Translatio Magni comitis Orcadum

Translatio Magni comitis Orcadum er translasjonsfesten for relikviene av den hellige Magnus Orknøyjarl. Magnus ble drept den 16. april 1115 på Egilsay (gno. Egilsey), en av Orknøyene, og hans festdag er dødsdagen 16. april.

Magnus' relikvier. The remains of St Magnus, photographed shortly after their discovery. (Picture courtesy Orkney Library Image Archives)

Biskop Vilhelm den gamle, som først hadde vært skeptisk til ryktene om Magnus' hellighet, sørget for å åpne Magnus' grav og fikk i 1135 relikviene vasket og deretter testet i konsekrert ild. Da deres hellighet var stadfestet, ble Magnus proklamert hellig og hans relikvier skrinlagt over alteret i kirken i Birsay. Der ble det værende «i lang tid» inntil Magnus skal ha vist seg i en drøm for en mann fra Westray, Gunni, og sagt at biskop Vilhelm måtte bli fortalt at Magnus ønsket å forlate Birsay og flytte østover til den voksende byen Kirkjuvagr (Kirkevåg), nå Kirkwall.

Biskopen medvirket selv da Magnus' jordiske rester i 1135 ble overført til Olavskirken i Kirkwall. Denne kirken, som det i dag bare gjenstår en steinportal av (St Olaf's Kirk), var den kirken som hadde gitt navn til Kirkjuvagr («kirkebukta»). Den var grunnlagt en gang etter 1035 av jarl Ragnvald Bruseson, som viet den til sin fosterfar, kong Olav den Hellige.

Etter tradisjonen skjedde den høytidelige skrinleggingen av Magnus' relikvier (og dermed helligkåringen) i Kirkevåg den 13. desember 1135.1

I 1137 tok Magnus' nevø, den hellige Ragnvald, kontrollen over jarledømmet. Allerede samme år begynte han og hans far Koll å bygge Magnuskatedralen, idet biskopen flyttet til Kirkevåg. Arbeidet ble utført av murere som hadde arbeidet på Durham-katedralen i Nord-England. Magnus' relikvier ble overført til katedralen så snart den var klar for dem, uten at vi kjenner årstallet. Koret ble vigslet i 1152.

Magnus' relikvier ble trolig berget unna ved reformasjonen da hans skrin ble ødelagt og murt inn i en av kirkens pilarer. Ragnvalds relikvier ble gjenfunnet i Magnuskatedralen på 1700-tallet og ble murt inne i søndre pilar i koret. Under restaureringsarbeider i Magnuskatedralen i Kirkwall ble det i mars 1919 funnet en treeske innmurt i en av kirkens pilarer. Den inneholdt en hodeskalle og noen knokler. Kraniet viste klare tegn på skader, og man var sikre på at man hadde funnet Magnus' relikvier. Ekspertene som undersøkte levningene i 1925, professor R.W. Reid ved universitetet i Aberdeen og Rev Dr George Walker fra Aberdeens East Parish Church, var ikke i tvil om identiteten. Relikviene ble senere murt inn i nordre pilar i koret, tvers overfor den pilaren hvor Ragnvalds relikvier er innmurt, og der befinner de seg fortsatt. Pilarene er merket med hver sin plakett som forteller om innholdet. Treskrinet som relikviene lå i, befinner seg på Orkney Museum.

Men i 2004 reiste professor Don Brothwell, arkeolog og palaeoecolog, spørsmålstegn ved om det virkelig var Magnus' relikvier som var funnet. Etter studier av rapporten fra 1925 konkluderte han med at skadene på kraniet ikke stemmer med beretningen i Orknøyingasagaen om drapet. Hvis offeret hadde knelt foran sin morder som så tildelte ham to øksehogg, kunne umulig skadene på kraniet ha blitt som de er. Så enten er beskrivelsen i sagaen feil, eller så er det ikke Magnus' hodeskalle.

Dette skapte en viss oppstandelse, og orknøyingene var ikke spesielt glade over at noen stilte spørsmålstegn ved levningenes autentisitet. Men professor Brothwell stilte egentlig mer spørsmålstegn ved sagaens beskrivelse. Han mente at et øksehogg fra siden felte mannen, og da han falt over på siden, ble han rammet av nok et øksehogg. Og ettersom norrøne sagaer ikke skal leses som historiske dokumenter med pinlig nøyaktige detaljer, behøver det ikke være motsetninger her. Det er dessuten bare Orknøyingasagaen som forteller at Magnus knelte foran sin morder, den lange Magnus-sagaen forteller at jarlen mottok de to hoggene stående, og at han deretter falt på kne.

De to Magnussagaene, den korte og den lange, stammer fra henholdsvis rundt 1250 og 130. De bygger på en tapt helgenbiografi (vita) og detaljer fra en preken holdt av «Master Robert» i 1137, rundt tyve år etter drapet. Det er ikke klart hvem denne personen er, men det er ingen grunn til å tro annet enn at han var en historisk person. De to sagaene har et noe ulikt utgangspunkt. Orknøyingasagaen er åpenbart ment å vektlegge jarlens «hellighet», mens den lange sagaen ikke legger skjul på hans ikke akkurat helgenaktige oppførsel i tidlige år. Det gikk såpass kort tid mellom begravelsen i Birsay og overflyttingen til Kirkwall at det er høyst usannsynlig at et falskt relikviesett ville ha tilfredsstilt de troende. Så de to skjelettene som er innmurt i korets pilarer, er etter all sannsynlighet relikviene av de hellige Magnus og Ragnvald. Relikvier skal også ha kommet til Aachen og Praha.

Magnus ble helligkåret ved at hans kult ble stadfestet den 11. juli 1898 (gruppen «Adomnán av Iona og hans 18 skotske ledsagere») av pave Leo XIII (1878-1903). Dette gjør ham til den eneste «norske» helgen som er offisielt helligkåret av Vatikanet etter moderne regler, selv om Vatikanet og det meste av resten av verden regner ham som en skotsk helgen. Han minnes i dag i Norge og i det katolske skotske bispedømmet Aberdeen, som omfatter Orknøyene.

Hans translasjonsdag ble feiret den 13. desember, men dødsdagen 16. april var hans egentlige fest. Begge dagene sto i Missale Nidrosiense fra 1519.