Den hellige Sturmius av Fulda (~715 - 779)

Den hellige Sturmius (Sturm, Sturmi) ble født ca år 715 i Bayern (?) som sønn av kristne, adelige foreldre. Han ble den hellige Bonifatius' yndlingsdisippel som tjueåring, og Tysklands apostel sørget for at han fikk opplæring i Fritzlar av den hellige abbed Wigbert. Etter at Sturmius ble ordinert til prest ca 740, var han misjonær i Hessen i tre år. Deretter trakk han seg tilbake med to ledsagere til skogen ved Hersfeld. Men klostret var ubeskyttet mot saksernes herjinger, og Bonifatius bestemte seg for å etablere et kloster et annet sted. Sturmius fant til slutt et passende sted i Fulda, og i 744 ble han utnevnt til den første abbed i det senere så berømte klosteret, som i middelalderen lenge var et av de betydeligste klostre i kristenheten. Det var Bonifatius' yndlingsgrunnleggelse, og der ble han også gravlagt.

Noen år senere (747/48) reiste Sturmius til Monte Cassino for å studere benediktinsk monastisk liv ved kilden, og han stilte sitt kloster som det første i Tyskland under den hellige Benedikts regel. I 751 oppnådde klosteret, som da ennå hette Buchenwald, gjennom Bonifatius' formidling eksempsjon av pave Zacharias, det vil si at det ble stilt umiddelbart under Den hellige Stol. Men dette førte etter St. Bonifatius' død i 754 til en lang disputt om jurisdiksjon med den nye biskopen av Mainz, den hellige Lullus, som ville at klosteret skulle ligge under hans jurisdiksjon. I 763 ble han fjernet fra sitt kloster etter ordre fra frankerkongen Pipin den Lille. Han ble forvist til Jumièges i to år og Lullus utnevnte en ny abbed. Men munkene godtok ikke ham og utviste ham, og truet med at de alle ville gå til kongen for å appellere til ham. Sturmius forsonte seg med både kong Pipin og Lullus, og han kunne vende tilbake til sitt kloster, til brødrenes store glede. Deretter vokste klosteret raskt, og ved hans død var det over 400 munker i Fulda.

Sturmius' misjon blant sakserne ble skadet av Karl den Stores metoder. Han søkte å omvende dem «delvis ved tvang, delvis ved overtalelser, delvis til og med ved bestikkelser», som Sturmius' samtidige biograf Eigil uttrykker det. I kongens fravær i Spania gjorde sakserne opprør, og Fulda selv var i fare. Midt i tumultene som oppsto da Karl den Store vendte tilbake med en hær, døde Sturmius i Fulda den 17. desember 779, mett av dage og utslitt av sitt arbeid. Han ble gravlagt i klosterkirken i Fulda i nærheten av sin læremester og forbilde St. Bonifatius. Han ble kanonisert av pave Innocent II i 1139. Han er den første kjente tysker som ble benediktinermunk.

Hans minnedag er 17. desember. Hans navn står i Martyrologium Romanum.