Den hellige Louise de Marillac (1591-1660)

Skytshelgen for sosialarbeidere (1960)

Den hellige Louise de Marillac (lat: Ludovica) ble født den 12. august 1591 i Frankrike – mange kilder sier at det skjedde i Paris, men det var trolig i Ferrières-en-Brie nær Meaux i Auvergne, hvor hun ble døpt. Hun kom fra de høyere samfunnslag, for hennes far var lavadelsmannen Louis de Marillac, en av hennes onkler var marskalk av Frankrike og en annen, Michel de Marillac, var garde des sceaux («seglbevarer»). Begge onklene ble arrestert og dømt til døden av Richelieu etter «Narrenes dag» den 10. november 1630.

Morens identitet er ukjent. Louises ekteskapskontrakt og de dokumentene som viser farens økonomiske disposisjoner til hennes fordel, viser at hun var hans datter utenfor ekteskap, men de nevner ikke morens navn. Ludvigs første hustru, Marie de la Rozière, døde barnløs i 1588 eller 1589, og han giftet seg med Antoinette Le Camus i 1595. Louise ble altså født i perioden mellom farens første og andre ekteskap. Louise nevner verken sin stemor eller sin biologiske mor, noe som antyder at hun manglet en mors trøst og anerkjennelse fra farens familie.

Ingenting er kjent om Louises tidligste år, men stemoren døde da hun var liten. Mens hun fortsatt var ung, ble hun sendt til det kongelige dominikanerinneklosteret Poissy, hvor hennes grandtante, Louise de Marillac, var nonne. Der mottok hun rudimenter av en god allmennutdannelse og omgikk de fornemste familiene i Frankrike. Dette fikk en brå slutt i 1604, muligens etter farens død, som ellers angis til 1506, da hun var 15 år gammel. Hun ble da overlatt til en «fattig, ugift kvinne» som drev et slags barnehjem hvor hun skulle lære «slike ting som en kvinne burde kunne». Det er klart at familien ikke så for seg hennes fremtid hos dem. Michel de Marillac, hennes onkel, hadde av og til kontakt med henne pr brev, men holdt ellers avstand.

Louise lærte ikke bare det hun skulle, men hun hjalp også til med å organisere arbeidet for å supplere sin verges usle inntekt. Vi vet at hun malte og fant tid til ikke bare å lese, men også å dyrke et bønneliv. På et tidspunkt overveide hun å tre inn hos kapusinersøstrene, men hennes skriftefar, p. de Champigny, frarådet henne det på det sterkeste på grunn av hennes dårlige helse. Hun var da og stadig siden plaget av urolig fordøyelse, muligens på grunn av indre følelsesmessig opprør. Det ville vært merkelig om hun hadde vært upåvirket av en situasjon som fratok henne noen virkelig personlig identitet og noen status, bortsett fra hennes fars anerkjennelse av henne som sin datter.

Hvis hun ikke kunne tre inn i et kloster, var ekteskapet den eneste kursen som var åpen for henne. Familien de Marillac var villige nok til å finne en passende mann til henne, noe som ville gjøre at deres ansvar for henne opphørte. Antoine Le Gras, som var tjenestemann ved det kongelige hoff og dronning Maria de Medicis sekretær, syntes som et passende parti, verken for høytstående eller for lav i byrd. Bryllupet fant sted i februar 1613, da Louise var 21 år gammel, i nærvær av brudgommens familie og noen medlemmer av hennes egen.

Ekteskapet ble lykkelig, og nå fikk Louise noen relativt stabile år. Hun ble forventet å delta ved hoffet og arrangere selskapeligheter, og som Mademoiselle Le Gras (tittelen Madame var forbeholdt høyadelen) ble hun akseptert sosialt av familien de Marillac. Hennes sønn Michel ble født den 13. oktober 1613. Louise viste seg som en fremragende mor og hustru og håndterte husholdningen klokt og effektivt. Selv da betraktet hun det som en plikt å ta seg av de fattiges behov. Ektemannen var en from mann og lot Louise engasjere seg i alt som hun ønsket for folk i slummen og fattigkvarterene, og han forsvarte henne overfor dem i deres samfunnskretser som ble opprørt av at hun drev på med slikt.

Men Louises verdslige suksess ble kortvarig. Hennes første prøvelse og den som skulle forfølge henne det meste av livet, var hennes sønn, som var klosset, tungnem og ustabil. En ny katastrofe rammet familien da dronningen ble forvist og Antoine Le Gras mistet sin stilling. Han fikk nytt arbeid med å bestyre eiendommen til barna i familien d'Attichy da deres foreldre døde – moren var Valence, Louises tante. I et anfall av overmodig nidkjærhet skjøt han inne egne midler i driften av eiendommen, men de gikk tapt. De foreldreløse d'Attachy-barna var ikke takknemlige, følte seg krenket over De Gras' stilling og minnet til og med Louise om at hun sto i gjeld til familien for de tjenester den hadde gjort henne.

I tillegg til alt dette fikk Antoine en dødelig sykdom, og Louise måtte pleie ham i fire eller fem år, noe hun gjorde hengivent. Men summen av alle de akkumulerte ulykkene gjorde at Louise ble kastet ut i en krise. Hun så ulykkene som en straff for at hun hadde giftet seg til tross for at hun hadde avlagt løfte om ikke å gjøre det. Situasjonen ble neppe bedre av at hun i 1623 avla et nytt løfte om å forbli enke og ikke gifte seg igjen om mannen døde. Mange fristelser fulgte, for hun var fristet til å forlate mannen der og da og til å oppgi sin åndelige veileder, hun fant det umulig å tro på sin sjels udødelighet og til slutt også til og med på Guds eksistens. En samtale med den hellige Frans av Sales i Paris mellom 1618 og 1619 roet henne noe, men bare midlertidig.

Louises faste åndelige veileder på den tiden var biskop Pierre Le Campus av Belley, som selv var en disippel av Frans av Sales. Han prøvde å få henne inn i en mer rasjonell sinnstilstand, men han selv var ikke lenger nær for hånden i Paris. Han ba da den hellige Vincent av Paul, som på den tiden bare ble kalt «Monsieur Vincent», om å ta på seg ansvaret for hennes veiledning. Vincent tok aldri noen spontan avgjørelse og var forbeholden. I mellomtiden ba Louise, nedsunket i depresjon, oppriktig til Frans av Sales, som hadde dødd året før (28. desember 1622). Pinsedag 1623 ble hun plutselig satt fri, og forsto av en indre opplysning at hennes daværende plikt var hos ektemannen. Hun forsto at hun en dag skulle avlegge løfter sammen med andre likesinnede, at hennes arbeid skulle være i de fattiges tjeneste og at Gud ville sende henne en veileder. Hun skrev senere: «Gud viste meg hvem det ville bli. Jeg var motvillig, men jeg aksepterte».

Antoine Le Gras døde den 21. desember 1625 etter tolv års lykkelig ekteskap. Som enke satt Louise nå i trange kår og flyttet til et beskjedent hus hun leide i det som da het Rue des Fossé-Saint-Victor i sognet Saint Nicholas Chardonnet i Paris. Der var hun ganske nær Collège des Bons Enfants, et seminar hvor hun en kort periode plasserte sin sønn og hvor Vincent de Pauls misjonsprester da arbeidet. Han hadde da nettopp grunnlagt sin prestekongregasjon «Misjonskongregasjonen» (Congregatio Missionis – CM), som fikk navnet lasaristene etter kongregasjonens hovedhus, klosteret Saint-Lazare i Paris. I senere tider ble de også kalt Vincentianere eller Vincentsprester etter grunnleggeren.

De neste to årene gikk mens Vincent ventet på at Gud skulle vise dem både hvordan og når de skulle fortsette videre. Louise fornyet sitt løfte om å forbli enke og la til løfter om fattigdom, kyskhet og lydighet. Hun var fortsatt svært opphengt i sine egne små bekymringer, og hun tilbrakte tiden med ulike fromhetsøvelser. Hun tilhørte flere brorskap, som alle hadde hvert sitt program, hun forpliktet seg til 33 tilbedende handlinger hver dag til ære for Kristi 33 år på jorden, hun gikk til messe og mottok kommunion når hun fikk lov. Hun fulgte sin leveregel svært strengt. Hun sydde og strikket til de fattige, som hun besøkte i deres hjem. Vincent var urolig for hennes trange og begrensede syn på tilværelsen, men han tillot seg bare sjelden å protestere når hun viklet seg inn i selvmotsigelser: «Vær tålmodig, klok og så lykkelig du kan».

Men Louise klarte ikke å være virkelig lykkelig. Hun var et uønsket barn, en motvillig hustru, innfridde ikke som mor og hadde aldri hatt sjansen til å heve og tape seg selv i noe større enn hennes umiddelbare bekymringer. Nå som hun var fri, var til og med hennes tro, dominert som den var av skrupler, et slags fengsel. Vincent må likevel intuitivt ha ant at det var en flamme som ulmet inne i henne. Hun var i stand til kjærlighet og trofasthet, og fremfor alt var hun klar til å adlyde.

Louise så misjonsprestenes arbeid på nært hold, og hun kunne neppe ha unngått å bli beveget over grunnleggerens lidenskap når han dro ut til de fattige slik at de også kunne få forkynt evangeliet. Den dagen kom da hun ba om å kunne tjene misjonen på enhver måte hennes veileder måtte bestemme. Han bestemte seg for at hun var akkurat den personen han trengte for å lede de barmhjertige kvinnene som han hadde organisert i de sognene han hadde tjent. Fra 1617 organiserte han dem i Confrérie de la Charité («Nestekjærlighetenes brorskap»). Det besto av fromme og velstående kvinner som ville hjelpe de fattige og syke, som levde i elendige kår.

I Paris var disse kvinnene hans redskaper i det første grundig organiserte sosiale arbeid hovedstaden hadde sett. Utenfor hovedstaden var disse kvinnene de mest velstående i menighetene, bekymret for eller gjort oppmerksomme på av Vincent de usle kårene til dem uten utdannelse, evangelisering og omsorg i deres midte. Han ga disse kvinnene et skissemessig program og overlot til dem å gjennomføre det lokalt. Men uten hans nærvær avtok uunngåelig deres nidkjærhet, og arbeidet ble gjort tilfeldig om det overhodet skjedde noe.

Det ble også snart klart at mange av disse velmenende kvinnene slett ikke var skikket til et arbeid hvor de plutselig sto ansikt til ansikt med fattigdommens og sykdommens mindre vakre sider. Arbeidet med å pleie syke i deres egne hjem, ta seg av forsømte barn og takle ofte rå ektemenn og fedre, var noe som best kunne utføres av kvinner med samme sosiale bakgrunn som de trengende selv. Aristokratiets kvinner var bedre i stand til å ta seg av den like nødvendige oppgaven med å samle inn penger og ta seg av korrespondanse. Louise var unntaket, og i henne så han en kvinne med en klar tanke, stort mot og utholdenhet, og dessuten var hun en person som ikke tok seg selv så høytidelig.

Som en slags prøve på om han hadde rett i sin bedømmelse av henne, sendte han henne i mai 1629 på en slags visitasjonsreise for å bedømme tilstanden til en av de sosiale og nestekjærlige organisasjonene (Charité) han hadde grunnlagt i Montmirail. Hun besto prøven med glans, og til tross for sin ustabile helse utførte hun de neste fire årene flere slike oppdrag rundt om i menighetene. Hun dro til Asnires, Saint-Cloud, Villepreux, Saint-Germain, Verneuil, Beauvais og Burgund. Hun skulle rette opp det som var galt og øke effektiviteten der dette var mulig. I denne prosessen ble hun en forandret kvinne. Mye av hennes tid ble tilbrakt utendørs. Hun hadde en ikke alt for sterk helse og kjente utmattelse, men lærte å takle den.

Hun kom i nær kontakt med menneskelig elendighet, men vurderte omhyggelig hvilken strategi som skulle til for å lindre den. Hun lærte å bli diplomatisk i møtet med lokale eller klerikale tjenestemenn, og hun oppdaget at hun hadde talent for å tale offentlig. Hun levde nå ikke lenger i en imaginær verden, men i direkte kontakt med det virkelige liv, og hun lærte å bli enkel og direkte. Skrupler og frykt ble ting som hørte fortiden til. Senere kunne hun skrive til en av sine underordnede: «Prøv å nøytralisere dine skrupler ved å ta opp andre interesser, i stedet for å konfrontere dem, be til Den Hellige Ånd om å gi deg glede».

Kanskje var det mest betydningsfulle signalet om hennes nye persona det at hun bestemte seg for å ta tilbake pikenavnet. Selv om hun alltid ble referert til som Mademoiselle Le Gras, undertegnet hun nå med Louise de Marillac. Vincent så også med glede på hvordan denne tidligere melankolske og hemmede kvinnen blomstret opp til en medhjelper han kunne ha absolutt tillit til. En gang sa han til henne: «Gud alene vet, Mademoiselle, hva han har gjort for meg ved å gi deg til meg; men i himmelen vil du få vite det!»

Louise sørget for at sønnen Mikael fikk en god utdannelse. Han ble bestemt for prestestanden og startet utdannelsen, men han forlot seminaret og havnet i vanskeligheter. Vincent skaffet ham en post som forvalter og fikk senere familien de Marillac til å skaffe ham penger så han kunne gifte seg. Senere fikk han også barn.

Louise så snart at legkvinnene i Confrérie de la Charité aldri ville holde ut i gjennomføringen av deres program av gode gjerninger dersom de ikke hadde hjelp av kvinner som var fullstendig viet til sitt kall om umiddelbar tjeneste for de fattige. Vincent fordømte den vanen enkelte av de fornemme kvinnene hadde med å sende sine tjenestekvinner for å utføre det arbeidet de ikke alltid var villige til å gjøre selv. Et utmerket eksempel på hva som kunne gjøres av en hengiven, om enn uutdannet person, var historien om Marguerite Naseau. Hun lærte å lese for å kunne undervise andre jenter i sin landsby, og hun utførte de simpleste oppgaver for de lidende. Hun skulle komme til å dø av pesten etter å ha blitt smittet da hun pleide dens ofre i Marseille.

Louise studerte omhyggelig de unge og sjenerøse jentene som meldte seg for å hjelpe, og hun var ivrig etter å forme dem til en spesiell tjeneste for de syke fattige. Det syntes som om det simpelthen var nødvendig med en ny type ordenssøstre, og Louise så Marguerite Naseau som en modell. Sin vane tro oppfordret Vincent til å vente og reflektere. Han var selv skriftefar for Visitasjonssøstrene i Paris og visste at Frans av Sales hadde brent fingrene i spørsmålet om aktive ordenssøstre, som han hadde vært den første til å foreslå. For Kirken betydde den gangen det å være ordenssøster å være stengt inne bak murer og gitre og å tilbringe mange timer med tidebønner i koret. Frans av Sales' Visitasjonssøstre var av de romerske kongregasjonene blitt endret til en mer tradisjonell form for klosterliv.

Men Louise og Vincent så for seg noe helt annet. Den eneste måten deres medarbeidere kunne vinne respekt, var å fullstendig gi avkall på statusen som ordenssøstre. Vincent skulle igjen og igjen gjenta for til forsamlede søstre at de ikke skulle være ordenssøstre og at de aldri måtte ha aspirasjoner om det. De skulle bare se på seg selv som kristne som viet seg til å pleie fattige og syke. I sin berømte beskrivelse av dem sa han: «Sykestuen er deres kloster, et leid værelse skal være deres celle, sognekirken deres kapell, gatene eller sykesalene deres klausur, gudsfrykten deres gitter og ydmykheten deres slør».

Med dette utgangspunkt ga han Louise i oppdrag å organisere jenter og enker, særlig fra bonde- og håndverkerklassene. I det beskjedne huset hun hadde leid siden hun var blitt enke, begynte hun i 1633 å utdanne kvinner i ambulerende sykepleie. Fire kandidater startet arbeidet der, og denne grunnleggelsen, som regnes som Vincents siste og mest betydelige, regner den 29. november 1633 som sin startdato.

De unge jentene måtte ikke bare læres opp til en bestemt oppgave, men til en åndelig forståelse av at tjenesten for de fattige var en tjeneste i kjærlighet for Kristus, som ikke bare skulle ses i de fattiges person, men også i sine medsøstre. Louise lærte dem å lese og skrive og å leve sammen med hverandre, og hun ga videre ikke bare den kristne lære, men ønsket om å elske Gud over alle ting, og hun forklarte sin forståelse av dette kallet, like religiøst og krevende som noen monastisk regel når det gjaldt spørsmål om lydighet og personlig fattigdom, samtidig som det var orientert mot en fullstendig underkastelse av «de fattige, som er våre herrer». At det har vært så mange heroiske eksempler av nestekjærlighet blant søstrene da og gjennom århundrene, er et resultat av Louises lære og eksempel. Vincent elsket å snakke om en ung søster som da hun fikk i oppdrag å hjelpe til i husholdningen til en høyt plassert kvinne i Confrérie de la Charité, ba ydmykt om å få slippe den æren: «Jeg har ikke forlatt mine foreldre og kommet her for å tjene de rike, men de fattige».

Gjennom å forme andre på denne måten, vokste Louise selv inn i kallet til en Barmhjertig datter. Hun ville utarbeide en regel for dem, men ikke overraskende ba Vincent henne om å vente på et tegn fra Gud. Da han til slutt var fullstendig overbevist om Louises kall, tillot han henne å skrive utkastet til en regel i 1634. Det var denne regelen som i det vesentlige ble formelt approbert i 1655 og som fortsatt står ved lag. Et år etter grunnleggelsen ga Vincent Louise tillatelse til å avlegge et privat løfte om å vie seg totalt til behovet til disse jentene, som hun elsket fullstendig og hengivent. Hennes holdning kan fornemmes gjennom hennes avvisning av tittelen superior til fordel for «Søster Tjener». Ikke noe voldte henne større sorg enn når noen ikke holdt ut og sluttet, selv om Vincent prøvde å trøste henne med at en viss grad av svinn var uunngåelig. Han hjalp selv til i formasjonsprosessen gjennom de foredrag (Conferences) han ga til de samlede søstrene med Louise til stede. Hennes egne brev til dem som var sendt ut på en misjon, viser hennes konstante omsorg for alle aspekter ved deres liv.

Allerede et år etter grunnleggelsen måtte kongregasjonen flytte til et større hus, og de var da tolv medlemmer. I mai 1636 var de femten, og de flyttet inn i et stort hus nær Saint-Lazare. Tre år senere flyttet de igjen, nå til stort hus overfor klosteret Saint-Lazare, Vincent de Pauls hovedkvarter. Louise valgte selv ut postulantene og lærte dem opp. Hun så etter kloke og fornuftige jenter og avviste dem med en innesluttet og melankolsk natur, for de syke og fattige trengte muntre mennesker rundt seg. Hun avviste også dem som var tilbøyelige til å være misfornøyde og flykrige. Postulantene ble akseptert bare med foreldrenes samtykke og en anbefaling fra sognepresten. De måtte ha med seg et nytt sett passende klær og nok penger til hjemreisen om de ikke valgte å bli.

Snart kom nye grunnleggelser, i Saint-Germain-en-Laye i 1638 og i Richelieu i 1639. Ettersom antallet Barmhjertige døtre vokste og de ble sendt ut på ulike oppdrag, økte også Louises administrative ansvar. Fra 1634 til hennes død i 1660 studerte hun og overvåket alle nye prosjekter: Åpningen eller overtakelsen av eksisterende hospitaler i Paris eller i provinsen, barnehjem og bergingen av forlatte spedbarn, frie skoler, asyler for de sinnssyke, hjem for de eldre, hospitser for landstrykere og tiggere, suppekjøkken, omsorg for soldater på slagmarken, kriminelle dømt til galeiene. Hennes beherskelse av detaljer, gode dømmekraft og skarpsindighet var egenskaper som ikke ble utøvd i isolasjon, men i nært samarbeid med Vincent og Confrérie de la Charité.

I alle disse årene var situasjonen svært forverret av utbrudd av borgerkrig, som rammet de fattige mer enn de fleste, men som også gjorde at bidragene fra de rike tørket ut. Men søsterfellesskapet fortsatte å utvikle seg til tross for disse forholdene. Vincent tillot noen få søstre å avlegge løfter i 1642, blant dem Louise, og de skulle gjentas hvert år. Selskapet ble til «Barmhjertighetens døtre av St. Vincent de Paul» (Filles de la Charité de Saint-Vincent de Paul – FdC), som også kalles Vincentianerinner etter sin grunnlegger. Deres løfter avlegges for bare ett år av gangen, men de kan fornyes hvert år i hele livet.

Kongregasjonen ble formelt understilt Vincent og hans prestekongregasjon lasaristene, men Louise var superior for Barmhjertighetens døtre inntil sin død. Hun var ikke fysisk sterk, men hun hadde en klar intelligens og stor utholdenhet, og hennes uselviske hengivenhet var av uvurderlig hjelp og oppmuntring for Vincent. Barmhjertighetens døtre var den første kongregasjonen for uklausulerte («ikke innelukkede») søstre som helt skulle vie seg de fattige og syke. Med dette fullførte Vincent planen til Frans av Sales, som hadde blitt endret av de romerske kongregasjonene. Barmhjertighetens døtre er Kirkens største kvinnelige kongregasjon. Den ble godkjent av erkebiskopen av Paris, kardinal de Retz, i 1646 og av parlamentet i 1658. I 1655 oppnådde kardinalen også pavens godkjennelse.

Louises arbeid var å trene aspiranter og å reise rundt i landet og grunnlegge ordenshus, men hun holdt også retretter for de kvinnene som hadde kommet til å verdsette hennes åndelige gaver. Hennes selvhengivelse førte henne mer og mer inne i Kristi mysterium og til en nær forening med ham. Hun ble båret av bølgen av en stor bevegelse som hun selv bare betraktet seg som et redskap for, og hun søkte ikke lenger å kontrollere sin egen åndelige utvikling, men henga seg til forsynets planer.

Kongregasjonen ble øyeblikkelig en stor suksess, særlig ved å sørge for sykehuspleie for de fattige. De første søstrene kom fra Gascogne som Vincent selv og bar den gascognske drakten, som de beholdt som ordensdrakt. Den besto av en grå tunika av ull og et stort hodeplagg (cornette) av hvit lin. I vår tid er denne drakten erstattet av enklere klær mer i tråd med dagens mote.

Vincent startet et barnehjem som søstrene drev. De tok også ansvar for hospitalet «Hôtel-Dieu» i Paris og til og med skoler. Louise etablerte andre barnehjem og hospitaler, og hun pleide selv pestofre i Paris og reformerte et forsømt hospital i Angers, ved siden av at hun hadde overoppsyn med kongregasjonens virksomhet. Hun reiste rundt i hele Frankrike og grunnla mer enn 40 datterhus, inkludert et på Madagaskar og et i Polen. Før sin død formante hun søstrene til å tjene de fattige og «vise dem samme ære som de viste til Kristus selv». Ved hennes død ble syke fattige pleiet i sine hjem i 26 parisiske menigheter, og hundrevis av kvinner hadde fått tilfluktssteder. Sønnen og hans lille familie besøkte henne like før hennes død.

I 1659 var både Louise og Vincent blitt syke. Hun ba Vincent om bare en ting, nemlig å få treffe ham før hun døde. Han bodde bare rett over gaten, men var selv svært svak og ute av stand til å gå. Han sendte en medbror til henne med et enkelt budskap: «Gå i fred». Hun døde den 15. mars 1660 i Paris, 68 år gammel, og bare seks måneder senere, den 27. september, døde også Vincent.

Louise ble saligkåret den 9. mai 1920 av pave Benedikt XV (1914-22) og helligkåret den 11. mars 1934 av pave Pius XI (1922-39). I 1960 utropte den salige pave Johannes XXIII (1958-63) henne til skytshelgen for kristne sosialarbeidere. Hennes minnedag er dødsdagen 15. mars og hennes navn står i Martyrologium Romanum. Hennes jordiske rester befinner seg i Barmhjertighetens døtres kloster i Rue du Bac i Paris. Hun var fysisk liten, bare 150 cm, men hennes storhet ses i dag i hennes utallige søstre på alle kontinenter og i andre kongregasjoner som er svært inspirert av hennes.