Den hellige Sexburga av Ely (~635-~699)

Den hellige Sexburga (Sexburg, Seaxburh, Sexburgis) ble født rundt 635 (?) i Essex i England. Hun var eldste datter av kong Anna av East Anglia (635-54) og hans andre hustru Saewara. Kong Anna falt i slaget ved Bulcamp i 653 eller 654 sammen med sin sønn Jurmin. Sexburga var søster av de hellige Etheldreda av Ely, Withburga av Dereham og Ethelburga av Faremoutiers og halvsøster av den hellige Sethrida av Faremoutiers (datter av Saewara). Hun giftet seg i 640 (?) med kong Erkenbert (Erconbert, Earconbert) av Kent (640-64), og sammen hadde de to sønner som etterfulgte sin far som konge, Egbert (Ecgbert) I (664-73) og Lothar (Hlothhere) (673-85), og to hellige døtre, Erkengota og Ermengild. Hun ble bestemor til den hellige Werburga av Chester og angivelig til de hellige Wulfhad og Ruffin (Wulfade og Rufinus).

Sexburga hadde stor innflytelse på sin mann, og den hellige Beda den ærverdige skriver at Erkenbert «var den første engelske kongen som beordret fullstendig oppgivelse og ødeleggelse av avgudsbilder i sitt kongedømme». Han beordret også alle til å overholde den førti dagers langfasten før påske. Mens Sexburga var dronning, grunnla hun et kloster for benediktinerinner (Ordo Sancti Benedicti – OSB) i Minster på Sheppey Island utenfor nordkysten av Kent (Minster-in-Sheppey).

I 664 døde hennes mann av den «gule pesten» som la England øde det året. I ett års tid var hun regent for den unge sønnen Egbert, men da han var blitt voksen og ikke lenger hadde bruk for henne, trakk hun seg tilbake og ble abbedisse av Minster, hvor hun samlet 74 nonner. Men hun hørte om sin søster Etheldredas store hellighet i det klosteret hun hadde grunnlagt i Ely i Cambridgeshire, og da hun samtidig ville leve mer avsondret enn hun kunne som abbedisse i sitt eget kloster, utnevnte hun i 675 datteren Ermengild til abbedisse i Minster og gikk selv inn i klosteret i Ely. Liber Eliensis inneholder Sexburgas farveltale til nonnene i Minster og en beretning om hennes mottakelse i Ely.

Da Etheldreda døde, trolig i 679, ble Sexburga hennes etterfølger som abbedisse av Ely. I 695 overførte hun Etheldredas legeme, som fortsatt var like friskt, til kirken i Ely. Beda forteller at hun ikke kunne finne en passende stein til sarkofagen i det sumpete området rundt Ely, så hun sendte menn ut for å finne en. De kom tilbake med en gammel romersk sarkofag i hvit marmor som de hadde funnet i ruinbyen Grantchester. Det viste seg at Etheldredas legeme passet akkurat i sarkofagen.

Dessverre vet vi ingen ting sikkert om Sexburgas styre som abbedisse. Den latinske biografien sier at hun ikke var så mye Etheldredas kjødelige søster som «søster ved å imitere hennes gode arbeid». Hun døde i høy alder den 6. juli rundt 699 i Ely. Hun ble etterfulgt av datteren Ermengild, som muligens ble etterfulgt av sin datter Werburga. Den hellige Beda den ærverdige priser Etheldredas dyder, en prinsesse som var gift to ganger, men fortsatt hadde bevart sin jomfruelighet. Sexburga mottar lite pris fra Beda, ettersom hun hadde født barn før hun ble nonne. Han nevner bare Sexburgas ekteskap med Erkenbert, hennes etterfølgelse som abbedisse og hennes translasjon av sin søsters relikvier.

I 1106 ble de fire helgenene fra Ely, Etheldreda, Sexburga, Ermengild og Withburga av Dereham (som munkene fra Ely i 974 hadde stjålet fra Dereham for å gravlegge hennes ved siden av sine søstre), flyttet inn i den nye delen av kirken og gravlagt ved høyalteret. Legemene av Sexburga og Ermengild var redusert til støv, bortsett fra skjelettet, mens Ethelburgas var helt og Withburgas var ikke bare helt, men friskt og med bøyelige lemmer. Der var de i sine skrin frem til reformasjonen, da de ble ødelagt i 1541. Sexburga lå ved Etheldredas føtter, som vendte mot øst. Minster-in-Sheppey ble ødelagt av danskene, men gjenoppbygd i 1130 til ære for Jomfru Maria og den hellige Sexburga.

Sexburgas minnedag er dødsdagen 6. juli, med en translasjonsfest den 17. oktober. I kunsten fremstilles hun som en kronet abbedisse med en palmegren. De overlevende versjonene av Vita Sexburge, som ble samlet etter 1106, beskriver hennes tidlige liv, ekteskap med Erkenbert, tilbaketrekking fra det verdslige liv og hennes siste år som nonne og abbedisse i Ely.

John Leland, som reiste rundt i England på 1540-tallet, kopierte en liste over engelske helgengraver «fra en liten bok over steder hvor helgener hviler i England» (E libello de locis, quibus S. in Angl[ia] requiescunt). Der står det: In monasterio Heliensis, S. Etheldrida, S. Wiburga, S. Sexburga soror eiusdem, S. Erminilda filia Sexburgae («I klosteret Ely, St Etheldreda, St Withburga, St Sexburga, søster av den samme, St Ermengild, datter av Sexburga») (Nicholas Grant, 'John Leland's List of «Places where Saints Rest in England»', Analecta Bollandiana, 122:2 (2004), s 382).

Etheldreda, Withburga og Sexburga nevnes også i to helgenlister som bygger på listen over helgengraver fra første halvdel av 1000-tallet, «On the Resting-Places of the Saints», eller på gammelengelsk Secgan be þam Godes sanctum þe on Engla lande ærost restan, nemlig Hugo Candidus’ latinske krønike om Peterborough Abbey fra midten av 1100-tallet og Breviate of Domesday, som er vedlagt Geoffrey Gaimars Description on Britain på normannerfransk fra 1300-tallet. Deres navn finnes også i den sene middelalderkatalogen over engelske helgener, Cathalogus Sanctorum in Anglia Pausancium fra 1300-tallet. Ermengild nevnes imidlertid bare hos Hugo Candidus.