Den hellige Maximus av Jerusalem (d. ~350)

Den hellige Maximus (Maximos) ble født på slutten av 200-tallet, muligens i Jerusalem. I de grusomme kristenforfølgelsene under keiser Diokletian (284-305) unngikk han så vidt å lide martyrdøden for sin tros skyld. Men han ble fryktelig torturert ved å bli blindet på det ene øyet og lammet i den venstre foten etter å ha blitt brent med et glødende jern. Deretter ble han dømt til tvangsarbeid i gruvene av keiser Konstantin I den Stores (306-37) medkeiser Maximinus Daza (305-13) [eg Gaius Valerius Galerius Maximinus, opprinnelig Daia, vanligvis kjent som Maximinus Daia eller Daza]. Men han slapp fri etter at keiser Konstantin ga Kirken frihet.

I 325 fulgte han som diakon den hellige biskop Makarios I av Jerusalem (ca 311-ca 334) til konsilet i Nikea (i dag Iznik i Tyrkia). Makarios var en fast motstander av arianismen, og mot arianerne på konsilet vedtok de ortodokse biskopene Den nikenske trosbekjennelsen, som fortsatt synges i den katolske messen, med tillegg fra konsilet i Konstantinopel i 381.

Etter Makarios' død rundt 334 ble Maximus valgt til ny biskop av Jerusalem (kildene varierer om han er biskop Maximus II eller III). På grunn av sin enkelhet regnet han i begynnelsen Arius' kjetteri som den sanne kristne lære. Men han kom på andre tanker under konsilet i Tyrus i 335. Den hellige Pafnutios den Store (d. ca 356) var en trofast støttespiller for den hellige Athanasius av Alexandria (ca 296-373). Han og andre egyptiske biskoper fulgte sin hellige patriark til Tyrus, hvor de fant at flertallet av deltakerne var arianere.

Da Pafnutios så biskop Maximus blant arianerne, ble han sjokkert over å finne denne biskopen, som i likhet med seg selv var invalidisert under forfølgelsene, i så dårlig selskap. Så han tok Maximus i armen og førte ham ut. Der sa han at han ikke kunne holde ut å se en som bar de samme merker som ham selv etter sitt forsvar for troen, skulle bli ført på ville veier og narret av personer som var fast bestemt på å fordømme den mest iherdige forsvarer av denne troen. Maximus ble overbevist av Pafnutios' appell og lot seg føre til et sete blant tilhengerne av Athanasius, som han senere aldri sviktet.

I 345 viet Maximus den hellige Kyrillos av Jerusalem til prest,1 og han hadde så høye tanker om ham at han betrodde ham den viktige oppgaven å sørge for opplæringen av katekumenene (de som skal døpes). I 348 pådro Maximus seg arianernes vrede etter et synodalbrev, og hans metropolitt Akakios av Caesarea (i Palestina) (d. 366) sørget for å få Maximus avsatt. Han døde kort etter, i 350.

Akakios av Caesarea var Maximus' metropolitt, noe som var slått fast av konsilet i Nikea, selv om biskopen av Jerusalem var innvilget en «ærespresedens». Denne ordningen var svært uklar og uholdbar i lengden. Allerede i Kyrillos' tid som biskop av Jerusalem (350-86) skulle det oppstå vanskeligheter i forholdet til hans metropolitt, men det var først under biskop Juvenalis (421-58) at Jerusalem ble patriarkat og Caesarea ble underlagt dette setet. Maximus hadde imidlertid holdt en synode og hadde ordinert biskoper, og dette kan like mye ha vært grunnen til Akakios' fiendskap mot ham som hans fastholdelse av trosbekjennelsen fra Nikea.

Den hellige Hieronymus (ca 342-420) forteller at etter Maximus' død, lovte metropolitt Akakios av Caesarea og de andre arianske biskopene bispesetet til Kyrillos på den betingelse at han forkastet den ordinasjonen han hadde mottatt fra Maximus. Kyrillos gikk med på å tjenestegjøre som diakon fra da av, og for denne ugudeligheten ble han belønnet med bispesetet. Maximus hadde konsekrert en Heraklios til sin etterfølger, en fast tilhenger av Nikea og en sterk motstander av arianismen, men gjennom ulike former for svindel degraderte Kyrillos ham til prestestanden. Dette fortelles av Hieronymus,2 mens kirkehistorikeren Sokrates Scholasticus (380-439) forteller at metropolitt Akakios drev ut Maximus og erstattet ham med Kyrillos.3

Maximus regnes noen ganger som martyr på grunn av de store skadene han fikk under forfølgelsene, men der mest korrekte er å betrakte ham som bekjenner. Hans minnedag er 5. mai, men 6. mai nevnes også. De ortodokse ærer ham ikke som helgen.