Den salige Maria Louise Trichet (1684-1759)

Den salige Maria Louise Trichet (fr: Marie-Louise) ble født den 7. mai 1684 i Poitiers i Frankrike. Hun ble døpt samme dag i sognekirken Saint-Etienne. Hun var den fjerde av åtte barn av advokaten Julien Trichet og hans hustru Françoise Lecocq. Foreldrene var dypt kristne, og barna fikk en solid kristen utdannelse hjemme og på skolen.

Den eldste, Jeanne, ble lammet i en alder av tretten år, men hun ble kurert tre år senere under et besøk til Notre-Dame des Ardilliers i Saumur. Den andre datteren, Elisabeth, var et år eldre enn Maria Louise og hennes uatskillelige ledsager. Hun var uvanlig from og var kjent som «engelen i familien». Den yngste søsteren, født etter at to barn var døde som spedbarn, skulle senere slutte seg til kongregasjonen som Maria Louise da ledet. Julien, den eldste sønnen, skulle følge sin far på den juridiske løpebane og var den eneste av søsknene som giftet seg. Alexis, som var et år yngre enn Maria Louise, ble presteviet i 1710. Da det brøt ut pest i en fangeleir, meldte han seg frivillig til å gjøre tjeneste for ofrene. Men han ble selv smittet av pesten og døde.

Da Maria Louise var syv år gammel, ble hun sendt til kostskolen i Poitiers som ble drevet av søstrene til den hellige Johanna de Lestonnac. Der skaffet hun seg de feminine og sosiale ferdighetene som var forventet av en ungdom av klasse i Frankrike på 1600-tallet. Vi vet ikke hva som gjorde at hun begynte å tenke på ordenslivet, men oftere og oftere dro hun til generalhospitalet (Hôpital Général) i Poitiers, enten alene eller sammen med sin søster Elisabeth. Sammen gikk de to hver dag til messe i katedralen. Sammen pleide de også å besøke de fattige i deres hjem eller på hospitalet.

I 1701 kom den hellige Ludvig Maria Grignion de Montfort til Poitiers. Han prekte, hørte skriftemål og tilbrakte mye tid hos de fattige på generalhospitalet, hvor han ble kapellan. Dette var en institusjon som var opprettet for å holde de aller fattigste vekk fra gatene, og dit tvangssendte byen sine tiggere, krøplinger og fylliker. Der delte Ludvig Maria livet til de fattige pasientene og forsøkte å organisere kvinnene som hjalp til der, i en religiøs kommunitet. Men det nektet de, og da plukket han ut rundt tyve av de kvinnelige pasientene, alle fysisk handikappet på en eller annen måte, og organiserte dem i en vordende kongregasjon med en regel under en blind superior. Over døren til deres kommunitetsrom skrev han ordet «Visdom».

En dag kom Elisabeth hjem etter å ha hørt en av hans prekener, og hun utbrøt til sin søster: «Den predikanten er en helgen!» Den 17-årige Maria Louise hadde allerede bestemt seg for å gå til skrifte hos denne presten og kanskje betro ham sine ønsker om et religiøst liv. Etter skriftemålet satte Maria Louise seg under hans veiledning, og hun samtalte inngående med ham om den videre kursen i sitt liv. Etter å ha fulgt en retrett som han holdt, ble hun en hyppig besøkende i den lille kommuniteten av fattige og syke kvinner som han hadde dannet.

Men dette tilfredsstilte ikke hennes aspirasjoner for et kontemplativt liv. Hun ville tre inn i et kloster og søkte hans hjelp, men han var ikke imøtekommende. I hans fravær bestemte hun seg for å tre inn hos augustinerkanonissene i Châtellerault. Hun hadde ingen medgift, så hun måtte bli legsøster. Dette betydde ingenting for henne. Men sykdom og et snev av jansenisme sendte snart Madame Trichet for å hente sin datter tilbake. Da hun kom tilbake til Poitiers, møtte hun Montford, og hun spurte ham: «Skal jeg bli ordenssøster?» Svaret var uventet, men bestemt: «Gå og bo på hospitalet».

Maria Louise svarte straks ja. Det var imidlertid ingen ledig stilling ved hospitalet, og da ba hun i et dristig og modig skritt den ansvarlige biskopen om å få bo på hospitalet som en av de fattige, for dermed å tjene de fattige på denne måten. Den 2. februar 1703 ikledde Ludvig Maria den 19-årige Maria Louise en grå drakt, og hun flyttet til hospitalet. I denne fritt valgte situasjonen av trengsler og fattigdom forberedte hun seg på oppgaven å grunnlegge et institutt sammen med sin veileder Ludvig Maria. Moren sa: «Du kommer til å bli like gal som denne presten».

Det var imidlertid betydelig motstand mot Ludvig Marias innblanding i organiseringen av sykehuset, og biskopen beordret ham også til å gi opp sine populære misjoner i sognene fordi presteskapet motsatte seg hans evangeliseringsmetoder. Derfor bestemte han seg for å vende tilbake til Paris rundt påsken 1703. Han følte seg som en fiasko og hadde ennå ikke funnet sitt kall.

Mange av presteskapet, og til og med noen av biskopene, var smittet av jansenismen, og de bekjempet Ludvig Maria i hemmelighet og åpent. Flere biskoper la ned forbud mot at han satte sin fot i deres bispedømmer. Men de fattige i Poitiers hadde ikke glemt ham, og de ba ham om å komme tilbake. Med biskopens samtykke vendte han tilbake for å bli direktør for Hôpital Général, og nok en gang satte han i gang med reformer. Han ble hjulpet i dette av Maria Louise. Men han møtte fortsatt motstand, og biskopen og Maria Louise overtalte ham til å forlate hospitalet for andre gang.

Han begynte å preke misjoner i og rundt Poitiers. Men hans suksess ser ut til å ha skapt misunnelse hos noen som biskopen lyttet til, for i begynnelsen av fasten 1706 fikk han forbud mot å preke flere misjoner i bispedømmet Poitiers. Deretter slo han seg ned i Bretagne. I ti år utførte Maria Louise så perfekt som mulig sine ydmyke plikter som sykepleier alene, uten Ludvig Maria. Gradvis ga administrasjonen henne større økonomisk og materielt ansvar. Fra 1708 var hun vikar for den offisielle regnskapsføreren, og fra 1711 hadde hun hele ansvaret for institusjonen. Da den fryktelige epidemien brøt ut i 1710, fant hun seg nesten alene ved sykesengene, så stor var frykten for å bli smittet.

I 1713 kom Ludvig Maria de Montfort på besøk til Poitiers, og de to hadde lange og fruktbare samtaler. I 1714 inntraff den trøstefulle begivenhet at en likesinnet kvinne endelig sluttet seg til henne, Katarina Brunet. I 1711 hadde Montfort med godkjennelse fra biskop de Champflour av La Rochelle i departementet Charente-Maritime holdt en misjon der. Biskopen betrodde ham sitt ønske om å bygge skoler for de fattige barna i bispedømmet. Montfort var enig med biskopen, og de bestemte å åpne to skoler, en for gutter og en for jenter. Til jenteskolen ønsket Montfort hjelp av Maria Louise.

Til tross for motstanden mot deres avreise dro Maria Louise sammen med Katarina den 23. mars 1715 til La Rochelle. De to kvinnene grunnla en kommunitet sammen med to nye medlemmer: Marie Régnier og Marie Valleau. Dette betydde starten på kongregasjonen «Visdommens Døtre» (Les Filles de la Sagesse – FdLS), som tilhører montfortanernes ordensfamilie. Søstrene skulle arbeide med undervisning, sykepleie og hjemmepleie. Den 22. august 1715 avla de sine første løfter i Montforts hender med biskopens godkjennelse. I løpet av kort tid hadde jenteskolen 400 elever, og deres store suksess vakte beundring både fra jesuittene og fra biskop de Champflour.

Tidlig i mai 1716 kom det beskjed om at Ludvig Maria de Montfort var død mens han holdt en misjon i Saint-Laurent-sur-Sèvre, bare 43 år gammel. Da besto kongregasjonen av fem søstre, hvorav en novise. Maria, med ordensnavnet Maria Louise av Jesus (Marie-Louise de Jésus), ledet kongregasjonen i førti år. Den ble approbert i 1748 av pave Benedikt XIV (1740-58).

Etter at søstrene dro fra Poitiers, var situasjonen ved hospitalet gått fra dårlig til verre. I 1719 bestemte administrasjonen seg for å be søstrene om å vende tilbake. De tilbød Maria Louise muligheten til å etablere sitt moderhus og novisiat ved hospitalet. Maria Louise aksepterte, og sammen med Katarina (søster av Unnfangelsen) og Maria Anna (søster av St. Josef) vendte hun tilbake til hjembyen.

Men administratorene var bare interessert i hospitalet, så i kontrakten inkluderte de to klausuler som var uakseptable for grunnleggersken: Styret skulle utnevne superioren, og halvparten av novisenes medgift skulle tilfalle hospitalet. Maria Louise var ikke villig til å gå på akkord med instituttets selvstyre, så hun avslo. Men et tilfeldig møte på gaten i Poitiers løste situasjonen. En dag møtte hun Jacques Goudeau, en from legmann og en disippel av Montford. Han foreslo for Maria Louisa at hun skulle kontakte Madame de Bouillé, en kvinne kurert av de Montfort, i Saint-Laurent, hvor grunnleggeren var gravlagt.

Madame de Bouillé var mer enn villig til å hjelpe døtrene av den hellige misjonæren. Først var dekanen ved Saint-Laurent velvillig innstilt til den planlagte grunnleggelsen. Han innkalte innbyggerne til et møte, og de gikk med på forslaget. En kveld i juni 1720 kom Maria Louise til Saint-Laurent. Hennes første besøk var til sin åndelige fars grav før hun dro til Maison Longue, som Madame de Bouillé hadde kjøpt til henne. Det var forfallent og manglet selv det aller nødvendigste. Det skulle fungere som moderhus for kongregasjonen i ekstrem fattigdom i flere år.

Det oppsto problemer, ikke minst motstanden fra dekanen, M. Rougeau de la Jarrie, som hadde forventet en viss hjelp i sitt sogn som de lutfattige søstrene ikke var i stand til å gi. En søster ga gratis undervisning til jenter, en besøkte de syke i deres hjem, men hadde lite å gi dem. Og søstrenes kommunitetsliv var for monastisk i stilen for dekanen. Men grunnleggersken var fast bestemt på å være trofast mot sin misjon og etablere et novisiat.

Novisene ankom, noen av adelig byrd, andre av beskjeden opprinnelse, og alle ble mottatt med den samme varme. De ble formet i det religiøse liv av Maria Louise selv i henhold til regelen og Montforts åndelige doktrine. Madame de Bouillé ønsket i sin entusiasme å delta i kommunitetens liv, men hennes to unge barns naturlige overstrømmelighet var et konstant hinder for den smule ro som var mulig. Hennes sterkt uttrykte synspunkter, som var langt fra de samme som grunnleggerskens, var ofte mer på linje med dekanens. Det ble nødvendig at hun måtte dra.

Men ved å separere seg fra sin velgjørerske mistet kommuniteten verdifulle ressurser. Men for medgiften fra visse noviser ble det kjøpt land som ga noen inntekter. Men dette skapte også nye problemer i form av fiendtlige naboer, som anga søstrene til myndighetene som landeiere som unndro seg skatt. Saken ble avvist. Mange år senere, under den store tørken i 1739, fikk Maria Louise både takknemlighet og kjærlighet fra både folket og sognepresten da hun etter å ha delt sine hvetelagre med dem, forhandlet frem større forsyninger av ris til dem fra myndighetene.

Da Maria Louise grunnla sitt moderhus, forsto hun at det var behov for en åndelig veileder, og hvem kunne være bedre enn den mannen Ludvig Maria hadde pekt ut til sin etterfølger på dødsleiet, p. René Mulot. Hun søkte og fikk tillatelse fra biskopen til at p. Mulot skulle få denne stillingen, og samtidig ble p. Adrian Valot og legbrødrene Mathurin Rangeard og Joseau ønsket velkommen til Saint-Laurent. Dermed var det Maria Louise som sørget for at Montforts disipler samlet seg i Saint-Laurent.

I 1722 samlet patrene og brødrene seg i sin nye residens, valgte sin superior og avla sine løfter i hans nærvær. En adelsmann, marki de Magnanne, en slektning av Madame de Bouillé, ga dem et gammelt vertshus som var kjent som «Den grønne eika», som tjente som residens i pausene mellom misjonene. I 1723 hadde søstrenes antall økt til ni, og Maison Longue viste seg for lite. Da foretok de to kommunitetene et vennlig bytte av residenser. Novisene fortsatte å komme, så tiden var inne for nye grunnleggelser. De første søstrene som forlot moderhuset, dro til Rennes, hovedstaden i Bretagne. I 1724 overtok Visdommens døtre en veldedig skole som var grunnlagt ab marki de Magnanne.

Da Maria Louise hadde forlatt La Rochelle i 1719, hadde hun etterlatt de to søstrene som var derfra, Marie Valois (søster av Inkarnasjonen) og Marie Regnier (søster av Korset). Separasjonen var ment å være midlertidig, men den trakk ut og utviklet seg nesten til et skisma. Etter dårlige råd fra flere etterfølgende veiledere og kolleger avskaffet de to søstrene den grå drakten og navnet Visdommens døtre. De fortsatte å følge regelen de hadde fått av Montfort, men de fungerte som et uavhengig institutt og tok til og med mot postulanter. I 1725 var de åtte og drev skolene Saint-Nicholas, Esnandes og Chaillé, da deres veileder, M. Bourgine, på vegne av hospitalets styr tilbød dem å administrere generalhospitalet.

På dette tidspunktet grep Maria Louise inn. Hun dro til La Rochelle, og ved hjelp av mild overtalelse fikk hun i stand en forsoning. Hun forhandlet personlig frem kontrakten mellom hospitalet og kongregasjonen. Senere, etter anmodning fra sognet og befolkningen, dro hun til Ile de Ré for å etablere en ny kommunitet i La Flotte.

Søstrene var på dette tidspunktet 24, inkludert aspiranter i fem kommuniteter: I Saint-Laurent, Rennes, La Rochelle, Esnandes og La Flotte-en-Ré. Instituttet fortsatte å utvikle seg. Fra 1729 til 1759 etablerte grunnleggersken tretti nye kommuniteter, sosiale institusjoner hvor søstrene underviste barn, besøkte de fattige og pleide de syke uten betaling. Deres utgifter ble dekket av sognebarna og velgjørere. De drev også institusjoner hvor de bodde sammen med foreldreløse, eldre og handikappede som var betrodd deres omsorg. I tillegg var det hospitaler som det i La Rochelle eller i Niort, hvor administratorer leide deres tjenester.

I en alder av 66 år foretok Maria Louise en siste lang og strevsom reise på hesteryggen til alle sine grunnleggelser. Det var en visitasjon som ga henne den tilfredsstillelsen at alle søstre levde trofast etter den opprinnelige regelen, og søstrene fikk gleden av et siste møte og en sjanse til å lytte til hennes siste formaninger. Hun vendte tilbake til moderhuset for aldri å forlate det igjen.

Men hun måtte gjennom en siste prøvelse som kom fra hennes egen kommunitet. En søster som forblir anonym, startet en kampanje mot henne med den intensjon å erstatte henne som leder for kommuniteten. Den nye generalsuperioren for montfortanerne, nyutnevnt og uerfaren, trodde på bakvaskelsene mot grunnleggersken, som aksepterte ydmykelsene og irettesettelsene i taushet, mens hun fortsatte å styre med mildhet og selvutslettelse. Da rettferdigheten skjedde fyllest på slutten av året, behandlet hun den opprørske søsteren med den største nestekjærlighet og omsorg.

Deretter var Maria Louise utsatt for en ulykke, et fall som forårsaket flere måneders lidelse, tålmodig båret. Så ble hun rammet av en siste sykdom. Hun døde den 28. april 1759 i Saint-Laurent-sur-Sèvre i departementet Vendée i Frankrike, 74 år gammel. Hun døde samme dag, samme tidspunkt og selv samme sted som Ludvig Maria de Montfort. De er begge gravlagt i basilikaen Saint-Laurent i Saint-Laurent-sur-Sèvre. Den 19. september 1996 kom pave Johannes Paul II (1978-2005) for å meditere og be ved deres graver.

Ved hennes død var det 174 søstre i 36 kommuniteter. Etter hennes død vokste kongregasjonen sterkt frem til 1792. Under Den franske revolusjon mistet de hele femti søstre. I tiårene som fulgte bidro kongregasjonen sterkt til gjenoppbyggingen av Kirken i Frankrike i den kvinnelige delen av befolkningen. I det antiklerikale Frankrike på slutten av 1800-tallet fikk de ikke lenger lov til å bære ordensdrakt i offentlige skoler og sykehus. Som et resultat trakk mange seg ut av arbeidet som lærere og sykepleiere, og noen forlot Frankrike for å grunnlegge kommuniteter i andre land. I 1964 nådde kongregasjonen sitt høydepunkt med 5000 medlemmer i tretti land på fem kontinenter. Kongregasjonen har i dag rundt 2.500 medlemmer.

Den 10. juli 1990 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 7. mars 1992 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Maria Louise ble saligkåret av paven den 16. mai 1993 i Roma. Hennes minnedag er 7. mai, men dødsdagen 28. april nevnes også.