Den hellige Frigidian av Lucca (d. 588?)

Den hellige Frigidian (Frigianu; lat: Frigidianus, Frigidanus, Frigdianus, Fridianus; it: Frediano) ble født en gang på 500-tallet i Nord-Irland. Han var en prins og skal ha vært sønn av kong Ultach eller Ulaid av Ulster. Men det finnes ingen med dette navnet på listen over kongene av Ulster. Ulaid var et tidlig irsk folkeslag som ga sitt navn til provinsen Ulster, mens Ultach er det irske ordet for noen eller noe fra Ulster. Catholic Encyclopedia kaller ham «sønn av Ultonius, konge av Irland, eller kanskje av en konge av Ulster (Ultonia)».

Frigidian ble opplært i irsk klosterliv og ble ordinert til prest. Han fikk sine kunnskaper av slike fremtredende representanter for den irske 500-tallskulturen som de hellige Enda av Aran (ca 440-ca 530) og Colman (det nevnes ikke hvilken). Rundt 540 dro han på en pilegrimsreise til Roma, og han bestemte seg da for å slå seg ned som eremitt på Monte Pisano ved Lucca i Toscana. Selv da pave Johannes III (561-74) i 566 overtalte ham til å akseptere bispedømmet Lucca, forlot han ofte byen for å tilbringe flere dager i bønn og ensomhet. Han organiserte presteskapet i byen i en kommunitet av regelbundne kanniker (Canonici Augustiniani– CanAug), som i 1507 ble en del av kongregasjonen av de regelbundne kannikene i Lateranet (Congregatio Sanctissimi Salvatoris Lateranensis [Canonici Regulares Congregationis Lateranensis] – CRL).

I sine 22 år i embetet skal Frediano, som han ble kalt i Italia, ha utført mange undre. Han begynte på gjenoppbyggingen av domkirken etter at den var brent ned av langobardene. Den hellige pave Gregor I den Store (590-604) bekrefter eksistensen av biskop Frediano i sine Dialogi.

Hans mest berømte mirakel er garantert legendarisk. Elven Serchio (tidligere Auster) gikk ofte over sine bredder og gjorde store skader i byen Lucca. Borgerne spurte sin biskop om hjelp. Han ba om en vanlig rive, og styrket av bønn kommanderte Frediano elven Serchio til å følge hans rive. Han raket opp et nytt, tryggere løp for elven, idet han unngikk både bymurene og den dyrkede jorden utenfor. Og mirakuløst nok fulgte elven ham.

Frigidian døde den 18. mars 588 (?) i Lucca. Han ble gravlagt i domkirken i byen, som han selv hadde påbegynt og viet til den hellige Vincent av Zaragoza. Da Frigidian ble gravlagt i denne kirken, fikk den det nye navnet Ss. Frediano e Vincenzo. Over denne basilikaen reiste siden den romanske kirken San Frediano seg i gamlebyens nordlige del, noen skritt unna de gamle bymurene. Den har en fasade som er smykket med en gyllen himmelfartsmosaikk i italiensk-bysantinsk stil. I denne kirken ligger han nå gravlagt under høyalteret. I tillegg er de hellige Richard av Wessex og Zita bisatt her.

Frigidians historie er ikke fri for usikkerhet, og han har vært blandet sammen med den hellige Finnian av Moville (ca 493-ca 579), selv om det aldri har vært knyttet noen formell forbindelse mellom de to. Hans minnedag er 18. mars (tidligere 15. mars) og hans navn står i Martyrologium Romanum. En translasjonsfest ble feiret den 18. november til minne om overføringen av hans legeme til kirken som er viet til ham. Dette skjedde under pave Johannes XIX (1024-32). Han blitt feiret i Irland og av de regelbundne kannikene i Lateranet. Han æres fortsatt høyt i Lucca, som han er skytshelgen for. På avbildninger bærer han vanligvis en rive.