Den hellige Donatus av Besançon (~594-~660)

Den hellige Donatus ble født rundt 594 i Gallia, i området mellom Alpene og Jurafjellene. Han var sønn av den frankiske hertugen Waldelenus (Wandalens) og hans hustru Flavia. Hans foreldre levde i et lykkelig ekteskap, men forble barnløse. Men på forbønn av den hellige Kolumban, som foreldrene besøkte i klosteret Luxeuil ved Belfort i Haute Saône i Franche-Comté i det østre Gallia, fikk de løfte om et barn, på den betingelse at de lovet å vie den nyfødte gutten til Gud. Dette lovte de beredvillig, og i løpet av kort tid var Flavia i lykkelige omstendigheter.

Straks hun hadde født rundt 594, ble barnet i henhold til foreldrenes løfte brakt til Luxeuil, hvor Kolumban døpte ham med navnet Donatus, det vil si «den skjenkte». Sin første pleie og oppdragelse fikk han i foreldrenes hjem, men snart kom han tilbake til Luxeuil. Der ble han under Kolumbans kloke ledelse så glad i klosterlivet at han, også etter at Kolumban var fordrevet av kong Theoderik II, ikke ville vende tilbake til verden igjen. Han fikk sin utdannelse i klosteret Luxeuil, og senere ble han munk i klosteret.

I 624 ble han valgt til biskop av Besançon, bare rundt tretti år gammel. Han var en glødende forkjemper for munkevesenet og grunnla klosteret Palatium (Saint-Paul) i Besançon. Han ga det Kolumbans regel med elementer fra den hellige Benedikts regel. Han var svært streng både mot seg selv og andre og forsøkte å innføre et klosterlig levesett blant sitt presteskap.

Etter at hans far Waldelenus var død, grunnla hans enke Flavia kvinneklosteret Jussanum (Jussa-Moutier) i Besançon, og han skrev en regel for dem i 77 kapitler. Hans Regula ad Virgines kombinerer elementer fra reglene til Benedikt og Kolumban og spesielt den hellige Caesarius av Arles, som skrev en regel for et nonnekloster der. Regelen er bevart og er alarmerende streng. De søstrene som snakket ved bordet, fikk for eksempel seks piskeslag. Det var også forbudt å servere den minste matbit til «besøkende av hankjønn», inkludert biskoper og abbeder, for å få dem til å gjøre besøkene i klosteret så korte som mulig. Hans mor trakk seg tilbake til klosteret sammen med sin yngre datter Sirudes, for å tilbringe sine siste levedager der.

Donatus skrev også en Commonitorium ad fratres S. Pauli et S. Stephani og døde «i høy alder» rundt 660 (556?), det vil si 66 år gammel. Han ble helligkåret ved at hans kult (som martyr) ble stadfestet den 24. november 1900 (gruppen «Niketius av Besançon og hans 10 ledsagere») av pave Leo XIII (1878-1903). Hans minnedag i bispedømmet Besançon er 7. august, men andre steder feires han også den 7. og 22. juli.

Donatus blandes ofte sammen med den hellige Donatus av Arezzo, som feires på samme dag, men fra 1969 bare i lokale kalendere, selv om han fortsatt står i det nye Martyrologium Romanum (2001). Han var muligens byens andre biskop og tidligere feilaktig betraktet som martyr. Donatus av Besançon og Donatus av Arezzo blandes også sammen med biskop Donatus av Evorea i Epirus.

Kilder: Butler (VIII), Benedictines, Bunson, Index99, KIR, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, zeno.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 19. mai 2004