Den hellige Milburga av Wenlock (d. 722)

Den hellige Milburga (Mildburga, Milburgh, Milburh, Milburg, Milburge, Mildburg, Mildburh) ble født en gang på 600-tallet i England. Hun tilhørte kongehuset i Mercia og var datter av kong Merewald (Merewalh) av Magonset (ca 650-ca 670) og hans andre hustru, den hellige Ermenburga eller Domneva (Domna Ebba), prinsesse av Kent. Magonset var et lite anglerrike under kongeriket Mercia. Senere skribenter har sagt at Merewald var en av de ti barna til den beryktede hedenske kong Penda av Mercia (632-54). Milburgas søsken var broren Merefin, som døde ung, og de to yngre hellige søstrene Mildred av Thanet og Mildgytha av Eastry.

Ermenburga grunnla klosteret Minster på Isle of Thanet på østspissen av Kent (Minster-in-Thanet), og der var hun abbedisse mens hennes søster Ermengitha av Thanet og datteren Mildred av Thanet var nonner der. Mildred etterfulgte senere sin mor som abbedisse.

Kong Merewald grunnla rundt 670 nonneklosteret i Wenlock (Wenlochium, Winlocium, Ventolochium; saks: Wimnicas; nå Much Wenlock) sørøst for Shrewsbury (Salopia, Scrobesberia) i Shropshire ved grensen til Wales. En kilde sier at han gjorde det i samarbeid med den hellige erkebiskop Theodor av Canterbury, og han satte det under ledelse av den hellige Botolf Ikanhoe (ca 610-80). Kong Wulfhere av Mercia (657-74) skal også ha bidratt økonomisk – han var sønn av kong Penda og dermed muligens Merewalds bror.

Kronikøren Goscelin av Canterbury skrev Milburgas biografi helt på slutten av 1000-tallet. Han skriver at erkebiskop Theodor konsekrerte henne som benediktinernonne (Ordo Sancti Benedicti – OSB), og at hun ble nonne i Wenlock. Den første abbedissen ble Liobsynde (Liobinde), en fransk nonne fra Chelles ved Paris, mens Milburga ble den andre abbedissen. Klosteret skal ha blomstret stort under hennes ledelse. Hun hadde helbredende evner, særlig for blindhet, og en mystisk makt over fugler. Hun skal også ha svevd i luften under bønn (levitasjon).

Legenden forteller at kort etter at hun ble abbedisse, prøvde en prins i nærheten å overtale henne til å bli hans hustru. I den anledning jaget han etter henne med en væpnet styrke. Hun flyktet over en elv, som straks steg til en uoverstigelig flod og avskrekket hennes forfølgere.

En gang kom en fattig enke til hennes kapell og brakte med seg liket av sin lille sønn. Hun kastet seg for abbedissens føtter og tryglet henne om å vekke sønnen tilbake til livet. «Du må være gal!» utbrøt Milburga. «Hvordan kan jeg gjenoppvekke barnet ditt? Gå og gravlegg ham og forson deg med ditt tap, som er sendt deg av Gud». Men den sørgende moren sa: «Nei, jeg vil ikke gå før du har gitt meg min sønn tilbake!» Abbedissen ba da over den lille kroppen, og mens hun gjorde det, så barnets mor at hun ble løftet opp fra jorden og omgitt av vakre flammer – det levende symbolet på styrken i hennes bønn. I løpet av få minutter kom barnet tilbake til livet.

Mens Milburga var abbedisse, hadde den berømte munken fra Wenlock sin visjon av himmelen, som beskrives av den hellige Bonifatius. Hun døde den 23. februar 722 (rundt 700, 715 og 727 nevnes også). Goscelin gjengir også hennes testamente, som er en øyensynlig autentisk omfattende liste over land ved den walisiske grensen som tilhørte henne ved hennes død. Hennes grav var lenge senter for en betydelig kult, men danskene ødela klosteret og det ble praktisk talt glemt.

Hennes grav var ukjent da de cluniacensiske munkene fra La-Charité-sur-Loire grunnla Wenlock på nytt i 1079. Kirken hadde et sølvskrin som inneholdt relikvier av Milburga og dokumenter som beskrev stedet for hennes grav, nær et alter som munkene ikke klarte å finne. Etter å ha konsultert den hellige Anselm av Canterbury gravde munkene ut en gammel kirke som ikke lenger var i bruk. Noen gutter som lekte på stedet, falt ned i en grav, og der ble det funnet knokler sammen med restene av en kiste og et alter. Detaljer om oppdagelsen i 1101 og de påfølgende helbredelsene ble beskrevet av kardinalbiskop Otto av Ostia året etter. Helbredelsene omfattet helbredelse av spedalske og blinde, og også en person som kastet opp en usedvanlig orm som hadde forårsaket en ødeleggende sykdom. Denne forfatterens fremtredende rang bidro til spredningen av Milburgas kult, noe som førte til at fem gamle kirker ble viet til henne.

John Leland, som reiste rundt i England på 1540-tallet, kopierte en liste over engelske helgengraver «fra en liten bok over steder hvor helgener hviler i England» (E libello de locis, quibus S. in Angl[ia] requiescunt). Der står det: S. Milburga apud Weneloch («St Milburga i Wenlock») (Nicholas Grant, 'John Leland's List of «Places where Saints Rest in England»', Analecta Bollandiana, 122:2 (2004), s 381). Milburgas navn står også på listen over helgengraver fra første halvdel av 1000-tallet, «On the Resting-Places of the Saints», eller på gammelengelsk Secgan be þam Godes sanctum þe on Engla lande ærost restan og de to listene som bygger på denne, Hugo Candidus’ latinske krønike om Peterborough Abbey fra midten av 1100-tallet og Breviate of Domesday, et vedlegg til Geoffrey Gaimars Description on Britain på normannerfransk fra 1300-tallet. Milburgas navn står også i den sene middelalderkatalogen over engelske helgener, Cathalogus Sanctorum in Anglia Pausancium fra 1300-tallet.

Hennes minnedag er 23. februar og translasjonsfesten var ifølge Goscelin den 25. juni. Hennes navn står i Martyrologium Romanum og i mange gamle engelske kalendere fra Bosworth-psalteret (rundt 1000) og fremover. Hun feires i det katolske bispedømmet Shrewsbury. Hennes jordiske rester ble gravd opp på nytt under stort seremoniell den 26. mai 1501, men relikviene gikk tapt i reformasjonens oppløsning av klostrene. Men ruinene av Wenlock Abbey i Shropshire fra 1000-tallet er et minne om Milburga, som fortsatt huskes i området.