Den hellige Johannes Kassian (~360 - 433)

Den hellige Johannes Kassian ble født ca år 360, antagelig i den romerske provinsen Skythia Minor (Dobrudsja) i det som nå er Romania. Kassian ble munk i Betlehem og hadde et lengre opphold her, men dro ca 385 med sin venn Germanus for å studere munkevesenet i Egypt. Han tilbrakte ti år i Nitria-ørkenen og Sketis sør for Alexandria og ble influert av Evagrius Ponticus' lære. Under de første origenistiske stridighetene bega han seg ca 400 til Konstantinopel, hvor den nyvalgte erkebiskopen (398) den hellige Johannes Krysostomos ordinerte ham til diakon. Kassian ble en glødende tilhenger og forsvarer av erkebiskopen, som hadde favorisert og fremmet origenistiske munker. En tid skal Kassian ha hatt ansvaret for katedralens skattkammer. Men da Krysostomos ble fordømt på den såkalte Eikesynoden i 404, forlot hans disipler (inkludert Kassian) Konstantinopel og dro til Italia for å tale Krysostomos' sak hos pave Innocent I. Siden tilbrakte Kassian resten av livet i vesten.

Ved siden av Lérins ble først Marseille et sentrum for monastisk liv ved Middelhavet. Her sto Johannes Kassian for starten på det raskt oppblomstrende munkevesenet. Kassian ble ordinert til prest, trolig i Marseille, hvor han grunnla to klostre ca 415; ett for menn ved St. Victor grav (det skulle utvikle seg til det berømte klosteret Saint-Victor), det andre for kvinner, kalt St. Salvator. På denne tiden var Provence oversvømt av flyktninger fra barbarenes invasjon. Den monastiske bevegelse var støttet av noen og angrepet av andre, både kristne og hedninger, og i denne situasjonen trengte den lederskap, eksempel og en formidler av den egyptiske tradisjon til Gallia. Denne oppgaven løste Kassian gjennom sine monastiske skrifter.

I 419/426 kom de 12 bøkene som kalles «Institusjonene» (De institutis coenobiorum et de octo principalibus vitiis). (Om klostrenes innretning og de åtte hovedsynder). Bok 1-4 tok for seg hvordan et kloster skulle innrettes og fungere og han beskrev de monastiske skikkene som han hadde iakttatt i Palestina og Egypt, som klesdrakt, tidebønner, måltider og utdannelse av noviser. To ganger daglig skulle munkene samles til felles bønn, ved morgengry og om kvelden. Hver gang ble det bedt tolv salmer. Dette skjedde ved at en lektor først leste en salme. Munkene hørte sittende på. Deretter fulgte til hver salme en betraktende bønn i taushet. Den siste salmen ble sunget «responsorisk», ved at munkene til hvert vers svarte med et hallelujarop. Allerede hos Kassian begynte utvidelsen av begge disse bønnetidene gjennom innføyde lesninger. Munkenes felles morgen- og aftenbønn ble i form av Laudes (lovsang om morgenen) og vesper (lovprisning ved dagsens slutt) til grunnformen i klostrenes tidebønn.

De 8 siste bøkene i Institutsjonene behandler de åtte såkalte hovedsynder og hvordan man skal bekjempe dem. Disse syndene var beskrevet på gresk av Evagrius av Pontos, og oversatt av latin av Kassian. De var: Griskhet, begjær, gjerrighet, sinne, tungsinn, apati, forfengelighet og stolthet.

I 426/428 skrev han i tre avsnitt de 24 bøkene Collationes Patrum («Fedrenes foredrag») (eller «samtaler») formet som åndelige samtaler mellom ham og hans venn Germanus og ansette egyptiske anakoreter og cenobitter. Slike samtaler har uten tvil funnet sted, med Kassian har planmessig redigert dem og systematisert læren. Doktrinen er selvfølgelig asketisk, men ikke ekstrem, den er dosert med fin menneskelighet. Her tales ikke så mye om asketiske bragder og forbløffende mirakler. Hovedanliggendet er den urokkelige forankring i Gud som munken skal kunne nå frem til - den hellenerne kalte apatheia, men som Kassian gjerne foretrakk å kalle «hjertets renhet».

Bøkene ble raskt de klassiske veiledere for alle som ville gi seg inn på munkens vei. Gjennom sin beskrivelse av sine erfaringer fra ørkenen øvde han en avgjørende innflytelse på middelalderens fromhet. Han var den første i den latinske vesten som kom med en teori om munkevesenet. Han er på linje med Augustin og Gregor den Store som monastisk veiviser, både gjennom middelalderen og den dag i dag.

Kassian insisterte på at monastisk liv var apostolisk av opprinnelse, basert på praksisen i den eldste kirken. Han anerkjente det eremittiske livs teoretiske overlegenhet, men skjelnet mellom vita activa for begynnere og munker og vita contemplativa for erfarne anakoreter. Det siste frarådet han de «ufullkomne». Den ensomheten som sto høyere enn fellesskapet var ikke «naken ensomhet, men samfunnet av eremitter med en felles gudstjeneste og disiplin». Men slik ble ikke hans lære alltid forstått. Det synes sikkert at Kassians egne klostre var (som Benedikts) skoler for «begynnere eller cenobitter (munker)».

Kassians skrifter fikk svært vid utbredelse gjennom St. Benedikts anbefaling av ham som en spirituell guide for sine munker. Benedikt bestemte at Collationes var en av de bøker det skulle leses høyt av for munkene etter middagen.

Kassians andre arbeider inkluderer også en avhandling om inkarnasjonen, de sju bøkene De incarnatione Christi contra Nestorium, som han skrev i 430 etter anmodning fra den romerske diakon og senere pave Leo den Store. Gjennom den ble også vestlige lesere gjort kjent med Nestorius' vranglære.

Mer skadelig for hans ettermæle var hans lære om nåden. Her reagerte han så sterkt på det han så som Augustins overdrivelse av predestinasjon og menneskelig svakhet, at han noen ganger er kalt grunnleggeren av semi-pelagianismen. Vi ser her et eksempel på at en velment reaksjon kan føre til den motsatte feil; han lærte at det første skritt mot det kristne liv var tatt av den menneskelige vilje, som bare senere ble hjulpet kraftfullt av den guddommelige nåde. I tillegg til Kassian var semi-pelagianismens fremste talsmann Vincent av Lérins. Denne læren ble ganske populær i Sør-Frankrike inntil den ble fordømt av synoden i Orange i 529.

Kassian døde i år 433 i Marseille. Det finnes ingen legender om han og ingen rapporter om mirakuløse helbredelser ved hans grav. Men hans levninger (av en stor mann) var bevart i den sene middelalder (og antagelig tidligere) i en marmorgrav på fire pilarer. Urban V, pave i Avignon og tidligere abbed i Marseille, fikk lagt hans hode i en sølvskrin.

I bispedømmet Marseille (men ikke utenfor) ble hans fest holdt den 23. juli. Han står ikke i Det romerske Martyrologium, men grekerne dyrket ham den 29. februar.