Den hellige Adelard av Corbie (753-827)

Skytshelgen for gartnere; mot infeksjonssykdommer, feber og tyfus

Den hellige Adelard (Alard; ty: Adalhard, Adelhard, Edelhard; lat: Adelardus, Adalardus) ble født i 753 som sønn av Bernhard og Theodorade. Han kom fra en mektig familie, for faren, som var offiser for de frankiske troppene, var sønn av Karl Martell, frankernes hushovmester og reelle hersker (716-41), han som beseiret muslimenes invasjonsstyrker i slaget ved Poitiers i 732. Bernhards halvbror var kong Pipin den Lille (741-68), far til keiser Karl den Store (768-814), noe som betydde at Adelard var Karl den Stores fetter. Keiseren hersket over dagens Frankrike, Tyskland, Østerrike, Nord-Italia, Nederlandene og store deler av Øst-Europa. Adelard hadde fire søsken, blant dem den salige abbeden Wala (Wale) (f. ca 755) og den hellige Ida av Herzfeld (f. ca 766) - hun var den eneste av de fem søsknene som ikke gikk i kloster.

Adalhard fikk en solid utdannelse i palass-skolen ved hoffet til keiser Karl den Store, trolig under den salige Alkuin av York (ca 735-804), og han ble i ung alder gjort til greve. Som 20-åring ble han i 773 benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti - OSB) og trådte inn i klosteret Corbie i nærheten av Amiens i Picardie i Frankrike, som var grunnlagt av den hellige dronning Bathild. Han arbeidet opprinnelig som gartner, men hans evner (og utvilsomt hans avstamming) gjorde at han ikke ble lenge i en slik beskjeden stilling.

Men først søkte han et mer avskjermet liv, og dro til Monte Cassino. Men Karl den Store beordret ham til å vende tilbake, og slik ble han abbed i Corbie i 780. Han ble også tvunget av sin fetter kongen (keiser fra 800) til å delta i det politiske liv, og han måtte ofte møte ved hoffet. Der ble han lagt merke til av erkebiskop Hinkmar av Reims, som kalte ham den fremste blant kongens rådgivere. Til slutt tvang Karl ham til å forlate klosteret helt for å være minister for sin eldste sønn Pipin, konge av Italia (781-810), som før sin død i 810 utnevnte ham til lærer for sin sønn Bernhard.

Keiser Karl den Store døde den 28. januar 814 etter et kort sykeleie. I august året før hadde han utropt sin sønn Ludvig til keiser og medregent. Han var den minst dyktige av Karls legitime sønner, men den eneste som fortsatt var i live etter at tre av Karls barn døde i 810 og 811. I 810 døde de to eldste og uten sammenligning mest lovende av sønnene. Tyngst var tapet av den førstefødte, yndlingssønnen, som Karl hadde satt alt sitt håp til. Keiserens død førte til en familiefeide mellom den nye keiseren Ludvig I den Fromme (le Débonnaire) (814-40) og hans sønner Lothar I (840-55), Pipin (+ 838) og Ludvig den Tyske (843-76). Ludvig den Fromme delte i 817 sitt rike mellom de tre sønnene av første ekteskap. Etter Ordinatio Imperii i 817 fikk Lothar, den eldste, keisertittelen og overherredømmet, og fikk midtstykket av riket: Italia og en landstripe fra Burgund til Nederland, inkludert det karolingiske stamlandet med Aachen. Denne stripen ble kalt Lothringen (Lorraine) etter Lothar. Pipin ble lovt vest-franker-riket med Aquitania som sentrum, og Ludvig, senere kalt «den Tyske», fikk øst-franker-riket med Bayern som kjerneområde, begge som lydfyrster under Lothar.

Bernhard, en sønn av keiser Ludvigs avdøde bror Pipin og Adelards elev, var konge i Italia. Oppildnet av det lokale aristokratiet gjorde han opprør mot onkelen, men ble fengslet. Etter bysantinsk skikk stakk Ludvig ut øynene på ham og hans hjelpere. Det skjedde til og med etter at den ulykkelige mannen hadde gitt opp sitt forsett og frivillig hadde innfunnet seg hos sin onkel, kastet seg ned for hans føtter og bekjent sin skyld. Keiserens handling vakte en alminnelig harme, og fire år senere ble han tvunget til å gjøre offentlig bot i kirken for å sone for sin grusomme gjerning.

Adelard ble beskyldt for å ha støttet Bernhard i hans opprør, og han ble i 816 avsatt fra sine embeter, fratatt sin eiendom og forvist til klosteret St. Filibert på øya Heri eller Hermoutier (nå Noirmoutier) ved munningen av Loire utenfor kysten av Aquitania. Dette betraktet han som en stor velsignelse fordi det gjorde ham i stand til å leve et stille, kontemplativt liv. Men freden skulle ikke vare lenge, for etter fem år var keiseren blitt overbevist om Adelards uskyld og kalte ham tilbake til hoffet i 821.

Men hans gunst ved hoffet varte ikke lenge, så han vendte tilbake til sitt opprinnelige kloster Corbie, hvor han frydet seg over å ta på seg de simpleste oppgaver, mens hans moralske betydning sikret ham en uoffisiell status som åndelig veileder for alle sine brødre, som han sørget for å snakke med individuelt minst en gang i uken. Han ga også klosterets inntekter til de fattige i distriktet med en sjenerøsitet som noen betraktet som overdreven.

Adelard hadde oppmuntret en annen Adelard (Adalhard) til å grunnlegge et kloster i bispedømmet Paderborn i Tyskland, som skulle være viet til omvendelsen av folkene i Nord-Europa. Klosteret var blitt etablert mens Adelard var forvist, og etter at han vendte tilbake til Corbie, fullførte han grunnleggelsen i 822 sammen med sin bror Wala. Klosteret ble kjent som Nye Corbie (Nova Corbeia) eller Corvey og lå ved Höxter ved elva Weser i Westfalen. De to brødrene grunnla også kvinneklosteret Herford ved Osnabrück for sin søster Theodorade etter mønster av Maria-klosteret i Soissons. Corvey skulle spille en viktig rolle i den skandinaviske misjonen, ettersom den hellige Ansgar dro ut derfra for å kristne Skandinavia.

Adelard samlet en bok med statutter for å sikre en streng disiplin både i Corbie og Corvey, men samtidig oppmuntret han til lærdom og kjærlighet til litteratur. Fra verker som er bevart fra hans disipler er han kjent for å ha gjort sine klostre til sentre forlærdom og undervisning av sine munker og andre, ikke bare på latin, men også på de franske og teutonske folkespråkene, som vanligvis ikke ble regnet som redskap for lærdom på den tiden.

Adelard døde den 2. januar 827, 72 år gammel, kort etter at han hadde vendt tilbake til Corbie fra Tyskland, og deretter overtok broren Wala som abbed av Corbie. Hans kult vokste og mirakler ble tilskrevet hans forbønn. Den høytidelige skrinleggingen av hans legeme skjedde i 1040, og en fullstendig beretningen om begivenheten er bevart sammen med et officium komponert til hans ære. Relikvier finnes i Saint-Acheul ved Amiens i Frankrike. Hans minnedag er dødsdagen 2. januar, men 30. januar nevnes også. Han fremstilles som benediktiner, ofte med en kurv som han deler ut almisser fra. Ofte avbildes han også som gartner eller mens han bærer et kors, eller en engel kroner ham med en tornekrone. Han er skytshelgen for gartnere og for mange kirker og byer i Frankrike og langs nedre Rhinen. Hans biografi ble skrevet av den hellige Paschasius Radbertus.

Adelard er en temmelig viktig skikkelse i en kritisk periode av europeisk historie, det som er kalt «den karolingiske fornyelse». Karl den Store, med sine to mottoer Religio Christiana og Renovatio Romani Imperii, satte seg fore å gjenoppbygge det romerske imperiet fra den tidlige kristne perioden. Større religiøse institusjoner begynne å ta form, og et viktig tema som dukket opp, var utdannelsen av legfolk, som samlet seg rundt klostre i voksende grupper av botferdige, oblater og ganske enkelt ivrige kristne.

En serie avhandlinger om trening i askese og prinsipper, først for fyrster, dommere og andre ledende skikkelser, deretter for gifte, kom fra pennene til slike som den salige Rabanus Maurus, Jonas av Orléans og Hinkmar av Reims. Blant disse er Adelards pamflett De ordine palatii (om orden i palasset eller retten). Alle disse skriftene bidro til å forme samvittigheten til generasjoner: mens de la vekt på de «guddommelige rettighetene» til konger og keisere, insisterte de også på det ansvaret disse rettighetene påla herskere, Ledere ble formant til «omvendelse» som om de var munker.