Den hellige Hedvig av Polen (1374-1399)

Den hellige Hedvig (pl: Jadwiga; lat: Hedvigis) ble født den 18. februar (?) 1374 i Buda i Ungarn som den yngste datter av den ungarske kongen Ludvig I (av Anjou) (1342-82) og hans hustru Elisabeth av Bosnia. Ludvig etterfulgte i 1370 sin onkel, kong Kasimir III (1333-70) av Polen, og ble kong Ludvig den Store av Polen (1370-82). Kong Ludvig hadde ingen sønner, bare døtre. Hedvig var knapt et år gammel da hun ble forlovet med Vilhelm av Habsburg, som var fire år eldre enn henne og arving til storhertugdømmet Østerrike. De to barna møttes i 1378 og utvekslet høytidelige løfter ved stedfortredere. Deretter ble Hedvig sendt til habsburgernes hoff i Wien for å bli utdannet til sin fremtidige rolle som storhertuginne.

Men hun var snart tilbake i Buda da hennes eldre søster Katarina døde, og Hedvig ble valgt av faren til å etterfølge ham som dronning av Ungarn i stedet for Katarina. Kong Ludvig døde uventet i 1382, da Hedvig var bare åtte år gammel, men ungarerne avviste henne som dronning til fordel for hennes eldre søster Maria, som allerede hadde blitt akseptert av den polske adelen som sin fremtidige dronning. Etter betydelig diplomatisk aktivitet og politiske intriger ble Hedvig valgt av polakkene til deres dronning (1383-86) i stedet for Maria, og hun kom til sitt nye land sommeren 1384, ti år gammel. Hun ble kronet den 16. oktober 1384 til rex («konge»), og dermed var unionen med Ungarn slutt.

Det eneste som sto igjen nå, var å få henne gift, slik at arvefølgen kunne sikres. De polske adelsmennene kunne ikke akseptere en østerriker på tronen, så til tross for hennes tidligere løfter bestemte adelsmennene at hun skulle gifte seg med Jogaila (pl: Jagiello), storhertug av Litauen og Rutenia, som ennå ikke var kristen. Habsburgerne prøvde å overtale den unge dronningen til å akseptere sin gamle forlovede Vilhelm som ektemann, og han reiste til Kraków for å gjøre krav på sin brud. Men hun avslo, og kanskje motvillig gikk hun med på sine rådgiveres valg. Men Hedvig, som var en praktiserende og gudfryktig kristen, gikk først med på giftemålet etter at brudgommen hadde lovt å la seg døpe.

Jagiello, hans brødre og de ledende litauiske adelsmennene ble døpt den 15. februar 1386 i katedralen i Kraków, og det kongelige bryllupet fant sted den 18. februar. Hedvig var tolv år gammel, som var modenhetsalderen på den tiden, mens han var 36 år gammel. Unionen mellom Polen, Litauen og Rutenia hadde utsikter til å bli en mektig stat i stand til å stå imot ekspansjonsplanene til både Tyskland og Moskva.

Men Habsburgernes hoff lot ikke saken ligge, og det ble satt ut ondsinnede rykter om at Vilhelm og Hedvig hadde fullbyrdet sitt ekteskap da han hadde besøkt henne og at han hadde blitt kronet til konge. Hedvig ble erklært som ekteskapsbryter og bigamist og Jagiello en tronrøver, falsk konvertitt og bruderøver. Mens disse påstandene var ondsinnede og politisk motivert, hadde habsburgerne noen juridiske poenger, for den offisielle forlovelsesseremonien som hadde funnet sted i 1378, skapte normalt barrierer mot å gifte seg med en annen person. Trolig la habsburgerne til det om fullbyrdelsen av ekteskapet fordi deres sak ble svært mye svekket av Hedvigs unge alder ved forlovelsen.

Anklagene gjorde betydelig skade på den unge dronningens rykte utenfor Polen, spesielt da de ble gjentatt i krønikene til ridderne i Den tyske orden, som hadde sine egne grunner for å mislike Jagiello. De fikk enda større utbredelse i århundret etter gjennom arbeidene til Enea Silvio Piccolomini, senere pave Pius II (1458-64), og det store ry han hadde som forfatter, ga dem ekstra stor vekt. Sladderen fortsatte selv etter at en erklæring i 1388 fra pave Urban VI (1378-89) priste det kongelige paret, kalte Jagiello en «svært kristen prins» og gledet seg over hans dåp. En senere pave, Bonifatius IX (1389-1404), gikk med på å være gudfar for det barnet som Hedvig ventet.

Jagiello ble gjennom ekteskapet i 1386 kong Ladislas II av Polen (1386-1434) (pl: Wladyslaw II Jagiello), og med dette begynte den 400-årige alliansen mellom Polen og Litauen. Dynastiet hersket til 1572 over Polen og Litauen, tidvis også over Bøhmen og Ungarn. Han var en nøkkelperson i kristningen av litauerne, i henhold til det løftet han hadde avlagt ved bryllupet. Han dro til Litauen i 1386 med team av misjonærer, og han deltok personlig i ødeleggelsen av hedenske templer og hellige skoglunder. Det ble ikke brukt makt for å tvinge folket til å bli døpt, men kongelige dekreter insisterte på det, og folket ble døpt i grupper etter temmelig minimal opplæring - åpenbart snakket ingen av misjonærene litauisk. I 1388 grunnla Jagiello og Hedvig bispedømmet Vilnius, og begge sendte kalker, bilder og liturgiske klær til den nye katedralen og de nye kirkene som ble bygd. Senere utrustet hun et kollegium i Praha for utdannelse av litauiske prester.

Dronningen ønsket å forene de latinske og ortodokse kristne i sine territorier. Hun beundret skjønnheten i den bysantinske liturgien og brakte inn fra Praha noen munker som brukte den slaviske ritus for å bidra til å bygge broer mellom de to gruppene, og Jagiello grunnla et kloster for slaviske benediktinere utenfor Kraków. Hun vendte også sin oppmerksomhet mot liturgien i katedralen i Kraków. Hun ønsket å gjøre den til et senter for evig tilbedelse til gjengjeld for den nåde Gud hadde vist henne, og derfor grunnla hun et «kollegium av salmister», en gruppe på 16 prester som vekslet på å synge salmene i katedralen 24 timer i døgnet, og de stanset bare under gudstjenestene.

Hedvig støttet sjenerøst kirker og klostre og hjalp fattige, enker og foreldreløse, noe som gjorde henne høyt æret i folket. I 1297 fikk den 23-årige dronningen tillatelse av pave Bonifatius IX til å opprette det teologiske fakultetet ved universitetet i Kraków, som var grunnlagt i 1364 og som hun restaurerte. Kraków var den gang hovedstad i Polen. Hele sitt liv var hun kjent som dronningen som sørget for de fattige. Hun ble kjent for sin nestekjærlighet, sin omsorg for de fattige og sin askese.

I sin regjeringstid måtte hun ta seg av en rekke opprør og en invasjon av Litauen av Den tyske orden. Den politikken som var involvert, var komplisert, men Hedvig prøvde alltid å finne en fredelig løsning og klarte til og med å beseire de mektige teutonske ridderne gjennom omhyggelige forhandlinger og kompromiss.

Tidlig i 1399 trakk Hedvig seg tilbake fra det offentlige liv fordi hun ventet barn. En datter ble født for tidlig i juni, men døde etter bare tre dager. Fire dager senere, den 17. juli 1399, døde også Hedvig i Kraków, bare 25 år gammel. Hun ble bisatt i byens 1300-talls katedral Wawel, hvor hennes jordiske rester fortsatt befinner seg. Hun har et moderne gravmæle i katedralen, men hennes jordiske rester befinner seg i virkeligheten nær hennes favorittkrusifiks, hvor hun elsket å be.

I sitt testamente ba hun om at alle hennes personlige eiendeler skulle selges og inntektene brukes som et bidrag til restaureringen av universitetet i Kraków. Hennes kult spredte seg raskt, og det ble laget et register over alle miraklene som skjedde etter hennes forbønn. Hun ble vanligvis kalt «salig» og hennes helligkåringssak ble innledet i 1426. I senere århundrer, da Polen ble delt, ble hun et ideal for polsk nasjonalisme.

Som erkebiskop av Kraków var det den senere pave Johannes Paul II som den 22. februar 1974 erklærte dronning Hedvigs kult for rettmessig. Som nyvalgt pave, på sin første reise til Polen i 1979, hadde han med seg Helligkåringskongregasjonens stadfestelse av hennes kult. Helligkåringskongregasjonens Index ac status causarum, som er en fortegnelse over alle salig- og helligkåringer mellom 1588 og 1999, skriver at det den 31. mai 1979 ble gitt tillatelse til en egen messe og et eget officium for henne, på latin: Concessio Missae et Officii, noe som tilsvarer en saligkåring. Paven hadde også med Gudstjenestekongregasjonens tillatelse av 29. mai 1979 til at dronning Hedvig ble opptatt i den liturgiske kalenderen i bispedømmet Kraków. Hedvigis, Regina Poloniae ble offisielt helligkåret den 8. juni 1997 av Pave Johannes Paul II i Kraków.

Pavens dekret ved helligkåringen inneholder et sammendrag av prosessen:

«Det hellighets ry som Hedvig allerede hadde hatt mens hun levde, vokste etter hennes død i hele Polen og særlig i Kraków. Adalbert Jastrzebiec, erkebiskop av Gniezno, nedsatte under sitt pastoralbesøk i Kraków i 1426 en kommisjon som skulle studere dronningens liv og fremme hennes helligkåringsprosess. Konsilfedrene i Konstanz og Basel drøftet Hedvigs helligkåring, men forskjellige kriger og delingene av kongedømmet Polen hindret en kanonisk prosess. Etter Andre verdenskrig innledet erkebiskopen av Kraków, kardinal Adam Stefan Sapieha, prosessen med innsamling av informasjon [processum informativum] vedrørende Hedvigs hellighet og vedrørende mirakler tilskrevet hennes forbønn. Vi selv [Johannes Paul II] som erkebiskop av Kraków, drev i årene 1972-1974 prosessen vedrørende stadfestelsen av kulten som fra uminnelige tider [ab immemorabilis tempore] har eksistert til ære for Guds tjenerinne Hedvig, Polens dronning, kalt `salig' og `hellig'. Helligkåringskongregasjonen anerkjente saken den 25. mai 1979; deretter fastslo Gudstjenestekongregasjonen den 29. mai 1979 at den salige Hedvig kunne minnes i liturgien i erkebispedømmet Kraków den 17. juli, og den approberte tekstene som Vi benyttet da vi feiret Messen til ære for denne salige den 7. juni 1979, ved hennes grav.

Etter at alle kanoniske normer var oppfylt, ble dekretet om hennes heroiske dyder promulgert i Vårt nærvær den 17. desember 1996. Den 8. april året etter ble dekretet om et mirakel tilskrevet denne salige utgitt. Derfor fastslår Vi at helligkåringen skal finne sted kommende 8. juni i Kraków, under Vårt pastoralbesøk i Polen.»

(Oversatt fra latin av Heidi Øyma)

Hedvig av Polens minnedag er dødsdagen 17. juli, men 28. februar nevnes også. Hun blir ofte forvekslet med den hellige Hedvig av Schlesien. Hun fremstilles som ung dronning, oftest i kåpe med Anjou-liljer. Ofte kneler hun foran et krusifiks. Utenom Kraków finnes avbildninger særlig i Østerrike.