Den hellige Aidan av Lindisfarne (d. 651)

Den hellige Aidan (Áedán, Aedan, Ædan, Edan, Aedhan, Aiden; lat: Aidanus, Edanus) ble født i Irland, sannsynligvis i begynnelsen av 600-tallet. Alban Butler sier at han ble født på en av Hebridene på midten av 500-tallet (det er åpenbart for tidlig, det betyr at han ville blitt rundt hundre år gammel). Aidan er en anglifisering av hans irske navn Áedán, og alle navnevariantene stammer fra samme rot: Áed = ild. Han sies å ha vært en disippel av den hellige Senan av Scattery (Iniscathay) (ca 488–ca 544) i grevskapet Clare, men man vet ingenting mer med sikkerhet om hans tidlige liv. Det ble sagt at han ble biskop av Clogher, men at han gikk av rundt 630 og ble munk på Iona. Sikre opplysninger om Aidan har vi først i 635, da han var munk i klosteret på Iona, som var grunnlagt i 563 av den hellige Kolumba (ca 521–597).

Kristne kirker var etablert i Britannia så tidlig som på 200-tallet, men deres antall var få og deres innflytelse liten. Romernes tilbaketrekning og den senere invasjonen fra hedenske anglere og saksere svekket de kristne ytterligere, og på 400-tallet var det bare en avsides og usikker liten gruppe igjen i Wales. De hedenske okkupantenes hat mot de kristne var så stort at britene sannsynligvis følte at det var nesten umulig og i sannhet heller ikke ønskelig å omvende dem. Med hedninger på alle kanter var den britiske kristne befolkningen dømt til å minske i en viss grad (Stephen Neill, A History of Christian Missions, revised edition, London: Penguin Books, 1986, s 58).

Den hellige pave Gregor I den store (590–604) svarte på denne situasjonen i 596 ved å ta initiativ til den kristne misjonen til England som skulle revitalisere den kristne verdenen i Northumbria og føre til et betydelig oppsving for kristendommen i århundrene som fulgte. Paven sendte den hellige Augustin (d. 604) og hans gruppe med munker for å forkynne evangeliet i England, og han holdt seg nøye orientert om deres arbeid gjennom en detaljert korrespondanse. Augustin ble senere den første biskop av Canterbury. Historikeren Stephen Neill bemerker at pave Gregors initiativ var «nytt og bemerkelsesverdig», siden de første kirkene vanligvis hadde vokst frem temmelig vilkårlig, og «nesten det første eksemplet på en omhyggelig planlagt og beregnet aksjon siden den hellige Paulus’ dager (ca 10/5 f.Kr.–ca 67)» (Ibid). Augustins første stopp var til den hellige kong Ethelbert av Kent (552–616), som allerede hadde giftet seg med den hellige Bertha (ca 565–612), en kristen prinsesse fra Gallia. Ethelbert var først engstelig og fryktet at disse misjonærene kunne narre ham gjennom «dyktig trolldom». Men med bilder av Jesus Kristus og korset, og etter rettskaffent liv og forkynnelse, klarte Augustin og hans ledsagere å gjøre inntrykk på kongen. Innen slutten av året døpte de Ethelbert og rundt 10 000 saksere.

Men om Augustin av Canterburys misjon var enestående, var likevel gruppene av irske munker den fremste årsaken til den britiske kristenhetens vekst gjennom middelalderen. De spant sitt nettverk av konversjonsarbeid til de mest fjerntliggende strøk gjennom velutviklete opplæringssystemer, diplomatisk påvirkning av kongelige myndigheter og nidkjær tjeneste. Den trolig fremste britiske historikeren fra denne tiden var «den engelske historiens far», den hellige munken og kirkelæreren Beda den ærverdige (ca 673–735) fra Wearmouth, som utførlig kommenterte innsatsen til disse munkene. Hans mest verdifulle arbeid er Historia Ecclesiastica gentis Anglorum, «Den engelske Kirkens historie» i fem bind (fullført i 731), hvor han senere tilføyde Historia Abbatum, en beretning om fem tidligere abbeder i Wearmouth og Jarrow. Her forteller han om utviklingen av kristendommen i England frem til sine egne dager, og verket er den mest verdifulle enkeltkilden for periodens historie. Det ble tidlig kjent både i England og på kontinentet fra 700-tallet. Det ble en klassiker og er ofte blitt oversatt, ikke minst på 1900-tallet. Den hellige kong Alfred den store av Wessex og England (871–99) oversatte verket fra latin til gammelengelsk på 800-tallet.

Den moderne kirkehistorikeren Henry Mayr-Harting (f. 1936) skriver at «en av de store gåtene ved Bedas kirkehistorie er at når man legger den fra seg etter å ha lest de tre første bøkene, forstår man at selv om Beda støttet den romerske kirkeordenen, er det de irske misjonærene som har gjort et overveldende inntrykk (…) Sidene om romerne, som skulle ha vært hans helter, halter nærmest av gårde, mens sidene om de irske eller irskopplærte munkene (…) er fulle av liv og attraktiv informasjon» (Kenneth Hylson-Smith, Christianity in England from Roman Times to the Reformation, London: SCM Press, 1999, 1:163).

Det kan hevdes at Bedas favoritt blant de irske misjonærene var Aidan av Lindisfarne, Northumbrias «apostel». Hans innflytelse formet de missiologiske holdningene og tjenesten til de etterfølgende biskopene, en tjeneste som har blitt oversett i kjølvannet av «miraklet i Canterbury». Han beskrives som en mann av «fremragende vennlighet, hengivenhet og moderasjon» (Beda den ærverdige, Historia Ecclesiastica gentis Anglorum, 3: iii; også i Bertram Colgrave og R.A.B. Mynors (eds.), Beda’s Ecclesiastical History of the English People, London: Oxford, 1969, s 219).

Øya Iona i De indre Hebridene på vestkysten av Skottland het opprinnelig Hy, men fikk senere navnet Iona etter den hellige Kolumba (ca 521–597) = due på latin; hebr: iona), som grunnla klosteret der. Da han døde rundt 597, hadde klosteret rundt 150 munker som arbeidet med «å kopiere manuskripter, tilby pastoral omsorg og åndelig lederskap, grunnlegge og drive monastiske kommuniteter og spille en høyt profilert rolle i de dynastiske stridighetene og politiske rivaliseringene blant irske og britiske konger og høvdinger». Disse pliktene var med sikkerhet en del av Aidans kirkelige oppdragelse (Hylson-Smith, 1:167).

Irsk klostervesen, som i seg selv var unikt, hadde sine røtter hos den hellige Patrick av Irland (Pádraig) (385–461) på 400-tallet. Denne asketiske tradisjonen som var grunnlagt av Patrick, var ekstrem: munker levde i ytterst fattige «bikuber» på Skellig-øyene utenfor kysten av Cork, noen pleide å resitere hele Salmenes bok mens de sto til halsen i iskaldt vann, mens andre igjen sto så lenge i bønn i korsform med armene utstrakt at fugler fikk tid til å bygge reir i håret deres! En lidenskap for misjon utviklet seg i disse asketene, typisk med en sterk glød for å omvende hedningene, noe som kulminerte med Kolumbas nye evangeliseringsorden av klostre som Aidan var en del av. Vi vet ikke om Aidan kjente Kolumba personlig, ettersom vi ikke vet når han ble født, men det er klart at Kolumbas iver etter å nå ut til ikke-kristne hadde innflytelse på Aidans egen tjeneste.

Etter å ha grunnlagt to klostre i Irland, bestemte Kolumba seg i 563 for å krysse det trange sundet over til Skottland sammen med tolv ledsagere for å grunnlegge et nytt kloster på Hy. Selv om han ikke var pioneren i misjonsarbeidet i Skottland, for eksempel hadde den hellige Ninian (ca 360–ca 432) allerede sent på 300-tallet arbeidet i Galloway i Sør-Skottland. Men han gjorde helt sikkert et revolusjonerende inntrykk på den «ville og hedenske» størstedelen av Skottland (Neill, s 60). Formålet med dette klosteret var forskjellig fra alle andre: evangeliet skulle forkynnes til de fortsatt hedenske pikterne, og munkene i klosteret skulle trenes opp til å omvende dem.

I sin levetid hadde Kolumba effektivt grunnlagt en rekke klostre som alle forble under kontroll av den sentrale grunnleggelsen på Iona, det første i det revitaliserte arbeidet for å etablere misjoner. Kolumba var i sannhet medvirkende til byggingen av Kirken i Skottland, men noen har spekulert i at hans fremtredende stilling i kristen historie er en smule overdrevet. Uansett er det klart at det fra Kolumbas gruppe av misjonærer gikk ut en bevegelse som «brakte innflytelsen fra dette senteret ut over både skottene og pikterne» (Kenneth Scott Latourette, A History of the Expansion of Christianity, 7 vols., New York: Harper & Row, 1970, 2:56). Etter Kolumbas død fikk arbeidet fra Iona sin største utstrekning i Aidans arbeid og den hellige kong Osvald av Northumbrias regjeringstid (634–642).

I 634 overtok Osvald som konge av Northumbria. Han hadde dratt i eksil til Skottland i 616 da hans far, kong Ethelfrith av Northumbria, ble beseiret i et slag og drept. Osvald søkte tilflukt i klosteret på Iona, hvor han ble omvendt til kristendommen og døpt. Den nye kongen av Northumbria, den hellige Edwin (616–633), var også kristen, men under innflytelse av den hellige biskop Paulinus av York (ca 575–644), som representerte den romerske kristendommen. Den 12. oktober 633 ble kong Edwin og hans eldste sønn Osfrid drept i slaget ved Hatfield Chase mot den hedenske kong Penda av Mercia og hans kristne allierte Cadwallon av Gwynedd (625–34) fra Wales. Ved Edwins død flyktet Paulinus sørover og ga opp sitt arbeid i Nord-England. Det satte da inn en hedensk reaksjon i Northumbria med påfølgende massakre og uro. Osvald og hans familie vendte tilbake til Northumbria som andre kongelige i eksil. Men Osvalds hedenske brødre og hans onkel, kong Osric av Deira (633–34) ble snart drept av kong Cadwallon, som styrte Northumbria som en tyrann i ett år.

I likhet med den salige keiser Konstantin I den store (306–337; enekeiser fra 324) og frankernes kong Klodvig (481–511) før ham, valgte Osvald kristendommen i forbindelse med et slag. Han samlet en hær i nærheten av den gamle romerske grensemuren «limes». Kvelden før slaget satte han opp et trekors og samlet sammen hæren rundt det for å be om seier, selv om bare få av soldatene kunne ha vært kristne. Fliser av dette korset ble senere sagt å ha helbredende kraft, og det ble reist en kirke på stedet. Osvald knelte foran korset og ba om hjelp til seg selv og hæren, og til soldatene lovet han at Gud ville berge dem og slå ned fienden (Beda, 3: ii). Om natten hadde han en visjon av Kolumba av Iona, som strakte sin kappe over de sovende soldatene og lovet dem seier. Selv om Osvalds hær var mye mindre enn Cadwallons, beseiret han ham avgjørende den dagen i 633 og drepte ham i slaget ved Rowley Burn (senere Hevenfelt eller Heavenfield), fem kilometer sør for Hexham, og han lyktes dermed i å erobre tilbake landet. Dette var et bekreftende vitnesbyrd for Osvald om hans tro på Kristus (Hylson-Smith, 1:168).

På grunn av den hedenske reaksjonen som var satt inn i Northumbria, sendte Osvald snart etter slaget bud til Iona under den hellige abbed Ségéne (d. 652) og ba om en biskop fra Iona for å instruere folket i Northumbria i «grunnsetningene i den religionen hvis makt så kraftig var attestert» (Latourette, 2:57). En av brødrene på Iona, Corman, ble utnevnt til biskop og sendt til Northumbria. Han var en mann av ubøyelige prinsipper og upåklagelig livsstil, men han mislyktes som misjonær på grunn av sin strenghet og ukloke metoder. Han betraktet menneskene i England som barbariske og hardnakkede, og han vendte snart tilbake til Iona og erklærte at engelskmennene var umulige å undervise og alt for sta til å bli omvendt (Latourette, 2:57). Hector Beothius gir i sin latinske Skottlands historie navnet på denne misjonæren (Corman), i Chambers and Batho (eds.), The Chronicles of Scotland by Hector Boece, Skottland: Scottish Text Society, 1936, 1:398-400; Cormans beskrivelse av northumbrerne finnes også i Beda, 3: v).

Etter at Corman hadde gitt opp og reist hjem, ble det innkalt en bispesynode for å diskutere hva som nå skulle gjøres, ettersom «det var ønskelig at nasjonen skulle motta den frelse den krevde og sørgelig at de ikke hadde mottatt den forkynneren som var sendt til dem». Aidan var til stede på synoden og han skal ha sagt til Corman: «Bror, jeg er av den mening at du var mer streng mot dine ulærde tilhørere enn du burde ha vært, og at du ikke først, i henhold til den apostoliske regel, ga dem den melk av lettere doktrine til de gradvis kunne næres av Guds Ord og bli i stand til større perfeksjon og bli i stand til å praktisere Guds mer sublime rettesnorer» (jf. 1.Kor. 3,2: «Melk ga jeg dere, ikke fast føde, for det tålte dere ikke. Ja, dere tåler det ennå ikke»). Alle som var til stede på synoden, konkluderte enstemmig med at Aidan «fortjente å gjøres til biskop», og at han hadde alle de nødvendige dyder til å bli sendt «til de vantro og ulærde». Den viktigste av disse dydene, «alle dyders mor», var «den diskresjon som han tidligere hadde bemerket seg ved» (Beda, 3: v).

Etter valget dro Aidan til Northumbria, hvor han ble bispeviet. Han besøkte straks kong Osvald, som var hans gamle venn fra den tiden Osvald var i eksil på Iona. Kongen gledet seg over dette valget, siden Aidan var mildere og mer diplomatisk enn sin medbror Corman. Osvald grunnla mange kirker og klostre, og han huskes spesielt for klosteret på Lindisfarne, som Aidan i 635 valgte som sitt bispesete med Osvalds samtykke.

Lindisfarne, som har sitt navn fra elven Lindis, er en øy utenfor kysten av Northumbria mellom Berwick og den kongelige residensen i Bamburgh, nær dagens grense mellom England og Skottland. Øya er tretten kilometer i omkrets og er landfast ved lavvann, noe som gjorde den til et praktisk misjonssenter. Øya var bebodd i prehistorisk tid, og i den romerske perioden hadde britene trolig en landsby der. De hadde et navn på den: Medcaut – et keltisk ord av ukjent betydning. Kongen ga Lindisfarne som bispesete til Aidan, og hans bispedømme strakte seg fra Forth til Humber. Dit flyttet Aidan sammen med tolv andre munker fra Iona, og det skulle være hans hovedkvarter i sytten år (Beda, 3: iii). Det store antallet helgener som levde der og ligger gravlagt der, gjorde at øya nå kalles Holy Island (Insula sancta).

«Aidan la sitt bispesete til øya Lindisfarne, og han grunnla et kloster der i det Herrens år 635, det 188. etter at de engelske sakserne kom til Britannia, det 39. etter St Augustins ankomst, og det andre av kong Osvalds regjeringstid» (Alban Butler).

På Lindisfarne etablerte Aidan et kloster av irsk type med bygninger av tre: en liten kirke, små runde bolighytter, kanskje en større bygning for felles formål og med tiden verksteder og andre hus som man trengte. Der levde munkene et liv i bønn, studier og askese – selv om Aidan ble sagt å være moderat – etter irsk standard. Klosteret ble satt under den hellige Kolumbas regel og har treffende blitt betegnet som Englands Iona, for fra dette klosteret ble Northumbria gradvis og langsomt befridd for hedendommen og dens barbariske skikker. Aidan gjorde øya til sitt hjem, og dit elsket han å trekke seg tilbake fra tid til annen for privat bønn og ensomhet. Men hans aktive arbeid ble gjort på fastlandet. Lindisfarne var da et monastisk senter og ikke et bispesete, for der levde Aidan i henhold til skikkene fra Iona, som sa at selv om han var biskop, skyldte han lydighet til abbeden, som ikke navngis i Aidans tid.

Kong Osvald knyttet tidlig sterke bånd til Aidan og hans ledsagere. I sitt eksil hadde han lært irsk, som var Aidans morsmål. På dette tidspunkt snakket ikke Aidan engelsk flytende ennå, og Beda, som er så å si vår eneste kilde, skriver at «det var et tiltalende syn å se kongen selv tolke Guds ord til sine stormenn, for han hadde lært det irske språket i sitt lange eksil» (Beda, 3: iii). Det er imidlertid tegn på at Aidan senere snakket engelsk flytende. Sammen arbeidet konge og biskop for evangeliseringen av folket, og fordi begge to satte et slikt eksempel på høyeste nivå, bar arbeidet rik frukt (Hylson-Smith, 1:169).

Lindisfarne var et bedre utgangspunkt for evangeliseringen av Bernicia, Osvalds maktbase i det nordlige Northumbria, enn York og det sørlige kongeriket Deira, som var evangelisert av Paulinus av York. Fra sitt insulære hovedkvarter reiste Aidan til fots vidt omkring, besøkte sin flokk og etablerte sentre for misjon, og Lindisfarne ble snart sentrum for misjonsvirksomheten i England. Men hans aktiviteter synes hovedsakelig, om ikke utelukkende, å være konsentrert om kongeriket Bernicia. Først måtte misjonærene lære engelsk, noe de fikk hjelp til av kong Osvald. Aidan hadde stor suksess, mange av innbyggerne i Northumbria ble kristne og kristendommen slo rot. I alt sitt arbeid hadde Aidan kongens fulle støtte.

Aidan måtte sørge for at hans arbeid ikke døde ut med ham og hans munker fra Iona. Det som trengtes, var engelske ledere av den engelske Kirken. Han måtte lære opp den neste generasjonen av prester og han forsto betydningen av utdannelse. Så straks han kom til England, opprettet han en skole i klosteret. Irske munker var svært opptatt av kristen utdannelse, som krevde de nye ferdighetene lesing, skriving og latin, språket i alle de bøkene de kunne få tak i. Straks det grunnleggende var lært, må utvidelsen av den åndelige horisonten ha vært formidabel. De begynte med de 150 salmene (på latin), og deretter gikk de over til de fire evangeliene (på latin). Dette var det grunnleggende, siden kunne de mestre alt det biblioteket kunne tilby og alt det deres sinn kunne ta imot. En slik utdannelse var på denne tiden bare tilgjengelig i en klosterskole.

Aidan begynte med tolv engelske gutter, frigitte angelsaksiske slaver, som i tillegg til det boklige også selvsagt ville lære det praktiske arbeidet det var å være munker, prester og misjonærer blant sine landsmenn ved å observere og arbeide sammen med de eldre munkene. Det synes å ha vært et godt system. Blant dem som ble utdannet av Aidan og hans hellige etterfølger Finan (d. 661), var de hellige brødrene Chad (ca 623–672) og Cedd (ca 620–664) og deres brødre Cynebill og Caelin. Alle fire ble prester, og de to hellige av dem ble biskoper. Blant studentene var også den hellige Eata (d. 686), som ble abbed av Melrose og senere av Lindisfarne. Med tiden ble Eatas elev, den hellige Cuthbert (ca 634–687), også biskop av Lindisfarne.

Alban Butler forteller om Lindisfarnes historie etter Aidan:

«Finan, den andre biskop av Lindisfarne, bygde en ny kirke der av tilhogd eik, som han dekket med takrør; den ble konsekrert av den hellige erkebiskop Theodor av Canterbury; bishop Edbert av Lindisfarne dekket den overalt med bly. Finan døde og ble gravlagt på Lindisfarne, etter å ha innehatt sitt embete i ti år.

Colman etterfulgte ham, og på synoden i Strenesbault [Whitby] nektet han å gå over til den romerske skikken for feiringen av påsken, som den hellige Wilfrid forsvarte, og etter å ha vært biskop i tre år, returnerte han til Skottland [Iona]. Colman trakk seg tilbake med mange engelske og skotske munker, som fulgte ham fra de vestlige øyene i Skottland til det vestlige Irland, hvor han bygde et kloster for dem på en øy som på det skotske eller irske språket ble kalt Inisbofin, det vil si «øya til den hvite kalven». Tuda, en munk fra det sørlige Skottland, etterfulgte ham, men han døde av pesten innen et år.

Eata, en av de tolv engelske ungguttene som Aidan utdannet, ble valgt til å etterfølge Tuda først som abbed, senere også på bispesetet. Etter å ha styrt sitt bispedømme i fjorten år, ble han flyttet til bispesetet i Hexham, og den hellige Cuthbert ble valgt til biskop av Lindisfarne. Edbert (Eadbert) etterfulgte ham i 687 og døde i 698. Edfrid (Eadfrid), deretter Ethelworth og åtte andre biskoper satt på dette bispesetet til klosteret og kirken ble brent ned av danskene. Biskop Eardulf flyttet dette setet til Cunecester eller Chester upon the Street, og i 995 flyttet Aldhun, den åttende fra ham, flyttet dette bispesetet fra Chester til Durham. Denne prelaten, med assistanse fra jarlen av Northumberland og folket i landet, hogde ned en stor skog som omga det stedet som han hadde valgt for kirken, og han bygde en stor by og en prektig kirke. Tre år senere flyttet han det bevarte legemet til St Cuthbert inn i kirken, i det 339. året etter hans død, og det 361. fra Aidans grunnleggelse av setet på Lindisfarne by St. Aidan, som Leland forteller. Bispesetet York hadde blitt restaurert av St Cedde, St Wilfrid og deres etterfølgere. Et bispedømme ble også opprettet i Hexham under Eata, Bosa og St John av Beverley og deres etterfølgere, til denne kirken og byen ble lagt øde av danskene rundt år 800, ble setet Hexham opphevet av Panbricht, den siste biskopen som styrte dette bispedømmet, selv om noen gir ham en etterfølger ved navn Tidfrid, og setet Carlisle i 1133 av Athelwold, og til slutt det i Chester i 1542, det 33. av Henrik VIII. Bispedømmet Lindisfarne er forlengst delt inn i mange».

Klosteret på øya var bare for menn og gutter, men dette var ikke regelen overalt. Etter hvert som den kristne tro spredte seg i England, ble dobbeltklostre populære. Der levde og arbeidet munker og nonner, gutter og jenter i den samme institusjonen under ledelse av en abbedisse, selv om de ikke nødvendigvis hadde noen nær kontakt. Men Lindisfarne var spesielt i og med at det hadde blitt grunnlagt spesifikt som et misjonssenter. Det ville ikke vært passende å ha nonner der, siden de ikke hadde kunnet gjøre det samme arbeidet, for folkeopinionen på den tiden ville ikke ha forstått eller tillatt kvinner å gå langs veiene og å snakke med mennesker de ikke kjente.

Likevel ble mange av nonnene svært lærde og deres bidrag til misjonens suksess var store, for overalt hvor kristendommen ble spredt, trengtes det bøker, og mange av disse ble kopiert av nonner i deres klostre. Aidan selv hadde sørget for at det var mulig for kvinner i Northumbria å bli nonner hvis de ønsket det. Han hadde «oppdaget» kvinnen som skulle bli den mest berømte abbedissen i sin tid, den hellige Hilda (614–680), som skulle bli abbedisse i Hartlepool og deretter i Whitby. Hennes bidrag til Kirken var stort; minst ti av hennes (mannlige) studenter ble biskoper.

Aidan satte selv et fremragende eksempel på levendegjøring av evangeliet som imponerte andre. Han var «berømt for sin edruelighet og selvkontroll, sin mangel på grådighet og verdslige ambisjoner, sin fattigdom, sin nestekjærlighet og sin omhu med å utøve sin evangeliseringstjeneste (…) med vennlighet (Hylson-Smith, 1:169). Han var også berømt over hele kongeriket for sine kunnskaper om Bibelen, sin lærdom, sine veltalende prekener, sin hellighet, sin avsmak for pomp og prakt, sin godhet mot de fattige og de miraklene som ble tilskrevet ham.

Fra Lindisfarne reiste Aidan rundt til fots i sitt store bispedømme. Han stanset mennesker på veien for å spørre om deres tro. Hvis de var kristne, prøvde han å velsigne dem og styrke deres tro på Gud, hvis ikke, forkynte han evangeliet. Andre merket seg hans hvileløse misjonering og hans anstrengelser for å nå selv de mest fjerntliggende steder og enkeltpersoner. Cuthbert, en verdig etterfølger av Aidan og en som var opplært i Aidans misjonærskole, ble beskrevet i sin misjonsvirksomhet som en som vanligvis dro til de steder og forkynne i de landsbyer som lå avsides til i de bratteste åsene, som andre menn hadde unngått å besøke, og som på lærere skydde å nærme seg på grunn av deres fattigdom og bondske grovhet. Men han pleide å kalle folk på landsbygda til himmelske ting ved hjelp av forkynnelse og et dydig eksempel (Beda, 4: xxvii).

Aidan besøkte sin flokk og etablerte misjonssentre. Han grunnla kirker og klostre, de beste skolene i middelalderen, og han gledet seg over å kunne tilbringe noen dager i fred og ro med munkene ved enkelte anledninger. Han oppmuntret også til monastisk praksis blant legfolket, som faste og meditasjoner over Skriften. Hans munker besøkte flere ganger landsbyene hvor Aidan hadde sådd troens frø, og med tiden ble det dannet lokale kristne kommuniteter. Misjonærene fra Lindisfarne ble like velkjente som sin mester.

Aidan viste ved sine gjerninger at han verken søkte eller elsket denne verdens kostbarheter, og de gavene han fikk av kongen eller andre rike menn, delte han ut blant de fattige. Han satt sjelden ved kongens bord, og aldri uten å ta med seg en eller to av sine prester, og etterpå skyndte han seg alltid hjem for å komme tilbake til sitt arbeid. På onsdager og fredager fastet han fra all mat til den niende time (rundt klokken 15), bortsett fra i påsketiden.

Men han kunne ikke klare seg uten kontakt med hoffet. I likhet med Cuthbert senere, trengte han aristokratiske forbindelser for å gjøre sin omvandrende misjonering effektiv. Den suksessen som dette eksemplet og misjonssystemet resulterte i, inkluderte en økning av de irske misjonærenes forkynnelse av «troens ord med stor hengivenhet», presters tildeling av dåpens sakrament i stort antall, mange som «flokket seg sammen med glede for å høre Ordet» og land gitt av «kongelig gavmildhet for å etablere klostre» (Beda, 3: iii).

Kommuniteten på Lindisfarne fikk ikke tillatelse til å legge seg opp egne eiendeler, overskuddet gikk til å dekke de fattiges behov og å kjøpe fri slaver, og slik gjorde Aidan sin lære akseptabel ved å praktisere den. Selv levde han i fattigdom og avsondrethet, noe som gjorde at han kunne refse de rike og mektige når det var nødvendig. Beda forteller denne historien om kong Osvald og biskop Aidan:

Legenden forteller at kong Osvald en påskedag satt til bords da en skare fattige samlet seg utenfor slottet og ba ham om en almisse. Den gode kongen lot sitt taffel bære ut og delte selv ut mat fra den sølvtallerkenen han hadde spist av. Deretter slo han tallerken i stykker og delte ut bitene til de fattige. Ved en slik godhet tok biskop Aidan hans hånd og utbrøt: «Denne hånd vil aldri eldes!»

Et hardt slag for Aidan var vennen og beskytteren kong Osvalds død den 5. august 642. Han falt i slaget ved Maserfield (trolig Oswestry i Shropshire) mot den militante og hedenske kong Penda av Mercia (632–54). Osvalds hender ble oppbevart i kongeslottet i Bamburgh. En av dem ble senere stjålet av en munk fra Peterborough og senere overført til Ely. Men Durham og Gloucester hevdet begge å ha hver sin hele arm. Swartebrand, en gammel munk i Durham på 1100-tallet, fortalte til historikeren Simeon av Durham (d. ca 1135) at han ofte hadde sett kongens høyre hånd, som «var like frisk og uforandret etter hans død som den gang han hadde latt sitt taffel bære ut til de fattige», i henhold til Aidans profeti, men han fortalte ikke hvor. Osvald hadde vært konge av hele Northumbria (Bernicia og Deira), men nå ble den hellige Oswin konge av Deira (642–51), mens hans fetter Oswiu (Oswy) ble konge av Bernicia. Etter Oswins død ble Oswiu konge av hele Northumbria fra 655 til sin død i 670.

Osvalds etterfølger Oswin var ikke mindre kjær for Aidan enn forgjengeren, og de var personlige venner. Etter sin tronbestigelse ga Oswin en fin kongelig hest til biskopen for at han lettere skulle komme seg rundt i sitt store bispedømme. Men like etter møtte Aidan en tigger, og han ga ham da like godt hesten og alt utstyret som fulgte med den. Da kongen hørte dette, kritiserte han Aidan og ba om en begrunnelse, men Aidan svarte: «O konge, hva er det du sier? Er denne sønnen av en merr mer verdt for deg enn denne Guds sønn?» (Beda, 3: xiv). Oswin ble da så grepet at han «straks tok av seg sverdet, ga det til en adelsmann og skyndte seg dit hvor biskopen satt, kastet seg på kne for ham og ba om unnskyldning». Han sa: «Aldri mer vil jeg nevne dette igjen, og aldri igjen vil jeg ha noen mening om hvilke av mine penger eller hvor mye av dem du måtte gi til Guds sønner». I stedet for å glede seg over den hengivenheten kongen viste, ble biskopen så grepet at han begynte å gråte. Da han ble spurt hvorfor han gråt, sa han til sine tjenere på irsk (som var uforståelig for kongen og hoffmennene) at en konge så ydmyk og god ikke ville leve lenge fordi nasjonen ikke var ham verdig (Beda, 3: xiv).

En annen av Aidans profetier som ble skrevet ned, var en gang han forutsa at en sjøreise ville bli stormfull og ga hellig olje til de sjøfarende, sammen med instrukser om å helle den over skipets side slik at stormen skulle stilne. Beda rapporterer at profetien ble oppfylt til minste detalj, og han hevdet å ha hørt om den «ikke fra en tvilsom kilde, men fra en av de mest pålitelige prester i vår Kirke» (Beda, 3: xv).

Beda skriver at Aidans apostolat ble fremmet av utallige undre. Etter biskopens død ble det meldt om noen mirakler, kanskje på grunn av at han var utropt til helgen. De fleste snakker om guddommelige helbredelser, men en fortelling fra hans liv fremhever seg som den mest dramatiske. I fasten trakk Aidan seg tilbake til Inner Farne Island, øya som Cuthbert av Lindisfarne senere gjorde til sin egen, for bønn og bot. Men selv der var han imidlertid nær kongen og kunne støtte ham, for mellom øya og det viktige kongelige senteret Bamburgh var det bare tre kilometer med vann.

Dra Inner Farne Island så Aidan i 651 at Bamburgh ble angrepet og brent av den hedenske kong Penda. Han løftet da hender og øyne mot himmelen og ropte under tårer: «Å, Herre, se hvor mye ondt Penda gjør». Da endret vindretningen seg og snudde mot angriperne og «bar flammene i retning dem som hadde tent dem», noe som skremte Penda og hans menn. De ga opp angrepet da de «forsto at [byen] var under guddommelig beskyttelse» (Beda, 3: xvi). Noen mener at dette skjedde under kong Osvald, altså før 642.

Kong Oswin ble myrdet i Gilling den 20. august 651 på sin fetter Oswius ordre – han ble senere æret som martyr – og Aidan døde bare elleve dager senere, den 31. august, tilsynelatende av sorg. Han var kommet til det kongelige slott i Bamburgh, trolig for å fordømme kong Oswius ugjerning, da han ble rammet av plutselig sykdom. Han foretrakk å bli stående og lene seg mot vestveggen av den kirken han hadde grunnlagt i Bamburgh, og det ble satt opp et telt over ham for å gi ham ly. Der døde han med hodet lent mot en støttepilar (Beda, 3: xvii). Han hadde vært biskop av Lindisfarne i sytten år, men vi vet ikke hvor gammel han var.

Kirken brant ned to ganger, men hver gang unnslapp denne pilaren flammene – et faktum som naturligvis ble sett på som et mirakel, og fliser fra pilaren ble kjent for å kunne helbrede sykdommer. Det ble sagt at Cuthbert så Aidans sjel bli tatt opp i himmelen mens han passet sauer i Lammermuir-høydene. Aidans legeme ble brakt til Lindisfarne og gravlagt på klosterkirkegården der. Han ble etterfulgt som biskop av Finan.

«Bernicia var den nordlige delen av kongeriket Northumbria fra Tyne til The Firth of Edinburgh, og Deira, den sørlige delen av det samme kongeriket fra Tyne til Humber. Bispesetet i York hadde vært vakant i tretti år, helt siden St Paulinus hadde forlatt det, slik at Aidan styrte alle kirkene i Northumbria i sytten år til sin lykksalige død som inntraff den 31. august 651 i den kongelige villaen Bebbord. Han ble først gravlagt på kirkegården på Lindisfarne, men da den nye kirken St Peter var bygd der, ble hans legeme flyttet inn i den og lagt til høyre for alteret. Da Colman vendte tilbake til Skottland, bar han med seg deler av hans ben til Iona». (Alban Butler)

Selv om Aidans død var en tragedie for munkene og kongefamilien i Northumbria, førte den ikke til at omvendelsene avtok. I stedet hadde hans etterfølgere kontinuerlig suksess ved å implementere Aidans misjonsmetoder og etterleve de samme dyder som Aidan var berømt for. Den diplomatiske effekten av hans tjeneste skulle fortsette i styret til Englands konger i århundrer etter hvert som hans misjonsstudenter økte i innflytelse og nærvær i de krigførende rikene i middelalderen. Historikere i dag hyller Aidan for hans misjonsholdning, hans menneskekjærlighet og hans arv. Selv om hans samtidige kritiserte hans intellektuelle feiltakelser, var det ingen bevarte beretninger som satte spørsmålstegn ved hans sjenerøsitet og påvirkning på generasjoner av misjonærer som fulgte.

Beda den ærverdige skrev senere Aidans biografi. Han beskriver Aidan som «en mann av bemerkelsesverdig vennlighet, godhet og moderasjon, nidkjær for Gud; men ikke helt i samsvar med kunnskapen». Det siste er et uttrykk for at Beda gir ham det glatte lag for at han fulgte og lærte bort de liturgiske og disiplinære skikkene til de keltiske kristne, som på visse områder var forskjellige fra dem som ble brukt i den vestlige kirken, særlig den feil å feire påske på gal dato. Et helt kapittel i Bedas kirkehistorie er viet til denne feiltakelsen og diskuterer Aidans feil som rent «intellektuelle».

«Når jeg har skrevet alt dette om Aidans liv og personlighet, er det langt fra min hensikt å rose eller anerkjenne hans feilaktige beregning av påskefeiringen. For den avskyr jeg av hjertet, noe jeg tydelig har vist i min bok De temporibus. Men som en samvittighetsfull historiker har jeg gitt en sannferdig skildring av hans gjerninger og av det som er skjedd gjennom ham, og jeg har rost det som er rosverdig, for å bevare erindringen om det til gagn for mine lesere. Han elsket fred og levet et liv i kjærlighet, forsakelse og ydmykhet. Hans sjel rommet hverken vrede eller begjær, hverken hovmot eller forfengelighet. Alltid strebet han etter å overholde og forkynne Guds bud, Han våket og studerte utrettelig, og når det gjaldt å irettesette de hovmodige og mektige, opptrådte han med den autoritet som sømmer seg for en prest. Med ømhet og mildhet trøstet han de svake og hjalp og beskyttet de fattige. Kort sagt, han unnlot aldri å følge evangelistenes, apostlenes og profetenes bud, men handlet etter dem i all sin gjerning så langt han formådde. Det bevitner alle som kjente ham. For dette beundrer og elsker jeg denne biskop og nærer ingen tvil om at hans liv og virke har vært Gud velbehagelig. Men jeg kan hverken rose eller anerkjenne hans feilaktige feiring av påsken, enten den skyldtes uvitenhet om den kanoniske tid, eller at han kjente den, men følte seg tvunget av opinionen i sitt folk til ikke å følge den. Ikke desto mindre godkjenner jeg at han i sin påskefeiring aldri hadde andre tanker i sitt hjerte, aldri æret  eller forkynte andre doktriner enn vi gjør, nemlig menneskenes gjenfødelse gjennom Jesu Kristi korsfestelse, oppstandelse og himmelfart, Han som er forsoneren mellom Gud og menneskene.  Og derfor feiret han alltid påskedagen – ikke som mange feilaktig tror på månens fjortende dag, som jødene gjør uten hensyn til hvilken ukedag det er – men på den Herrens dag som faller mellom den fjortende og tyvende månedag. Han gjorde dette fordi han trodde at Vår Herres oppstandelse skjedde på dagen etter sabbaten, og fordi han, i overensstemmelse med kirken for øvrig, ventet at også vår oppstandelse ville inntreffe på dagen etter sabbaten, den dag vi kaller Herrens dag (Beda 3: xvii – Oversettelse: Else Schjøth 1978)

Dette problemet var imidlertid felles over hele det enorme keltiske kristne området, og den berømte synoden i Whitby bestemte å følge den romerske (korrekte) beregningsmåten for påsken. Men Beda skrev varmere om Aidan enn om noen annen helgen. Selv om han ikke kunne godta Aidans akseptering og propagandering for den irske måten å beregne påsken på, priser han ham i høye ordelag for hans kjærlighet til bønn, studier, fred, renhet og ydmyket i tillegg til hans omsorg for de syke og fattige. Det kan godt være at Beda brukte Aidans eksempel som en implisitt refs av biskopene på hans egen tid og at han overdrev omfanget og dybden av hans apostolat.

Av temmelig ulike grunner gjorde både irske og anglikanske vitenskapsmenn på 1800-tallet det samme, men i enda større grad. Som Joseph Barber Lightfoot først ga uttrykk for, den store Augustin av Canterbury kan ha vært «Kents apostel» og den hellige Kolumba «Skottlands apostel», men hans enestående tjeneste i en epoke av brutal krig gjorde Aidan av Lindisfarne til «engelskmennenes apostel» (Joseph Barber Lightfoot, Apostolic Fathers, forkortet, London: 1891). En effekt av at angelsaksisk utdannelse ble utført av irske munker, var at det engelske skriftspråket ble preget av irsk ortografi. En kilde skriver at Aidan brakte til Irland den romerske skikken med faste på onsdager og fredager, men det er kanskje snakk om den hellige Aidan av Ferns (Maedoc) (ca 550–626)?

Da den nye klosterkirken St. Peter senere ble bygd på Lindisfarne, ble Aidans legeme overført til den. Det meste av hans relikvier ble tatt med til Iona av den hellige biskop Colman av Lindisfarne (ca 605–676) da han vendte tilbake til keltisk område etter å ha tapt striden om beregningen av påsken på synoden i Whitby i 663/64. Etter at Lindisfarne ble plyndret av vikinger fra 793 og utover, ble Aidans kult mer og mer erstattet, ikke minst av Cuthberts. Til slutt ble vikingangrepene for hyppige, og i 875 forlot munkene sin hellige øy. De tok med seg relikviene av Osvald og Aidan pakket ned i kisten som inneholdt den hellige Cuthberts bevarte legeme (Se Translatio Cuthberti) (1104). I over hundre år vandret munkene rundt og slo seg ned på ulike steder. I 995 fryktet de et nytt angrep fra danskene, så de tok med seg de dyrebare relikviene til det som skulle bli Durham.

På 900-tallet fikk munkene i Glastonbury noen antatte relikvier av Aidan, åpenbart fra dem som hadde blitt igjen på Lindisfarne og overlevde vikingangrepene, og gjennom deres innflytelse opptrer Aidans fest i tidlige kalendere i Wessex, noe som er det viktigste beviset for hans kult etter Bedas dager. Han ble spesielt æret i Glastonbury, Lindisfarne og Whitby.

John Leland, som reiste rundt i England på 1540-tallet, kopierte en liste over engelske helgengraver «fra en liten bok over steder hvor helgener hviler i England» (E libello de locis, quibus S. in Angl[ia] requiescunt). Der står det: Apud Lindisfarnum in crypta beati Petri, S. Aidanus eiusdem urbis episcopus («På Lindisfarne, i krypten for den salige Peter, St. Aidan, biskop av den samme byen») (Nicholas Grant, ‘John Leland’s List of «Places where Saints Rest in England»’, Analecta Bollandiana, 122:2 (2004), s 386). Den detaljen at Aidan ble gravlagt i St. Peters krypt, finnes ikke andre steder. Han nevnes også i den sene middelalderkatalogen over engelske helgener, Cathalogus Sanctorum in Anglia Pausancium fra 1300-tallet.

Aidans minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er 31. august:

Lindisfárnæ in Northúmbria, sancti Aidáni, epíscopi et abbátis, qui, vir summæ mansuetúdinis, pietátis et recti moderáminis, ex Hiénsi monastério a sancto Oswáldo rege vocátus sedem episcopálem et monastérium ibídem constítuit, ut ad illud regnum efficáciter evangelizándum incúmberet.

På Lindisfarne i Northumbria i England, den hellige Aidan, biskop og abbed, som var en mann med ypperlig saktmodighet, fromhet og rettferdig regjering, ble kalt fra klosteret Iona av den hellige kong Osvald til denne bispestolen, hvor han grunnla et kloster for effektivt å ivareta evangelisering av riket.

Han ble minnet samme dag i den førkonsiliære utgaven, men teksten var en helt annen:

In Anglia sancti Aidáni, Epíscopi Lindisfarnénsis; cuius ánimam, cum sanctus Cuthbértus, cuius memória tertiodécimo Kaléndas Aprílis cólitur, tunc óvium pastor, in cælum ferri vidísset, relíctis óvibus, factus est Monáchus.

I England den hellige Aidan, biskop av Lindisfarne, hvis sjel, som St Cuthbert, hvis minne feires tretten dager før den 1. april [= den 20. mars], som da var en sauegjeter, så bli båret til himmelen, forlot sin flokk og ble munk.

Aidan hadde også en translasjonsfest den 8. oktober. I kunsten fremstilles han som biskop med en modell av klosteret Lindisfarne i hånden. Han kan også avbildes som munk med en tent fakkel, mens han gir en hest til en fattig mann, mens han stiller en storm eller slukker en brann ved sine bønner. Fakkelen kan referere til at han spredte Kristi lys i mørke tider og områder, men det kan også referere til miraklet om at under kong Pendas beleiring blåste vinden på hans bønn og dermed reddet Bamburgh fra ødeleggelse. Det kan også ganske enkelt referere til betydningen av det keltiske navnet Áedán = «liten ild».

Aidan er skytshelgen for Northumbria og for brannmenn. Hans attributt er en kronhjort, fordi legenden forteller at han en gang gjorde en kronhjort usynlig ved bønn for å berge den fra jegerne. Denne historien fortelles imidlertid også om Aidan av Ferns. Vi finner en rekke kirker ved navn St. Aidan i distriktet Breadalbane, en region i det sørlige/sentrale skotske høylandet. Noen forskere antyder at Aidan forkynte der før han ble sendt fra Iona til kong Osvalds territorium. Inchadney i Glen Lyon ble opprinnelig kalt Inhaidan; det var en gang også navnet på Kenmore. I Loch Tay var en øy kalt Eilean Aidan.

Henry Mayr-Harting forklarer i Oxford Dictionary of National Biography:

«Hvordan kunne Beda vite det han visste om Aidan? Den åpenbare kilden ville vært Lindisfarne, men der synes kulten for den hellige Cuthbert å ha så godt som tilintetgjort minnet om den tidligere Aidan, og det er ikke bevart noen skriftlig biografi om ham. Derfor måtte Beda sette sammen fragmenter av informasjon fra ulike kilder. Historien om Osvald og hånden kom trolig fra kirken i Bamburgh, hvor den ville ha forklart relikvien av St Osvalds arm. Beda ble vist Aidans eget sted for selvisolasjon på Farne av folk i Bamburgh. Historien om Oswin og hesten kom trolig fra klosteret Whitby, hvor hoffdamene i Deira, som ville ha kjent denne tradisjonen, trakk seg tilbake. Aidan hadde hjulpet til med å sette i gang en monastisk karriere for Hilda (d. 680), Whitbys abbedisse, og hadde ordinert Heiu, grunnleggeren av klosteret Hartlepool, som Hilda ledet før hun flyttet til Whitby, og hvor Aidan ifølge Beda ofte besøkte henne. En beretning om Aidans mirakler kom fra Gateshead, et kloster noen få kilometer opp elven Tyne fra Bedas Jarrow. Det krevde derfor en god innsikt for å se hvordan dette materialet (og flere av historiene er fokusert på konger heller enn på Aidan) kunne tjene Bedas moralske idealisme i å gjenskape en historisk skikkelse som lett kunne ha gått tapt for ettertiden. Den hellige Botolf av Ikanhoe (ca 610–680), som opplagt var en stor skikkelse i kristningen av East Anglia, har virkelig bortimot forsvunnet, for det var ingen Beda i East Anglia for å gjenskape ham. Mye har gått tapt som kunne ha vært kjent om Aidan. For eksempel tålte ikke kongene Oswiu av Bernicia og Oswin av Deira synet av hverandre, og Aidan, biskop for hele Northumbria, var biskop for begge. Hvordan klarte han denne diplomatiske utfordringen?

Aidan regnes som en biskop i den irske tradisjonen, og det var han også på noen måter, med hans vandringer i Northumbria, hans lydighet til en abbed og hans avholdelse fra å reise rundt på hesteryggen – på det siste punktet fulgte han den hellige Martin av Tours, munkebiskopen fra 300-tallet som de irske hadde en stor venerasjon for. Selv om han skriver at noen av disse skikkene ble fortsatt av Aidans disippel Chad (Ceadda), har Beda, som skapte det herskende bildet av Aidan, har utstyrt denne formodentlig keltiske geistlige med et i stor grad romersk image og ideal, hentet fra den hellige pave Gregor I den stores (590–604) skrifter, som han kunne godt. Aidans tilbaketrekning til Farne Island reflekterer Gregors insistering på at en hyrde må kombinere det kontemplative med det aktive liv. Blant sine dyder hadde Aidan behørig prestelig autoritet som ga ham myndighet til å irettesette de mektige. På samme måte ville ikke pave Gregor se biskoper forringe seg selv overdrevent, fordi de da ikke var i stand til å disiplinere livene til deres undersåtter. Dyden mansuetudo, eller mildhet, som Beda tilskriver Aidan, var også høyt verdsatt av pave Gregor, som også mente at diskresjon var alle dyders mor. Bildet av denne irske biskopen har mye å takke den romerske Gregor for. Det er en advarsel mot å dele historien om den engelske omvendelsen for mye inn i separate romerske og keltiske elementer. Aidan døde den 31. august 651 mens han lente seg mot en kirke på en kongelig eiendom nær Bamburgh, en siste indikasjon på hvor vital kongelig støtte var i hans misjon. Han ble trolig gravlagt på Lindisfarne».

Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Jones, Butler, Butler (XII), Benedictines, Benedictines (2), Benedictines (3), Bunson, Delaney, Delaney (1), Grant, Williams/Smyth/Kirby, Gorys, MR2004, ODNB, KIR, CE, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, nominis.cef.fr, zeno.org, heiligen.net, Butler 1866, celt-saints, britannia.com, earlybritishkingdoms.com, oca.org, lindisfarne.org.uk, irelandseye.com, losgolding.com, saintsbridge.org – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 7. juni 1998 – Oppdatert: 18. august 2021