Keiser Diokletian (236-311)

Keiser Diokletian ble født som Diokles (gr: Διοκλης) den 22. desember 236 i Dioclea nær Salona, hovedstaden i den romerske provinsen Dalmatia, nå Solin i Kroatia, åtte kilometer nordøst for Split. Andre kilder er enige om datoen 22. desember, men angir året til 240, 244 eller 245. Hans navn ble latinisert til Diocletianus da han ble keiser. Hans foreldre var sannsynligvis frigjorte slaver, og faren skal ha vært skriver for en rik senator. Den fremtidige keiseren vokste opp i fattigslige kår. Han giftet seg med Prisca og fikk datteren Valeria, som begge blir antatt å ha vært kristne. De feires som de kristne helgenene Alexandria og Valeria.

Diokles satset på en militær karriere og viste seg som en dyktig og ambisiøs soldat. På denne tiden var Romerriket hjemsøkt av en rekke kaotiske borgerkriger, og mellom 235 og 284 hadde 20-25 keisere kjempet om kontrollen over keiserriket. Diokles steg raskt i de militære gradene til han ble utnevnt som ansvarlig for grenseforsvaret langs nedre Donau som Dux Moesiae. I 282 utropte legionene ved øvre Donau sin kommandant Carus til keiser (282-83), og Diokles ble forfremmet til leder for kavaleriet i keiserens garde. Under et felttog mot perserne i 284 ble keiser Carus truffet av lynet og drept, han ble etterfulgt av sine to sønner, Numerian (283-84) og Carinus (283-85).

Numerian ble myrdet året etter, og denne nyheten ble offisielt bekjentgjort i Nikomedia i Bitynia i november 284 av Numerians pretorianerprefekt Arrius Aper. Numerians generaler og tribuner innkalte et konsil for å avgjøre tronfølgen, og de valgte Diokles til keiser til tross for Apers forsøk på å samle støtte. Den 20. november 284 samlet den østromerske hæren seg på en høyde fem kilometer utenfor Nikomedia. De hilste enstemmig Diokles som sin nye keiser og han aksepterte den purpurrøde keiserkappen. Han hevet sverdet og sverget en ed på at han ikke hadde noe ansvar for Numerians død. Han slo fast at Aper hadde drept Numerian og skjult drapet, og foran øynene på hæren grep han sverdet og henrettet Aper personlig. Snart etter endret han sitt navn fra Diokles til det mer latinske Diokletian (Diocletianus), eller fullstendig: Gaius Aurelius Valerius Diocletianus.

Den nye keiseren tok seg raskt over Dardanellene til Europa og gikk til angrep på sin medkeiser Carinus. De møttes i slaget ved Margum nær Beograd den 1. april 285. Idet Diokletian var i ferd med å tape slaget, ble Carinus drept av en av sine egne offiserer, og siden det nå bare var én keiserkandidat igjen, overga Carinus’ menn seg. Dermed ble Diokletian enehersker i Romerriket som dets 51. keiser (284-305). Deretter ble Diokletian og Lucius Caesonius Bassus utropt til konsuler etter Carinus og Numerian.

I begynnelsen virket det som om Diokletian skulle lide samme skjebne som sine kortlivede forgjengere. Han utkjempet en lang serie med kriger over hele riket, for han måtte forsvare rikets vidstrakte grenser samtidig som han måtte bekjempe interne rivaler. Men han klarte å slå tilbake de germanske og sarmatiske invasjonene over Rhinen og Donau og en sarasensk invasjon fra Sinai, og han beseiret perserne og sine interne politiske motstandere.

I november 285 utnevnte Diokletian til alles forbauselse sin venn og offiserskollega Maximian Herkules til caesar (juniorkeiser) og ga ham kontrollen over de vestlige provinsene. Keiseren selv kunne ikke lenger oppholde seg ved grenseelvene, han måtte til Roma for å ta seg av regjeringen av riket. Ettersom han ikke hadde noen sønn, var det naturlig å velge seg en av sine betrodde militære kamerater da han trengte en dyktig general til å kommandere grenseforsvaret. Maximian viste seg som en dyktig caesar, så få måneder senere, den 1. april 286, forfremmet Diokletian ham til augustus (likeverdig medkeiser). Likevel var Diokletian den fremste av de to med rett til å legge ned veto mot alle Maximians edikter. Rundt 287 tok Diokletian tittelen Iovius (Jupiter) og Maximian tittelen Herculius (Herkules). Likevel var ikke keiserne «guder» i tradisjonen til den gamle keiserkulten, men de ble sett på som gudenes representanter som utførte deres vilje på jorden.

I sine ni første år som keiser hastet Diokletian rundt i riket for å møte de mange problemene det sto ovenfor. Han trakk den konklusjonen at keiserriket var for stort for én enkel keiser. Det var for eksempel ikke mulig både å møte germanernes invasjoner over Rhinen og slå ned oppstanden i Egypt samtidig. Diokletians radikale løsning på problemet var å dele riket på midten i to deler, en østlig (pars Orientalis) og en vestlig (pars Occidentalis), hvor grensen gikk like øst for Italia. Selv om denne oppdelingen ikke varte lenge i første omgang, skulle den etter hvert bli permanent.

I 292 innførte Diokletian tetrarkiet (gr: τετραρχια; firemannsstyre), hvor en eldre keiser (augustus) skulle herske i øst og én i vest, hver med en yngre keiser (caesar) under seg. Når de eldre keiserne døde, skulle de yngre overta deres roller og utnevne to nye caesari, og på den måten skulle arvespørsmålet være løst. Systemet ble innført i 292 og Diokletian valgte Østromerriket for seg selv med hovedstad i Nikomedia i Bitynia (i dag Izmit i Tyrkia), mens han ga Vestromerriket til Maximian med hovedstad i Milano.

I 293 utnevnte Diokletian og Maximian sine caesari. I Milano den 1. mars 293 ga Maximian embetet som caesar til sin pretorianerprefekt i Gallia, Konstantius Klorus (augustus 305-06), og våren 293, enten i Philippopolis (Plovdiv i Bulgaria) eller i Sirmium, gjorde Diokletian det samme med Galerius (augustus 305-11), som kanskje var Diokletians pretorianerprefekt. De to keiserne adopterte dem formelt som sine arvinger. Galerius giftet seg med Diokletians datter Valeria, mens Konstantius måtte skille seg fra den hellige Helena og gifte seg med Maximians stedatter Theodora (Flavia Maximiana Theodora). Som pant på hans troskap ble sønnen Konstantin (senere keiser Konstantin den store) sendt til hoffet til den østromerske keiseren Diokletian. De to caesari fikk autoritet over hvert sitt prefektur som tilsvarte rundt en fjerdedel av keiserriket, Galerius fikk Illyricum med Syria, Palestina og Egypt, mens Konstantius fikk Gallia, Spania og Britannia. Diokletian beholdt Trakia, Egypt og Lilleasia mens Maximians provinser var Italia og Afrika. Den øverste kontrollen forble i Diokletians hender. Ingen av herskerne residerte i Roma, og dermed var veien banet for den keiserlige byens forfall.

Diokletian gjenreiste keiserriket, og hans reformer la i stor grad grunnlaget for at Romerriket fortsatt skulle få overleve i flere århundrer. Men han skjønte at keisertittelen trengte å være basert på noe mer enn bare militær makt for å kunne holde keiserriket stabilt, så han begynte å bygge ut et nytt grunnlag for legitimering av keiserverdigheten fra den gamle statsreligionen, med seg selv som halvguddommelig yppersteprest (Pontifex Maximus). Han innførte kompliserte seremonier rundt hoffet. Keiseren selv skulle aldri bli sett av den menige befolkningen, og dersom noen fikk audiens, ble det krevd at de skulle ligge med ansiktet mot gulvet for ikke å se på keiseren. Han skulle ikke lenger tiltales som Første borger (Princeps) eller militærgeneral (Imperator), men som Herre og Mester (Dominus Noster).

Kristne hadde alltid vært utsatt for lokal diskriminering i det romerske imperiet, med tidlige keisere var motvillige til å utstede generelle lover mot dem. Det var ikke før midt på 200-tallet under keiserne Dacius (249-51) og Valerian (253-60) at slike lover ble vedtatt. De påla kristne til å ofre til de romerske gudene under trussel om fengsling og henrettelse. Etter at keiser Gallienus (253-68) kom på tronen etter Valerian i 260, ble disse lovene satt til side. Diokletians tronbestigelse i 284 betydde ikke noen dramatisk endring i situasjonen. Men i sine første femten år på tronen renset han hæren for kristne, dømte manikeere til døden og omga seg med offentlige fiender av kristendommen.

Etter at de hadde sluttet fred med perserne i 299, vendte Diokletian og Galerius tilbake til Antiokia i Syria (i dag Antakya i Tyrkia), som var Diokletians primære residens fra 299 til 302. En gang senere i 299 deltok keiserne i en offer- og spådomsseremoni i et forsøk på å forutse fremtiden. Men spåmennene (haruspices) var ikke i stand til å lese noe ut av innvollene til de ofrede dyrene, og de la skylden på de kristne i det keiserlige hushold. Keiserne ga da alle medlemmene av hoffet til å foreta et offer for å rense palasset. De sendte også brev til de militære kommandantene og krevde at hele hæren skulle foreta de foreskrevne ofrene eller bli avsatt. Diokletian var konservativ i religiøse spørsmål og trofast mot de tradisjonelle romerske gudene, og han forsto behovet for religiøs renselse, men i den tidlige perioden av Diokletians regjeringstid var det Galerius som var mest ivrig etter å rense riket ved å utrydde kristendommen. Galerius var enda mer hengiven og lidenskapelig enn Diokletian, og han så politiske fordeler ved forfølgelsespolitikken. Han var villig til å bryte med myndighetens politikk med uvirksomhet i dette spørsmålet. Galerius’ mor Romula var innbitt anti-kristen, for hun hadde vært en hedensk prestinne i Dacia og avskydde de kristne fordi de unngikk hennes fester.

Diokletian vendte tilbake til Antiokia fra Egypt høsten 302. Han ga ordre om at den hellige diakonen Romanus av Caesarea skulle få tungen skåret ut for å ha trosset ordren fra retten og avbrutt offisielle ofre. Romanus ble deretter sendt i fengsel, hvor han ble henrettet den 17. november 303. Men Romanus’ frekkhet, som Diokletian mente var arrogant, mishaget keiseren, og han forlot byen og dro til Nikomedia sent på høsten 302, fulgt av Galerius.

Mens de to keiserne overvintret i Nikomedia, begynte Diokletian og Galerius å diskutere den keiserlige politikken mot de kristne. Diokletian mente at å forby kristne i byråkratiet og det militære ville være nok til berolige gudene, men Galerius presset på for å sette i gang en generell forfølgelse av de kristne med det formål å utrydde dem. Diokletian var forsiktig, og de to mennene ble enige om å søke råd fra Apollos orakel i Didyma (nå Didim i Tyrkia). Oraklet svarte at de gudløse på jorden hindret Apollos evne til å gi råd. Medlemmer av hoffet informerte Diokletian om at disse gudløse bare kunne referere til de kristne i imperiet, og oraklets svar ble tydet som en tilslutning til Galerius’ syn. Dermed gikk Diokletian med på å sette i gang en generell forfølgelse.

Den 23. februar 303 ga Diokletian ordre om at den nylig bygde kirken i Nikomedia skulle rives. Han krevde at dens bøker skulle brennes og beslagla verdisakene i skattkammeret. Neste dag ble Diokletians første «Edikt mot de kristne» publisert. Det ga ordre om at kristne skrifter og kirker skulle ødelegges over hele imperiet og forbød kristne å samles til gudstjeneste. Kristne ble også fratatt retten til å appellere til retten, noe som gjorde dem til potentielle gjenstander for rettslig tortur. Kristne kunne ikke svare på aksjoner mot dem i retten. Kristne senatorer, riddere, dekurioner, veteraner og soldater ble fratatt sin rang, og frigjorte slaver i imperiet ble gjort til slaver igjen.

Diokletian ba om at ediktet skulle settes gjennom «uten blodbad», noe som sto i motsetning til Galerius’ krav om at alle de som nektet å ofre, skulle brennes levende. Til tross for Diokletians anmodning tvang lokale dommere ofte gjennom henrettelser under forfølgelsen, ettersom dødsstraff var blant de tingene de hadde uinnskrenket makt over. Galerius’ anbefaling – brenning på bålet – ble en vanlig måte å henrette kristne i øst. Etter at ediktet ble slått opp i Nikomedia, rev en mann ved navn Eutius det ned og rev det i stykker. Han ble arrestert for forræderi, torturert og brent levende snart etter, og dermed ble han ediktets første martyr. Ediktets bestemmelser ble kjent og tvunget gjennom i Palestina i mars eller april (like før påske), og det ble tatt i bruk av lokale tjenestemenn i Nord-Afrika i mai eller juni. Den første martyren i Caesarea ble henrettet den 7. juni. Ediktet var i kraft i Cirta fra 19. mai. Det første ediktet var det eneste juridisk bindende ediktet i vest, men i øst ble det innført stadig strengere lovgivning.

I slutten av februar ødela en brann deler av keiserpalasset i Nikomedia. Galerius overbeviste Diokletian om at gjerningsmennene var kristne konspiratører som hadde sammensverget seg med evnukkene i palasset. Det ble igangsatt en undersøkelse, men ingen ansvarlige ble funnet. Likevel fulgte det henrettelser, og de hellige palassevnukkene Dorotheos og Gorgonios ble henrettet i likhet med Peter Cubicularius. Henrettelsene fortsatte i alle fall til 24. april 303, da seks personer ble halshogd, blant dem den hellige biskop Anthimos. En ny brann brøt ut seksten dager etter den første. Galerius erklærte da Nikomedia for utrygg og forlot byen til fordel for Roma, og Diokletian fulgte snart etter.

Etter en serie av opprør i Melitene (nå Malatya i Tyrkia) og Syria ble et andre edikt publisert sommeren 303, som ga ordre om at alle biskoper og prester skulle arresteres og fengsles. Snart begynte fengslene å fylles, for tiden uutviklete fengselssystem kunne ikke håndtere alle diakoner, lektorer, prester, biskoper og eksorsister som ble påtvunget dem. Den berømte kirkehistorikeren Eusebius av Caesarea (ca 260-340) skriver at ediktet fikk fengslet så mange prester at de ordinære kriminelle ble fortrengt og måtte løslates.

Før det tilstundende tyveårsjubileet for hans tronbestigelse den 20. november 303 erklærte Diokletian et generelt amnesti i et tredje edikt. Alle fengslede klerikere nå løslates, så lenge han gikk med på å ofre til gudene. Diokletian kan ha søkt å få litt positivt publisitet med denne lovgivningen. Han kan også ha forsøkt å bryte opp det kristne samfunnet ved å offentliggjøre det faktum at deres presteskap hadde falt fra. Kravet om å ofre var uakseptabelt for mange av de fengslede, men vaktene klarte ofte å oppnå i det minste nominell ettergivenhet. Noen av klerikerne ofret villig, mens andre gjorde det etter å ha blitt torturert. Vaktene var ivrige etter å bli kvitt alle klerikerne de var belemret med, og noen ble fortalt at de hadde ofret når de ikke hadde gjort noen ting.

I 304 ga det fjerde ediktet alle personer, menn, kvinner og barn, ordre om å samles på et offentlig sted og frembære et kollektivt offer. Hvis de nektet, skulle de henrettes. Den nøyaktige datoen for ediktet er ukjent, men det ble trolig utstedt enten i januar eller februar 304, og det ble gjennomført på Balkan i mars. Ediktet var i bruk i Thessaloniki (gr: Θεσσαλονίκη) i Hellas i april 304 og i Palestina snart etter. Dette siste ediktet ble ikke iverksatt i det hele tatt i områdene til Maximian og Konstantius. I øst var det i funksjon helt til Konstantin og Licinius’ toleranseedikt i Milano i februar 313. Men forfølgelsene varierte i intensitet i Romerriket. Mens Galerius og Diokletian var ivrige forfølgere, var Konstantius uentusiastisk. Selv om mange ble drept i forfølgelsen og mange flere ble torturert, fengslet og forvist, unngikk de fleste kristne straff. Hedningene var også stort sett lite sympatisk innstilt til forfølgelsene. Martyrenes lidelser styrket besluttsomheten til deres medkristne.

Diokletian dro inn i Roma sent på høsten i 303. Den 20. november feiret han sammen med Maximian tyveårsjubileet for sitt styre (vicennalia), tiårsjubileet for tetrarkiet (decennalia) og en seier i krigen mot Persia. Men Diokletian ble snart lei av byen, og den 20. desember 303 avbrøt han oppholdet og dro nordover. Han gjennomførte ikke engang seremoniene som innsatte ham i hans niende konsulat, i stedet feiret han dem i Ravenna den 1. januar 304. Derfra dro han til Donau, hvor han deltok i krigføringen mot karperne, muligens i selskap med Galerius. Han pådro seg en mindre sykdom på felttoget, men hans tilstand forverret seg raskt, og han valgte å reise i en bærestol. Sent på sommeren dro han til Nikomedia. Den 20. november viste han seg offentlig for åpningen av et sirkus ved siden av sitt palass, men han kollapset like etter seremoniene. Gjennom vinteren 304-05 holdt han seg innendørs i palasset hele tiden. Ryktene ville ha det til at han var død, men at det ble holdt hemmelig inntil Galerius kunne komme for å overta makten. Den 13. desember syntes han å være død, og byen sørget inntil det kom offisielle erklæringer om at han hadde overlevd. Da Diokletian viste seg offentlig igjen den 1. mars 305, var han avmagret og knapt gjenkjennelig.

Galerius kom til byen senere i mars, utstyrt med planer om å reorganisere tetrarkiet, tvinge Diokletian til å gå av og fylle det keiserlige embetet med menn som ville føye seg etter hans vilje. Gjennom tvang og trusler overtalte han til slutt Diokletian til å støtte hans plan. Det ble hevdet at han hadde gjort det samme med Maximian i Sirmium. Den 1. mai 305 kalte Diokletian sammen sine generaler med sine tropper samt representanter fra fjerne legioner. De møttes på den samme høyden fem kilometer fra Nikomedia hvor Diokletian hadde blitt utropt til keiser. Foran en statue av Jupiter talte Diokletian til mengden. Med tårer i øynene fortalte han dem om sin svakhet, sitt behov for hvile og sin vilje til å gå av. Han erklærte at det nå var nødvendig for ham å overlate imperiets plikter til noen som var sterkere. Dermed ble han den første romerske keiseren som abdiserte frivillig, og han tvang også en motvillig Maximian til å gjøre det samme.

Alle regnet med at Konstantin og Maxentius, de eneste voksne sønnene av en regjerende keiser, menn som lenge hadde forberedt seg på å etterfølge sine fedre, nå ville få tittelen caesar. Men slik skulle det ikke gå, for Severus, en høyere offiser i den romerske hæren og en gammel venn av keiser Galerius, og Maximinus (sønn av Galerius’ halvsøster) ble utropt til caesari. Maximinus trådte frem og overtok Diokletians embetsdrakt, og samme dag mottok Severus sin drakt fra Maximian i Milano. Konstantius etterfulgte Maximian som augustus i vest og Galerius etterfulgte Diokletian i øst, mens Konstantin og Maxentius ble fullstendig ignorert i maktoverføringen, noe som fornærmet deres fedre og forarget sønnene. Dette lovet ikke godt for tetrarkisystemets fremtid.

Etter abdikasjonen trakk Diokletian seg tilbake til sitt hjemland Dalmatia. Han flyttet inn i det overdådige palasset han hadde bygd i Spalatum (gr: Ασπαλαθος, Aspalathos) nær Salona ved Adriaterhavet. Palasset la grunnlaget for utviklingen av byen Split i dagens Kroatia. Maximian trakk seg tilbake til villaer i Campania eller Lucania i Sør-Italia. Deres hjem lå borte fra det politiske liv, men Diokletian og Maximian var nær nok til å fortsette å stå i jevnlig kontakt med hverandre. Galerius og Diokletian ble konsuler i 308.

De naturlige opportunistiske trekkene ved den romerske keiserlige politikken førte raskt til tetrarkiets fall, og uten Diokletians veiledende hånd brøt det snart ut borgerkriger i Romerriket. Stabiliteten kom først tilbake etter at Konstantin beseiret Licinius i 324 og keiserriket igjen var samlet under en eneste keiser. Men hans samlede rike skulle heller ikke vare lenge, og Romerrikets to halvdeler skiltes endelig ved Theodosios den stores død i 395.

Da Maximian og Diokletian pensjonerte seg, ble Konstantius den 1. mai 305 utnevnt til augustus i vest med residens i Trier. Men allerede den 25. juli 306 døde Konstantius i et slag ved Eboracum (i dag York i Nord-England), med sønnen Konstantin ved sin side. Konstantin ble straks utropt til augustus av de romerske soldatene, men keiser Galerius anerkjente ham bare som caesar. Denne hendelsen var det første bruddet med Diokletians modell med et tetrarki og ble snart fulgt av et annet. Det brøt ut et opprør i Roma, og senatet valgte i oktober 306 den umoralske tyrannen Maxentius, sønn av Maximian, til keiser, men med den lavere graden princeps, ikke augustus.

Tidlig i 307 marsjerte augustus Severus II (306-07), Maximians etterfølger som seniorkeiser i vest, mot Roma med en stor hær for å avsette tronrøveren Maxentius (308-12). Men størstedelen av denne hæren besto av soldater som i mange år hadde kjempet under Maxentius’ far Maximian, og da hæren nådde Roma, gikk flertallet over til Maxentius, rettmessig arving til deres tidligere kommandant, som delte ut et stort pengebeløp. «Pensjonisten» Maximian tok igjen tittelen augustus og kom til Roma for å støtte sin sønn Maxentius.

Da trakk keiser Severus seg tilbake sammen med restene av sin hær til Ravenna i Nord-Italia. Kort etter overga han seg til Maximian, som lovte at hans liv skulle spares. Etter beseiringen av Severus tok Maxentius kontrollen over Nord-Italia helt til Alpene og Istria-halvøya i øst, og han tok tittelen augustus, som etter hans syn var blitt ledig da Severus overga seg. Sommeren 307 marsjerte keiser Galerius selv mot Italia med en enda større hær enn den Severus hadde mønstret. Mens han forhandlet med angriperen, kunne Maxentius gjenta sin taktikk, og med løfte om store pengebeløp og påkallelse av Maximians autoritet, gikk mange av Galerius’ soldater over til ham. Galerius ble tvunget til å trekke seg tilbake, mens han plyndret Italia på veien.

En gang under invasjonen ble Severus drept av Maxentius, trolig ved Tres Tabernae nær Roma, men de nøyaktige omstendighetene rundt hans død er ikke sikre. Etter Galerius’ mislykkede hærtog var Maxentius’ herredømme over Italia og Afrika fast etablert. Allerede i 307 prøvde han å opprette vennskapelige forbindelser til Konstantius’ etterfølger Konstantin, og samme sommer reiste Maximian til Trier og hoffet til Konstantin, som samme år giftet seg med Maximians datter Fausta – søster av hans stemor. Konstantin var nå altså både Maximians datterstesønn og hans svigersønn! Maximian utnevnte den 25. desember 307 Konstantin til augustus, men denne tittelen ble fratatt ham året etter. Men Konstantin forsøkte å unngå å bryte med Galerius, og han støttet aldri Maxentius åpent under invasjonen.

I april 308 forsøkte Maximian å avsette sin sønn i en forsamling av soldater i Roma, men til hans store overraskelse forble troppene lojale mot hans sønn. Etter det mislykkede kuppet måtte han flykte til Konstantin i Trier. Høsten 308 møttes Galerius igjen med Diokletian i Carnuntum i dagens Østerrike, og på dette konsilet tvang de Maximian til å gi avkall på sine keiserlige krav. De to pensjonistene Diokletian og Maximian var begge til stede den 11. november 308 for å se østkeiseren Galerius utnevne Licinius til augustus i vest etter Severus, som var død i Maxentius’ hender. Licinius var en nær barndomsvenn av Galerius og hans oppdrag var å vinne tilbake usurpatorens områder. Diokletian ga Maximian ordre om å tre tilbake for godt.

Men tidlig i 310 forsøkte Maximian å gripe Konstantins tittel mens keiseren var på hærtog ved Rhinen. Men få støttet ham, og han ble tatt av Konstantin i Marseille. På Konstantins ordre begikk Maximian selvmord ved å henge seg i juli 310. Konstantin erklærte hans damnatio memoriae («fordømmelse av ettermælet»), og under Konstantins krig med Maxentius ble Maximians bilde fjernet fra alle offentlige steder. Men etter at Konstantin beseiret og drepte Maxentius, ble Maximians bilde rehabilitert og han ble guddommeliggjort.

Det forsøket som den gamle keiseren Diokletian hadde gjort i Carmentum i 307 på å gjenskape orden i imperiet, mislyktes. Forfremmelsen av Licinius til augustus, det at Maximinus Daza i 310 egenmektig tok tittelen augustus og Maxentius’ krav på å være enekeiser i april 308, førte til at Konstantin ble proklamert som augustus. Konstantin hadde den mest effektive hæren og ble anerkjent av Galerius, som kjempet mot Maximinus i øst, og av Licinius. Han forsøkte nå å øke sin innflytelse og erobret i 310 Spania.

Da keiser Galerius, den eldste augustus, i 311 ble rammet av sykdom, bestemte han seg for å slutte sin krig mot de kristne. Dermed trakk han i 311 sitt forfølgelsesedikt tilbake og utga et toleranseedikt som fikk virkninger til og med i Roma. Konstantin skrev som medkeiser under på ediktet. Galerius døde en miserabel død sent i april eller tidlig i mai 311 i Gamzigrad i det nåværende Serbia av en fryktelig grusom sykdom beskrevet av kirkehistorikeren Eusebius, muligens en form for tarmkreft eller koldbrann. Dermed begynte kampen om eneherredømmet i det romerske imperiet. I 311 var det fire lovlig valgte augusti i Romerriket: Licinius, Galerius’ nevø Maximinus, Konstantin og Maxentius, når det egentlig bare skulle være to.

Maxentius følte seg truet da Konstantin ved årsskiftet 311/12 arrangerte en forlovelse mellom sin halvsøster Konstantia og Licinius, og han knuste Konstantins statuer og kalte ham en tyrann. Konstantin forsto nå at krig var uunngåelig. Hans hær var mye mindre enn Maxentius’, ifølge ulike kilder hadde han mellom 25 000 og 100 000 mann, mens Maxentius disponerte 190 000, men likevel nølte han ikke med å marsjere raskt inn i Italia våren 312. Etter å ha stormet Susa og nesten tilintetgjort en mektig hær nær Torino, fortsatte han sin marsj sørover. I Verona møtte han en fiendtlig hær under prefekten for Maxentius’ garde, Ruricius, som stengte seg inne i fortet. Mens han beleiret byen, tok Konstantin med en del av sin hær og angrep tappert en frisk styrke soldater som kom for å unnsette det beleirede fortet, og han beseiret dem fullstendig. Dette førte til at Verona overga seg.

Til tross for den overveldende underlegenheten marsjerte Konstantin full av selvtillit videre mot Roma. Konflikten kulminerte i slaget ved Den milvinske bro (i dag Ponte Milvio) utenfor Roma den 28. oktober 312. Konstantin slo troppene til sin svoger og medkeiser Maxentius, som druknet i Tiberen. Etter mange historikeres mening avgjorde dette slaget vestens fremtid som en kristent preget verden. Konstantin, som ennå ikke var døpt, skal ifølge den berømte kirkehistorikeren Eusebius av Caesarea (ca 260-340) i hans Kirkehistorie (Historia ecclesiastica) før slaget ha sett over solen et strålende kors med den greske påskriften tuto nika («i dette (tegn) seier»; lat: In hoc signo vinces). Deretter fikk Konstantin laget en fane (Labarum) med Kristus-monogrammet Chi rho (XP). Det forhindret ikke at han etter slaget takket Den ubeseirede Sol for seieren, og han så åpenbart ikke noen motsetning mellom kristendommen og den populære sol-monoteismen. Som pontifex maximus forble han da også leder for det hedenske religionsvesenet. Konstantinbuen i Roma ble reist til minne om Konstantins seier. Den mest markante bygningen på Forum i dag er kanskje basilikaen som Maxentius påbegynte i 308, men som Konstantin sluttførte etter seieren ved Den milvinske bro.

Konstantin behandlet sine fiender med stor overbærenhet, og seieren ved Den milvinske bro ble ikke fulgt av blodige henrettelser. Konstantin bosatte seg i Roma, men kort etter sin seier fortsatte han til Milano i slutten av 312 eller begynnelsen av 313. Der møtte han sin kollega, augustus Licinius (311-24), og giftet bort sin halvsøster Konstantia til ham. De to svogerne delte riket mellom seg, og Konstantin fikk da kontrollen over rikets vestlige halvpart. Konstantin sikret Licinius’ beskyttelse av de kristne i øst og lovte ham støtte mot Maximinus Daza (305-13), en hedning og tyrann som etter Galerius’ død gjenopptok forfølgelsen av kristne i Egypt, Palestina og Lilleasia. Licinius beseiret den 30. april 313 Maximinus Daza etter at hans soldater på hans ordre hadde påkalt de kristnes Gud på slagfeltet. Maximinus flyktet, først til Nikomedia og deretter til Tarsus, hvor han døde av en smertefull sykdom i august 313. Hans død ble beskrevet ulikt og tilskrevet enten «desperasjon, forgiftning eller guddommelig rettferdighet».

Men før Licinius hadde beseiret keiser Maximinus Daza, ga de to augusti Konstantin og Licinius alle borgere i riket rett til fri religionsutøvelse. De undertegnet «Ediktet av Milano» i februar 313 (Edictum Mediolanense), proklamert i øst av Licinius i juni 313. Det berømte toleranseediktet ga alle personer i Romerriket frihet til å dyrke den Gud de ønsket, sikret de kristne legale rettigheter og påla øyeblikkelig retur av konfiskert eiendom til kristne.

Av alle Diokletians tetrarker var Licinius nå den eneste gjenlevende. Han hersket over Romerrikets østre provinser, men ville gjerne ta hele makten. Hans svikefullhet tvang snart Konstantin til å gå til krig mot ham. Han rettet et avgjørende slag mot ham ved Cibalae den 8. oktober 314. Men Licinius klarte å komme seg, og det slaget de to rivalene utkjempet i Castra Jarba i november 314, etterlot de to hærene i en slik stilling at begge parter fant det best å slutte fred. Denne freden varte i ti år, men Licinius satte seg snart over ediktet fra Milano, og i 320 nøyde han seg ikke lenger med åpent å bekjenne seg som hedning, men begynte på nytt å forfølge de kristne. Men selv om forfølgelsene bare var ledd i det politiske maktspillet, var de ikke mindre grusomme enn tidligere forfølgelser, og de fikk en slutt først ved Konstantins endelige seier.

I 323 kom det til endelig brudd mellom de to keiserne. Konstantin samlet en stor hær, men ved å etterlate imperiets østgrenser uten forsvar, klarte Licinius å samle en enda større hær. De to hærene møttes den 3. juli 324 ved Hadrianopel (i dag Edirne i Tyrkia), og Konstantins veldisiplinerte tropper beseiret og slo Licinius’ mindre disiplinerte tropper på flukt. Et sjøslag ved inngangen til Dardanellene endte uavgjort, og Konstantins hær trakk seg tilbake til Elains, hvor den sluttet seg til størstedelen av flåten. Konstantin krysset over Bosporos og kom over motstanderens hovedstyrke i Chrysopolis nær Kalkedon. Igjen påførte han ham et knusende nederlag. Licinius unnslapp til Nikomedia, men han innså nå at videre motstand var nytteløs. Han overga seg og hans edelmodige overmann sparte hans liv. Men da Licinius året etter (325) fortsatte sine svikefulle intriger, ble han dømt til døden av det romerske senatet og henrettet i Thessaloniki. Dermed var Konstantin enehersker i Romerriket.

Diokletian levde i seks år som pensjonist og tilbrakte tiden med å dyrke grønnsaker i palassets hage. Han så sitt tetrarkisystem gå i oppløsning, revet i stykker av de egoistiske ambisjonene til hans etterfølgere. Han hørte om Maximians tredje krav på tronen og hans påtvungne selvmord i juli 310. I hans eget palass ble statuer og portretter av hans tidligere medkeiser revet ned og ødelagt. Hensunket i desperasjon og sykdom er det mulig at Diokletian kan ha tatt sitt eget liv, men trolig var det av naturlige årsaker han døde den 3. desember 311 og ble gravlagt i sitt palass. Hans grav ble senere ironisk nok omgjort til en kristen kirke, katedralen St. Domnius, som fortsatt står innenfor palasset i Split.

Diokletian ble brukt som basis for kalenderen (anno Diocletiani) helt til den hellige pave Johannes I (523-26) i 525 ga den hellige og lærde abbeden Dionysius Exiguus (ca 470-550) i oppdrag å beregne en ny tabell med datoene for påskefesten de kommende 95 årene, ettersom den da gjeldende tabellen utarbeidet av den hellige Kyrillos av Alexandria (ca 376-444), endte med år 531, eller i Kyrillos’ tabell år 347, for han begynte tidsregningen med keiser Diokletians (284-305) tronbestigelse i år 284 e.Kr., begynnelsen på martyrenes æra. De koptiske og etiopiske kirkene bruker fortsatt denne tidsregningen. Dionysius beregnet den nye påsketabellen, men han erklærte at han ville bruke anno Domini (= det Herrens år) i stedet for anno Diocletiani, for han ville ikke begynne tellingen av årene med minnet om en gudløs kristenforfølger. Derfor gikk han løs på oppgaven med å beregne årene etter Kristi fødsel. Han begynte med året 541, som vi med dagens kunnskap nå vet var fire eller syv år for sent. Men med dette innførte Dionysius Exiguus den tidsregningen vi bruker i dag. I begynnelsen ble denne tidsregningen begrenset til en liten krets og bare observert i Roma, men hans tidsregning fikk mer og mer utbredelse og fortrengte på 900- og 1000-tallet de andre tidsregningene i den kristne verden.

Et moderne anslag sier at 3 000-3 500 kristne ble drept i de såkalte diokletianske forfølgelsene. I århundrene som fulgte, skapte noen kristne en martyrkult og overdrev barbarismen i forfølgelsestiden. Diokletian ble demonisert av sine kristne etterfølgere, og i serbisk mytologi huskes han som Dukljan, Guds motstander.

Kilder: CE, no.wikipedia.org, en.wikipedia.org, roman-emperors.org, roman-empire.net - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 3. oktober 2011