpet av elven Wisla øst for Gdansk. En kilde sier at drapet skjedde ved Frischen Haff (Wisła-lagunen) i Tenkitten (nå Beregovoe) ved Fischhausen. I Tenkitten sto det fra 1831 et nesten ni meter høyt kors som ble kalt Adalbert-korset. Det ble ødelagt i 1945, men gjenoppbygd i 1997 til tusenårsjubileet for Adalberts død.

Selv om Adalberts livsverk syntes å ha vært karakterisert av fiasko, var hans innflytelse enormt stor. Allerede i 999 ble han helligkåret av pave Sylvester II (999-1003). I tråd med den daværende tradisjonen ble hans liv beskrevet i en helgenbiografi, Passio Sancti Adalperti Martiris (ca 1000-25). Fire separate biografier om Adalbert (Vita Sancti Adalberti Pragensis) ble skrevet mens hertug Boleslav I av Polen levde, en av dem (1001-04) ble skrevet av den hellige Bonifatius av Querfurt (ca 974-1009), som også ble drept som martyr i Preussen i 1009 (Vita Sancti Adalberti auctore S. Brunone). Den eldste av disse biografiene spores til keiserhovedstaden Aachen og biskop Notker av Liège, selv om det tidligere ble antatt at abbeden ved det romerske klosteret, Johannes Canaparius, skrev det første Vita i 999 (Vita Sancti Adalberti auctore Canapario). Adalberts eksempel og disse biografiene inspirerte mange av de berømte misjonærene i Sentral-Europa.

Adalberts kult ble svært utbredt i Sentral-Europa, Bøhmen, Ungarn, Tyskland, Polen og Kiev, og det viser hans betydning i omvendelsen av Øst-Europa. Kulten ble fremmet av vennen Otto II og hertug Boleslav i den polske enhetens interesse, og også av klosteret Santi Bonifacio e Alessio i Roma. Gniezno ble det første permanente bispedømmet i Polen i år 999/1000 og Adalberts bror ble altså den første biskopen. Adalbert ser ut til å ha favorisert bruken av en slavisk liturgi lik den til de hellige Kyrillos og Methodios i de områdene han evangeliserte. Han krediteres også komposisjonen av hymner på tsjekkisk og polsk. Han tilskrives forfatterskapet til Boga-Rodzica, en sang som inspirerer polakkene på vei til et slag.

Adalberts minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er fortsatt dødsdagen 23. april. Den har stått i Kirkens universalkalender (Calendarium Romanum Generale) siden 1997.

Sancti Adalbérti (Vojtech), epíscopi Pragénsis et mártyris, qui multa in Ecclésia illa perpéssus pluráque itínera pro Christo suscípiens, ad mores pagános exstirpándos strénue laborávit sed, cum parum se profícere animadvérteret, Romam se cóntulit et mónachus efféctus est; demum in Polóniam venit et, cum vicínos Borússos ad fidem tráhere intendísset, in vico Tenkitten as sinum Venédicum a pagánis quibúsdam lánceis transfixus est.

Den hellige Adalbert (Vojtech), biskop av Praha og martyr, som sto overfor mange vanskeligheter i sin kirke og foretok mange reiser i Kristi navn, og ville arbeide med alle krefter for å utrydde hedenske skikker, men da han innså at han fikk få resultater, dro han til Roma og ble munk; til slutt dro han til Polen for å bringe troen til sine naboer prøysserne, i landsbyen Tenkitten ved munningen av Vistula ble han av noen hedninger gjennomboret med deres lanser.

I Praha og Lebus/Lubusz ved elven Oder (grensen mellom Tyskland og Polen) feires det en translasjonsfest den 25. august, i Wroclaw en translasjonsfest den 26. august og i Gniezno og Kraków en translasjonsfest den 20. oktober. I kunsten blir Adalbert som regel fremstilt med mitra og i biskoppelige klær, men også med kølle, åre eller spyd, ettersom han skal ha blitt slått med en åre og deretter gjennomboret av spyd. En kølle som attributt i kunsten betyr som regel martyrdød i hendene på hedninger eller ukjente, i motsetning til dolk (snikmord) og sverd (henrettelse etter dødsdom). Adalbertus kalles «Preussens apostel», selv om han bare forkynte i Danzig/Gdansk, og han regnes også som apostel for de slaviske folk og for ungarerne. Da bispedømmet Danzig ble opprettet i 1925, ble Adalbert valgt til bispedømmets skytshelgen.

Det var «De teutonske ridderne» som erobret Preussen i 1239, som plantet kristendommen der. De heter offisielt «Ordenen av brødre av det tyske hus St Maria i Jerusalem» (Ordo domus Sanctæ Mariæ Theutonicorum Hierosolymitanorum), vanligvis kalt «Den teutonske orden» (Ordo Teutonicus – OT), eller i dag «Den tyske orden» (Deutscher Orden).

Noen gang fremstilles Adalbert også med en ørn som attributt, ettersom legenden forteller at en ørn voktet hans legeme inntil det kunne bisettes i Gniezno. Den eldste fremstillingen av Adalbert finnes på bøhmiske denarer fra 1100-tallet. Mange avbildninger stammer fra 1300-tallet, da han ble æret som skytshelgen for Polen og Bøhmen. De mest detaljrike fremstillingene finner vi på de massive bronsedørene i katedralen i Gniezno, som stammer fra rundt 1175 og er dekorert med atten relieffer med scener fra helgenens liv. De er de eneste romanske kirkedørene i Europa som har en billedsyklus med scener fra en helgens liv. Andre detaljerte fremstillinger finnes på hans fraktfulle sølvsarkofag fra 1623 i katedralen i Gniezno. I den bøhmiske barokk-kunsten er han hyppig å se sammen med de andre bøhmiske skytshelgenene Venceslas, Ludmila og Johannes av Nepomuk. På noen avbildninger bærer han sitt avhogde hode i hendene. Han tilhører i så fall den gruppen av helgener som kalles kefalofori eller cephalophori («hodebærere»).

Adalbert blir fremstilt i bispeornat med en ørn, som forsvarer ham, og med de syv spyd han ble gjennomboret av, eller med køller og lanser, som etter en annen tradisjon var mordvåpnene, og ofte med et dobbelt kors. Ørnen skal ifølge legenden ha fulgt ham til Gniezno. En skulptur fra 1000-tallet er bevart i Roma i kirken San Bartolomeo all’Isola Tiberina, mens han i Gniezno er avbildet på bronsedører idet han mottar hyrdestaven fra Otto III.

Den 23. april 1997 ble tusenårsjubileet for Adalberts martyrdød feiret i Polen, Tsjekkia, Tyskland, Russland og andre land. Representanter for katolske, ortodokse og protestantiske kirker reiste på valfart til helgenens grav i Gniezno. Den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) besøkte katedralen og feiret messe der med ledere fra syv europeiske land og rundt en million troende.

Se en side med bilder av Adalbert