Den hellige Pelagia den Botferdige (400-t?)

Skytshelgen for skuespillerinner og botferdige syndere

Denne hellige Pelagia skal ha levd i Antiokia i Syria (i dag Antakya i Tyrkia) på 400-tallet eller 200-tallet, men hun er en rent legendarisk skikkelse som sannsynligvis har en slags forvirret forbindelse med den hellige Pelagia av Antiokia. Historien er trolig skrevet på 400-tallet av en forfatter fra Syria som kalte seg selv Jakob og skal ha vært biskop Nonnus’ diakon i Heliopolis. Han hevdet at han hadde besøkt den skjeggløse eremitten «Pelagius» på Oljeberget, og han skrev denne oppbyggelige fabelen som en fremstilling av en ideal omvendelse, fra prostituert til kjønnsløs asket.

Til dette gjorde han bruk av ulike populære elementer og historien til martyren Pelagia av Antiokia. Den hellige Johannes Krysostomos’ 67. preken over Matteusevangeliet (Homiliae super Matthaeum, lxvii. 3) inneholder en historie om en kjent skuespillerinne fra Antiokia som gjennomgikk en plutselig omvendelse og tilbrakte resten av sine dager i et kloster, hvor hun nektet å treffe sine tidligere venner. Men han nevner ikke noe navn og det finnes ikke noe bevis på at hun noensinne ble æret som helgen. Dette kan imidlertid være opphavet til historien om Pelagia.

Kombinert med legenden om den hellige Pelagia av Tarsus ligner Jakobs ytterst fargerike romanse på en rekke lignende historier om kvinner som forkleder seg som munker, og det kan være at historien om Pelagia var selve utgangspunktet for disse legendene. Formuleringer og situasjoner i den minner om skriftene til ørkenfedrene, og historien er et produkt av det samme monastiske miljøet, spredt fra Egypt, Palestina og Antiokia. Den tjente som en eksemplarisk historie om bot og standhaftighet, og den ga i likhet med legendene om de hellige Maria Magdalena og Maria av Egypt et fantasifullt trylleskjær for å bryte monotonien i det monastiske liv.

Legenden forteller at Pelagia var en svært vakker danserinne og skuespillerinne fra Antiokia, stjernen på det lokale teateret. Men på høyden av sin berømmelse var hun notorisk utsvevende og med mange elskere, smykker og tjenere.

Biskopen av Antiokia kalte sammen sine nabobiskoper til et møte for å diskutere visse temaer som fortsatt var omstridt. De var i alt åtte biskoper, blant dem den hellige biskop Nonnus av Edessa (d. ca 471) (dagens Sanliurfa eller Urfa i Tyrkia) [forfatteren Jakobs biskop], som hadde sitt møte i forhallen til basilikaen til ære for den hellige martyren Julian (d. 302).

Biskop Nonnus var i ferd med å holde en preken for dem da den fremste skuespillerinnen i Antiokia, stjernen på det lokale teateret, plutselig passerte foran dem. Hun satt på et esel og ble fulgt av en stor og fantasifull prosesjon. Hun syntes ikke å være kledd i noe annet enn gull og perler og andre edelsteiner, og de mannlige og kvinnelige slavene som gikk foran og etter henne, var ekstravagant kledd i kostbare klær. Pelagia var barhodet, og omrisset av hennes kropp var klart synlig.

Alle biskopene snudde seg sjokkert bort, unntatt Nonnus, som ble rørt til tårer over hennes nidkjærhet og suksess i sitt yrke (som ble regnet som Satans yrke) sammenlignet med dem selv. Han sa: «Denne kvinnen er en leksjon for oss biskoper. Hun gjør seg mer umak med sin skjønnhet og sin dans enn vi gjør med våre sjeler og våre flokker».

Etter en natt plaget av drømmer prekte Nonnus i katedralen i Antiokia, og Pelagia kom inn igjen, ble omvendt på stedet og ba om å bli døpt. Da han spurte henne ut, forklarte Pelagia at hennes foreldre hadde gitt henne navnet Pelagia, men at folket i Antiokia kalte henne Margarita, som betyr perle, for hun var «djevelens juvel».

En diakonisse ved navn Romana fikk i oppdrag å være hennes fadder, og Pelagia fikk den foreskrevne opplæring og ble døpt. Tre dager etter ga hun bort hele sin formue som hun hadde samlet seg på skjendig vis, til biskop Nonnus for at han skulle dele den ut blant de fattige. Deretter forlot det behagelige luksuslivet og reiste til Jerusalem. Der levde hun som eneboer forkledd som mann i en hule på Oljeberget under navnet Pelagius. Her praktiserte hun en rigorøs askese og ble kjent som «den skjeggløse munken». Først da hun døde der tre år senere, ble hennes kjønn og hennes identitet avslørt.

Det heter at Pelagia etter tre år som eremitt døde i år 280 på Oljeberget ved Jerusalem av de harde botsøvelsene som hun hadde pålagt seg selv, og hun ble gravlagt i sin celle. Men hennes omvendelse legges vanligvis til år 453 og Nonnus av Edessa levde på 400-tallet og døde i 471, så åpenbart er det uoverensstemmelser i kronologien.

Ingen gamle kilder nevner noen Pelagia i Jerusalem, men på midten av 500-tallet kan man påvise en kult der. Kritiske forskere innen hagiografien regner hele historien som oppdiktet. Østlige manuskripter er bevart fra 700-tallet og vestlige fra 1100-tallet. Men forkortede versjoner opptrer så tidlig som i The Anglo-Saxon Martyrology fra 800-tallet, mens en lengre versjon, inkludert taler som tilskrives Satan, ble populær gjennom Legenda Aurea fra rundt 1263, som hadde stor utbredelse frem til reformasjonen. Eldre og nyere kunstnere har illustrert legenden, mens forfattere har gjenfortalt historien med utbroderinger tilpasset sin egen tid.

Navnet Marina kommer fra det latinske navnet Marinus, «mann av havet», mens Pelagius er den latiniserte formen av det greske navnet Πελαγιος (Pelagios), som er utledet fra πελαγος (pelagos), «havet». Dette har skapt noen duplikater i de ulike martyrologiene. Men den knapt troverdige ideen at de ulike fiktive kvinnene ved navn Pelagia og Marina skulle være en kristnet versjon av Afrodite eller Venus, har blitt undersøkt og avvist på det mest bestemte av den belgiske bollandist-pateren Hippolyte Delehaye SJ (1859-1941) i hans «Helgenlegender» (Les Légendes hagiographiques, Brussel 1905).

I hennes hule på Oljeberget, som ble omgjort til et kapell med hennes navn, æret man ennå på 1100-tallet hennes relikvier. En del av dem kom til Jouarre-en-Brie i bispedømmet Meaux, og translasjonsfesten ble feiret den 12. juni. Pelagias minnedag i de katolske, ortodokse og koptiske kirkene er 8. oktober, og hennes navn sto i det førkonsiliære Martyrologium Romanum på denne datoen:

Hierosolymis sanctæ Pelagiæ, cognomento Pœnitentis.

I Jerusalem, den hellige Pelagia, med tilnavnet den botferdige.

Hun nevnes ikke i den nyeste utgaven (2004). Armenerne feirer henne i tillegg til 8. oktober også den 10. juni og 9. oktober. I de greske synaksariene står tre helgener ved navn Pelagia den 8. oktober, nemlig martyren Pelagia av Antiokia, Pelagia den botferdige og Pelagia av Tarsus i Kilikia. Dessuten nevnes 18. og 19. oktober samt 2. og 11. juni som minnedager. Martyren Pelagia av Antiokia mintes i det førkonsiliære Martyrologium Romanum den 9. juni, men i den nyeste utgaven er hun flyttet til 8. oktober.

Basilianermunkene ærer Pelagia den botferdige som medlem av deres orden, og hun blir også fremstilt i basilianernes drakt og som eneboer. Hun avbildes vanligvis idet hun blir døpt av biskop Nonnus, men på avbildninger kan hun også be foran et krusifiks i sin celle eller hule, når munkene ved hennes død oppdager at hun er en kvinne, når hennes lik blir ført i prosesjon til Jerusalem eller når hun lytter til biskop Nonnus som preker. Hennes attributter i kunsten er musikkinstrumenter. Hun er skytshelgen for skuespillerinner og botferdige syndere. Hun kalles vanligvis Pelagia den botferdige, men også Pelagia av Jerusalem og Pelagia av Antiokia, men det siste navnet unngås vanligvis av fare for sammenblanding med martyren Pelagia.

I antikken og middelalderen var historier om kvinner som trådte inn i et kloster forkledd som en mann, et populært tema i helgenberetninger. Disse fortellingene blir i likhet med historier om prostituerte ofte sett bort fra eller redigert bort av biografer. Dette kan være fordi de eldste tradisjonene er muntlige og ikke støttet av samtidige dokumentariske bevis, eller fordi temaet ble betraktet som potensielt skandaløst. I tidligere århundrer fantes det imidlertid ofte situasjoner hvor en kvinne kunne finne det tilrådelig å kle seg som en mann, ganske enkelt av praktiske grunner. Det ga henne frihet til å reise eller å leve alene uten frykt for vold eller seksuell trakassering. Slike kvinner var ikke transvestitter, transseksuelle eller mannsimitatorer, deres adopsjon av mannsdrakt var simpelthen et spørsmål om bekvemmelighet og forsiktighet. Kvinne- og mannsklær var ikke så ulike, legmenn bar lange embetsdrakter eller tunikaer, munker bar drakt og begge bar kapper. Det viktigste kjennetegnet på en kvinne var hennes lange hår og hennes slør, og begge deler kunne man lett kvitte seg med.

I historiene om kvinner som kledte seg som menn, er det aldri noen antydninger om at kvinnene selv skapte noen form for skandale. De levde asketisk, ofte som eneboere eller i en slags monastisk institusjon hvor munkene bare kom sammen til måltider og liturgier. De overholdt regelen og de døde i Troen. Det faktum at de skjulte sitt kjønn (og var i stand til å gjøre det), forteller om en betydelig bluferdighet og fysisk tilknappethet i disse kommunitetene. En kvinne som ønsket å leve i en kristen kommunitet, kan ha vært ute av stand til å finne en kvinnekommunitet hun kunne slutte seg til – den monastiske bevegelsen for menn utviklet seg lenge før den tilsvarende bevegelsen for kvinner. Dersom en kvinne ønsket å leve som eneboer, kunne det å gi inntrykk av at hun var en mann være en åpenbar forsiktighetsregel. I det minste noen av disse kvinnene synes ganske enkelt å ha valgt en levemåte hvor deres kjønn ikke ville være et hinder for religiøs hengivenhet.

Det finnes historiske paralleller med kvinner forkledd som menn. For eksempel var den hellige Frans di Girolamos (1642-1716) mest fremtredende botferdige synder den franske kvinnen Maria Alvira Cassier. Hun hadde myrdet sin far og deretter forkledd seg som mann og tjenestegjort i den spanske hæren. Vi kan også nevne den historiske Pretty Polly Oliver fra 1700-tallet, best kjent fra balladen om henne.

Noen av helgenhistoriene fant veien inn i bollandistenes Acta Sanctorum i andre halvdel av 1600-tallet. Historien om den hellige Anastasia Patricia skal ha vært den første av de mange legendene som forteller om kvinner som levde i forkledning som munker. Ved siden av Pelagia den botferdige er andre eksempler de hellige Eufrosyne av Alexandria, Eufrosyne den yngre, Marina munken, Theodora av Alexandria, Apollinaris Syncletica av Alexandria, Eugenia av Roma, Hilaria av Egypt, Anna av Konstantinopel, Jakoba av Roma, Hugolina av Novara og Hildegund av Schönau.