Den salige keiser Konstantin I den Store (~275-337)

Den salige Konstantin ble født som Gaius Flavius Valerius Aurelius Constantinus rundt 275 i Naissus i Moesia (i dag Nis i Serbia). Han var sønn av hærføreren og den senere romerske keiseren Konstantius I Klorus (den blasse) (293-306) og hans konkubine, den hellige Helena (249-330), en kvinne av enkel opprinnelse, men av bemerkelsesverdig karakter og uvanlig dyktighet. På denne tiden var Romerriket delt i en østlig og vestlig del og ble styrt som et tetrarki (= firemannsvelde), med en østlig og vestlig keiser som begge bar tittelen augustus. Disse to hadde hver sin underkeiser, kalt caesar, som kunne handle ganske uavhengig som hærleder og etter hvert selv forfremmes til augustus. Diokletian (284-305) var keiser over den østlige delen og hadde utpekt Maximian Herkules (286-305) til keiser over den vestlige.

Maximian utnevnte Konstantius Chlorus til sin caesar og medregent i Gallia og England. Konstantius Chlorus stammet fra en fornem familie – hans mor var niese av keiser Claudius II (268-70) og faren en innflytelsesrik dardaner (illyrer). Men da Maximian adopterte ham og gjorde ham til caesar den 1. mars 293, begynte en gledeløs periode for Helena. Ektemannen måtte etter keiserens befaling forstøte henne og gifte seg med Maximians stedatter Theodora, og sønnen Konstantin ble sendt som pant på farens troskap til hoffet til den østromerske keiseren Diokletian i Nikomedia (i dag Izmit i Tyrkia). Der fikk han sin utdannelse. Helena godtok sin skjebne og ga sin mann fri, og levde deretter stille og tilbaketrukket.

Det var keiser Diokletian som i 303 utløste de frykteligste av alle kristenforfølgelsene, fordi han håpet på at han ved å utslette de kristne ville få gudenes gunst og dermed mange seire for de romerske legionene. Diokletian abdiserte frivillig i 305 og ble etterfulgt som overkeiser av Galerius (305-11). Da Maximian og Diokletian pensjonerte seg, ble Konstantius den 1. mai 305 utnevnt til augustus i vest med residens i Trier. Da ble Konstantin noe motvillig sendt til ham som støtte i et felttog mot pikterne. Han hadde da kjempet under Galerius ved Donau.

Men Konstantin fikk ikke mye tid til å bli bedre kjent med sin far igjen. Allerede den 25. juli 306 døde faren i et slag ved Eboracum (i dag York i Nord-England), med Konstantin ved hans side. Konstantin ble straks utropt til augustus av de romerske soldatene, men keiser Galerius anerkjente ham bare som caesar. Denne hendelsen var det første bruddet med Diokletians modell med et tetrarki og ble snart fulgt av proklamasjonen i Roma av Maxentius, sønn av Maximian, en tyrann og umoralsk mann, som caesar i oktober 306.

Konstantin dro deretter til Trier, hvor han i 307 giftet seg med Maximian Herculeus’ (286-305) datter Fausta – søster av hans stemor. Maximian utnevnte ham den 25. desember 307 til augustus. Men denne tittelen ble fratatt ham året etter. Med sitt ekteskap forstøtte Konstantin sin frille Minervina. Med henne hadde han sønnen Crispus, som han skaffet huslæreren Lactantius. I 317 ga han Crispus tittelen caesar. I tillegg fikk Konstantin tre sønner med Fausta. Forankret i Britannia og Gallia kjempet så Konstantin med skiftende titler, i skiftende allianser og mot skiftende motstandere i noen år om herredømmet, først i rikets vestlige deler (Spania, Italia, Nord-Afrika).

Konstantin behandlet sin mor med den største respekt og tok henne til seg ved hoffet. Han tildelte henne titlene «Augusta» og Nobilissima Femina (ærverdigste kvinne) og lot prege mynter med hennes bilde. Navnet på hennes fødeby Drepanum i Bitynia ble også endret til Helenopolis. Det er ikke sikkert hvem som ble kristen først av Helena og Konstantin og som omvendte den andre, men det var i alle fall Helena som ble døpt først. Det skjedde i 312, som det heter: «etter 63 år i det hedenske mørke». Fra denne dag var det fromhet, ydmykhet og virksom nestekjærlighet som preget hennes liv. Hun elsket de fattige og gikk rundt i ydmyke og beskjedne klær. Hun var så hengiven at hennes samtidige trodde at hun hadde vært kristen fra barndommen.

Under krigene mellom Maxentius og keiserne Severus og Galerius forble Konstantin inaktiv i sine provinser. Det forsøket som de gamle keiserne Diokletian og Maximian gjorde i Carmentum i 307 på å gjenskape orden i imperiet, mislyktes. Forfremmelsen av Licinius til augustus, det at Maximinus Daza tok keisertittelen og Maxentius’ krav på å være enekeiser i april 308 førte til at Konstantin ble proklamert som augustus. Konstantin hadde den mest effektive hæren og ble anerkjent av Galerius, som kjempet mot Maximinus i øst, og av Licinius. Han forsøkte nå å øke sin innflytelse og erobret i 310 Spania.

Konstantin opplevde kristenforfølgelsene under Diokletian og Galerius på nært hold og ble antakelig imponert over den nye religionens styrke og den nye gudens makt. Derfor ønsket han å gjøre kristendommen til en støtte for imperiet. Kirken i vest kunne allerede nyte lettelsen i forfølgelsene etter at Diokletian abdiserte. Men selv om keiser Maxentius (306-12) i vest lot de kristne i fred, fortsatte hans kollega Galerius med harde forfølgelser av de kristne i øst. Men alle forsøk på å utrydde kristendommen var forgjeves, og da Galerius i 311 ble rammet av sykdom, bestemte han seg for å slutte sin krig mot de kristne. Dermed trakk han i 311 sitt forfølgelsesedikt tilbake og utga et toleranseedikt som fikk virkninger til og med i Roma. Konstantin skrev som medkeiser under på ediktet.

Keiser Galerius, den eldste augustus, døde en miserabel død i 311, og dermed begynte kampen om eneherredømmet i det romerske imperiet. Det var mange kandidater til tronen: Maxentius, som senatet i Roma hadde valgt til keiser (men med den lavere graden princeps, ikke augustus), hans far Maximian (d. 310), Maximinus (sønn av keiser Galerius’ halvsøster) og Licinius. I 311 var det fire lovlig valgte augusti i Romerriket: keiser Galerius selv, nevøen Maximinus, Konstantin og Maxentius, når det egentlig bare skulle være to.

Maxentius følte seg truet da Konstantin ved årsskiftet 311/312 arrangerte en forlovelse mellom sin halvsøster Konstantia og Licinius, og han kastet ned Konstantins statuer og kalte ham en tyrann. Konstantin forsto nå at krig var uunngåelig. Hans hær var mye mindre enn Maxentius’, ifølge ulike kilder hadde han mellom 25 000 og 100 000 menn, mens Maxentius disponerte 190 000, men likevel nølte han ikke med å marsjere raskt inn i Italia våren 312. Etter å ha stormet Susa og nesten tilintetgjort en mektig hær nær Torino, fortsatte han sin marsj sørover. I Verona møtte han en fiendtlig hær under prefekten for Maxentius’ garde, Ruricius, som stengte seg inne i fortet. Mens han beleiret byen, tok Konstantin med en del av sin hær og angrep tappert en frisk styrke soldater som kom for å unnsette det beleirede fortet, og han beseiret dem fullstendig. Dette førte til at Verona overga seg.

Til tross for den overveldende underlegenheten marsjerte Konstantin full av selvtillit videre mot Roma. Konflikten kulminerte i slaget ved Den milvinske bro (i dag Ponte Milvio) utenfor Roma den 28. oktober 312. Konstantin slo troppene til sin svoger og medkeiser Maxentius, som druknet i Tiberen. Etter mange historikeres mening avgjorde dette slaget vestens fremtid som en kristent preget verden. Konstantin, som ennå ikke var døpt, skal ifølge den berømte kirkehistorikeren Eusebius av Caesarea (ca 260-340) i hans Kirkehistorie (Historia ecclesiastica) ha sett over solen før slaget et strålende kors med den greske påskriften innskriften Ἐν τουτω νικα («i dette (tegn) seier»; lat: In hoc signo vinces). Deretter fikk Konstantin laget en fane (Labarum) med Kristus-monogrammet Chi rho (XP). Det forhindret ikke at han etter slaget takket Den ubeseirede Sol for seieren, og han så åpenbart ikke noen motsetning mellom kristendommen og den populære sol-monoteismen. Som pontifex maximus forble han da også leder for det hedenske religionsvesenet. Konstantinbuen i Roma ble reist til minne om Konstantins seier. Den mest markante bygningen på Forum i dag er kanskje basilikaen som Maxentius påbegynte i 308, men som Konstantin sluttførte etter seieren ved Den milvinske bro.

Konstantin behandlet sine fiender med stor overbærenhet, og seieren ved Den milvinske bro ble ikke fulgt av blodige henrettelser. Konstantin bosatte seg i Roma, men kort etter sin seier fortsatte han til Milano i slutten av 312 eller begynnelsen av 313. Der møtte han sin kollega, augustus Licinius (311-24), og giftet bort sin halvsøster Konstantia til ham. De to svogerne delte riket mellom seg, og Konstantin fikk da kontrollen over rikets vestlige halvpart. Konstantin sikret Licinius’ beskyttelse av de kristne i øst og lovte ham støtte mot Maximinus Daza, en hedning og tyrann som forfulgte kristne selv etter Galerius’ død. Licinius beseiret nå Maximinus Daza etter at hans soldater på hans ordre hadde påkalt de kristnes Gud på slagfeltet den 30. april 313. Maximinus døde av en smertefull sykdom neste høst. Etter at Licinius hadde beseiret keiser Maximinus Daza, ga de to augusti Konstantin og Licinius alle borgere i riket rett til fri religionsutøvelse – det berømte toleranseediktet av Milano.

Av alle Diokletians tetrarker var Licinius nå den eneste gjenlevende. Hans svikefullhet tvang snart Konstantin til å gå til krig mot ham. Han rettet et avgjørende slag mot ham ved Cibalae den 8. oktober 314. Men Licinius klarte å komme seg, og det slaget de to rivalene utkjempet i Castra Jarba i november 314, etterlot de to hærene i en slik stilling at begge parter fant det best å slutte fred. Denne freden varte i ti år, men Licinius satte seg snart over ediktet fra Milano, og i 320 nøyde han seg ikke lenger med å åpent bekjenne seg som hedning, men begynte på nytt å forfølge de kristne. Samtidig behandlet han Konstantins utvilsomme rettigheter og privilegier med forakt.

I 323 kom det til endelig brudd mellom de to keiserne. Konstantin samlet en hær på 125 000 infanterister og 10 000 kavalerister i tillegg til en flåte på 200 fartøy for å få kontroll over Bosporos. Ved å etterlate imperiets østgrenser uten forsvar klarte Licinius å samle en enda større hær på 150 000 infanterister og 15 000 kavalerister, mens hans flåte besto av ikke færre enn 350 skip. De to hærene møttes den 3. juli 324 ved Hadrianopel (i dag Edirne i Tyrkia), og Konstantins veldisiplinerte tropper beseiret og slo på flukt Licinius’ mindre disiplinerte tropper. Licinius styrket garnisonen i Bysants slik at det eneste håpet om å ta festningen lå i blokade og hungersnød. Dette krevde hjelp fra Konstantins flåte, men hans motstanders skip sperret veien. Et sjøslag ved inngangen til Dardanellene endte uavgjort, og Konstantins hær trakk seg tilbake til Elains, hvor den sluttet seg til størstedelen av flåten. Da Licinius’ flåte under admiral Abantus fulgte dagen etter, ble den rammet av en voldsom storm som ødela 130 skip og 5 000 menn. Konstantin krysset over Bosporos mens han etterlot en styrke som var stor nok til å blokkere Bysants,

Han kom over motstanderens hovedstyrke i Chrysopolis nær Kalkedon. Igjen påførte han ham et knusende nederlag, drepte 25 000 menn og spredte de fleste andre. Licinius med 30 000 menn unnslapp til Nikomedia. Men han innså nå at videre motstand var nytteløs. Han overga seg og hand edelmodige overmann sparte hans liv. Men da Licinius året etter (325) fortsatte sine svikefulle intriger, ble han dømt til døden av det romerske senatet og henrettet i Thessaloniki. Dermed var Konstantin enehersker i Romerriket. I 324 utnevnte han sin mor Helena og sin hustru Fausta til keiserinner.

Etter seieren over Maxentius ga Konstantin store gaver til Kirken. Deretter fremmet han med større styrke kristendommen, selv om han aldri forbød hedendommen eller gjorde kristendommen til statsreligion. På denne tiden utgjorde de kristne bare en liten del av befolkningen, rundt 20 % i vest og opp mot halvparten av befolkningen i store områder i øst. Han lot bygge kirker i alle deler av riket, blant annet Gravkirken i Jerusalem, skapte jurisdiksjon for biskoper og innførte søndagen som helligdag (321). Kristne fikk også høye politiske embeter. Han ga Lateranpalasset i Roma til pave Sylvester I (314-35), som satte opp sin cathedra (bispestol) der og gjorde Lateranbasilikaen til Romas katedral. I Roma fikk Konstantin bygd Peterskirken over apostelfyrstens grav, Santa Croce i det sessorianske palass og St. Laurentius utenfor murene. Liber Pontificalis inneholder en lang liste med praktfulle gaver til kirken fra keiseren, inkludert tunge sølvkalker og patenaer, lysestaker, lysekroner, «dåpsbassenger» og skattgivende gårder og eiendommer.

Men Konstantin fikk snart merke den interne splittelsen blant de kristne. Spesielt i Afrikas provinser hersket en uforsonlig holdning overfor lapsi, det vil si de som holdt sin kristne tro skjult mens forfølgelsene pågikk. Denne uforsonlige sekten kalte seg donatister etter en biskop Donatus. I april 313 klaget donatistene inn biskop Caecilian av Kartago for å ha vist en tilgivende holdning overfor lapsi. Konstantin arrangerte en synode i Roma som behandlet klagen og ga Caecilian medhold i hans tilgivende holdning. Donatistene anket denne dommen til Konstantin. Han innkalte da til en synode i Arles, hvor 33 biskoper møttes den 1. august 314. Også disse gav Caecilian medhold, men donatistene nektet å godta avstemningen, og det vokste i de nærmeste århundrer frem en betydelig donatistisk sekt i Nord-Afrika.

Sommeren 325 innkalte keiseren konsilet i Nikea (i dag Iznik i Nordvest-Tyrkia) for å løse det arianske spørsmål. Dette var det første økumeniske (allmenne) konsil, det berømte kirkemøtet i Nikea (I). Et økumenisk konsil er i likhet med paven ufeilbarlig i spørsmål om tro og moral, fordi det utgjør stemmen til Den lærende Kirke. Rundt 300 biskoper deltok på konsilet mellom 20. mai (eller 19. juni) og slutten av august 325. Det vedtok en trosbekjennelse (Credo) som erklærte at Sønnen er sann Gud, av samme vesen som Faderen, og fordømte Arius’ lære at han var underordnet Faderen som en guddom av mindre rang, skapt av Faderen. Arius var en prest fra Alexandria.

Konstantin kan vanskelig kalles helgenaktig av karakter. Han lot myrde alle sine konkurrenter til keisertronen, fra Maxentius til Licinius. Hans andre søster Anastasia var gift med Bassanius, som Konstantin også lot henrette. Han drepte ikke bare begge sine svogere, han gjorde også Licinius’ sønn til slave da gutten ble voksen, og lot ham slå i hjel. Konstantin sørget for å få sin svigerfar Maximian kvalt. Han hadde heller ingen skrupler da han også beordret sin kone Fausta kvalt i badet fordi hun angivelig hadde vært ham utro med hans sønn Flavius Julius Crispus. Noe tidligere i 326 hadde han beordret Crispus henrettet. Crispus hadde vært konsul tre ganger og nylig utmerket seg i felttoget mot Licinius. Et epigram i samtidens Roma sidestilte Konstantins drap på sine nærmeste med Neros drap på slektninger. Man mistenker at kristendommen for ham bare var et middel til å herske eneveldig over imperiet. Men han var ingen kyniker som bare utnyttet kristendommen – som tidens mennesker var han levende opptatt av guder og det overnaturlige, og fra 312 har han antakelig følt seg utpekt av de kristnes gud til å styre riket.

Konstantin betraktet ikke Roma som det institusjonelle senteret i imperiet, og han bestemte seg for å flytte keiserresidensen til den gamle greske byen Bysants. Beliggenheten var ytterst fordelaktig, med lett tilgjengelighet til Balkan og kontroll over trafikken på Bosporos. Den 8. november 324 tegnet Konstantin opp grensene for sin nye by, som ble fire ganger større enn Bysants. I 328 sto bymurene ferdige. Den 11. mai 330 ble byen formelt innviet med navnet Nova Roma, som passet spesielt bra fordi den i likhet med det egentlige Roma lå på syv høyder, var blitt utstyrt med et senat, administrasjonen var som i Roma, og befolkningen mottok subsidiert korn.

Den nye byen fikk både kristne kirker og tradisjonelle romerske templer tilegnet de romerske gudene. Konstantin lot bygge en mektig hippodrom og et palass med direkte atkomst til hans keiserlosje i hippodromen. I hippodromens midte plasserte han slangesøylen han lot hente fra Delfi. Fremdeles hengiven mot solguden lot han også reise en 25 meter høy porfyrsøyle, kronet av en statue av Apollo, forsynt med Konstantins egne ansiktstrekk. I dag er den kjent som «den brente søylen». Han iverksatte også byggingen av to mektige kirker i byen, Hagia Sofia (= Hellige Visdom) og Hagia Irene (= Hellige Fred). Etter Konstantins død fikk den nye byen navnet Konstantinopolis (Konstantinopel), Konstantins by. Byen ble etter hvert stadig viktigere og ble rikets hovedstad (nå Istanbul).

Konstantin begynte tidlig å planlegge hvordan imperiet skulle styres i fremtiden, når han selv var borte. Mens han plasserte sine nevøer Dalmatius og Hannibalianus med ansvaret for mindre provinser, utpekte han sine sønner Constantius, Konstantin og Konstans som de fremtidige herskerne over imperiet. Ikke lenge før hans død ble han igjen kalt ut på slagmarken av de fiendtlige bevegelsene til perserkongen Shapur. Men da han skulle til å marsjere mot fienden, ble han plutselig syk.

Kort etter påsken 337 begynte han å føle seg dårlig. Han dro til Drepanum, som var blitt omdøpt til Helenopolis til ære for hans mor, og der ba han ved graven til sin mors yndlingshelgen, martyren Lucian. På sitt dødsleie i et i dag nesten fullstendig forsvunnet palass i Ankyron (i dag landsbyen Hereke) nær Nikomedia (i dag Izmit), lot han seg døpe, og Hieronymus opplyser at dåpen overraskende nok ble forrettet av biskop Eusebius av Nikomedia (ikke å forveksle med kirkehistorikeren Eusebius av Caesarea, som skrev Konstantins biografi). Eusebius var arianer, men Kirken lærer at også kjetterdåp er gyldig hvis den utføres med rennende vann og i Den treenige Guds navn. Ved denne anledningen styrket Konstantin Kirkens makt gjennom omfangsrike gaver (Donatio Constantini). På den tiden var det vanlig at kristne ventet med å la seg døpe til de begynte å dra på årene eller ble syke, ettersom det ennå ikke fantes noe skriftemål som kunne tilgi syndene man hadde begått etter dåpen.

Ved sin død pinsedag den 22. mai 337 i Nikomedia bar Konstantin fremdeles de nydøptes hvite kjortel. Han ble gravlagt i Apostelkirken i Konstantinopel, som var grunnlagt av hans mor Helena. Den har siden 1400-tallet vært erstattet av Fatih-moskeen. Keiserens relikvier gikk tapt da tyrkerne erobret Konstantinopel den 29. mai 1453. Riket ble overtatt av hans sønner Konstantin II (337-40), Konstantius II (337-61) og Konstans I (337-50). Men kamp mot ytre fiender, innbyrdeskrig og usurpasjoner preget deres generasjon inntil riket i Konstantins nevø Julian «den frafalne» (Apostaten) (361-63) igjen fikk en sterk og dyktig hersker.

Konstantins avgjørelse om å gi kristendommen full likestilling med den gamle troen gjennom ediktet fra 313 og gjennom ytterligere lover gjøre kristendommen i praksis til statsreligion, slik at hele Imperium Romanum til slutt var forvandlet til et kristelig statsvesen, var uten tvil grunn god nok til å opphøye keiseren til helgen, men bare for de anatoliske, armenske og russiske kirkene. Den katolske Kirke tilga Konstantin aldri at han i 330 flyttet hovedstaden fra Roma til Konstantinopel og betrakter ham heller ikke i dag som en av sine helgener. I østkirken kalles han derimot «den apostellike» eller «Den trettende apostelen». Den armenske og den russiske kirken feirer Konstantin den 21. mai sammen med sin mor Helena. Han fremstilles som romersk keiser med sverd og felttegn (Labarum), med korset som bærer innskriften «In hoc signo vinces», eller med kirkemodell. Hans venn, biskopen og kirkehistorikeren Eusebius av Caesarea, skrev en sterkt flatterende biografi om Konstantin.

Det at han først tok keisernavnet i Britannia, gjorde at britene så på ham som sin egen. Den britiske Geoffrey av Monmouth inkluderer ham i sitt verk Historia Regum Britanniae som en britisk konge. Monmouth hevdet at Helena, Konstantins mor, var datter av den legendariske kongen Cole. Denne genealogien er sannsynligvis diktet opp av Geoffrey selv for å skape en direkte forbindelse mellom de eldre britiske kongene og Konstantins dynasti.

Kilder: Butler (XII), Benedictines, Bunson, Schauber/Schindler, Gorys, Dammer/Adam, CE, CSO, Infocatho, Bautz, en.wikipedia.org, snl.no - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 6. november 2011