Den hellige Anna av Konstantinopel (d. 826)

Den hellige Anna ble født en gang på 700-tallet i Konstantinopel. Hun var datter av en diakon ved kirken i forstaden Blachernæ (Blakhernón) i Konstantinopel. Som så mange jomfruer av god familie ble hun giftet bort mot sin vilje, men det ble et lykkelig ekteskap og hun fikk to barn. Men hun ble tidlig enke, og hun mistet også et eller begge barna.

Da kledde hun seg i mannsklær for å bli godtatt som munk på Olympos-fjellet i Bitynia. Hun kalte seg evnukk og tok navnet Eufemian (Eufemianus) eller Euthymianus. Sammen med sønnen Johannes banket hun på et kloster på Olympos-fjellet. Eremittene der slapp henne bare motvillig inn, fordi evnukker for dem var kvinner. Men det ble snart klart at denne nye munken var en modell av klosterlivets dyder: han var ydmyk og lydig, ba, fastet og holdt våkenetter.

I mellomtiden drev hennes tidligere advokat og lette etter henne overalt. Til slutt kom han i kontakt med den munken som hadde tatt henne opp i klosteret. Så etter mange års leting fant han sin herskerinne. Han fortalte henne at han ønsket å vie seg til Herren og ba henne om å bli med til et lite kloster utenfor Konstantinopel som abbed. Hun gikk med på det og ble trofast fulgt av sin sønn Johannes. Fordi abbeden levde et slikt hellig liv og det til og med skjedde mirakler rundt ham, kom flere og flere mennesker til klosteret for åndelig veiledning og gode råd. Mange unge trådte inn, og snart knaket den beskjedne bygningen i sømmene. Av den hellige patriark Tarasios av Konstantinopel (ca 730-806) fikk de et stykke land i Prousa (gr: Προυσα) i Bitynia, nå Bursa i Tyrkia, for å bygge et nytt anlegg der, det såkalte Abrahamittklosteret.

Men de møtte også motstand, og det var stadig flere bemerkninger om hennes status som en evnukk. Til slutt mente hun at hennes troverdighet sto på spill, så sammen med sin uatskillelige sønn Johannes og en lærling trakk hun seg tilbake til det avsidesliggende Stenos. Bare av og til kom hun tilbake til sitt gamle kloster. Under et av disse besøkene skal hun ha dødd i 826. Hennes minnedag er 29. oktober. Østkirken feirer hennes fest den 13. juni sammen med sønnen Johannes.

I antikken og middelalderen var historier om kvinner som trådte inn i et kloster forkledd som en mann, et populært tema i helgenberetninger. Disse fortellingene blir i likhet med historier om prostituerte ofte sett bort fra eller redigert bort av biografer. Dette kan være fordi de eldste tradisjonene er muntlige og ikke støttet av samtidige dokumentariske bevis, eller fordi temaet ble betraktet som potensielt skandaløst. I tidligere århundrer fantes det imidlertid ofte situasjoner hvor en kvinne kunne finne det tilrådelig å kle seg som en mann, ganske enkelt av praktiske grunner. Det ga henne frihet til å reise eller å leve alene uten frykt for vold eller seksuell trakassering. Slike kvinner var ikke transvestitter, transseksuelle eller mannsimitatorer, deres adopsjon av mannsdrakt var simpelthen et spørsmål om bekvemmelighet og forsiktighet. Kvinne- og mannsklær var ikke så ulike, legmenn bar lange embetsdrakter eller tunikaer, munker bar drakt og begge bar kapper. Det viktigste kjennetegnet på en kvinne var hennes lange hår og hennes slør, og begge deler kunne man lett kvitte seg med.

I historiene om kvinner som kledte seg som menn, er det aldri noen antydninger om at kvinnene selv skapte noen form for skandale. De levde asketisk, ofte som eneboere eller i en slags monastisk institusjon hvor munkene bare kom sammen til måltider og liturgier. De overholdt regelen og de døde i Troen. Det faktum at de skjulte sitt kjønn (og var i stand til å gjøre det), forteller om en betydelig bluferdighet og fysisk tilknappethet i disse kommunitetene. En kvinne som ønsket å leve i en kristen kommunitet, kan ha vært ute av stand til å finne en kvinnekommunitet hun kunne slutte seg til – den monastiske bevegelsen for menn utviklet seg lenge før den tilsvarende bevegelsen for kvinner. Dersom en kvinne ønsket å leve som eneboer, kunne det å gi inntrykk av at hun var en mann være en åpenbar forsiktighetsregel. I det minste noen av disse kvinnene synes ganske enkelt å ha valgt en levemåte hvor deres kjønn ikke ville være et hinder for religiøs hengivenhet.

Det finnes historiske paralleller med kvinner forkledd som menn. For eksempel var den hellige Frans di Girolamos (1642-1716) mest fremtredende botferdige synder den franske kvinnen Maria Alvira Cassier. Hun hadde myrdet sin far og deretter forkledd seg som mann og tjenestegjort i den spanske hæren. Vi kan også nevne den historiske Pretty Polly Oliver fra 1700-tallet, best kjent fra balladen om henne.

Noen av helgenhistoriene fant veien inn i bollandistenes Acta Sanctorum i andre halvdel av 1600-tallet. Historien om den hellige Anastasia Patricia skal ha vært den første av de mange legendene som forteller om kvinner som levde i forkledning som munker. Ved siden av Anna av Konstantinopel er andre eksempler de hellige Eufrosyne av Alexandria, Marina munken alias Pelagia den botferdige, Theodora av Alexandria, Apollinaris Syncletica av Alexandria, Eugenia av Roma, Eufrosyne den yngre, Hilaria av Egypt, Hugolina av Novara og Hildegund av Schönau.