Den hellige Marina munken (400-t?)

Skytshelgen mot smerter

Den hellige Marina er en legendarisk skikkelse i en from romantisk myte, som likevel har en historisk kjerne. Hun skal ha levd på 400-tallet i Antiokia i Pisidia i Lilleasia, ikke den mer kjente byen Antiokia ved Orontes i Syria, rundt femti mil unna. Den greske versjonen av Marinas biografi legger hennes fødsel til Bitynia, den koptiske versjonen sier Egypt mens maronittene sier Libanon.

Legenden forteller at Marina levde sammen med sin far Eugenius (Eugenios) etter at moren Theodora døde tidlig. Eugenius elsket sin datter, men han elsket Gud høyere, så han ble munk i et kloster og overlot datteren til en nær slektning for oppdragelse. Men snart led han så mye under adskillelsen fra datteren at han fikk abbedens tillatelse til å hente barnet til seg. Jenter var selvsagt ikke tillatt i klosteret, så han beholdt henne hos seg, forkledd som gutt. Hun fikk håret klippet og fikk navnet «Marinus» (Marinos). Da Marina var sytten år gammel, døde faren, men hun fortsatte å leve i klosteret uten å bli avslørt.

En dag sendte klosterets abbed Marinus sammen med tre andre munker i noen forretninger for klosteret. Ettersom reisen var lang, ble de tvunget til å tilbringe natten på et vertshus. Men på samme tid bodde en av kongens soldater på vertshuset, hvor han forførte datteren til vertshuseieren. Han sa at hvis affæren fikk noen følger, skulle hun fortelle faren at det var munken Marinus som var den skyldige.

Etter noen måneder ble det oppdaget at datteren var gravid, og som de hadde avtalt, fortalte hun at det var munken Marinus som var barnefaren. Da vertshuseieren fikk høre denne historien, ble han rasende og gikk rett til abbeden for klosteret. Abbeden roet ned den oppbrakte mannen og lovte at han ville se på saken. Han tilkalte Marina og ga henne en alvorlig reprimande. Da hun hørte anklagene, gråt hun og ba om tilgivelse, men hun benektet ikke noe. Det faktum at hun ikke gjorde noe forsøk på benekte forholdet, tok abbeden som en innrømmelse av skyld, og det gjorde ham så rasende at han ba henne om å forlate klosteret. Hun lystret øyeblikkelig slo seg ned utenfor klosterporten som tigger.

Da vertshuseierens datter fødte en sønn, tok hun barnet og ga ham til Marina. Hun tok med seg barnet til gjeterne slik at hun kunne gi ham melk å drikke. I ti år ble hun værende utenfor klosterporten mens hun tok seg av barnet. Da tryglet munkene abbeden om å la henne komme tilbake. Abbeden gikk til slutt med på det, men han påla henne strenge straffer. Hun måtte utføre alle de simpleste oppgavene i klosteret og ble tvunget til å gjøre den strengeste bot. Hun utførte hardt arbeid med matlaging, vasking og vannbæring, og gutten vokste opp og ble munk.

Da Marina var rundt førti år gammel, ble hun syk i tre dager, og deretter døde hun. Abbeden ga ordre om at liket skulle vaskes og iføres nye klær og overføres til kirken for begravelsesseremonien. Da munkene skulle gjøre dette, oppdaget de at hun var en kvinne, og de ble svært ulykkelige. De informerte abbeden, som kom og gråt bittert over det han hadde gjort. Deretter tilkalte han vertshuseieren og informerte ham om at Martina i virkeligheten var en kvinne. Han gikk for å se henne og gråt også bittert over den smerten og lidelsen han urettmessig hadde påført henne.

Navnet Marina kommer fra det latinske navnet Marinus, «mann av havet», mens Pelagius er den latiniserte formen av det greske navnet Πελαγιος (Pelagios), som er utledet fra πελαγος (pelagos), «havet». Dette har skapt noen duplikater i de ulike martyrologiene, og denne fortellingen om Marina kan ganske enkelt være en litterær tilpasning av legenden om den hellige Pelagia den Botferdige, som igjen er basert på biografien til den historiske hellige Pelagia av Antiokia. Men den knapt troverdige ideen at de ulike fiktive kvinnene ved navn Pelagia og Marina skulle være en kristnet versjon av Afrodite eller Venus, har blitt undersøkt og avvist på det mest bestemte av den belgiske bollandist-pateren Hippolyte Delehaye SJ (1859-1941) i hans «Helgenlegender» (Les Légendes hagiographiques, Brussel 1905).

Marinas relikvier kom på et eller annet tidspunkt til Konstantinopel. Hennes kult spredte seg da hennes relikvier ble overført fra Konstantinopel til Venezia i 1230 og brakt til sognekirken San Liberale, som snart skiftet navn til Santi Liberale e Marina. Etter at denne kirken ble revet i 1810, ble relikviene overført til kirken Santa Maria Formosa, og der æres de fortsatt. Hun har også gitt navn til en sognekirke i Paris, som nevnes av den berømte William av Paris i 1228. Der er det bevart en del av hennes relikvier, som ble brakt fra Venezia. Klosteret Vår Frue av Qannoubin i Qadishadalen i Libanon hevdet å ha hennes venstre hånd, men det samme gjorde Katarinaklosteret i Sinai samt kirker i Hellas og Belgia.

Marinas minnedag i Martyrologium Romanum er 18. juni, mens hennes translasjonsfest feires i Venezia den 17. juli. Hennes minnedag i den ortodokse kirke er vanligvis 12. februar, men 8. juni nevnes også. Hennes minnedag i den koptiske kirken er 8. august, mens armenerne minnes henne den 12. februar. I kunsten avbildes ofte scenen med Marina og «hennes» sønn foran klosterporten. På avbildninger kan hun også avbildes sammen med et barn i en vugge mens hun kneler i bønn, i munkedrakt mens hun bærer et barn, mens hun pleier et barn i en eneboerhytte, når hun drar en kjerre med ved til klosteret eller når hun kneler ved en grav med en due svevende over seg. Fortellingen om Marina eller Marinos er funnet i hagiografier i de syriske, maronittiske, koptiske, etiopiske, greske og latinske kirkene.

I antikken og middelalderen var historier om kvinner som trådte inn i et kloster forkledd som en mann, et populært tema i helgenberetninger. Disse fortellingene blir i likhet med historier om prostituerte ofte sett bort fra eller redigert bort av biografer. Dette kan være fordi de eldste tradisjonene er muntlige og ikke støttet av samtidige dokumentariske bevis, eller fordi temaet ble betraktet som potensielt skandaløst. I tidligere århundrer fantes det imidlertid ofte situasjoner hvor en kvinne kunne finne det tilrådelig å kle seg som en mann, ganske enkelt av praktiske grunner. Det ga henne frihet til å reise eller å leve alene uten frykt for vold eller seksuell trakassering. Slike kvinner var ikke transvestitter, transseksuelle eller mannsimitatorer, deres adopsjon av mannsdrakt var simpelthen et spørsmål om bekvemmelighet og forsiktighet. Kvinne- og mannsklær var ikke så ulike, legmenn bar lange embetsdrakter eller tunikaer, munker bar drakt og begge bar kapper. Det viktigste kjennetegnet på en kvinne var hennes lange hår og hennes slør, og begge deler kunne man lett kvitte seg med.

I historiene om kvinner som kledte seg som menn, er det aldri noen antydninger om at kvinnene selv skapte noen form for skandale. De levde asketisk, ofte som eneboere eller i en slags monastisk institusjon hvor munkene bare kom sammen til måltider og liturgier. De overholdt regelen og de døde i Troen. Det faktum at de skjulte sitt kjønn (og var i stand til å gjøre det), forteller om en betydelig bluferdighet og fysisk tilknappethet i disse kommunitetene. En kvinne som ønsket å leve i en kristen kommunitet, kan ha vært ute av stand til å finne en kvinnekommunitet hun kunne slutte seg til – den monastiske bevegelsen for menn utviklet seg lenge før den tilsvarende bevegelsen for kvinner. Dersom en kvinne ønsket å leve som eneboer, kunne det å gi inntrykk av at hun var en mann være en åpenbar forsiktighetsregel. I det minste noen av disse kvinnene synes ganske enkelt å ha valgt en levemåte hvor deres kjønn ikke ville være et hinder for religiøs hengivenhet.

Det finnes historiske paralleller med kvinner forkledd som menn. For eksempel var den hellige Frans di Girolamos (1642-1716) mest fremtredende botferdige synder den franske kvinnen Maria Alvira Cassier. Hun hadde myrdet sin far og deretter forkledd seg som mann og tjenestegjort i den spanske hæren. Vi kan også nevne den historiske Pretty Polly Oliver fra 1700-tallet, best kjent fra balladen om henne.

Noen av helgenhistoriene fant veien inn i bollandistenes Acta Sanctorum i andre halvdel av 1600-tallet. Historien om den hellige Anastasia Patricia skal ha vært den første av de mange legendene som forteller om kvinner som levde i forkledning som munker. Ved siden av Marina er andre eksempler de hellige Eufrosyne av Alexandria, Eufrosyne den yngre, Pelagia den botferdige, Theodora av Alexandria, Apollinaris Syncletica av Alexandria, Eugenia av Roma, Hilaria av Egypt, Anna av Konstantinopel, Jakoba av Roma, Hugolina av Novara og Hildegund av Schönau.