Den hellige Isidor av Sevilla (~560-636)

Kirkelærer; skytshelgen for Spania; for Internett og brukere av nettet; for datateknikere og datamaskiner

Den hellige Isidor (Isidorus Hispalensis) ble født ca år 560. Han kom fra en fornem familie fra havnebyen Cartagena («det nye Kartago») i Sørøst-Spania. Faren Severian var muligens byprefekt og trolig av romersk opphav, men med nær tilknytning til de vestgotiske kongene. Hans mor Theodora skal ha vært en datter av Theoderik. I tillegg var det en hellig familie, for tre av Isidors fire søsken æres alle som hellige: den hellige erkebiskop Leander (Leandro) av Sevilla, den hellige biskop Fulgentius (Fulgencio) av Astigi (nå Écija) og den hellige Florentina av Cartagena, som ble abbedisse for flere klostre - det er sagt at hun hersket over førti klostre og tusen nonner. En legende forteller at det fantes enda en søster, Theodosia, som giftet seg med den arianske kong Leovigild, men dette er tvilsomt. Da de bysantinske troppene til keiser Justinian I (527-65) i 543 truet de sørspanske byene som var behersket av vestgoterne, flyktet familien fra Cartagena og slo seg ned i det vestgotiske Sevilla. Der ble Isidor født.

Lite er kjent om Isidors tidlige liv. Etter at foreldrene døde tidlig, fikk Isidor hovedsakelig sin utdannelse av sin tjue år eldre bror Leander. Leander ser ut til å ha vært en streng lærer, og som så mange unggutter, mislikte Isidor skolen. Men læreren syntes å ha hatt suksess, for Isidor mestret i løpet av bemerkelsesverdig kort tid både latin, gresk og hebraisk, og han ble sin tids lærdeste mann. Da han ble gammel nok, ble han viet til prest av Leander, som fra ca 584 var erkebiskop av Sevilla.

Det sjelesørgeriske arbeidet ble vanskeliggjort av den politiske situasjonen. Spania var behersket av vestgoterne, som forsøkte å påtvinge katolikkene sin arianske versjon av kristendommen, en lære som benekter Kristi guddom. Isidor tok modig kampen opp mot vranglæren, og hans salvelsesfulle prekener begynte å gi resultater. Spania var reddet for katolisismen etter at Leander på nasjonalsynoden i Toledo i 589 tok opp kong Rekkared, bror av den hellige Hermenegild, i Kirken.

Leander var munk, noe Isidor selv ganske sikkert aldri ble, selv om han grunnla ordenshus og skrev regler for både munker (Regula Monachorum) og nonner, blant annet for søsteren Florentina. Reglene bar hans navn og ble generelt fulgt over hele Spania. Det er sannsynlig at Isidor hjalp broren med å styre erkebispedømmet. Etter at Leander døde i år 600 (eller 601), valgte folk og geistlighet enstemmig Isidor til ny erkebiskop av Sevilla. Gjennom et 36 år langt episkopat, som varte i regjeringstiden til seks konger, fullførte han energisk brorens arbeid med å omvende vestgoterne fra arianismen. Han styrket Kirken i Spania ved å fortsette brorens praksis med å holde konsiler og synoder for å fastholde disiplinen. De viktigste, som han presiderte over personlig, var Det annet Konsil i Sevilla, som ble åpnet den 13. november 619 (en provinssynode), og Det fjerde Konsil i Toledo, som ble åpnet den 5. desember 633 (en nasjonalsynode), som vedtok lover som skulle bli grunnlaget for Spanias konstitusjonelle lover. På konsilet i Toledo ble han gitt forrang foran erkebiskopen av Toledo på grunn av sine usedvanlige meritter som den største lærer i Spania. Hans innflytelse gjorde mye for å sikre allmenn aksept av Filioque-tillegget i Trosbekjennelsen i vesten.

Isidor var en pioner innen utdannelse, og opprettet et institutt og bibliotek i Sevilla for utdannelse av presteskapet og legfolk. Han ble selv dets første leder. Et viktig resultat av konsilet i Toledo var dekretet om at det skulle etableres lignende skoler i hvert bispedømme, i tilknytning til katedralen. Dette var flere århundrer før Karl den Stores tilsvarende vedtak. I disse skolene utvidet Isidor horisontene for kunnskap, ved å innføre medisin og jus, hebraisk og gresk ved siden av latin og allmenne fag. Aristoteles ble studert i spanske skoler lenge før han ble gjeninnført av araberne. De ble forløperne for de berømte universitetene. En av Isidors mest berømte elever var den hellige Ildefons, senere erkebiskop av Toledo.

Isidor søkte også å omvende de lokale jødene, men brukte da høyst tvilsomme metoder. Han skrev i den forbindelse Contra Judaeos, «Mot jødene» (egentlig De fide catholica ex Veteri et Novo Testamento, contra Judaeos). Det er et av hans mest berømte verker og dedisert til søsteren Florentina, og det skal ha blitt skrevet på hennes anmodning. I middelalderen var det svært populært og ble oversatt til en rekke språk. Det behandler de messianske profetiene, overholdelse av den gamle loven og det kristne verdensbildet. Den første delen omhandler Kristus og hans hjemkomst for den endelige dom, den andre omhandler jødenes vantro, hedningenes kall og overholdelse av sabbaten. I det hele er verket en appell til jødene om å anta kristendommen.

Isidor fullførte det mozarabiske missalet og breviariet som var påbegynt av hans bror Leander. Den mozarabiske liturgi er nå nesten helt utdødd, bortsett fra i Toledo. Isidor nevnes i messens Kanon i den mozarabiske liturgien. Kirken var sent ute med en egen liturgisk fest med messer og bønn for alle sjelene som renses i «skjærsilden», purgatoriet. Det første eksempel er fra Isidor av Sevilla, hvor døde munker ble minnet mandag etter pinse. Isidor utmerket seg også ved sin rikelige nestekjærlighet mot de fattige. Mot slutten av hans liv kunne man knapt komme inn i hans hus i Sevilla, fullstappet som det var av tiggere og fattige fra det omliggende landet.

Det er imidlertid gjennom sine skrifter at Isidor nådde berømmelse. Han var en stor beundrer av Origenes og var en forfatter av forbausende flid av religiøse, historiske og vitenskapelige verker. Hans bøker ble svært verdifulle i middelalderens klerikale og monastiske utdannelse. Hans tidlige arbeider inkluderer en ordbok av synonymer, en avhandling om astronomi og geografi, hans Chronica Majora, «Store krønike», som dekker årene fra skapelsen til 615. Den er en innflytelsesrik kompilasjon fra ulike andre kirkehistorikere, men med spesiell informasjon om spansk historie. Av andre bøker kan nevnes biografier om berømte personer og en bok om kjente menn og kvinner som nevnes i Bibelen, der han fullførte den hellige Hieronymus' arbeid.

Hans siste, mest kjente og mest omfattende verk er Etymologiae, «Etymologi». Det var et slags leksikon som inneholder elementer av grammatikk, retorikk, teologi, historie, matematikk og medisin, presentert i form av etymologi (læren om ordenes opprinnelse), som ofte faktisk er feilaktig. Verket er en samling av all kunnskap som var kjent på den tiden. Det er nok mer ambisiøst enn pinlig korrekt, og var i bruk gjennom hele middelalderen. Det var fortsatt så mye i bruk at det ble trykket ti nye opplag mellom 1470 og 1529. Han rakk ikke å gjøre verket ferdig, så hans disippel, den hellige biskop Braulius av Zaragoza, fullførte det og delte det opp i 20 bind. «Prata» av Suetonius, som er gått tapt, synes å ha inspirert både hovedoppbyggingen av Etymologiae så vel som mange av detaljene. I verket siterer Isidor 154 forfattere, både kristne og hedenske.

Bok 1-3 omhandler trivium (grammatikk, retorikk og dialektikk) og quadrivium (aritmetikk, geometri, musikk og astronomi). Hele første bok er viet grammatikk, inkludert versemål. Etter eksempel av Cassiodorus og Boethius følger han skolenes logiske tradisjon ved å reservere den andre boken til retorikk og dialektikk. Her bygger han i hovedsak på Boethius' oversettelser fra gresk.

Bok 4 behandler medisin og biblioteker - i delen om medisin er det Caelius Aurelianus som hovedsakelig bidrar. Bok 5 behandler jus og kronologi, bok 6 kirkelige bøker og embeter, bok 7 Gud og himmelske og jordiske hierarkier, bok 8 Kirken og sektene - han regner opp ikke mindre enn 68 av disse.

Bok 9 behandler språk, mennesker, kongedømmer og offisielle titler, bok 10 etymologi og bok 11 mennesket - her er det Lacantius som er den hyppigst siterte forfatteren. Bok 12 behandler dyr og fugler, bok 13 verden og dens deler, bok 14 fysisk geografi - disse tre bøkene baseres hovedsakelig på skriftene til Plinius den eldre og Solinus.

Bok 15 behandler offentlige bygninger og veier, bok 16 steiner og metaller, bok 17 jordbruk, bok 18 handler om terminologien for krig, rettslære og offentlige idrettsleker, bok 19 om skip, hus og klær og bok 20 om næringsmidler, husgeråd, landbruksredskaper og møbler.

Et verk som i sin generelle karakter ligner på Etymologiae, er Libri duo differentiarum. Den består av de to bøkene De differentiis verborum og De differentiis rerum. Førstnevnte er en ordliste av synonymer, og den behandler ordenes forskjeller med betydelig lærdom og ikke så lite skarpsinn. Den andre boken er en fremstilling av teologiske og asketiske ideer, spesielt om Treenigheten og Kristi guddommelige og menneskelige natur. Verket var trolig inspirert av et lignende arbeid av Cato. Verket Synonyma er en slags illustrasjon til første bok i Etymologiae.

Hans Historia Gotorum, «Goternes historie» (egentlig Historia de regibus Gotorum, Vandalorum et Suevorum) er mer verdsatt i dag, den ble betydelig for sammensmeltningen av de gamle spanierne med vestgoterne, vandalene og sueverne. Historien til vandalene og sueverne behandles i to korte appendikser. Boken inneholder den interessante påstand at goterne stammet ned fra Gog og Magog. Hans teologiske hovedverk er Sententiae eller Sententiarum sive de summo bono libri tres (III), den første latinske oppsummering av kristen lære om dogmatikk og moral. Det antas at denne boken øvde stor innflytelse på Peter Lombard og hans bok «Sentenser».

Isidor gjorde også kirken og historien en uvurderlig tjeneste ved å samle Collectio Isidoriana, en liste av kirkelige lover og dekreter som tidligere var vedtatt av kirkelige konsiler. Han skrev også De officiis, en håndbok i liturgi og den kirkelige embetslære. Andre verker av Isidor er Chronicon, De viris illustribus, De ortu et obitu patrum qui in Scriptura laudibus efferuntur, Allegoriae quaedam Sacrae Scripturae, Liber numerorum qui in Sanctis Scripturis occurrunt, In libros Veteris et Novi Testamenti prooemia, De Veteri et Novo Testamento quastiones, Secretorum expositiones sacramentorum, seu quaestiones in Vetus Testamentum og De ecclesiasticis officiis, som består av de to bøkene De origine officiorum og De origine ministorum. De ecclesiasticis officiis var dedisert til broren Fulgentius.

Isidor var sin generasjons lærdeste mann, og hans store innflytelse gjennom middelalderen bevitnes av mengden av manuskripter med avskrifter av hans skrifter - flere enn av noen annen forfatter fra middelalderen. Det siste den hellige Beda den Ærverdige gjorde før han døde, var å fullføre en oversettelse av utdrag fra Isidors bok De natura rerum, «Om naturens undre», en håndbok i elementær fysikk som ble skrevet etter anmoding fra kong Sisebut, som den er dedisert til. Fra Bedas tid og fremover figurerer Isidors skrifter i lister fra middelalderske biblioteker nesten like ofte som den hellige Gregor den Stores, som Isidor deler den uoffisielle tittelen «Middelalderens skolemester» med. Dante nevner Isidor i «Paradiset» (x, 130) sammen med Beda den Ærverdige og den skotske Richard av Saint-Victor.

Da Isidor følte at døden nærmet seg, inviterte han to biskoper til å komme til ham. Sammen med dem gikk han til kirken, hvor den ene kledde ham i sekkestrie mens den andre strødde aske på hans hode. Slik kledd i botsdrakt hevet han hendene mot himmelen og ba høyt om tilgivelse for sine synder. Deretter mottok han vandringsbrødet, ba om de forsamledes forbønn, tilga sine skyldnere, manet folket til nestekjærlighet og ga resten av sine eiendeler til de fattige. Så vendte han tilbake til bispegården, hvor han kort etter døde fredfullt, den 4. april 636. Han ble gravlagt i domkirken i Sevilla mellom sin bror Leander og sin søster Florentina. Fra 712 ble hans grav voktet av de arabiske erobrerne av den iberiske halvøya. Selv om hans navn opptrer i noen få helgenlister fra 800-tallet og fremover, finnes det ikke noen bevis på en vidtrekkende kult før 1063. Dette kan delvis forklares med den beskjedne plass bekjennere hadde i forhold til martyrer i den mozarabiske liturgien.

I 1063 sendte kong Ferdinand I den Store av Castilla, hersker over det kristne Spania, biskopene Alvito av León og Ordoño av Astorga til Sevilla for å hente relikviene til den hellige Justa (jf Justa og Rufina av Sevilla) til León. Men da de ikke kunne finne hennes bein, overførte de to biskopene i høytidelig prosesjon relikviene av den hellige Isidor fra det muslimske Sevilla til det kristne León. Størstedelen av hans bein befinner seg imidlertid som før i Sevilla. Ved avskjeden skal Abbas Mutadid, emir av Sevilla, ha sagt: «Nå drar du bort herfra, ærverdige Isidor. Likevel vet du hvor mye din sak også var min. Jeg bønnfaller deg om at du alltid vil minnes meg».

I mellomtiden hadde Ferdinand latt erstatte kirken viet til Johannes Døperen i et nonnekloster erstatte av et romansk nybygg ved hjelp av arabiske tributtbetalinger. Nå ble denne nye kirken i 1063 i nærvær av Ferdinand I og utallige abbeder og biskoper, blant dem den hellige Dominikus av Silos, viet til Isidor. Fem dager senere døde kongen i denne kirken. I skattkammeret under det berømte «Pantéon de los Reyes», gravkammeret for kongene av Sevilla og León, i dag også kalt «Romaniks sixtinske kapell», kan man se Isidors relikvieskrin i elfenben. Siden kirken lå på veien til Santiago de Compostela, ble den et mye besøkt valfartsmål.

Isidor kalles ofte «den siste vestlige kirkefader». At Kirken i Spania overlevde tross islamsk erobring, kan de blant annet takke de fundamentene som Isidor og andre hellige la. Hans navn ble ikke tatt med i Martyrologium Romanum før sent på 1500-tallet. Det synes som om han ble formelt kanonisert først i 1598 ved at hans kult ble stadfestet av pave Klemens VIII, men denne helligkåringen står imidlertid ikke i Helligkåringskongregasjonens Index ac status causarum, som starter nettopp med Klemens VIIIs pontifikat. Isidor var ingen spesielt original eller kritisk skribent, men på grunn av sine kirkelige verker ble han den 25. april 1722 opphøyet til kirkelærer av pave Innocent XIII (1721-24), en tittel som var gitt ham lokalt allerede på det åttende konsil i Toledo i 653.

I kunsten fremstilles han som en eldre biskop med en prins ved sine føtter, ofte med en penn og bok, eller sammen med sine hellige søsken. Han fremstilles også som nasjonalhelgen med kors og sverd høyt til hest i et slag mot araberne (spansk Matamoros = Maurerdreper, ellers tilnavnet til den hellige Jakob den Eldre).

Hans minnedag er 4. april og hans navn står i Martyrologium Romanum. Han er skytshelgen for Spania, og at han noen ganger nevnes som skytshelgen for bønder, skyldes en sammenblanding med den hellige Isidor Bonden. Han blir også i stadig større grad regnet som skytshelgen for Internett. Forslaget kom fra The Internet Observation Service, siden han var den første kjente utgiver av en «database» i form av en Encyclopedia. En talsmann for Det pavelige råd for Sosiale kommunikasjoner bekrefter å ha mottatt mange forslag på den spanske helgenen og kirkelæreren som Internetts skytshelgen.

Se også en ekstern side viet den hellige Isidor.

Kilder: Attwater (dk), Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Jones, Bentley, Lodi, Butler, Butler (IV), Benedictines, Delaney, Bunson, Engelhart, Schnitzler, Schauber/Schindler, Melchers, Gorys, Dammer/Adam, KIR, CE, CSO, CB, Patron Saints SQPN, Ecole, Domestic-Church.com, EWTN, Zenit 14.1.99 - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden.

Opprettet: 4. april 2000. Foto: Wikimedia Commons