Den hellige Agilbert av Paris (~625-~690)

Den hellige Agilbert (Aglibert, Egilbert; lat: Agilbertus) skal ha blitt født rundt 625 ved Soissons i det nordlige Gallia, men det virker alt for sent, trolig var han født tidlig i århundret. Han var sønn av den kongelige kommandanten Betto, og hans søster var den hellige Theodechilde (Thelchide, Telchilde, Theochilda). Han kom fra en frankisk aristokratisk familie som hadde mange innflytelsesrike slektninger. Hans fettere (eller onkler) var de tre brødrene Ado, Dodo og Rado, høye tjenestemenn ved hoffet som forlot dette livet for å bli klostergrunnleggere. Den hellige Ado (Audo) grunnla klosteret Jouarre i Brie, Dodo grunnla klosteret Rebais (Seine-et-Marne) før han ble erkebiskop av Rouen og skiftet navn og ble den berømte hellige Audoenus (Ouen), mens Rado grunnla klosteret Reuil-en-Brie (Seine-et-Marne). Ado og Dodo var som barn velsignet av den hellige Kolumban, en hendelse som gjorde et uutslettelig inntrykk. Andre slektninger var den hellige Evergislus, fremtidig biskop av Meaux, og den hellige Agilberta, andre abbedisse av Jouarre

Det klosteret Ado grunnla i Jouarre, ble med tiden et dobbeltkloster som ble ledet av en abbedisse. Den første var Agilberts søster Theodechilde. Agilbert studerte under abbed Ado i Jouarre og deretter i Irland i flere år under lærere med romerske sympatier, og han ble trolig konsekrert til biskop der.

Han kom i 650 som misjonær til Wessex i det sørlige England, hvor kong Cenwalh (Coenwalh, Coinwalch) (643-74), som nettopp var blitt kristen, ble så imponert over ham at han ga ham bispesetet Dorchester (on Thames), som var grunnlagt rundt 640 av den hellige Birinus (d. ca 650). Denne Dorchester-on-Thames i Oxfordshire må ikke forveksles med Dorchester, hovedstaden i Dorsetshire.

Selv om Agilbert var berømt for sin kunnskap og flid, snakket han ikke den vestsaksiske dialekten i Wessex. Dette var den angivelige grunnen til at Cenwalh rundt 660 delte sitt kongedømme i to bispedømmer og etablerte den innfødte sakseren Wine som biskop av Winchester uten å konferere med Agilbert. I virkeligheten samsvarte delingen av bispedømmet med grensene for de to vestsaksiske stammene som kom til Wessex fra hver sin kant, den ene fra East Anglia (Norfolk og Suffolk) og langs Themsen, den andre fra kontinentet via Southampton. Men Agilbert ble fornærmet og reiste sin vei og ble etterfulgt som biskop av en Ætla fra Whitby.

Det neste vi hører om Agilbert, er at han deltok på den berømte synoden i Whitby. Nord-England var kristnet både fra Irland og fra Sør-England, og dette skapte visse konflikter, for det oppsto strid i den angelsaksiske Kirken om beregningen av påsken og andre «irske» kirkelige skikker, som formen på tonsuren og etter hvert biskopenes rolle og forholdet mellom lokalkirkene og Roma. Disse «irske» skikkene kunne like gjerne kalles skotske, piktiske, britiske, northumbriske eller ganske enkelt «keltiske». På den tiden var Oswiu (Oswy) konge av Northumbria (655-70). Som ung mann hadde han tilbrakt en tid i eksil i Skottland og Irland, og han fikk opplæring og ble døpt i klosteret på øya Iona i De indre Hebridene på vestkysten av Skottland. Øya het opprinnelig Hy, men fikk senere navnet Iona etter den hellige Kolumba (= due på latin; hebr: iona). I Irland fikk han sønnen Aldfrid (Aldfrith) med den irske kvinnen Fina. Aldfrid ble senere konge av Northumbria (685-704).

Kong Oswiu (Oswy) hadde oppmuntret munker fra Nord-Irland til å komme til landet. De holdt fast på den keltiske tidsfastsettelse av påsken fra Iona, og kongen fulgte de irske skikkene. Det samme gjorde den hellige Finan av Lindisfarne (d. 661), som på det sterkeste motsatte seg fornyerne fra Kent eller utlandet, som ville innføre de romerske skikkene som ble fulgt i resten av Europa. Finan motsto alle argumenter, men han gikk til slutt med på at den hellige Wilfrid av York fikk reise fra Lindisfarne til Roma.

Men kong Oswiu var gift med den hellige Enfleda, datter av den hellige kong Edwin av Northumbria (616-33) og hans dronning, den hellige Ethelburga av Lyming, en prinsesse fra Kent. Hun var trofast mot sine lærere, som var opplært i Roma, og hun var beskytter for Wilfrid av York da han var en ung mann. Hun holdt fast ved den europeiske beregningsmåten for påsken, og dermed feiret kongen og dronningen påsken på forskjellig tidspunkt, og det absurde i dette hjalp til å få avgjort spørsmålet

Kongen innkalte synoden i Whitby (Streaneshalch) i 664 (eller 663), hvor det deltok kirkeledere fra hele England. Finans etterfølger, den hellige biskop Colman av Lindisfarne, var den viktigste forsvareren av de keltiske skikkene, sammen med den mektige abbedisse Hilda av Whitby og biskop Cedd av Lastingham, som imidlertid prøvde å opptre som megler mellom de to sidene. Det romerske partiet ble ledet av Agilbert, men han ba Wilfrid, som han nylig hadde viet til prest, til å være hovedtalsmann på hans vegne, ettersom hans eget kjennskap til gammelengelsk var ufullkommen. Andre på den romerske siden var den hellige Ronan, dronningens kapellan Romanus og Jakob Diakonen, som hadde blitt værende i Swaledale etter at den hellige Paulinus av York flyktet fra Yorkshire.

Wilfrid talte varmt for den romerske og vesteuropeiske tradisjonen, og hans veltalenhet og faste overbevisning gjorde at det var hans syn som vant frem. Ingen av de to sidene kunne bevise sitt syn historisk, men kong Oswiu aksepterte til slutt Wilfrids argumenter om at de romerske tradisjonene ble fulgt i resten av Europa, og det ble vedtatt at de romerske skikkene skulle følges i hele kongeriket. Hilda og Cedd aksepterte avgjørelsen, noe som bidro til å hindre splittelse. En irsk synode hadde akseptert den romerske beregningsmåten allerede noen år tidligere, og etter hvert var den innført i hele England. Men biskop Colman av Lindisfarne gikk av i protest mot vedtakene på synoden i Whitby og vendt tilbake til Iona sammen med alle de irske munkene og tretti av de engelske, og de tok den hellige Aidan av Lindisfarnes levninger med seg.

Etter synoden vendte Agilbert tilbake til Gallia, hvor han konsekrerte Wilfrid til biskop sammen med andre biskoper i Compiègne. På den tiden var biskop Importunus av Paris (664-66) nettopp død, og Agilbert ble valgt til hans etterfølger som den 32. biskop av Paris. Gamle bøker sier at han som biskop var kjærlig, årvåken og kontrollerende. Han ble nært forbundet med den beryktede hushovmesteren Ebroin (674-81). I 668-69 tilbrakte den hellige erkebiskop Theodor av Canterbury en lang tid som Agilberts gjest på vei til England, og lærte av ham mye om Kirkens situasjon i sitt nye hjemland. I 670 ble biskop Wine forvist fra Winchester etter strid med kong Cenwalh og ble i stedet biskop av London, og en tid sto Winchester uten biskop. Kongen inviterte Agilbert tilbake til Wessex, men han sendte i stedet sin nevø Leuthere (Eleuterius) og anbefalte at han ble valgt til biskop. Leuthere var biskop fra 670 til 676.

Agilbert døde en 1. april rundt 690 (rundt 685?) under et besøk i klosteret Jouarre, hvor hans søster hadde vært den første abbedissen. På den tiden var han «svært gammel». Han ble gravlagt ved siden av sine slektninger i gravkrypten Saint-Paul ikke langt fra klosteret i Jouarre, som Ado selv hadde fått bygd i 639. Gravkrypten er et enestående eksempel på merovingisk arkitektur fra 600-tallet, og Agilberts vakre sarkofag fra 600-tallet er bevart. Der ble hans sarkofag gjenoppdaget den 5. april 1632 og åpnet i nærvær av dronning Maria av Medici.

Det er ingen liturgiske bevis for en tidlig kult, og Agilbert ble aldri formelt kanonisert, selv ikke etter en undersøkelse av hans relikvier på 1700-tallet. Men en viss indirekte godkjennelse av hans kult ble gitt, noe som vises av at hans fest står i en kalender som ble samlet under kong Jakob II for engelske katolikker i 1686. Mabillon og andre regner ham med blant de hellige, men bollandistene vil ikke gi ham denne tittelen, ettersom han ikke hadde noen offentlig kult.

Hans minnedag er 11. oktober, men 13. oktober nevnes også. I Jakob IIs kalender minnes han på dødsdagen 1. april. I noen oversikter nevnes Agilbert av Dorchester under 11. oktober og Agilbert av Paris under 1. april, men dette er snakk om samme person.