Den hellige Apollinaris Syncletica (d. 470?)

Den hellige Apollinaria eller Apollinaris Syncletica sto i det gamle Martyrologium Romanum den 5. januar («I Egypt, St Apollinaris, jomfru»), men hun er i virkeligheten en eventyrfigur, heltinnen i en religiøs myte.

Legenden forteller at hun skal ha vært datter (eller barnebarn?) av den romerske keiseren Anthemius, som må ha vært keiser Procopius Anthemius (ca 420-472), som var vestromersk keiser fra 467 til 472. Andre sier hun var datter av Anthemias, en tidligere prokonsul i Det bysantinske imperiet (Østromerriket) under keiser Theodosius den yngre (408-50). Egentlig var han ikke keiser i det hele tatt, men styrte bare rundt år 405 mens Theodosios var mindreårig.

Hun hadde siden barndommen befattet seg med spørsmål om tro, i motsetning til sin søster, noe som ga deres foreldre mye sorg. Da Apollinaria nådde gifteferdig alder, hadde foreldrene derfor foretrukket å se at hun giftet seg med et godt parti. Men hun hadde satt seg i hodet at hun ville bli eneboer, slik at hun kunne elske Gud og leve for seg selv som jomfru. Hennes foreldre ga til slutt etter og gikk med på å la henne dra til noen kvinnelige eneboere for å få undervisning i salmene og lære å lese i Bibelen.

Etter mye mas ga foreldrene henne tillatelse til å besøke de hellige stedene i Østen, og hun fikk med seg en hel gruppe slaver og slavinner. På sin reise til Jerusalem gjorde hun gode gjerninger, og på hjemreisen via Alexandria i Egypt besøkte hun alle kirker og klostre. Overalt la hun igjen sjenerøse gaver. Til slutt ville hun besøke klosteret til den hellige Mennas av Sinai, og hun begynner å modnes i sin plan om å følge sitt kall og bli eremitt i ørkenen. Først fikk hun husly hos guvernøren i Alexandria, og han mottok henne med stor ære. Ved avreisen overøste han henne med gaver, som hun delte ut blant de fattige.

I et ubevoktet øyeblikk sendte hun en gammel dame ut for i hemmelighet å kjøpe munkeklær til henne. Deretter satte hun fri nesten alle sine slaver. Etter tre dager i bønn ba hun husets bestyrer om en vogn og bærere for å foreta en reise. Samtidig ga hun sin siste slave friheten. Om kvelden sa hun farvel til bestyreren og steg opp i vognen. Nå var det ingen som kjente henne og ingen visste at hun bar munkeklær under sine vanlige klær. Aldri hadde hun vært så nær sitt mål, og nå måtte hun bare bli kvitt bærerne.

Midt på natten kom de til et sumpområde i nærheten av en brønn utenfor Alexandria, og der slo de leir. Begge bærerne sovnet, og dette var hennes sjanse. Hun tok av sine rike klær og forkledde seg som eremitt, og deretter forsvant hun i sump-området. Da bærere våknet, var de lamslått. De fant hennes klær, men ikke henne selv. De dro tilbake til byen og fortalte guvernøren hva som hadde skjedd, og de viste ham hennes klær. Han skrev et brev med hele historien til hennes keiserlige foreldre. Det gjør dem svært sorgfulle, men de kan ikke gjøre annet enn å be for sin datter og overlate henne til Guds omsorg.

Den salige kvinnen tilbrakte flere år i sumpen. Hun levde et liv i selvfornektelse og bønn, utsatt for myggsvermer. Det var Herren selv som underviste henne. Så bestemte hun seg for at hun var verdig til de hellige ørkenfedrenes krone, og Gud viste henne en vei ut av sumpen. De få menneskene hun møtte, kjente henne ikke og var helt uvitende om at hun var en kvinne, de tok henne for en evnukk. Da viste Herren seg for henne i en drøm og sa: «Hvis noen spør deg om ditt navn, sier du Dorotheus». Tidlig en morgen møtte hun en gammel munk. Han hilste sin kollega hjertelig og hun spurte; «Fader, hva heter du?» Han svarte: «Jeg er Makarios» [den hellige Makarios den Store (ca 300-90)]. Da spurte hun ham om å få lov til å leve blant brødrene, og han ga henne en celle i sin lavra i Sketis (Wadi Natrun) i Nedre Egypt. Men da den var klar, kom djevelen for å lede henne inn i fristelse. Hun ba innstendig og ustanselig, dag og natt.

En dag kom Makarios på besøk til hennes celle. Han sa: «Gjør meg en tjeneste og gi meg tilgang på dine bønner». «Jeg ønsker å bli velsignet av deg, fader». Så sa de sine bønner sammen før de satte seg. P, Makarios spurte henne: «Vil du fortelle meg, bror, hvor du kommer fra og hva du heter?» «Mitt navn Dorotheus, fader. Og da jeg hørte om de hellige fedre her, ønsket jeg å leve med dem, i hvert fall om jeg er funnet verdig». Den gamle mannen spurte: «Hva slags arbeid gjør du?» «Alt som du forteller meg, fader». Makarios fortalte henne hvordan hun skulle bruke botsverktøyene og kue seg selv, for han var selvfølgelig ikke klar over at han hadde med en kvinne å gjøre. Hun på sin side kunne vise at hun var gjennomsyret av en sann munks ånd.

Men så oppsto en fare da hennes søster der hjemme ble besatt av djevelen, og han fikk henne til å ville oppsøke munkene i ørkenen. Etter mye insistering sendte hennes far keiseren henne med et stort følge til munkenes lavra i Sketis. Da hun kom dit, uttrykte hun sitt ønske om å bli værende en tid blant munkene. P. Makarios ga henne en celle og overlot henne deretter til p. Dorotheus’ omsorg: «Gjør meg en tjeneste, bror. Dette er keiserens datter som ønsker å bo hos oss en liten stund for at vi skal be for henne og passe på henne. Nå kan du gi noe tilbake for alt det du har mottatt her».

Men hun begynte å gråte og sa at hun var helt uegnet for et så stort oppdrag. Hun var faktisk et syndig og svakt menneske: «Men ikke min vilje, Guds vilje skje!» Det hele var for p. Makarios et enda større bevis på at hun ville være på rett sted hos Dorotheus. Så ble hennes søster betrodd henne. Selv om Djevelen gjentatte ganger brakte henne i forlegenhet, besvarte Gud hennes bønner slik at søsteren ikke kjente henne igjen – hun ante ikke engang at hun hadde med en kvinne til å gjøre. Det var også gjennom hennes bønner at hennes søster ble frigjort fra den onde ånd som hadde besatt henne og hadde drevet henne til lavraen. Når hun nå var helbredet, kunne hun dra hjem igjen. Alle som så henne i byen, var glade og holdt en fest for helbredelsen av keiserens datter. Og selv om Dorotheus også ble rost, forble han svært beskjeden.

Men djevelen ga fortsatt ikke opp. Han lot det virke som om jenta var blitt gravid. Keiseren spurte henne hvem som var den skyldige. Først sa hun at hun ikke visste noen ting, men til slutt ble hun narret av djevelen til å si at det hadde vært «munken». Umiddelbart dro en budbringer med keiserlig vakt til Sketis: «Gi oss den munken som har gjort keiserens datter gravid!» Etter å ha hørt disse ordene, trådte Dorotheus frem: «Det er meg!» Men de andre munkene kunne ikke tro det, og de sa: «Vi vil ikke la deg i stikken, vi blir med!» Men hun avfeide dem med ordene: «Brødre, be for meg her i stedet, jeg har satt mitt håp til Gud». Da forsvant munkene i kirken og Dorotheus ble tatt bort. Makarios var overbevist om at det ikke fantes noe ondt i Dorotheus.

Da «munken» ble brakt før keiseren, forsøkte hun å få snakke alene med keiserparet, men dette ble avslått. Hun sa: «Jeg vil fortelle deg hele sannheten, hvis du da lover å sende meg hjem igjen. Ved Guds hjelp har jeg æren for at din datter har blitt frisk, men på grunn av min beskjedenhet har jeg gitt bønnene til mine brødre æren». Keiserparet klarte ikke å få frem et ord, for de var så forvirret over disse ordene. Da kneppet hun opp klærne til halsen og slapp brystene løs og ropte ut: «Far, jeg er din datter Apollinaria». Nå var hennes foreldre fullstendig overveldet, og den dagen felte de mange tårer. Deretter ble søsteren hentet. Hun vitnet umiddelbart om at dette var munken som hadde gjort henne frisk, og hun bøyde seg for ham. Men evnukken løftet henne opp og rørte hennes skjød, og umiddelbart ble hun brakt tilbake til sine normale proporsjoner. Igjen ble hennes foreldre overrasket og sa gråtende: «Ja, det er virkelig vår Apollinaria». Den dagen strømmet det mange gledestårer i keiserens hoff.

Men etter at hun hadde oppnådd at søsteren ble fullstendig helbredet, insisterte hun på å vende tilbake til ørkenen. Etter noen dager dro hun hjem, og foreldrene klarte ikke å overtale henne til å bo hos dem. De ba henne om ofte å tenke på dem i sine bønner. Også de pengene de ville gi henne, nektet hun å motta: «Fedrene har ikke bruk for dem. De lever for helt andre ting enn det som er av denne verden». Tilbake i Sketis hilste brødrene Dorotheus svært hjertelig. De priste Gud over at alt viste seg å gå så bra.

Da tiden kom da hun skulle gå ut av denne verden i år 470, ba hun p. Makarios om at hun ikke skulle forberedes til begravelsen av munker, men dett avviste abbeden. Så etter hennes død kom munkene for å vaske liket. Og da de oppdaget at det var en kvinne, ropte de ut: «Lovet være Jesus Kristus, for hvor mange hellige lever ikke i det skjulte?» Også p. Makarios ble overrasket over at han aldri hadde lagt merke til noe. Og da han selv døde en stund senere, ble de begge plassert i samme grav i en hule i klosterkirken St. Makarios av Egypt, og mange mirakler skjedde med folk som kom dit for å be.

Hennes minnedag i Martyrologium Romanum er 5. januar. Hun kan lett forveksles med den «ekte» helgenen Syncletica av Alexandria (d. ca 400), som har minnedag samme dag, og det er nok slikk hun har funnet plass i martyrologiet.

I antikken og middelalderen var historier om kvinner som trådte inn i et kloster forkledd som en mann, et populært tema i helgenberetninger. Disse fortellingene blir i likhet med historier om prostituerte ofte sett bort fra eller redigert bort av biografer. Dette kan være fordi de eldste tradisjonene er muntlige og ikke støttet av samtidige dokumentariske bevis, eller fordi temaet ble betraktet som potensielt skandaløst. I tidligere århundrer fantes det imidlertid ofte situasjoner hvor en kvinne kunne finne det tilrådelig å kle seg som en mann, ganske enkelt av praktiske grunner. Det ga henne frihet til å reise eller å leve alene uten frykt for vold eller seksuell trakassering. Slike kvinner var ikke transvestitter, transseksuelle eller mannsimitatorer, deres adopsjon av mannsdrakt var simpelthen et spørsmål om bekvemmelighet og forsiktighet. Kvinne- og mannsklær var ikke så ulike, legmenn bar lange embetsdrakter eller tunikaer, munker bar drakt og begge bar kapper. Det viktigste kjennetegnet på en kvinne var hennes lange hår og hennes slør, og begge deler kunne man lett kvitte seg med.

I historiene om kvinner som kledte seg som menn, er det aldri noen antydninger om at kvinnene selv skapte noen form for skandale. De levde asketisk, ofte som eneboere eller i en slags monastisk institusjon hvor munkene bare kom sammen til måltider og liturgier. De overholdt regelen og de døde i Troen. Det faktum at de skjulte sitt kjønn (og var i stand til å gjøre det), forteller om en betydelig bluferdighet og fysisk tilknappethet i disse kommunitetene. En kvinne som ønsket å leve i en kristen kommunitet, kan ha vært ute av stand til å finne en kvinnekommunitet hun kunne slutte seg til – den monastiske bevegelsen for menn utviklet seg lenge før den tilsvarende bevegelsen for kvinner. Dersom en kvinne ønsket å leve som eneboer, kunne det å gi inntrykk av at hun var en mann være en åpenbar forsiktighetsregel. I det minste noen av disse kvinnene synes ganske enkelt å ha valgt en levemåte hvor deres kjønn ikke ville være et hinder for religiøs hengivenhet.

Det finnes historiske paralleller med kvinner forkledd som menn. For eksempel var den hellige Frans di Girolamos (1642-1716) mest fremtredende botferdige synder den franske kvinnen Maria Alvira Cassier. Hun hadde myrdet sin far og deretter forkledd seg som mann og tjenestegjort i den spanske hæren. Vi kan også nevne den historiske Pretty Polly Oliver fra 1700-tallet, best kjent fra balladen om henne.

Noen av helgenhistoriene fant veien inn i bollandistenes Acta Sanctorum i andre halvdel av 1600-tallet. Historien om den hellige Anastasia Patricia skal ha vært den første av de mange legendene som forteller om kvinner som levde i forkledning som munker. Ved siden av Apollinaris Syncletica av Alexandria er andre eksempler de hellige Eufrosyne av Alexandria, Eufrosyne den yngre, Marina munken alias Pelagia den botferdige, Theodora av Alexandria, Eugenia av Roma, Hilaria av Egypt, Anna av Konstantinopel, Jakoba av Roma, Hugolina av Novara og Hildegund av Schönau.

Kilder: Attwater/Cumming, Benedictines, Bunson, Jones2, KIR, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, heiligen-3s.nl, Butler’s Lives of the Saints I, andrejkoymasky.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 26. juli 2006