Den hellige Hilda av Whitby (614–680)

Skytshelgen for utdannelse, kultur og poesi

Den hellige Hilda (Hild, Hilde, Hildis) ble født i 614 i Northumbria i Nord-England. Hennes angelsaksiske navn Hild betyr «slag». Hun var datter av prins Hereric (Ceredig, Cerdic) av Deira (d. 616) og hans hustru Bregusuit (Breguswith, Bregswith, Breguswīþ). Hennes søster var den hellige Hereswitha (Hereswith, Hereswiþ, Hereswithe, Hereswyde, Hæresvid) (ca 612–ca 690). De var i slekt med kongefamiliene i både Northumbria og East Anglia (Norfolk og Suffolk). Den viktigste kilden til hennes liv er kapittel xxiii i «Det engelske folks kirkehistorie», Historia Ecclesiastica gentis Anglorum, av den hellige Beda den ærverdige (ca 673–735).

Fra rundt år 550 hadde det vokst frem to angelsaksiske kongeriker i Northumbria, altså landet nord for elven Humber. I dagens Northumberland, nord for elven Tyne, lå Bernicia med sin hovedstad Bamburgh (Bamborough). Sør for Tyne lå Deira med sin hovedstad York. På den tiden var det harde kamper mellom angelsakserne og kelterne, med beleiringer på Holy Island og slag i sanden. Kelterne ble presset tilbake mot Irskesjøen. De to kongerikene ble i 588 slått sammen til kongeriket Northumbria. Kong Ethelfrith (Æthelfrith) av Northumbria (593–616) førte en nådeløs krig mot den keltiske stammen Cymry og tvang dem ut av Cumberland. Til slutt flyktet de til Wales og tok sitt navn med seg, og de ga Wales det walisiske navnet Cymru.

Det forente Northumbria besto fortsatt av delrikene Bernicia og Deira. Noen ganger hevdet en konge av et av disse kongerikene overherredømme over begge, det vil si hele Northumbria, mens kongen av det andre kongeriket kanskje ble en subregulus. Andre ganger syntes det som om en konge hersket over begge rikene (hele Northumbria), og i den senere perioden var Northumbria ett kongerike under én konge. Kong Oswiu (Oswy) (641–670) sørget for den endelige unionen mellom Bernicia og Deira.

Hildas far Hereric var nevø av den hellige kong Edwin av Northumbria (Eadwine) (616–633), noe som gjorde hans døtre til kongens grandnieser. Hereric fulgte sin onkel kong Edwin i eksil under kong Ethelfrith av Bernicias invasjoner, og Hilda ble trolig født ved hoffet til kong Rædwald av East Anglia (616–627) i Rendlesham i Suffolk. Legenden forteller at Hildas mor Breguswith skal ha hatt en spesiell drøm kort før datterens fødsel. Hennes mann ble tatt fra henne, og uansett hvor mye hun lette, kunne hun ikke finne ham noe sted. Under letingen fant hun under hennes kjoler et halskjede sammensatt av de mest dyrebare edelsteiner. Da hun forbløffet så på dem, begynte de å lyse strålende. Lyset spredte seg mer og mer, til det til slutt lå over hele England. I følge Beda den ærverdige (d. 735) ble denne drømmen oppfylt i Hilda.

På 610-tallet var kong Edwin i eksil i Mercia under beskyttelse av kong Cearl (d. ca 626), og Edwin giftet seg med hans datter Cwenburg (Cwenburh, Coenburh, Quenberga). Med henne fikk han de to sønnene Osfrid (Osfrith) og Edfrid (Eadfrith). Osfrid må ha giftet seg tidlig og fikk sønnen Yffi. I 816, to år etter Hildas fødsel, var familien, i det minste Hereric, ved hoffet til kong Ceretic av Elmet, den britiske enklaven i det som i dag er North Yorkshire. Der ble den uheldige prins Hereric forgiftet i 616, trolig av en av Ethelfriths agenter, med dødelig utgang.

Dette kan ha fått Edwin til å invadere Elmet i 617. I 616 drepte Edwin Ethelfrith, sønn av kong Ethelric av Bernicia (Aethelric, Æþelric) (568–572), i et slag, og deretter gjenerobret han Bernicia. Deretter slo han sammen Deira og Bernicia til Northumbria, og han satte seg selv på det sammenslåtte kongerikets trone. Hilda vokste opp ved kong Edwins hoff.

I 625 var kong Edwin blitt enkemann og giftet seg med den kristne hellige prinsessen Ethelburga (Æthelburh) av Kent (ca 605–647), datter av den hellige kong Ethelbert av Kent (Ethelberht) (552–616) og den hellige merovingerprinsessen Bertha av Kent (ca 565–612). Som en del av ekteskapskontrakten fikk Ethelburga tillatelse til å fortsette med sine romerske skikker i gudstjenesten, og hun ble fulgt til Northumbria av sin kapellan, den hellige Paulinus av York (ca 575–644), en romersk munk som var blitt sendt til England i 601 for å hjelpe den hellige Augustin av Canterbury med å kristne England.

Den 21. juli 625 ble Paulinus konsekrert til erkebiskop av York av den hellige erkebiskop Justus, den fjerde erkebiskop av Canterbury (624-10. nov. mellom 627 og 631). Kong Edwin ble døpt på påskedag den 12. april 627 av erkebiskop Paulinus sammen med hele hoffet, som inkluderte Hererics døtre Hereswitha (ca 15) og Hilda (13). Dåpsseremonien ble holdt i en liten trekirke som ble bygd i all hast for anledningen nær stedet for dagens Cathedral and Metropolitical Church of Saint Peter in York, bedre kjent som York Minster. De to søstrene vokste opp ved Edwins doble hoff i York og Yeavering. Åpenbart ble de begge utdannet av biskop Paulinus, selv om Hilda ikke gikk i Herrens tjeneste før i en alder av 33 år.

I 633 ble Northumbria angrepet og erobret av den hedenske kong Penda av Mercia og hans walisiske kristne allierte Cadwallon av Gwynedd (625–634). Den 12. oktober 633 ble kong Edwin og hans eldste sønn Osfrid drept i slaget ved Hatfield Chase, noe som satte i gang grusomme forfølgelser i hele Northumbria. Biskop Paulinus flyktet sammen med den hellige dronning Ethelburga og hennes barn til dronningens hjem i Kent. Hilda ble alene tilbake i nord, men på mirakuløst vis skjedde det ingenting med henne.

I landsbyen Lyminge i Kent opprettet dronning Ethelburga et nytt kloster, hvor hun selv ble abbedisse. En av de eldste stående bygningene i landsbyen er sognekirken St Mary and St Ethelburga, opprinnelig grunnlagt i 633. Da Ethelburga døde i 647, ble hun æret som en helgen. Hun kalles vanligvis «av Kent», men også «av Lyminge» etter det klosteret hun ledet på slutten av livet. Noen kilder antar at Hilda ble værende hos dronningabbedissen.

Hildas eldre søster Hereswitha giftet seg med prins Ethelric (Æthilric, Æthelhere) av East Anglia (d. 655), bror av kong Anna (ca 640–653). De fikk sønnen Ealdwulf (Aldwulf), fremtidig konge av East Anglia (663–713). Kong Anna døde ca. 653 – han ble drept ifølge The Anglo-Saxon Chronicle. Hereswithas mann Ethelric ble konge etter sin bror Annas død, men han fikk en kort regjeringstid ettersom han ble drept i slaget ved Winwæd den 15. november 655. Han ble etterfulgt av sin bror Æthelwold (655–663), og deretter overtok Ethelrics og Hereswithas sønn Ealdwulf som konge, og han satt på tronen i femti år.

Det ser ut til at Hilda fulgte sin søster til East Anglia. De første 33 år av sitt liv levde hun et verdslig liv som enhver annen angelsaksisk adelskvinne, men deretter levde hun de siste 33 årene et klosterliv viet til Gud.

I 647 trådte Hereswitha inn i klosteret Chelles i Frankrike. Hennes ektemann døde ikke før åtte år senere, så hun må ha gått i kloster med mannens tillatelse. Søsterens beslutning om å gå i kloster gjorde at Hilda også bestemte seg for å bli nonne. Opprinnelig ville hun også dra til Chelles, for på denne tiden var det ingen kvinneklostre i Northumbria. Men på veien dit ble hun kalt tilbake av den hellige biskop Aidan av Lindisfarne (Áedán) (d. 651), som overtalte henne til å vende tilbake til Northumbria.

Biskop Aidan ga henne et «lite» jordstykke på en bol (rundt 400 mål) på et ukjent sted på nordbredden av elven Wear, hvor hun en kort periode levde et klosterliv sammen med noen ledsagere. Der lærte hun tradisjonene i det keltiske klostervesenet som biskop Aidan brakte fra Iona.

Men etter bare et år i dette klosteret ble Hilda rundt 650 utnevnt av biskopen til den andre abbedissen for dobbeltklosteret i Hartlepool, som tidligere ble kalt Heruteu eller Heortea (Insula cervi), i det nåværende grevskapet Durham. Der overtok hun etter den hellige Heiu av Hartlepool (Hieu), også kalt «av Tadcaster» (hennes andre grunnleggelse). Det finnes ingen rester av dette klosteret, men klosterkirkegården har blitt funnet nær dagens kirke St Hilda’s i Hartlepool. Det er sannsynlig at denne kirken er bygd over det opprinnelige klosteret. Noen mener at Hilda’s mor, Breguswith, var gravlagt i Hartlepool.

Hilda organiserte kommunitetslivet etter regler hun lærte fra hovedsakelig irske kilder, kanskje delvis basert på den hellige Kolumbans (ca 542–615) regel. Denne regelen skilte seg på visse områder fra reglene som ble fulgt i den frankiske kirken og i resten av kristenheten. I slike dobbeltklostre levde munkene og nonnene fullstendig atskilt hver for seg, men de sang officiet sammen i kirken. Abbedissen hadde det øverste ansvaret, unntatt i rent åndelige spørsmål. Denne institusjonen var ikke uvanlig på den tiden.

Den hedenske og grusomme kong Penda av Mercia hadde allerede myrdet fem kristne konger (Annas, Sigebert, Egric, Osvald og Edwin), og nå ville han avslutte sitt livsverk med å erobre hele Northumbria, selv om han var i sitt 78. leveår! Kong Oswiu av Northumbria var nå nødt til å møte kong Penda i kamp, selv om han kjente seg for svak, men alle hans tilbud og gaver var blitt avvist. Han avla da løfter til den Allmektige om at hvis han vant slaget, skulle han donere tolv store landområder hvor det skulle bygges klostre, og dessuten ville han tilby datteren, den hellige Elfleda (Ælfflæd) (653–714), til et kloster.

Slaget sto den 15. november 655 ved elven Winwæd (Winwaed) i South Yorkshire, som ikke er sikkert identifisert, men det mest sannsynlige er at det er snakk om en bielv til Humber. Der vant kong Oswiu en stor seier med sin lille hær, og kong Penda av Mercia ble drept. Etter seieren holdt kongen sitt løfte og sendte lille Elfleda, som bare var litt over ett år gammel, til klosteret Hartlepool, som ble ledet av Hilda.

To år senere tilbød Oswiu et av de tolv landområdene som han hadde sverget å gi til Kirken om han vant slaget, til Hilda, som dermed i 657 ble grunnlegger-abbedisse for det store klosteret Whitby ved Nordsjøkysten i North Yorkshire. Dit tok hun Elfleda med seg.

Klosteret lå ved en liten by som egentlig het Streaneshalch (Streanæshalch, Streoneshalh, Streoneshalch), «lyset fra fyrtårnet», og klosteret fikk også dette navnet. Det var danskene som skulle gi byen og klosteret det nye navnet Whitby to århundrer senere. Klosteret var et dobbeltkloster etter gallisk mønster. Det er også mulig at Hilda gjenetablerte et kloster på stedet. Klosteret ble bygd på en av tolv landområdene på ti hides (bol), gammelt flatemål, 60-120 acres (en acre er litt over fire mål), som kong Oswiu ga til Kirken. Beliggenheten til klosteret Streaneshalch er omdiskutert. Det finnes gode grunner til å legge det til både Whitby og Strensall (nær York), og noen mener at klosteret hadde kommuniteter begge steder.

Arkeologiske bevis viser at hennes kloster var av den keltiske typen hvor medlemmene bodde i små hytter for to eller tre personer. Tradisjonen i dobbeltklostre som Hartlepool og Whitby var at menn og kvinner levde separat, men i kirken var de sammen til tidebønner og messer – riktignok strengt adskilt. Kirkens eksakte plassering og størrelse er ukjent. Beda den ærverdige erklærer at klostervesenets opprinnelige idealer ble strengt håndhevet i Hildas kloster. Alt var felles eiendom og kristne dyder ble utøvd, spesielt fred og nestekjærlighet. Alle måtte studere Bibelen og gjøre gode gjerninger.

Hilda ledet klosteret uredd og klokt og med stor suksess. Hun nøt etter hvert en svært stor personlig prestisje, og både biskop Aidan og andre fromme menn besøkte henne ofte. Beda den ærverdige priser henne for hennes dyktighet som rådgiver for konger og herskere, men også av vanlige mennesker. Han roser også den regelen hun etablerte i sitt kloster og hennes eksemplariske liv. Selv om Beda understreker hennes kvaliteter som en åndelig mor og som en Guds tjenerinne, kaller han henne aldri jomfru, og det er mulig at hun hadde vært gift før hun gikk i kloster.

Hilda trodde fullt og fast på betydningen av utdannelse, spesielt for presteskapet, men ikke utelukkende for dem. I klosteret ble begge kjønn oppmuntret til lesing og skriftstudier, og det samme gjaldt studiet av latinsk språk og litteratur, og klosteret hadde snart et etablert bibliotek. Hilda la spesielt vekt på en omfattende utdannelse av menn og kvinner ut over de filosofiske og teologiske disiplinene, noe som gjorde hennes kloster til et de de betydeligste religiøse sentrene i England. Hilda insisterte på studiet av Den hellige Skrift og på passende forberedelse før prestevielsen, og innflytelsen fra hennes eksempel strakte seg utover klostermurene.

Klosteret ble snart berømt for sin undervisning, og fem biskoper utgikk fra det: De hellige Bosa av York (678–686, 691–705) (d. 705), John av Beverley (ca 650–721), biskop av Hexham (687–706) og York (706–721), og Wilfrid av York (634–709) (721-732), mens Ætla (Aetla) (Dorchester-on-Thames) (ca 660), og Oftfor (Worcester) (d. ca 693) ikke har blitt helligkåret. En annen av Hildas studenter, Tatfrith, hadde blitt valgt til biskop av Hwicce, som ikke var et eget kongerike, men en provins i Mercia. Men han døde før han kunne bli konsekrert, og Bosel, en av hans medbrødre i Whitby, ble konsekrert i hans sted.

Beda beskriver Hilda som en kvinne av stor energi, som var en dyktig administrator og lærer. Som landeier hadde hun mange ansatte for å ta seg av sauer og kveg, gårdsdriften og tømmerhogging. Hennes iver for utdannelse var ikke begrenset til å bygge opp biblioteker og undervise klerikere i latinsk språk og litteratur. Under hennes styre ble den hellige angelsaksiske ku-gjeteren og poeten Caedmon (Cædmon) (d. 680) ønsket velkommen som legbror. Han ble oppmuntret til å skrive dikt på engelsk om den kristne lære, og han ble den første engelske religiøse poeten. Hans skapelseshymne er det eldste bevarte diktet på gammelengelsk.

Nord-England var kristnet både fra Irland og fra Sør-England, og dette skapte visse konflikter, for det oppsto strid i den angelsaksiske Kirken om beregningen av påsken og andre «irske» (eller skotske, piktiske, britiske, northumbriske eller «keltiske») kirkelige skikker, som formen på tonsuren og etter hvert biskopenes rolle og forholdet mellom lokalkirkene og Roma. På den tiden var Oswiu (Oswy) konge av Northumbria (655-70). Som ung mann hadde han tilbrakt en tid i eksil i Skottland og Irland, og han fikk opplæring og ble døpt klosteret på øya Iona i De indre Hebridene på vestkysten av Skottland. Øya het opprinnelig Hy, men fikk senere navnet Iona etter den hellige Kolumba (ca 542–615) (= due på latin; hebr: iona). I Irland fikk Oswiu sønnen Aldfrid (Aldfrith) med den irske kvinnen Fina. Aldfrid ble senere konge av Northumbria (685–704).

Kong Oswiu hadde oppmuntret munker fra Nord-Irland til å komme til landet. De holdt fast på den keltiske tidsfastsettelse av påsken fra Iona, og kongen fulgte de irske skikkene. Det samme gjorde den hellige Finan av Lindisfarne (d. 661), som på det sterkeste motsatte seg fornyerne fra Kent eller utlandet, som ville innføre de romerske skikkene som ble fulgt i resten av Europa. Finan motsto alle argumenter, men han gikk til slutt med på at den hellige Wilfrid av York (634–709) fikk reise fra Lindisfarne til Roma.

Men kong Oswiu var gift med den hellige Enfleda (Eanflæd), datter av den hellige kong Edwin av Northumbria (616–633) og hans dronning, den hellige Ethelburga av Lyming. Dronningen var trofast mot sine lærere, som var opplært i Roma, og hun var beskytter for Wilfrid av York da han var en ung mann. Hun holdt fast ved den europeiske beregningsmåten for påsken, og dermed feiret kongen og dronningen påsken på forskjellig tidspunkt, og det absurde i dette hjalp til å få avgjort spørsmålet.

Kong Oswiu innkalte den berømte synoden i Whitby (Streaneshalch) i 664 (eller 663), den første kirkelige synoden i hans kongerike. Han inviterte kirkeledere fra hele England så langt unna som Wessex. Det var trolig Hildas ry som gjorde at Whitby ble vertskap for synoden, og i tillegg egnet stedet seg svært godt. Finans etterfølger, den hellige biskop Colman av Lindisfarne (ca 605–676), var den viktigste forsvareren av de keltiske skikkene, sammen med den mektige abbedissen Hilda og biskop Cedd av Lastingham (ca 620–664), som imidlertid prøvde å opptre som megler mellom de to sidene.

Det romerske partiet ble ledet av den hellige Agilbert av Paris (ca 625–ca 690), som tidligere hadde vært biskop av Dorchester, men han ba Wilfrid, som han nylig hadde vigslet til prest, om å være hovedtalsmann på hans vegne, ettersom han mente at hans egen kjennskap til gammelengelsk var ufullkommen. Andre på den romerske siden var den hellige Ronan av Kilmaronen, dronningens kapellan Romanus og Jakob Diakonen, som hadde blitt værende i Swaledale etter at erkebiskop Paulinus av York flyktet fra Yorkshire.

Wilfrid talte varmt for den romerske og vesteuropeiske tradisjonen. Ingen av de to sidene kunne bevise sitt syn historisk, men kong Oswiu aksepterte til slutt Wilfrids argumenter om at de romerske tradisjonene ble fulgt i resten av Europa, og det ble vedtatt med stort flertall at de romerske skikkene skulle følges i hele kongeriket. Hilda og Cedd tilhørte mindretallet, men de aksepterte synodens avgjørelse, noe som bidro til å hindre splittelse. En irsk synode hadde akseptert den romerske beregningsmåten allerede noen år tidligere, og etter hvert var den innført i hele England. Men biskop Colman av Lindisfarne gikk av i protest mot vedtakene på synoden i Whitby og vendte tilbake til Iona sammen med alle de irske munkene og tretti av de engelske, og de tok levningene av den hellige Aidan av Lindisfarne (d. 651) med seg. Senere fortsatte de til Irland.

Hilda foretrakk den keltiske tradisjonen som hun hadde levd i, men da avgjørelsen var fattet, brukte hun sin innflytelse til å sikre en fredelig overgang. I kjølvannet av synoden innførte hun den romerske liturgien og Regula Benedicti (Benediktinernes regel). Etter 669 utviklet Hildas kloster nære forbindelser til den skolen som var etablert av den hellige erkebiskop Theodor av Canterbury (ca 602–690) i Canterbury, og både Oftfor og John av Beverley dro for å studere videre der.

Hildas allianse med Theodor ble muligens styrket av en felles skepsis til Wilfrid, som da var blitt biskop av York. I 678 støttet Hilda entusiastisk erkebiskop Theodors deling av Wilfrids bispedømme, for blant de biskopene som erstattet ham, var Bosa av York og John av Beverley, som begge var utdannet av Hilda i Whitby. Denne delingen av det enorme bispedømmet, som omfattet hele kongeriket Northumbria, var åpenbart en fornuftig beslutning, men noen har antydet at Hilda også så det som en mulighet til å «ta igjen» overfor Wilfrid etter at hans syn seiret på synoden i Whitby. Denne hevngjerrigheten stemmer imidlertid dårlig med det inntrykket man ellers får av hennes karakter.

Da Wilfrid ble utvist fra sitt bispedømme i 678, støttet Hilda Theodor i å sende bud til Roma for å opponere mot den avsatte biskopen i hans påfølgende appell til Den hellige stol. Høyst trolig var det også hennes engelske budbringere som ansporet Ebroin, Neustrias hushovmester, til en slik fiendskap mot Wilfrid at han ble tvunget til å ta en indirekte rute til Roma gjennom Friesland og Austrasia.

Hilda var et utmerket eksempel på hvordan en dyktig kvinne i den angelsaksiske kirken kunne oppnå stor innflytelse og autoritet uten at det noensinne var spørsmål om ordinasjon. Hun blir regnet som en av de største engelske kvinnene gjennom alle tider, og Whitby ble et av de mest innflytelsesrike klostrene på den tiden. I sitt siste leveår etablerte hun et nytt datterkloster i Hackness, 22 ½ kilometer fra Whitby.

I 674 ble Hilda rammet av den sykdommen som skulle prege de siste seks årene av hennes liv og som hun til slutt døde av. Vi vet ikke helt hva slags sykdom det var snakk om, men hun var plaget av en heftig feber. Imidlertid dempet sykdommen knapt hennes aktiviteter, spesielt ikke dem som involverte undervisning. Selv om Hilda hadde bestemt seg for å avslutte sine dager i det nye datterklosteret som ble bygd nær Hackness, døde hun i sitt berømte kloster i Whitby etter å ha mottatt viatikum («vandringsbrødet»), tidlig på morgenen den 17. november 680 i den da høye alder av 66 år.

Beda den ærverdige skriver at hennes død ble fulgt av mirakler og visjoner. Han forteller at en nonne ved navn Begu i datterklosteret i Hackness hørte klokkeringing i en drøm (andre kilder sier at klosterkirkens klokker ringte av seg selv), og hun så Hildas sjel fly opp til himmelen ledsaget av engler. Hun varslet sine søstre, og de var allerede i kirken og ba for Hildas sjel da brødre fra klosteret i Whitby ankom ved daggry med nyheten om abbedissens død. Slike visjoner, som også karakteriserte hellige kvinners død i det frankiske klosteret Faremoutiers, er en indikasjon på at Hildas kult begynte tidlig. Hennes kult må ha blitt anerkjent nesten umiddelbart etter hennes død, for hennes navn står i den hellige biskop Willibrords (658–739) kalender, som ble skrevet så tidlig som i begynnelsen av 700-tallet.

Selv om den viktigste innflytelsen på Hildas eget religiøse liv synes å ha vært irsk og frankisk, ble klosteret mer «Romavennlig» under hennes etterfølgere, de hellige Enfleda (Eanflæd) (ca 626–ca 704) og Elfleda (Ælfflæd) (653–714). Enfleda var enke etter kong Oswiu og datter av kong Edwin, og Elfleda var hennes datter med kong Oswiu. Begge sluttet seg til klosteret mens Hilda var abbedisse, og begge tjente som abbedisser etter Hildas død, først felles og deretter bare Elfleda. Noen mener at Oswiu og Enfleda helt fra begynnelsen hadde som intensjon å etablere Whitby som deres familiekloster og mausoleum. I Whitby ble den første biografien om den hellige pave Gregor I den store (590–604) skrevet rundt 25 år etter Hildas død.

Etter disse to kongelige abbedissene vet vi ikke mer om klosteret i Whitby før det ble ødelagt av de invaderende danskene i 867. Etter den normanniske erobringen av England i 1066 kom munker fra Evesham og grunnla klosteret på nytt som et benediktinerkloster for menn. Slik fortsatte det til oppløsningen av klostrene i 1539 av kong Henrik VIII (1491–1547) under den engelske reformasjonen.

Hildas relikvier i Whitby gikk tapt etter danskenes angrep, men de ble senere gjenfunnet. William av Malmesbury gjengir to versjoner av overføringen av relikviene av en rekke nordlige helgener til Glastonbury, inkludert Hildas. Den første versjonen legger translasjonen til midten av 700-tallet, den andre sier det skjedde under kong Edmund I av Wessex og England (939–46), og sistnevnte versjon er kanskje den mest plausible. Men ektheten er omstridt. Den tradisjonen forteller at kong Edmund brakte hennes relikvier til Gloucester.

Før 1100-tallet var Hildas relikvier plassert i et monument («pyramide») til venstre for høyalteret i Glastonbury. Men det finnes noen bevis for at Whitby, som fortsatte å minnes både hennes gravlegging og translasjon (25. august), aldri ga opp sitt krav om at de hadde de ekte relikviene av Hilda. Gloucester hevdet også at de hadde hennes relikvier.

John Leland, som reiste rundt i England på 1540-tallet, kopierte en liste over engelske helgengraver «fra en liten bok over steder hvor helgener hviler i England» (E libello de locis, quibus S. in Angl[ia] requiescunt). Der står det: In monasterio Streneshaul, Hilda abbatissa, S. Ælfleda, et pater eius rex Oswius, et mater eius Eanflede, et pater matris eius Edwinus, et Trumwinus episcopus, cum multis aliis («I klosteret i Whitby, Hilda, abbedisse, St. Elfleda, og hennes far kong Oswiu, og hennes mor Enfleda, og hennes mors far Edwin, og Trumwin, biskop, med mange andre») (Nicholas Grant, 'John Leland’s List of «Places where Saints Rest in England»', Analecta Bollandiana, 122:2 (2004), s 386). De fem første av disse seks helgenene (Oswiu regnes ikke som helgen) er en familiegruppe.

I samme bok står det også: Reliquiæ beatæ Hildæ abbatissæ in monasterio Glesconiensi («Relikviene av den salige abbedisse Hilda i klosteret i Glastonbury») (Ibid, s 380). Hennes relikvier hevdes å være i Glastonbury også i den sene middelalderkatalogen over engelske helgener, Cathalogus Sanctorum in Anglia Pausancium fra 1300-tallet. Hilda opptrer også i Hugo Candidus’ latinske krønike om Peterborough Abbey fra midten av 1100-tallet, som bygger på listen over helgengraver fra første halvdel av 1000-tallet, «On the Resting-Places of the Saints», på gammelengelsk Secgan be þam Godes sanctum þe on Engla lande ærost restan. Relikviene gikk tapt for godt under reformasjonen.

Beda den ærverdige priser Hilda entusiastisk: «Alle som kjente henne, kalte henne Mor, så stor var hennes vidunderlige gudfryktighet og elskverdighet». Hennes kult var sterk i nord, og Evesham feiret hennes fest som høytid på grunn av deres forbindelse med gjenetableringen av Whitby som et munkekloster på 1000-tallet. Ikke mindre enn fjorten middelalderkirker, inkludert elleve i Yorkshire (åtte av dem i North Riding) og to i Durham, ble vigslet til henne.

Hildas festdag ble feiret den 17. november allerede 25 år etter hennes død, noe som attesteres av den hellige Willibrord av Utrechts (658–739) kalender som er fra begynnelsen av 700-tallet. Hennes navn finnes i det gamle engelske martyrologiet, og det er foreslått at oppføringen i denne kompilasjonen fra 800-tallet inneholder spor av en tidlig biografi som har gått tapt. Men hun nevnes knapt i liturgiske bøker fra før den normanniske invasjonen i 1066, så hennes kult var trolig svært lokal. Hun sto ikke i det førkonsiliære Martyrologium Romanum, men hennes minnedag i den nyeste utgaven (2004) er dødsdagen 17. november:

Vítbiæ in Northúmbria, sanctæ Hildæ, abbatíssæ, quæ fidem sacramentáque Christi suscépit et, monastérii curæ præpósita, ad monachórum ac moniálum reguláris vitæ institutiónem, ad pacis et caritátis custódiam, ad labórem et divinárum Scripturárum lectiónem tantópere incúbuit, ut in terris ópera cæléstia complevísse haberétur.

I Whitby i Northumbria, den hellige Hilda, abbedisse, som tok imot Kristi tro og sakramenter, satt i spissen for klosteret virket hun for fornyelse av den mannlige og kvinnelige klosterdisiplinen, for forsvaret av freden og nestekjærlighetens ånd og for å fremme arbeidet og lesning av Den hellige Skrift, til det punkt at det ble antatt at hun hadde utført himmelske gjerninger på jorden.

I den gamle norske kalenderen (1808–1911) ble hun av ukjente grunner minnet den 15. desember, kanskje var det snakk om en translasjonsfest. I York feires en translasjonsfest den 25. august, som også nevnes av Canisius. I Florarium Sanctorum står hun den 5. mars. Ferrarius nevner at hennes fest tidligere ble feiret i Lübeck den 5. august. Andre minnedager som nevnes, er 18. november (Migne) og 28. august. Bollandistene, Mabillon og Bucelin minnes henne den 17. november, mens bollandistene også nevner henne den 28. september. Den anglikanske kirke minnes henne den 19. november. I kalenderen som er godkjent for de tidligere anglikanerne i personal-ordinariatet Vår Frue av Walsingham (England, Wales og Skottland), feires Hilda den 23. juni sammen med de hellige Etheldreda av Ely (ca 636–679) og Mildred av Thanet (d. ca 700).

Det sies at Hildas spøkelse kan ses i ruinene innpakket i et likklede, og klosterets klokker kan høres ringende under vann der hvor de sank med skipet som skulle ta dem til London etter at klosteret var tømt for alle møbler og alt utstyr. I kunsten fremstilles Hilda som abbedisse, noen ganger med krone, ofte holder hun en modell av Whitby-klosteret i hånden. En legende forteller at ville fugler stoppet ødeleggelsen av kornåker på hennes kommando, og dette var også en populær historie for kunstnere.

En annen legende forklarer hvorfor man i dag finner så mange fossiler i Whitby. Det ble nemlig sagt at på Hildas tid krydde området av slanger, men den handlekraftige abbedissen skar hodet av dem og kastet dem ned fra klippene, hvor man i dag finner deres hodeløse kropper sammenrullet og forsteinet. I virkeligheten er det snakk om forsteinede ammonitter, en utdødd gruppe blekkspruter som varierte i størrelse fra en centimeter til 2 ½ meter i diameter.

St. Hilda’s College i Oxford, som ble etablert i 1893 som St Hilda’s Hall for kvinnelige studenter, forble uforandret i over hundre år før det ble åpnet for begge kjønn, ettersom andelen av kvinner som studerte i Oxford, hadde steget til nesten 50 %. Våpenskjoldet for St. Hilda’s College er en sammenrullet slange. Ammonitten brukes som symbol av kollegiet. Kollegiet St Hild and St Bede ved Universitetet i Durham har tre ammonitter til hennes minne.

Slangehistorien var så utbredt at man fortsatt kan se rester av den. Whitbys byvåpen avbilder stolt tre av Hildas slanger. Disse forsteiningene kan fortsatt ses i Whitby. Det finnes også en fossil som har sitt navn etter den berømte abbedissen: ammonitten hildoceras. Det fortelles fortsatt at når sjøfugler flyr over klosteret, senker de ærbødig sine vinger til hennes ære.

To kirker i Whitby, en romersk-katolsk og en anglikansk, bærer hennes navn, og det samme gjør en kirke i Bilsborrow i Lancashire. Ellers finnes det anglikanske kirker med hennes navn i kystbyen South Shields ved munningen av elven Tyne, en i Leeds og en i Jesmond i Newcastle upon Tyne. Den sistnevnte ble åpnet i september 1882. Det er en statue av Hilda i skipet som fremstiller henne som Mor for sitt kloster i Whitby. Hun er også avbildet i et blyglassvindu i kirkens østende. Kirken er fortsatt aktiv. Flere smågater i umiddelbar nærhet er oppkalt etter Hilda, blant dem St. Hilda’s Mount og St. Hilda’s Road.

Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Jones, Jones1, Butler (XI), Benedictines, Benedictines (2), Benedictines (3), Delaney, Delaney (1), Bunson, Grant, Beda, Schauber/Schindler, Melchers, MR2004, ODNB, snl.no, KIR, CE, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, de.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, it.wikipedia.org, nominis.cef.fr, Butler 1866, zeno.org, heiligen.net, celt-saints, britannia.com, earlybritishkingdoms.com, saintsbridge.org, visitwhitby.com – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 7. juni 1998 – Oppdatert: 26. juli 2021