Den hellige Bruno av Querfurt (~974-1009)

Den hellige Bruno (ty: Brun) ble født rundt år 974 i Querfurt ved Halle i Sachsen, vest for Leipzig, i dagens tyske delstat Sachsen-Anhalt). Han tilhørte muligens den saksiske kongefamilien og var en slektning av keiser Otto III (983-1002; keiser fra 996). Han var en av de fire sønnene av grev Bruno II av Querfurt og hans hustru Ida. Faren var den første kjente herren av borgen Querfurt i Hassegau og en av de viktigste militære rådgiverne til keiser Otto II (973-83). Deres andre sønner var Gebhard, Dietrich og Vilhelm.

Ettersom Brunos bror Gebhard I skulle arve tittelen som greve av Querfurt, ble Bruno bestemt til en kirkelig karriere. Han ble som seksåring sendt til den berømte katedralskolen i Magdeburg, som var grunnlagt av den hellige biskop Adalbert av Magdeburg (968-81), og der fikk han en fremragende utdannelse under Adalberts etterfølger, erkebiskop Giselher (981-1004). Blant hans medstudenter var Thietmar av Walbeck, senere biskop av Merseburg (1009-18). Hans bestemor Mathilde var søster av Brunos far. Bruno ble i ung alder prest og kannik (995) ved domkapitlet i katedralen St. Moritz i Magdeburg.

Kong Otto III (983-1002; keiser fra 996) gjorde ham til sin hoffkapellan på anbefaling av Thietmar av Walbeck. I den egenskapen var han som 22-åring med til Roma da den sekstenårige keiseren ble kronet i 996 av sin fetter Bruno av Kärnten, som han hadde fått valgt til pave som Gregor V (996-99). I Roma skjedde Brunos «indre omvendelse» etter at han traff den hellige Adalbert av Praha (956-997) like før dennes martyrdød i 997 da han forkynte for de prøyssiske stammene. I 998 ble Bruno, i likhet med Adalbert før ham, benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti – OSB) i klosteret Ss Bonifacio ed Alessio på Aventin-høyden, hvor også Ottos keiserpalass ble bygd. Siden Bruno var spesielt opptatt av omvendelsen av slaverne, tok han klosternavnet Bonifatius etter Tysklands apostel.

Bruno tilbrakte en tid i klosteret på Aventin i Roma, hvor Johannes Canaparius var abbed. Det har lenge vært antatt at han i 999 skrev det første Vita sancti Adalberti episcopi Pragensis, bare to år etter Adalberts død. Senere trådte Bruno i et kloster i Pereum, som lå på en øy i sumpene nær Ravenna, som Otto hadde grunnlagt, og der gjennomgikk han en strengt asketisk opplæring under veiledning av den hellige Romuald (ca 951-1027), grunnleggeren av benediktinerordenens sidegren kamaldulenserne (Congregatio Monachorum Eremitarum Camaldulensium – OSBCam). I 1001 var Bruno klar til sin «ytre omvendelse», og han følte kallet til å fortsette Adalberts misjonsarbeid blant prøysserne.

Keiser Otto III håpet å kunne åpne et kloster mellom elvene Elben og Oder, et sted i det hedenske landet som senere ble Brandenburg eller Vestre Pommern, for å hjelpe til med omvendelsen av den lokale befolkningen til kristendommen. I 1003 betrodde pave Sylvester II (999-1003) den 33-årige Bruno ansvaret for misjonen i de hedenske områder øst for Magdeburg. Dette skjedde med tillatelse fra den kristne hertug Boleslas I den tapre (pl: Bolesław Chrobry), den første kongen av Polen (1000-25). Den hellige kong Henrik II (1002-24; keiser fra 1014), som hadde overtatt etter at Otto III døde allerede i 1002, støttet Brunos misjonsplaner, og to italienske benediktinermunker, Benedikt og Johannes, var i 1001 sendt til Polen for å lære slavisk etter invitasjon fra kong Boleslas. Men de to ble myrdet sammen med tre andre brødre i november 1005 nær Gniezno (ty: Gnesen) før Bruno kunne slutte seg til dem. Disse var «De fem polske brødre», som Bruno senere skrev en biografi om (de har minnedag 12. november).

Med pave Sylvester IIs godkjennelse av ekspedisjonen dro Bruno vinteren 1002/03 avgårde i en vinter så kald at støvlene hans noen ganger frøs fast i stigbøylene (krønikeskriveren sier at han red med bare hender og føtter, og at føttene flere ganger frøs fast til stigbøylene og måtte tines opp med varmt vann). I Merseburg ble han i februar 1004 vigslet av erkebiskop Tagino av Magdeburg (Taymont) (1004-12) til «biskop for hedningene» (ad gentium) eller misjonsbiskop, eller trolig misjonserkebiskop, siden paven hadde gitt ham palliet. Det synes som om han var utsett til å bli metropolitt for det østlige Polen. Erkebiskop Tagino ikledde ham palliet, som Bruno hadde med seg fra Roma.

På grunn av politiske vanskeligheter dro han ikke straks til Preussen, men først til Ungarn, hvor han møtte den hellige kong Stefan I (997-1038) og Adalberts disippel, den hellige erkebiskop Astrik. I Ungarn dro han til de stedene hvor Adalbert av Praha hadde vært. Bruno prøvde å få hertug Ahtum av Banat, som var under patriarkatet i Konstantinopels jurisdiksjon, til å stille seg under biskopen av Romas jurisdiksjon, men dette førte til en stor kontrovers og påfølgende organisert opposisjon fra lokale munker. Bruno valgte å trekke seg stille tilbake fra regionen etter først å ha fullført sin bok, den berømte biografien om Adalbert (Vita Sancti Adalberti), en verdifull litterær milde av høy verdi som fortalte historien om den relativt nylige omvendelsen av ungarerne.

Deretter gjorde han i 1003 et mislykket misjonsfremstøt i «Svarte Ungarn», Szekes-land i Transilvania (ung: Erdély; ty: Siebenbürgen), overfor szeklerne, et tyrkisk-madjarsk blandingsfolk. På dette tidspunkt hersket det krig mellom kong Boleslas og keiser Henrik II. Veiene til Polen var med andre ord sperret for Bruno, så derfor dro han i 1005 på en ny misjonsreise til Ungarn.

I 1007 fortsatte han til Russland, hvor han forkynte under beskyttelse av den hellige fyrst Vladimir av Kiev (ca 956-1015), som selv var kristen i motsetning til størstedelen av sitt folk. Han fikk Vladimirs tillatelse til å misjonere blant petsjenegene, et halvnomadisk tyrkisk folk som levde i Sør-Russland nær Svartehavet mellom elvene Donau og Don og var beryktet for sin villskap. Bruno tilbrakte fem måneder der og døpte rundt tretti voksne. Han hjalp også til med å få i stand en fredsavtale mellom dem og herskeren i Kiev. Petsjenegene sto da på høyden av sin makt og behersket et område som strakte seg fra Kirgisia til Ungarn. De skulle bli slått avgjørende av Bysants i slaget ved Levunion-fjellene i 1091 og forsvant deretter i betydningsløshet.

Før Bruno dro til Polen, konsekrerte han en biskop for petsjenegene. I 1008 underviste og reformerte Bruno i polske klostre. Mens han var i Polen, skal han ha konsekrert den første biskopen av Sverige (dette er usikkert) og sendte to munker til Sverige for å døpe den hellige kong Olof Skötkonung (ca 980-ca 1022), som hadde polsk mor. Kongen lot seg vinne for dåpen sammen med en stor del av sitt folk.

Polen var havnet i en ny krig med keiseren, så Bruno skrev et inntrengende brev til Henrik. Han beklaget seg i bitre vendinger over krigen, som hindret troens utbredelse: «Boleslas har erklært seg villig til å støtte meg i mine bestrebelser på å omvende prøysserne og har bestemt seg for ikke å være gjerrig med penger til formålet. Men nå kan han på grunn av krigen ikke hjelpe meg med å utbre evangeliet». Deretter fordømte han på det skarpeste keiserens forbund med de hedenske liutizerne (vestslavere): «Ligner det noe å forfølge en kristen og å pleie vennskap med et hedensk folk?»

Ved hjelp av kong Boleslas I kunne Bruno til slutt høsten eller i slutten av 1008 dra til det østlige Masovia (Mazowsze), som grenset opp til Preussen – prøyssernes land. Prøysserne var en baltisk hedensk stamme, og deres navn er en variant av russere. Han møtte voldsom motstand, og til tross for alle advarsler og uten noen beskyttelse dro han avgårde sammen med atten ledsagere. Mot slutten av 1008 kom de til det østprøyssiske landskapet Sudauen ved Narew. De lyktes i å omvende Netimer, «litauernes konge», og Bruno hadde gleden av å døpe kongen og med ham 1300 innbyggere. Men kongens bror Zebeden ville ikke ha noe av dette og forbød Bruno å forkynne blant sitt folk. Men Bruno aktet ikke å la seg stanse. Misjonærene reiste østover, sannsynligvis mot Jotvingia eller Sudauen, en prøyssisk region som siden 983 hadde vært underlagt Kiev. Dette var i grenseområdet mellom Preussen, Russland (Kiev) og hertugdømmet Litauen.

Øst for dagens Gdansk (Danzig) ble gruppen overfalt av den nydøpte kongens rasende hedenske bror, og de ble drept på de mest grusomme måter. Det skjedde i år 1009, sannsynligvis den 9. mars, men noen bøker opererer med 14. februar eller 14. mars. Den 35-årige Bruno ble halshogd, etter at hedningene først hadde hogd av ham hender og føtter med økser. Samme dag ble hans atten ledsagere hengt

Kong Boleslas betalte løsepenger for å få utlevert Brunos lik, og han tok det med tilbake til Polen. Byen Braniewo, hvor martyriet skal ha skjedd, er oppkalt etter ham (det tyske navnet er Braunsberg). Det skulle gå enda noen århundrer før prøysserne lot seg kristne under trykket fra Den tyske ordens ridderhærer. Snart etter deres død ble Bruno og hans ledsagere æret som martyrer, og Bruno ble snart etter helligkåret.

På midten av 1100-tallet ble det skrevet en Liber gestorum Brunonis, men den har gått tapt, og en Vita et Passio fra rundt år 1400 er av liten verdi. Brunos kult slo aldri rot i Polen eller Russland, men den holdt seg i Querfurt helt til reformasjonen. En biografi om Bruno ble skrevet av biskop Thietmar av Merseburg (976-1019). Denne har bollandistene utgitt i Acta Sanctorum med tilføyelser fra biografien om Romuald.

Brunos minnedag i Tyskland er 9. mars. Ettersom han er kjent både under sitt dåpsnavn og sitt klosternavn, har mange vitenskapsmenn regnet dem som to forskjellige personer, inkludert den ærverdige kardinal Cesare Baronius (1538-1607), lærd oratorianer og kirkehistoriker, som reviderte Martyrologium Romanum på slutten av 1500-tallet. Derfor hadde Bruno i den førkonsiliære utgaven av Martyrologium Romanum to minnedager; 19. juni som Bonifatius av Querfurt (samme dag som Romuald):

Eodem die sancti Bonifatii, Episcopi et Martyris; qui fuit beati Romualdi discipulus. Hic, a Gregorio Quinto, Romano Pontifice, ad praedicandum Evangelium in Russiam missus, ibi, cum per ignem transisset illaesus, Regemque ac populum baptizasset, a furente Regis fratre necatus est, atque sic optatam martyrii coronam accepit.

På samme dag, den hellige Bonifatius, biskop og martyr, som var en disippel av den salige Romuald. Han var sendt av pave Gregor V [996-99] for å forkynne evangeliet i Russland, og etter å ha gått gjennom ilden uskadd, hadde han døpt kongen, og hans folk ble drept av kongens rasende bror, og dermed fikk han den martyrkronen han hadde ønsket.

15. oktober som Bruno av Querfurt:

In Borussia sancti Brunonis, Episcopi Ruthenorum et Martyris; qui, Evangelium in ea regione praedicans, ab impiis tentus est, ac, manibus pedibusque praecisis, capite truncatus.

I Preussen, den hellige Bruno, biskop for rutenerne og martyr; som forkynte evangeliet i denne regionen, han ble arrestert, og etter at hendene og føttene hadde blitt kuttet av, ble han halshogd.

Men hans historie er tilstrekkelig markant til å klargjøre at dette er en misforståelse, så i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er hans minnedag lagt til 9. mars:

In Morávia orientáli, sancti Brunónis, epíscopi Querfurténsis et mártyris, qui, dum in Itália Othónem imperatórem Tértium comitabátur, ancti Romuáldi auctoritáte permótus, ad monásticam disciplínam se trádidit et, nómine Bonifátio accépto, in Germániam regréssus atque a Ioánne papa Décimo epíscopus creátus, in expeditiónibus apostólicis cum sóciis duodevigínti ab idolólatris trucidátus est.

I det østlige Moravia, den hellige Bruno, biskop av Querfurt og martyr, som mens han fulgte keiser Otto III til Italia, satte seg under den hellige Romualds autoritet og omfavnet klosterlivet og tok navnet Bonifatius; han returnerte til Tyskland og ble utnevnt til biskop av pave Johannes X, under et apostolisk oppdrag ble han drept av avgudsdyrkere sammen med atten andre ledsagere.

Bruno er en av de mest fremtredende misjonspersonlighetene i historien. Tidligere ble det i Querfurt på den tredje dagen etter påske solgt leirfigurer som viste Bruno på et esel med reiseveske. I kunsten fremstilles han nettopp som rytter på et esel med en veske. Men ofte avbildes også hans martyrium, ved at to menn hogger av ham hender og føtter med økser.

Brunos martyrium var et stort tap for Kirken og Det tyske riket, men det fungerte også som et såkorn som skulle bære rik frukt. I Bruno av Querfurt så man en fortsettelse av verket til hans slektning, den hellige hertug og Bruno I den store av Köln (925-965). Bruno (Bonifatius) av Querfurt regnes som prøyssernes andre apostel etter Adalbert av Praha. I den østprøyssiske byen Lötzen (nå Giżycko i Polen) har siden 1937 den katolske sognekirken St. Bruno minnet om biskopen og martyren. I byen står også et minnekors på en høyde som også bærer Brunos navn.

Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Butler (VI), Benedictines, Delaney, Bunson, Schnitzler, Schauber/Schindler, Melchers, Gorys, Dammer/Adam, Holzapfel, MR2004, KIR, CE, CatholicSaints.Info, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, de.wikipedia.org, en.wikipedia.org, nominis.cef.fr, Butler 1866, zeno.org, heiligen-3s.nl, 1911encyclopedia.org, katolikus.hu, szent.blog.hu, istorija.lt, lkmq.de, harz-saale.de, genealogie-mittelalter.de, Allgemeine Deutsche Biographie bind 3 (Leipzig 1876), Neue Deutsche Biographie bind 2 (Berlin 1955) - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 16. juli 2005 – Oppdatert: 31. mars 2016