Den hellige Bernward av Hildesheim (~960-1022)

Skytshelgen for bispedømmet Hildesheim; for gullsmeder

Den hellige Bernward (Berward; lat: Bernwardus) ble født rundt 960 i Sachsen i Tyskland. Han kom fra en saksisk høyadelsfamilie, men ble tidlig foreldreløs. Hans bestefar, pfalzgreven Athelbero av Sachsen, sendte ham da for å bli oppdratt av sin onkel, biskop Volkmar av Utrecht. Han tok ansvaret for gutten og sendte ham i 975 til den berømte katedralskolen i Hildesheim. Allerede da interesserte han seg for tekniske kunster. I verkstedene som var tilknyttet skolen, øvde han seg i bokskrivningens kunst, lærte å tegne og male og lærte å bearbeide metall og skjære juveler og lage innfatninger til juveler. Men han perfeksjonerte seg også i alle boklige vitenskaper.

Han fant en fremragende lærer og faderlig venn i Thankmar, som senere skulle skrive sin elev Bernwards biografi. Bernward fulgte ham på hans reiser. Under et opphold i Mainz ble han presteviet av den hellige erkebiskop Willigis, keiserrikets kansler (975-1011). Men Bernward nektet å motta noe embete før han hadde pleid sin onkel trofast inntil han døde i 987. Da anbefalte Willigis ham for Theofano, enke etter keiser Otto II (973-83), som keiserlig kapellan og lærer for hennes umyndige sønn Otto III (983-1002). Gjennom sitt embete ved keiserhoffet og gjennom tallrike reiser fikk Bernward stadig nye impulser og stimulanser samtidig som han hadde stor innflytelse over den unge keiseren.

Nonner fra Wienhausen: Cisterciensernonne med biskop Bernward av Hildesheim (1400-t)

Kort før Otto III ble myndig, ble Bernward i 993 utnevnt til den trettende biskop av Hildesheim i Niedersachsen, sør for Hannover. Han ble vigslet den 15. januar 993 av erkebiskop Willigis. Han fulgte i 1000/01 Otto III på hans felttog til Italia, og han deltok også i 1006/07 på den hellige keiser Henrik IIs (1002-24; keiser fra 1014) felttog til Flandern.

Bernward viste seg som klok, dyktig og energisk og ble en av Tysklands betydeligste biskoper. Han utmerket seg særlig på det karitative området og sørget for de fattige og syke i sitt bispedømme. Bernwards andre hovedinteresse var orden og disiplin innenfor presteskapet, og han organiserte et system med dekanater i bispedømmet, og han holdt årlige synoder.

Han fremmet og utstyrte kirker og klostre rikt. Det første mannsklosteret i hans bispedømme, St. Mikael, ble grunnlagt av Bernward i 1001. I 1007 la han ned grunnsteinen til den romanske klosterkirken St. Michaelis, men den ble ikke fullført før i 1033. I 1015 vigslet han krypten. Han bygde også bymurer og borger som beskyttelse mot vikingenes og slavernes plyndringstokter. Han reiste til Roma, Flandern og Frankrike.

Bernward var også grunnlegger av den berømte kunstskolen i Hildesheim, hvor fagene var byggekunst, maleri, jernstøping, gullsmedkunst og bokkunst. Han var en av de lærdeste og mest mangesidige menn i sin tid. Ved siden av hans omfattende kunnskaper i teologi, matematikk, alkymi og medisin var han også erfaren i de skjønne kunstner og ble kalt «kunstneren blant de hellige». Han utmerket seg som arkitekt, maler, skulptør, dekoratør og metallsmed. Mange av hans verker er bevart, blant annet det såkalte Bernwardskorset, Bernwardslysekronen, bronsedørene i domkirken i Hildesheim og en Kristussøyle, som han lot støpe etter mønster av Trajan-søylen i Roma, og hvor det finnes detaljerte fremstillinger av Kristi liv i åtte spiraler.

Dessverre ble hans episkopat også forstyrret av politiske og kirkelige vanskeligheter, blant annet hadde han en langvarig uenighet med Willigis om jurisdiksjonen over nonneklosteret i Gandersheim på grensen mellom Hildesheim og Mainz. Krangel varte i syv år og ble åpenbart provosert frem av en av nonnene, en søster av Otto III. I 1001 forsvarte Bernward rettighetene til sitt bispedømme på en synode innkalt av pave Sylvester II (999-1003). Til slutt innrømmet Willigis at han tok feil og trakk verdig sine krav tilbake. Striden ble først endelig løst i 1028 til fordel for bispedømmet Hildesheim og endte i 1030 med erkebiskop Aribo av Mainz' avkall på Gandersheim.

Da Bernward kjente at døden nærmet seg, trakk han seg i 1022 tilbake til Mikaelsklosteret i Hildesheim, ikledde seg kutten som benediktiner (Ordo Sancti Benedicti – OSB) og avla løftene. Her døde han den 20. november 1022. Han ble gravlagt krypten i kirken St. Michaelis i en sarkofag han selv hadde laget skisser til. Denne sarkofagen er en av de mest verdifulle helgensarkofagene fra middelalderen. Den befinner seg fortsatt i kirken, som i mellomtiden har blitt byens viktigste protestantiske kirke. Bernwards relikvier hviler imidlertid i byens katolske kirke, St. Magdalena, i et praktfullt barokt gullskrin. Dit ble de overført etter sekulariseringen i 1803.

Bernward ble helligkåret i 1192 som første sakser av pave Celestin III (1191-98). Hans minnedag er 20. november, mens det i Hildesheim også feires en translasjonsfest den 16. august. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Han fremstilles som biskop og kunstner, ofte bearbeider han en kalk med en smedhammer. Han er gullsmedenes skytshelgen. Mange ganger holder han også et kors, det såkalte Bernwardskorset, og en kirkemodell. Han er en av de mest tiltrekkende skikkelsene i middelalderens Tyskland.