Påskedag
Påskedag starter påskenatt - i følge gammel tradisjon våkenatt for Herren, med vigilien (lat. vigilare = å våke). Vigilie er forberedelse av en større fest dagen eller kvelden i forveien. Kirken forbereder jule-, påske- og pinsefesten med vigilie, som har egne liturgier. Opprinnelig fastet man og våket hele natten i forventning om festdagens frembrudd. Augustin kaller påskevigilien for "alle vigiliers mor". I den eldste kristne Kirke begynte man å feire festen for Kristi oppstandelse allerede ved tretiden lørdag ettermiddag, og den varte til etter midnatt, ja, ofte til helt ut på morgenkvisten søndag.
Imidlertid ble vigilien fra 1500-tallet til 1955 feiret på forskudd lørdag morgen. Men mye i liturgien minner likevel om at vi her har å gjøre med en nattgudstjeneste, og det lød uvilkårlig noe malplassert å høre det jublende "Halleluja" allerede lørdag morgen, mens det egentlig skulle lyde ved midnatt eller tidlig om morgenen Påskemorgen. Men fra 1955 er vigilien flyttet frem til et mer passende tidspunkt. I sin revisjon av påskens liturgi forordnet pave Pius XII at oppstandelsen igjen skal feires selve påskenatt, eller påskeaften etter solnedgang.
Vigilien eller midnattsmessen starter utenfor kirken med velsignelsen av påskeilden, som det kommende års påskelys blir tent fra. Påskelyset er et symbol på den oppstandne Kristus. Det er tent under påsketidens gudstjenester samt ved dåp. Påskelyset er i tillegg til et kors forsynt med årstallet, de greske bokstavene Alfa og Omega (Kristus - begynnelsen og slutten, kfr. Åp 21,6) samt 5 røkelseskorn (Kristi sårmerker). De minner også om de krydderiene som var gjort i stand av kvinnene som kom til graven.
Deretter kommer prosesjonen inn i kirken og påskelovsangen (Praeconium paschale, "Exultet"). Deretter kommer sju lesninger fra Det gamle testamente, en nytestamentlig lesning, det høytidelige Halleluja, lesningen av Evangeliet. Så følger Allehelgenslitaniet - vi ber om de helliges forbønn.
I oldkirken ble nye medlemmer døpt, gjerne hele familier, og tatt opp i Kirken påskenatt (de som var forhindret den dagen, ble gjerne døpt i pinsevigilien). Var det mange dåpskandidater, kunne seremoniene trekke lenge ut. I våre dager blir gjerne voksendåp eller opptagelse i Kirken lagt til denne natten.
Menigheten blir stenket med vievann (lat. aqua benedicta). Det er vann som er blitt velsignet for å kunne brukes som et tegn på renselse. Det er kjent allerede fra 100-tallet med bakgrunn i de jødiske renselsesritualene. Vievannet brukes til mange former for velsignelser og innvielser. Det er en gammel skikk (fra 700-tallet) at presten stenker menigheten med vievann ved høymessens begynnelse som et minne om dåpen og et syndsbekjennelsesrituale. Stenkingen med vievann påskenatt skal minne de troende om deres dåpspakt og omslutte og støtte deres bønn med bønnen og solidariteten i de helliges samfunn.
Påskedag er Kirkens gledesdag. En dag feires "med oktav" (lat. octavus = den åttende) når den høytideligholdes inntil den åttende dag (oktavdagen). Dette gjelder for eksempel påskefesten: Påskedag varer i åtte dager ("påskeuken"). Denne praksisen kan skyldes den jødiske skikken med å feire sju dager med usyret brød etter påsken, men den reflekterer trolig også at de kristne var opptatt av å markere de anledningene hvor Kristus viste seg etter oppstandelsen. I denne perioden fikk de som nettopp var opptatt i Kirken, sin siste katekese, eller instruksjon i den troen de nettopp hadde tatt imot.
Kilder: Katolsk minileksikon (dk), Kværne/Vogt, Eilertsen, Walsh, Schauber/Schindler, Ordo for St. Olavs domkirke i Oslo - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden - Sist oppdatert: 1999-10-13 20:43