Den hellige Katarina av Alexandria (~288 (?) - ~306 (?))

Skytshelgen for kantonene Wallis og Sitten, byen Fribourg og Universitetet i Paris; for jenter, jomfruer og hustruer; for vitenskapsmenn, lærere, studenter, skoleelever, prester, teologer, apologeter, filosofer, predikanter, talere, jurister, advokater og dommere; for vognmakere, hjulmakere, pottemakere, møllere, spinnere, seilere, skippere, garvere, frisører, tøyhandlere, motehandlere, syersker, boktrykkere; for alle yrker som har med hjul og kniv å gjøre; for sykehus, universiteter og biblioteker; for de stakkars syndere og for de døende; mot halssykdommer, migrene og tungelidelser; for gjenfinning av druknede; for markens grøde. En av de 14 nødhjelperne.

Den hellige Katarina (lat: Catharina) av Alexandrias livshistorie bygger bare på legender, som til gjengjeld er blant de mest kjente og fargerike vi har.

Legenden forteller at Katarina levde rundt år 300 som datter av kong Costus i Alexandria i Egypt. Hun bodde alene i palasset i stor rikdom og med mange tjenere, fordi foreldrene døde tidlig. Hun var enestående vakker og lærd, men hennes fremste egenskap var en utrolig stolthet, som gjorde at hun avviste alle unge menn som sloss om hennes gunst; ingen av dem var gode nok for henne. En dag da hun var omtrent 18 år traff hun en gammel eneboer, som erklærte overfor den unge jomfruen at Jesus Kristus var hennes sanne brudgom. Dette gjorde henne dypt ettertenksom. Hun erkjente sine tidligere feil, forskrekket over de meninger hun tidligere hadde hatt om alt og alle. Like etter oppsøkte hun en prest og mottok dåpens sakrament.

Ikke lenge ettervar keiser Maxentius, Konstantin den Stores motkeiser, i Alexandria. For at gudene skulle bistå ham i kampen mot Konstantin, ofret han 130 okser og befalte at også folket skulle ofre for samme formål. De rike skulle ofre en okse, mens de fattige skulle i det minste ofre en due. Også Katarina fikk oppfordring om å delta i en offerfest for de hedenske gudene, og den nydøpte jomfruen bega seg til festplassen, men bare for å klage offentlig til keiser Maxentius over avgudsdyrkelsen. Hennes usedvanlige veltalenhet satte keiseren i forlegenhet, og han kalte da de femti beste egyptiske filosofer og retorikere til hoffet for i all offentlighet å sette Katarina på plass. Men hun plukket alle deres argumenter fra hverandre så overbevisende at disse femti vise menn lot seg kristne. Den rasende keiseren dømte dem til å bli brent levende for sin fiasko, og Katarina var hos dem til det siste.

Så ble hun selv tatt og kastet i fengsel. Selv om keiseren ikke ville høre på hennes argumenter, beundret han henne likevel og ble mer og mer betatt av hennes skjønnhet. Derfor kom han med intime forslag og frierier, noe hun fraba seg siden hun var en "Kristi brud". Dette førte til at hun ble pisket i to timer. Deretter ble hun murt inne uten mat og drikke, men da kom en engel og pleide hennes sår, en due kom med mat til henne gjennom en glugge, og i et syn så hun Kristus.

Da Maxentius kom tilbake fra en leirinspeksjon, fant han at hans kone Faustina og hans ledende offiser Porfyrius hadde blitt omvendt til kristendommen av Katarinas standhaftighet. Porfyrius hadde deretter omvendt 200 soldater i den keiserlige garde Nå var keiseren blitt nesten gal av sinne og lot øyeblikkelig soldatene halshogge sammen med offiseren og sin egen kone.

Da han også så at Katarina var like frisk til tross for innesperringen, ble hun forsøkt radbrukket ved å bli plassert i et hjul med roterende kniver (det såkalte Katarinahjulet, som har gitt navn til det strålende fyrverkeriet). Da kom et lyn som knuste djevlemaskinen og drepte bødlene og noen av tilskuerne med slyngende stumper. Tilskuerne begynte da å rope: "De kristnes Gud er den sanne Gud!"

Til slutt var keiseren så forskrekket over alle miraklene at han bestemte at også Katarina skulle halshogges. Hun ble ført til henrettelsesstedet, men det utviklet seg til en triumfferd. Hele folket fulgte med, og Katarina ba for hele sitt egyptiske folk, rike og fattige, friske og syke, for alles legemlige og åndelige velferd. Til slutt nedkalte hun velsignelser over alle dem som ville minnes henne, før bøddelen skilte hennes hode fra kroppen med et hogg med sverdet. I stedet for blod fløt det melk fra hennes sår, og en skare med engler tok hennes legeme med til Sinai.

Det er ingen spor av Katarina i de tidlige martyrfortegnelsene, og heller ikke noen avgjørende vitnesbyrd om at hun skulle ha eksistert andre steder enn i hodet på den greske forfatteren som først skrev ned det han bare forestilte seg skulle være en oppbyggelig historie. I middelalderen diktet man videre og la til historier om hennes fødsel, dåp og trolovelse med Jesus.

Kulten kan først spores til Sinaifjellet på 700/800-tallet. Dit var det hevdet at "engler" fraktet hennes legeme, men dette kan ha vært en feiltolking av "munker", som i antikken ble skildret som å leve et "engleaktig" liv. Ved Sinaifjellet hadde keiser Justinian bygd et kloster for eremitter i 527 (542?), og i dette store ortodokse klosteret (som for øvrig også inneholder den brennende tornebusk) fremvises hennes skrin den dag i dag. Klosteret hevdes å være det eldste i kristenheten med kontinuerlig bosetting. Det var opprinnelig viet til Kristi forklarelse, men har hatt Katarinas navn siden 800-tallet. Det antas at munker på pilegrimsreise har brakt med seg disse dyrebare relikviene tilbake til sitt kloster en gang på 700-tallet. Legenden forteller at munkene en gang på 800-tallet ble ledet av en drøm, og på toppen av Sinaifjellet fant de liket av en ung kvinne, som ble regnet som Katarina, føyet dit fra Alexandria av en engleskare. Det hevdes at det i mange år strømmet ut en slags olje fra hennes bein, og den ble brukt som medisin og som lampeolje i helligdommer.

I begynnelsen av dette årtusenet dro korsfarerne som var på vei til den hellige grav i Jerusalem, også tradisjonelt innom klosteret i Sinai. Via korsfarerne og senere legenden i Legenda Aurea startet en voldsom dyrkelse av den hellige Katarina, en kult som har mange interessante forgreninger både i øst og vest. På 1200-tallet ble hun en av de mest ærede kvinnelige helgener, lenge kom hun rett etter jomfru Maria i popularitet. Det finnes utallige kirker viet til henne og talløse avbildninger på fresker og glassvinduer. Hennes legende har alltid appellert til kunstnere. Her i Norge må hun også ha vært en populær helgen, da noen hevder at betegnelsene "Ola og Kari Nordmann" henspeiler på den hellige Olav og den hellige Katarina av Alexandria.

Hennes forbønn ble verdsatt fordi hun ble regnet å være en Kristi brud, den suksessrike advokat som triumferte over filosofene og beskytter av de døende. Dermed ble hun skytshelgen for unge jenter, studentene (og dermed presteskapet), særlig filosofer og apologeter (forsvarere av troen), for sykepleiere og håndverkere som hadde noe med hjul å gjøre, som hjulmakere, spinnere og møllere. Hennes patronat for biblioteker kan skyldes det berømte biblioteket i Alexandria. Hun har siden 1300-tallet vært regnet blant de 14 nødhjelperne og ble anropt av stakkars syndere og vitenskapsmenn, og mot sykdommer i halsen. Sammen med Margrete av Antiokia og Barbara er hun blant de tre såkalte "Virgines Capitales", de hellige tre jomfruer. Hun er også skytshelgen for syersker og motehandlere, og sydamene ved motehusene i Paris heter fortsatt "Catérinettes".

Den første biografien på engelsk ble skrevet på 1200-tallet; Capgrave, Bokenham og erkebiskop Langham skrev også biografier eller dikt til hennes ære. Det eldste kjente eksemplet på et mirakelspill var et til hennes ære i Dunstable ca 1110. Gorran, som satte det i scene, lånte noen korkåper fra St. Alban's, men de ble ved et uhell brent. Da ble han munk der som erstatning, men forble hengiven til Katarina hele sitt liv.

I Tyskland var legenden kjent tidligere, noe som går frem av et Passionale fra München fra 700 tallet, hvor det er oppført en "Passio Ecaterine Virgine Dei". Fordi Katarina nektet å gifte seg med keiseren, kaller de henne Aeikatharina, som betyr "alltid ren".

Katarinas minnedag 25. november sto i den romerske kalenderen fra 1000-tallet og hennes navn står i Martyrologium Romanum. Dagen er også avmerket på den norske Primstaven.

Men hun holdt på å lide "martyrdøden" for andre gang. Ved den etterkonsiliære latinske kalenderrevisjonen i 1969 ville man fjerne henne fra alle bøker, fordi hun betraktes som en oppdiktet person. Men da ble hun reddet av grekerne. De har viet et av sine vakreste og betydeligste klostre og utallige ikoner til henne, og de kunne ikke være med på å avskaffe hennes kult. Det endte med at hennes minnedag ble fjernet fra den romerske generalkalenderen og henvist til lokale kalendere.

Men da den reviderte utgaven av det romerske missale (Editio Typica tertia) ble presentert i Vatikanet den 22. mars 2002, var den mest oppsiktsvekkende endringen «rehabiliteringen» av Katarina av Alexandria, som nå var tilbake i Kirkens universelle kalender igjen.

Hennes attributt i kunsten er et hjul, men også et sverd på grunn av dødsmåten og en bok som symbol på hennes umåtelige visdom. Hun ses også med martyrpalme og med ring, det siste som symbol på hennes mystiske giftermål med Kristus. Hun kan også bære krone på hodet. Et sjeldnere attributt er en blomst (lilje).