Den hellige Eugenia av Roma (d. ~255)

Skytshelgen for Córdoba; mot døvhet og besettelse

Den hellige Eugenia var beviselig en tidlig martyr i Roma og ble gravlagt på kirkegården Aproniani ved Via Latina. Vi vet ikke nøyaktig når hun døde, selv om rundt 255 angis som en mulig tidfesting. Da hennes virkelige lidelseshistorie for lengst var glemt, fikk hun helt uten grunnlag sitt navn knyttet til en populær legendetype som også fortelles med mindre avvik om andre hellige kvinner som ble «munker» forkledd i mannsklær.

Legenden forteller at Eugenia levde på 200-tallet og var eneste datter av den romerske hertug Filip og hans hustru, den hellige Claudia. Hun hadde flere brødre. Hertug Filip ble utnevnt av keiser Commodus (180-92) til romersk prefekt av Alexandria i Egypt, og han dro dit med sin familie. Eugenia fikk en god oppdragelse, og som sekstenåring hadde hun lest alle de greske og latinske forfatterne og kjente til alle retninger innen filosofien. Hun gjorde seg også bemerket for sin skjønnhet og sitt gode humør. Mange fremstående unge menn søkte hennes hånd, inkludert konsulens sønn Aquilius, men hun ønsket ikke å gifte seg med noen av dem, for hun var fast bestemt på å bevare sin jomfruelighet. Ved en skjebnens tilskyndelse ble hun kjent med apostelen Paulus’ brev, og hun lengtet av hele sin sjel etter å bli kristen, men dette holdt hun hemmelig for sine foreldre. På den tiden var nemlig kristne forvist fra Alexandria etter keiserens ordre.

Eugenia ønsket å lære mer om den kristne lære, så hun ba om tillatelse til å besøke en av familiens eiendommer utenfor byen, angivelig for å nyte de landlige omgivelsene. Hun forlot hjemmet kledd i mannsdrakt sammen med sine to tjenere, evnukkene Protus og Hyacinth. Da hun en dag tilfeldigvis kom forbi et munkekloster, sang de ti tusen munkene som vanlig sine daglige bønner i koret. Teksten den dagen var: «Hedningenes guder er avguder, men vi tilber den sanne Gud, skaper av himmel og jord». Da konvertert hun til disse munkenes religion, kristendommen. Hun og hennes ledsagere ble døpt i et visst kloster av biskop Helenus av Heliopolis, som sendte henne til et mannskloster i nærheten av Alexandria, hvor hun ble opptatt som «Eugenius». Hennes familie trodde at hun var forsvunnet og død.

Eugenia levde et så strengt og gudfryktig liv og var kjent for sine eksepsjonelle dyder, så da klosterets gamle abbed døde etter få år, ble hun valgt til ny abbed. Hun hadde helbredende evner, og en gang kom en rik, ung adelskvinne ved navn Melantia for å få hjelp. Hun ble helbredet, men da hun traff «Eugenius», ble hun fylt av et voldsomt begjær og gjorde tilnærmelser, i den tro at Eugenia var en mann. Da hun ble avvist, rettet hun falske anklager om voldtektsforsøk mot abbeden. Eugenia ble da trukket for dommeren, prefekten av Egypt – som var hennes far. Han dømte alle munkene i klosteret til døden. Eugenia var da tvunget til å avsløre sin rette identitet, ble frikjent og forlot klosteret. Hennes foreldre og brødre gledet seg stort over å finne igjen henne de så lenge hadde sørget over. Eugenia omvendte foreldrene og brødrene og mange andre, som mottok dåpen. Melantia ble derimot truffet av et lynnedslag.

Eugenias far Filip ble angitt som kristen av noen hedninger og ble avsatt som prefekt. Men han var kjent for å hjelpe de fattige i en slik grad at de kristne i Alexandria valgte ham til byens biskop. Den nye prefekten fryktet folkets vrede og turde ikke henrette Filip åpent fordi han var en kristen, så han sendte leiemordere etter ham. De påførte ham sår mens han ba, og tre dager senere døde han. Det skjedde rundt år 200.

Claudia dro da tilbake til Roma sammen med sine sønner, datter og sine tjenere. Der etablerte hun et kloster for enker, mens Eugenia arbeidet blant yngre kvinner. Etter flere fredelige år intensiverte keiserne Valerian (253-60) og Gallienus (253-68) forfølgelsene mot kristne, og mange av dem søkte tilflukt hos Claudia og Eugenia. En viss Basilla, en foreldreløs romersk jente som var en slektning av keiser Gallienus, hørte om de kristne og Eugenia. Hun sendte en betrodd tjener til henne og ba henne om å skrive et brev til henne som forklarte den kristne lære. Eugenia sendte sine venner, evnukkene Protus og Hyacinth, som opplyste Basilla, og hun mottok dåpen.

Men Basillas tjener fortalte hennes forlovede Pompeius at hans trolovede hadde blitt en kristen. Pompeius klagde til keiseren mot de kristne fordi de forkynte sølibat og fordømte avgudsdyrking. Basilla nektet å inngå ekteskap med Pompeius, og derfor ble hun drept med et sverd. Protus og Hyacinth ble trukket inn i et tempel for at de skulle ofre til avgudene, med straks de gikk inn, falt avgudsbildet ned og ble knust. Da ble Protus og Hyacinth halshogd.

Litt senere ble Eugenia brakt med makt til templet for gudinnen Diana, men hun hadde ikke engang gått inn i det, før tempelet kollapset med sitt avgudsbilde. De ble den hellige martyren kastet i Tiberen med en stein bundet om halsen, men steinen løsnet av seg selv og hun forble uskadd. Hun ble da kastet på et bål, men hun var like hel. Da kastet de henne ned i et hull, hvor hun ble værende i ti dager. I denne tiden viste Frelseren selv seg for henne og sa at hun ville gå inn i himlenes rike den dagen Han var blitt født.

Da juledagen opprant den 25. desember, drepte bøddelen henne med et sverd. Hun ble halshogd sammen med mange andre kristne, og etter sin død viste hun seg for sin mor Claudia og fortalte henne datoen når hun skulle dø. Den inntraff den 27. desember. Sitt siste hvilested skal Eugenia ifølge overleveringene ha funnet på kirkegården Aproniani ved Via Latina i Roma.

Historien er ganske fantasifull, men vevd sammen med historiske personer. Den er ikke bundet opp av tid og sted, og personene selv skal ikke ha hatt reelle bånd til hverandre. Eugenia var absolutt en romersk martyr og hennes grav ligger nær gravene til Basilla, Protus og Hyacinth. I Roma ble en basilika bygget på hennes grav. I dag hviler hennes relikvier i den romerske kirken Santi Apostoli.

Eugenias lidelseshistorie (passio) var svært populær i antikken, og det finnes versjoner på gresk, armensk, syrisk og etiopisk. Eugenias minnedag er 25. desember. Denne opplysningen samt angivelse av hennes begravelsessted på kirkegården Aproniani står i den hellige Hieronymus’ martyrologium. Hennes ortodokse minnedag er 24. desember, mens armenerne minnes henne den 16. januar. Hun ble æret i tidlig middelalder i Roma, Ravenna, Napoli og Hellas. Den hellige Avitus av Vienne (ca 460-ca 525) forteller at Eugenia var svært berømt på 400-tallet, noe som vises av at hennes navn tidligere sto i messens kanon (eukaristisk bønn). I den gamle gallikanske liturgien var det hun og ikke den hellige Anastasia som ble minnet i den andre julemessen.

Eugenias navn står i Martyrologium Romanum. Den eldste avbildningen av henne finnes i Ravenna, på en mosaikk fra 500-tallet i erkebiskopens kapell og på en like gammel mosaikk i kirken Sant’Apollinare Nuovo, sammen med andre jomfrumartyrer. I kunsten bærer Eugenia et sverd, som viser til hennes martyrium. Byen Córdoba ærer henne som skytshelgen.

I antikken og middelalderen var historier om kvinner som trådte inn i et kloster forkledd som en mann, et populært tema i helgenberetninger. Disse fortellingene blir i likhet med historier om prostituerte ofte sett bort fra eller redigert bort av biografer. Dette kan være fordi de eldste tradisjonene er muntlige og ikke støttet av samtidige dokumentariske bevis, eller fordi temaet ble betraktet som potensielt skandaløst. I tidligere århundrer fantes det imidlertid ofte situasjoner hvor en kvinne kunne finne det tilrådelig å kle seg som en mann, ganske enkelt av praktiske grunner. Det ga henne frihet til å reise eller å leve alene uten frykt for vold eller seksuell trakassering. Slike kvinner var ikke transvestitter, transseksuelle eller mannsimitatorer, deres adopsjon av mannsdrakt var simpelthen et spørsmål om bekvemmelighet og forsiktighet. Kvinne- og mannsklær var ikke så ulike, legmenn bar lange embetsdrakter eller tunikaer, munker bar drakt og begge bar kapper. Det viktigste kjennetegnet på en kvinne var hennes lange hår og hennes slør, og begge deler kunne man lett kvitte seg med.

I historiene om kvinner som kledte seg som menn, er det aldri noen antydninger om at kvinnene selv skapte noen form for skandale. De levde asketisk, ofte som eneboere eller i en slags monastisk institusjon hvor munkene bare kom sammen til måltider og liturgier. De overholdt regelen og de døde i Troen. Det faktum at de skjulte sitt kjønn (og var i stand til å gjøre det), forteller om en betydelig bluferdighet og fysisk tilknappethet i disse kommunitetene. En kvinne som ønsket å leve i en kristen kommunitet, kan ha vært ute av stand til å finne en kvinnekommunitet hun kunne slutte seg til – den monastiske bevegelsen for menn utviklet seg lenge før den tilsvarende bevegelsen for kvinner. Dersom en kvinne ønsket å leve som eneboer, kunne det å gi inntrykk av at hun var en mann være en åpenbar forsiktighetsregel. I det minste noen av disse kvinnene synes ganske enkelt å ha valgt en levemåte hvor deres kjønn ikke ville være et hinder for religiøs hengivenhet.

Det finnes historiske paralleller med kvinner forkledd som menn. For eksempel var den hellige Frans di Girolamos (1642-1716) mest fremtredende botferdige synder den franske kvinnen Maria Alvira Cassier. Hun hadde myrdet sin far og deretter forkledd seg som mann og tjenestegjort i den spanske hæren. Vi kan også nevne den historiske Pretty Polly Oliver fra 1700-tallet, best kjent fra balladen om henne.

Noen av helgenhistoriene fant veien inn i bollandistenes Acta Sanctorum i andre halvdel av 1600-tallet. Historien om den hellige Anastasia Patricia skal ha vært den første av de mange legendene som forteller om kvinner som levde i forkledning som munker. Ved siden av Eugenia er andre eksempler de hellige Eufrosyne av Alexandria, Eufrosyne den yngre, Marina munken alias Pelagia den botferdige, Theodora av Alexandria, Apollinaris Syncletica av Alexandria, Hilaria av Egypt, Anna av Konstantinopel, Jakoba av Roma, Hugolina av Novara og Hildegund av Schönau.

Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Butler (XII), Benedictines, Delaney, Bunson, Jones2, Kaas, Schauber/Schindler, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, heiligen-3s.nl, zeno.org, ocafs.oca.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 5. juni 1999