Den «hellige» Jon Raude (d. 1282)

Jon Raude ble født en gang på 1200-tallet. Han ble korbror i Nidaros, kanskje allerede i 1253. I 1266 dro han som sendebud for erkebiskop Håkon (1265-67) til kurien i Perugia/Viterbo i Italia for å søke om at Håkon kunne bli fritatt fra å reise til Italia for å hente sitt pallium. Erkebiskop Håkon døde imidlertid allerede i august 1267, og i oktober samme år valgte domkapitlet enstemmig korbror Jon Raude til ny erkebiskop. Jon dro igjen til kurien, og i Viterbo ble han viet til erkebiskop av pave Klemens IV (1265-68). De islandske annaler forteller at han sang sin første messe som erkebiskop juledag 1268 i Nidaros. Korbrødre ble tidligere kalt «korsbrødre», et ord som lett misforstås.

Kirkens jurisdiksjon var et emne som opptok Jon hele hans tid som erkebiskop. I 1269 var både kong Magnus VI (Håkonsson) Lagabøte (1238-80) og erkebiskopen på Frostatinget, og ifølge annalene fikk kongen frostatingmennenes samtykke til å omarbeide Frostatingsboken «om alle de deler som hører til det verdslige og kongedømmet slik som han syntes det var best». Erkebiskopen og kongen kom til tinget med hver sin oppfatning om lovgivningsrett, og øyensynlig har ingen av dem forandret standpunkt under tingsamlingen. I sitt statutt fra 1280 uttaler erkebiskopen at Gud har skjenket Den hellige Kirke det privilegium «at hennes biskoper har lovgivningsrett og domsrett i åndelige saker». Rent prinsipielt kunne han ikke akseptere at den verdslige makt ga lover i kirkelige saker.

I 1273 fikk Jon et skriv fra den salige pave Gregor X (1271-76), som i anledning det planlagte konsilet i Lyon ba ham om å finne ut hvilke saker i hans erkebispedømme som trengte å reformeres og forbedres og sende paven en beretning om dette. Jon hadde da til hensikt å forelegge paven en del punkter, men da det kunne føre til uenighet mellom kongedømme og Kirke, forklarte han saken for kongen og hadde bedt om at de sammen skulle avgjøre dem.

De møttes da ved riksmøtet i Bergen i 1273 og inngikk en avtale. Erkebiskop Jon frasa seg på vegne av seg selv og sine etterfølgere all rett til kronens ofring og til kongevalg så lenge det var en lovlig arving. Men hvis det ikke fantes en arveberettiget, skulle erkebiskopen blant de øvrige valgmennene ha første og beste stemme ved valget. Avtalen mellom konge og erkebiskop måtte følgelig også føre til at tronfølgeloven av 1260 ble revidert, og også det foregikk i forbindelse med riksmøtet i Bergen. Den nye tronfølgeloven som hadde med avsnittet om biskopenes deltakelse ved valg, er ganske annerledes detaljert og mer i overensstemmende med Kirkens syn enn loven fra 1260.

Den 26. juli 1274 ga pave Gregor X på konsilet i Lyon sin godkjennelse av overenskomsten. Brevet med hans bekreftelse er stilet til erkebiskopen, og han godkjenner overenskomsten forutsatt at kongen godtok tre tilleggsartikler.

Erkebiskop Jon var til stede på konsilet i Lyon, som kalles Det 14. økumeniske konsil eller Andre Lyonkonsil (Lyon II). Den 7. mai 1274 trådte konsilet sammen, og på seks sesjoner mellom 7. mai og 17. juli 1274 var nesten 300 biskoper, 60 abbeder og ledende teologer til stede. På programmet sto en allmenn kirkereform, union med grekerne og hjelp til Det hellige land. Den hellige og lærde dominikaneren Thomas Aquinas døde mens han var på vei til konsilet (7. mars 1274), mens en annen av tidens store filosofer, den hellige fransiskanergeneralen Bonaventura, døde under konsilet (15. juli 1274). Jon kom hjem fra konsilet med en høyt ansett relikvie, en torn av Kristi tornekrone (beretningen finnes i Breviarium Nidrosiensis).

Erkebiskop Jon ble allerede i Lyon utnevnt til kollektor, slik at han skulle være ansvarlig for innsamlingen av seksårstienden. Paven ga Jon spesielle rettigheter. Han kunne la skikkede personer få ledige geistlige stillinger i sin kirkeprovins, også de som paven av forskjellige grunner egentlig selv hadde rett til. Han kunne gi dispensasjon til tretti uekte fødte slik at de kunne bli prester. Han fikk utsettelse med sin reise til kurien, som alle erkebiskoper skulle foreta hvert tredje år, slik at han kunne nøye seg med å reise innen utgangen av hvert femte år. Og endelig fikk han tillatelse til å ordne opp i klostre med hensyn til personer som var opptatt på gale premisser.

Det var en viss uenighet og noen motsetninger mellom erkebiskopen og kongen når det gjaldt forholdet mellom kongedømmet og Kirken i Norge, og de hadde noen møter for å komme frem til et forlik. Til slutt inngikk de forlik på Laurentiusmesse-aften (9. august) 1277 hos barfotbrødrene (fransiskanerne) i Tunsberg (Tønsberg). Avtalen ble signert og påført kongens og erkebiskopens segl og seglene til alle høvdingene som var til stede». Denne avtalen er kjent under navnet compositio eller heller «sættargjerden», og den kalles også Tønsberg-konkordatet.

Ved avtalen ble konge og erkebiskop enige om en grensetrekking mellom den verdslige og den kirkelige makten. Erkebiskopen av Nidaros mente at kristenretten skulle forvaltes av Kirken. Magnus Lagabøters landslov la den lovgivende makten til kongen. I avtalen avsto begge partene fra å blande seg inn i valg hos hverandre, det vil si kongevalg og bispeutnevnelser. Kirken fikk medhold i at erkebiskopen skulle ha myntrett, domsrett, under dette bøtlegging, og Kirken fikk innvilget skattefritak.

Sættargjerden med sin kongelige godkjennelse av rettigheter, blir sett på som et høydepunkt for kirkelig makt og selvstendighet i Norge. Slik har den en sentral plass i norsk historie. Kongen inngikk der en avtale på like fot med en annen makt innen eget territorium og slik understreker likestillingen mellom kongen og Kirken. Dette var nytt i Norge, men ikke internasjonalt.

I denne avtalen godtok kongen den kristenretten som erkebiskop Jon Raude hadde utarbeidet i kanonisk ånd. Kristenrett (norrønt kristinn réttr), var i katolsk tid den del av norsk rett som gjaldt kirkeorganisasjonen, forholdet mellom Kirken og det verdslige samfunn og brudd på Kirkens moralbud, så langt disse ble støttet av lovbud. Før Magnus Lagabøtes tid utgjorde kristenretten en del av landskapslovene. Den første kristenrett skal Olav den Hellige ha fått vedtatt av et ting på Moster, men den eldste som er bevart (i Gulatingsloven), er fra mye senere tid.

Innholdet i erkebiskop Jons kristenrett står i en klasse for seg blant de forskjellige kristenrettene i Norge. Jons rett er sprunget ut av et annet syn på lovgivningen. I Jons rett er Guds lov det primære, det er Guds krav til menneskene Jon forsøker å gi lovs form. Jon følger vesentlig erkebiskop Eysteins utgave av Frostatingsloven, den såkalte «Gullfjær», men han har foran seg den samtidige lovgivningen. Jons kristenrett er bedre sammensveiset, de saker som hører naturlig sammen, er knyttet til hverandre. Men allerede i Jons tid ble denne kristenretten satt ut av kraft igjen, og i den følgende tid ble både eldre og nyere kristenrett brukt om hverandre.

Vi har bare tilfeldige kunnskaper om erkebiskop Jons virke innen Kirken. Men ti år etter hans død betraktet Nidaros domkapittel ham som en god erkebiskop. De samlet vitnesbyrd fra eldre geistlige som kunne fortelle hvordan samarbeidet mellom Jon og hans domkapittel artet seg, og det blir på alle måter beskrevet som såre vel. Naturligvis, med tanke på det som senere skjedde, må Jons tid som erkebiskop stå i et særlig gunstig lys, så en viss overdrivelse i beskrivelsen må vi kunne regne med. Men inntrykket er at Jon var en god administrator. Han arbeidet godt med sitt domkapittel, tok dem med på råd når han skulle, lot dem få de rettigheter de hadde krav på, bevertet dem i erkebispegården på bestemte dager og tok noen av dem med seg når han dro på visitas.

Islandske annaler noterer ved år 1268 at Jon juledag sang sin første messe som erkebiskop, og ved år 1274, da han var kommet til Bergen med en del av Kristi tornekrone, at kong Magnus lot «gjøre prosesjon fra Apostelkirken mot helligdommen, og sang Jon erkebiskop høytidelig messe», og dette er det eneste vi vet om hans tjeneste ved alteret.

I 1280 døde den medgjørlige kong Magnus Lagabøte og ble etterfulgt på tronen av den tolvårige sønnen Eirik II Magnusson «Prestehater» (1268-99). Frem til den unge kongen nådde myndighetsalderen på fjorten år, ble rådet gitt fullmaktene til å styre i kongens navn som et formynderstyre. Formynderne, det vil si enkedronningen og baronene, var langt mer kraftfulle enn kong Magnus hadde vært, og de ville gå tilbake på Magnus’ løfter. De kom etter kort tid i åpen og sterk strid med Kirken om bispevalg og andre saker. Erkebiskop Jon Raude fortsatte å forsvare Kirkens frihet og inntekter, og da formynderregjeringen ville kreve inn skatt fra geistligheten og forgrep seg på kirkegodset, lyste erkebiskopen flere av de norske baronene i bann.

I 1282 utviste kong Eriks formyndere erkebiskop Jon, biskop Andres av Oslo og den hellige biskop Torfinn av Hamar fra landet. Jon Raude og Andres dro til biskopen av Skara i Sverige, mens Torfinn flyktet på et skip som led havari, og til slutt kom han til cistercienserklosteret Ter Doest i Brügge i Belgia.

Den 21. desember 1282 døde erkebiskop Jon Raude og ble gravlagt i Skara. Biskop Andres reiste til Roma; det gjorde også Torfinn, muligens reiste de sammen for å beklage seg til paven over overgrepene mot de norske biskopene. I andre halvdel av 1282 ble kong Eirik fjorten år og myndig. Han har fått tilnavnet «Prestehater» av senere tiders historieskrivere på grunn av hendelsene før han ble myndig. Da han selv overtok styret, viste han seg imidlertid sterkt kirkelig sinnet. Han utstedte beskyttelsesbrev for Nidaros domkirkes eiendommer til ny erkebiskop var valgt.

Imens var biskopene Andres og Torfinn i Roma, men pave Martin IV (1281-85) var opptatt på Sicilia. Han utstedte et pavelig formaningsskriv som la skylden på formynderregjeringen, men han døde før beseglingen, så Andres måtte vente på at en ny pave skulle bli valgt. Den nyvalgte pave Honorius IV (1285-87) beseglet skrivet og ga den til biskop Andres, som i 1285 vendte tilbake til sitt bispesete i Oslo med pavebrevet. Biskop Torfinn hadde måttet dra fra Roma til Ter Doest alt i 1284. Han var da allerede syk, og etter syv måneders sykdom døde han der den 8. januar 1285. Først etter en nesten fem år lang vakanse ble biskop Jørund av Hamar i 1287 utnevnt av paven til ny erkebiskop.

I 1283 ble erkebiskop Jon Raudes lik hentet til Nidaros og bisatt i domkirken der. Snart begynte man lokalt å snakke om at han nok var hellig («Ok hyggja menn hann helgan») (Gustav Storm (ed.), Islandske Annaler, Christiania, 1888, s 158). De forklarte et uheldig fall som den unge kong Erik gjorde på en reise, som en straff for den ugudelige medfarten som Jon hadde lidt (Biskupa Søgur I. s. 743). Men forsøkene på å få i stand en helgenkult for ham mislyktes fullstendig, og Jons hellighet gikk snart helt i glemmeboken. Men hans gjerning som kirkepolitiker har satt tydelige spor, og den historiske forskning må stadig vende tilbake til ham. I middelalderen ble han kalt «den standhaftige». Han har ingen minnedag, men vi plasserer ham under dødsdagen 21. desember.

De norske helgenene er: den hellige Olav, den hellige Hallvard, den hellige Sunniva, den hellige Eystein, den hellige Torfinn, den hellige Magnus Orknøyjarl, den hellige Ragnvald Orknøyjarl. I tillegg burde den hellige kong Håkon V Magnusson (1270-1319) ha vært med på listen, siden hans kult i 1521 ble stadfestet av pave Leo X (1513-21). Kong Øystein II Haraldsson (1125-57) har vært feiret som lokalhelgen i Bohuslän i Sverige. Det finnes også en rekke norske lokalhelgener eller bygdehelgener.

Kilder: Daae, dokpro.uio.no, no.wikipedia.org, Erkebiskoper i Nidaros, Store norske leksikon – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 3. desember 2018