Den hellige kong Edmund I av England (921-946)

Den hellige Edmund (Eadmund) ble født i 921 i England. Han var sønn av kong Edvard den eldre (899-924) av Wessex og England og hans hustru Eadgifu av Kent, datter av Sigehelm, ealdorman av Kent. Edvard den eldre var sønn av den hellige kong Alfred den Store av Wessex (871-99) og den hellige dronning Etheldwitha (Ealhswith, Elswith, Ealsitha) (d. 903). Da Edmund var seksten år gammel i 937, hjalp han sin eldre halvbror, kong Athelstan (924-39), med å fordrive de norske og skotske inntrengerne fra England i slaget ved Brunanburh (Brunanburgh).

Ved broren Athelstans død den 28. oktober 939 overtok Edmund tronen som kong Edmund I av Wessex og England (939-46). Han var da atten år gammel og ble da konge over store deler av det territoriet som var kjent som England. Omtrent samtidig giftet han seg med den hellige Elgiva (Elfgiva, Aelfgith) (d. 944), og med henne fikk han to sønner, Edwy (Eadwig) («Edwig All-Fair») (939-59) og den hellige Edgar den fredsommelige («Edgar the Peacemaker») (943-75), som begge skulle bli engelske konger.

Edmunds unge alder ledet kong Olav III Godfridsson av Dublin (934-40) til å invadere Northumbria i 939. Han erobret York, tilsynelatende uten motstand. Edmund marsjerte nordover og beleiret kong Olav og erkebiskop Wulfstan I av York (931-56) i Leicester. Til slutt forhandlet Wulfstan og erkebiskopen av Canterbury frem en fredsavtale, hvor kong Olav tvang Edmund til å gå med på at han fikk herredømmet over Northumbria og deler av Mercia. I avtalen ble grensen mellom York og Wessex satt ved Watling Street. Kong Olav fikk imidlertid ikke glede seg lenge over sine nye landområder, for han døde to år senere i 941 mens han herjet i det nordlige Northumbria.

Edmund benyttet seg av situasjonen og dro nordover året etter for å ta The Five Boroughs i East Midlands fra Olav Godfridssons etterfølger, Olav Sigtryggsson, mens han også knuste det walisiske opprøret til kong Idwal av Gwynedd. I 944 følte Edmund seg sikker nok til å gå mot selve York, hvor han utviste både Olav Sigtryggsson og hans rival, Ragnvald Godfridsson. I 948 ble Edmund gudfar for de to norske kongene, Olav Sigtryggsson, ellers kjent som Amlaíb Cuarán («sandal») eller Olav Kvåran (gmn: Óláfr kváran), og Ragnvald av Northumbria, som begge ble døpt ved hans hoff. Olaf ble konge av Dublin som Olaf Cuarán og fortsatte å være alliert med sin gudfar.

I 945 herjet Edmund Strathclyde og drepte den opprørske kongen Donald mac Donald (937-45). Han returnerte kongeriket til dets skotske overherre, kong Malcolm I, og dermed anerkjente han Northumbria som den nordligste delen av det angelsaksiske England. Dessverre var ikke Edmund immun mot sin tids barbari, så han fikk blindet to sønner av kongen av Strathclyde. Etter sin første hustrus død i 944 giftet Edmund seg samme år med Ethelfleda (Ethelflaed, Aethelflaed, Aethelfled, Æthelfleda, Æthelflæd) av Damerham i Hampshire, datter av ealdorman Aelfgar av Wiltshire, men de fikk ingen barn.

I Edmunds regjeringstid  begynte gjenopplivingen av klostrene i England. Det finnes en livlig legende som forteller om et privilegium av 940 som Edmund utstedte for å gi landet i Glastonbury som gave til den hellige Dunstan. Mens Edmund var ute og red nær Cheddar, ble hans hest skremt av lyset fra klippene. I panikken innså Edmund plutselig at Dunstan var urettferdig behandlet, så han fikk ham umiddelbart funnet og ført til Glastonbury, hvor han ga ham landet og det han trengte for klosterets behov.

I 946 sendte Edmund utsendinger til det franske hoffet for å forhandle frem gjeninnsettelsen av den forviste prinsen Louis, som hadde blitt fostret av kong Athelstan. Uheldigvis ble kongen drept før en avtale ble oppnådd, og hans etterfølger Edred forfulgte ikke saken. Edmund ga klosteret i Bath som et tilfluktssted for de av munkene i St. Bertin som forkastet en reform av Gerard de Brogne.

Edmunds fruktbare og lykkelige regjeringstid endte med en hendelse som sjokkerte alle. Mens han oppholdt seg i Pucklechurch i Gloucestershire ble en fredløs gangster ved navn Leofa gjenkjent av noen ved hoffet etter at han hadde vendt tilbake fra eksil. Det brøt ut kamp, og kongen prøvde å gripe inn. Men han ble knivstukket i magen og døde nesten umiddelbart. Det var den 26. mai 946 og Edmund var bare 25 år gammel. Han ble gravlagt i Glastonbury, hvor han hadde utnevnt Dunstan til abbed bare få år tidligere. Selv om kongen ikke var noen nidkjær tilhenger av den monastiske reformbevegelsen, var dette et viktig skritt som hadde tillatt Dunstan å introdusere den nye benediktinske regelen i England.

Edmund ble kalt «den eldre», «den overdådige», «den rettferdige» eller «den praktfulle» (The Magnificent). Fordi hans sønner var så unge, ble han etterfulgt på tronen av sin yngre bror, den hellige Edred (Eadred) (946-55). Hans minnedag er dødsdagen 26. mai.

Kilder: santiebeati.it, en.wikipedia.org, earlybritishkingdoms.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 8. mai 2014