Den hellige Lupicinus av Condat (~400-~480)

Den hellige Lupicinus (Lupicinius, Lupicius; fr: Lupicin) ble født ca 400 (?) i Burgund i Frankrike og var av gallo-romansk opphav. Han var yngre bror av den hellige Romanus av Condat. Broren dro som 35-åring til Condat i Jura-fjellene på grensen mellom Frankrike og Sveits for å bli eneboer, og da Lupicinus var blitt enkemann, dro han til sin bror, etter at Romanus hadde vist seg for ham i drømme.

Selv om Romanus var av en stille og mild natur mens broren var barsk og streng, levde de harmonisk sammen og forlangte ingenting annet enn å behage Gud. De forsøkte å etterligne orientens ørkenmunker, sov lite og tuktet sine legemer med harde botsøvelser, men klimaet gjorde at de måtte mildne sin askese noe.

Snart spredte ryktet om deres fromme liv seg over hele landet, og en mengde disipler strømmet til, blant dem var den hellige Eugendus, som kom dit i 457, bare syv år gammel. For å kunne ta imot dem alle, bygde brødrene et kloster, som senere ble til det berømte klosteret i Condat. Men da klosteret ikke hadde plass til alle disiplene som strømmet til, grunnla brødrene et nytt kloster i Leuconne, tre km lengre nord (senere Saint-Lupicin), hvor Lupicinus stort sett bodde sammen med 150 munker og hvor han ble gravlagt, selv om begge brødrene var abbeder for begge klostrene sammen. Også kvinnelige disipler strømmet til, så senere grunnla brødrene også et tredje kloster for kvinner i La Beaume, nå landsbyen Saint-Romaine-de-Roche, og det satte de under ledelse av sin søster. De grunnla også klosteret Romainmôtier (Romanum monasterium) i kantonen Vaud i Sveits.

I disse klostrene hersket en streng disiplin. Det skulle herske fullstendig taushet og ingen fikk spise kjøtt, og bare hvis de var syke, fikk de spise melk og egg. De gikk med tresko og drakter av sammensydde dyreskinn, som beskyttet dem mot regnet, men ikke for den bitre kulden om vinteren eller solen om sommeren, reflektert i de loddrette klippene. Romanus selv lå ikke etter de andre i sine daglige botsandakter. Hans abbedverdighet endret ingenting på hans livsoppgave: Å gjøre bot for verdens synder. Imidlertid var han for sine undersåtter munkene en mild og barmhjertig abbed. Licinius var strengere enn sin bror og var ekstremt asketisk, og han så til at alle munkene hans prøvde å etterligne ham. Lupicinus sov alltid i en stol eller på et hardt bord. Han rørte aldri vin, og om sommeren levde han i mange år bare på hardt brød myknet i kaldt vann slik at det kunne spises med skje.

En gang munkene i Condat hadde gjort maten mer velsmakende, kom Lupicinus over fra Leuconne og forbød påfunnet. Til gjengjeld dro Romanus til Leuconne en gang da munkene der begynte å miste motet på grunn av Lupicinus' store strenghet. Han ble deres superior og fikk dem til å sove og spise mer inntil de fikk tilbake helsen og humøret. Slik utfylte brødrene hverandre.

Etter Romanus' død en 28. februar i 463 eller 464 overtok Lupicinus som abbed i Condat. Den stillingen hadde han til sin død ca 480 i Condat. Etter Lupicinus' død overtok Minasius som abbed, og han valgte den hellige Eugendus (Oyend) til sin koadjutor. Eugendus ble klosterets fjerde abbed, og det hadde en tid navnet Saint-Oyend etter ham, men fikk på 1200-tallet sitt endelige navn Saint-Claude etter sin tolvte abbed, den hellige Claudius av Besançon (d. ca 699). Klosteret ble rikt og det vokste opp en betydelig by rundt det. I 1748 etablerte pave Benedikt XIV (1740-58) bispedømmet Saint-Claude, sekulariserte klosteret og gjorde klosterkirken til katedral. For å bli kanniker der, måtte de levere entydige bevis på adelig herkomst på begge sider.

I noen tidlige biografier minnes begge brødrene på samme dag, Romanus' minnedag 28. februar, sammen med Eugendus og noen ganger andre, men den nye utgaven av Martyrologium Romanum legger Lupicinus' minnedag til 21. mars. Hans navn står i Martyrologium Romanum. I kunsten fremstilles han som abbed.