Den hellige Torfinn av Hamar (1243-1285)

Den hellige Torfinn (Thorfinn) ble født i første halvdel av 1200-tallet, en kilde skriver 1243. Det skjedde i Trøndelag, muligens i Trondhjem (Nidaros), mens andre kilder sier at han muligens kom fra Verdalen nord i Trøndelag, hvor hans nære slektninger bodde. Få detaljer er kjent om hans tidlige liv, men det antas at han kom fra en relativt velstående trøndersk slekt. Han var muligens cisterciensermunk (Ordo Cisterciensis – OCist) på Tautra nær Trondhjem, men det er usikkert. Han blir omtalt som «korsbror» i Nidaros i 1273 og 1277. Dette har ikke noe med kors å gjøre, så for å unngå misforståelser bør han kalles korbror i Nidaros.

Torfinn var en ivrig tilhenger av erkebiskop Jon Raudes politikk, som gikk ut på å skaffe Kirken større innflytelse etter det gregorianske program, og som med bakgrunn i tronfølgeloven av 1163, krevde at Norge skulle være et valgkongedømme med første stemme for biskopene. Den 9. august 1277 opptrer Torfinns navn som vitne i Tønsberg-avtalen, hvor kong Magnus VI (Håkonsson) Lagabøte (1238-80) lovte å respektere kirkelige rettigheter og tillate frie valg av biskoper. Denne avtalen er kjent under navnet compositio eller heller «sættargjerden», og den kalles også Tønsberg-konkordatet. Den var på flere områder meget gunstig for Kirken i Norge.

I 1278 ble Torfinn vigslet til biskop av Hamar av erkebiskop Jon Raude av Nidaros. Da kong Magnus Lagabøte døde 1280 og et formynderstyre av verdslige stormenn ble innsatt for de umyndige kongssønnene Erik, som ble kong Erik II Magnusson «prestehater» (1280-99), og Håkon, senere den hellige kong Håkon V Magnussen, ble avtalen av 1277 satt til side av formynderstyret. Torfinn var en ivrig tilhenger av erkebiskopen i hans strid med formynderregjeringen, det vil si enkedronningen og baronene, om bispevalg og andre saker. Formynderregjeringen ville kreve inn skatt fra geistligheten og forgrep seg på kirkegodset. I 1282 utviste de erkebiskop Jon, biskop Andres av Oslo og biskop Torfinn av Hamar fra landet og erklærte dem fredløse.

Jon Raude og Andres dro til biskopen av Skara i Sverige, mens Torfinn flyktet på et skip. Den protestantiske biskop Jens Nilssøn som i 1598 skrev en beretning om Hamarbiskopene, forteller at Torfinn ble forfulgt av mange, særlig av en ridder Håkon Ragnvaldsson, som skal ha inntatt bispegården med makt og ved denne anledning ha såret biskopen så han døde. Da i hvert fall det siste er åpenbart uriktig, er det ikke godt å vite om det er noe i det Nilssøn forteller om biskopens mellomværende med ridder Håkon Ragnvaldsson. Ridder Håkon skal ha blitt tvunget til en botsvandring til Roma for å sone for sin (eventuelle) medvirkning til biskopens altfor tidlige død.

Skipet med Torfinn om bord led havari, og han kom, som det heter, «efter megen møie» til cistercienserklosteret Ter Doest i det nåværende Lissewege, et distrikt i Brügge/Bruges i Belgia med et lite følge og uten å eie mer enn det hans og hans ledsagere sto og gikk i. Han ble mottatt «kjærlig», noe som har ført til spekulasjoner om at han hadde vært der før, kanskje gått på skole der.

Like før jul 1282 døde erkebiskop Jon Raude og ble gravlagt i Skara. Biskop Andres reiste til Roma; det gjorde også Torfinn, muligens reiste de sammen for å beklage seg til paven over overgrepene mot de norske biskopene. I andre halvdel av 1282 fylte kong Erik fjorten år og ble dermed myndig. Han har fått tilnavnet «Prestehater» av senere tiders historieskrivere på grunn av hendelsene før han ble myndig. For så snart formynderregjeringen var fjernet og han selv overtok styret, viste han seg imidlertid svært venligsinnet overfor kirken. Han utstedte beskyttelsesbrev for Nidaros domkirkes eiendommer til ny erkebiskop var valgt.

I 1283 ble erkebiskop Jon Raudes levninger hentet til Nidaros og bisatt i domkirken, og lokalt ble han holdt for helgen, men noen kult var ikke utbredt. Imens var Andres og Torfinn i Roma, men pave Martin IV var opptatt på Sicilia. Han utstedte et pavelig formaningsskriv som la skylden på formynderregjeringen, men han døde før beseglingen, så Andres måtte vente på at en ny pave skulle bli valgt. Den nyvalgte pave Honorius IV beseglet skrivet og ga den til biskop Andres, som dro hjemover i 1285 med et pavebrev slik at han fikk sin bispestol tilbake.

Biskop Torfinn måtte dra fra Roma til Ter Doest alt i 1284. Han var da allerede syk, og den 22. august 1284 skrev han sitt testamente, som er bevart. Han ga alt til sin familie, det vil si moren og søsknene. Han nevnte seks av sine søsken, tre brødre og tre søstre. Han etterlot også noe til kirker i Hamar og til cistercienserklosteret på Tautra ved Trondhjem i tillegg til cistercienserne i Ter Doest, hvor han valgte seg et gravsted. Av bøker nevnte han bare tre: Ullinshov kirke på Nes fikk et antifonarium som han selv har latt skrive og som «ligger i koret», sikkert i samme kirke, en samling dekretaler gikk til en magister Uland, som trolig alt hadde lånt den, og sitt breviar ga han til kannik Jørund, den senere biskop av Hamar og deretter erkebiskop av Nidaros. (Testamentet finnes hos Suhm: Historie af Danmark, X, s. 1026-28, etter Caroli de Vische: Bibliotheca scriptorum ord. Cisterc. s. 316 ff.) Testamentet antyder at Torfinn var av solid bondeslekt, ettersom han hadde en privat formue som han fordelte blant slektninger, medhjelpere og institusjoner.

Etter syv måneders sykdom døde Torfinn den 8. januar 1285 og ble gravlagt nær alteret i klosterkirken. Han døde trolig relativt ung, ettersom moren fortsatt var i live. Hvis fødeåret 1243 stemmer, var han bare 42 år gammel. Han hadde aldri tiltrukket seg særlig oppmerksomhet og ble snart glemt.

Rundt 1345, seksti år etter Torfinns død, ville den daværende abbeden bygge om koret i klosterkirken, og da ville han la Torfinns grav jevne med gulvet. Men da den ble åpnet, strømmet det en søt vellukt opp fra den og fylte hele kirken, et vanlig tegn på hellighet. Grepet av undring forsøkte abbeden nå å få vite noe om den fremmede. Walter de Muda, en gammel munk som husket Torfinn, hadde skrevet et dikt på latin på et pergamentblad som var spikret på en treplate og slått opp ved graven. Det priste biskopens resolutte godhet, hans fasthet i motgang og hans selvforsakelse og gavmildhet mot andre. Diktet sto fortsatt over graven og var ikke tæret av tidens tann, noe som ble tatt som tegn fra det høye på at hans minne skulle holdes høyt i hevd. Walter ble bedt om å skrive ned alt han husket om Torfinn, og den hellige norske biskopens dødsdag ble feiret av cistercienserne i Belgia og Frankrike. Både diktet og Walters biografi ble senere trykket i Bollandistenes Acta Sanctorum (Acta Sanctorum, januar, I, s 548 ff; utførlige utdrag i P.A. Munch: Det norske Folks Historie, IV 2, s 51-52).

Det ble fortalt om undre ved Torfinns grav, og hans kult bredte seg fra Flandern til Norge. Klosteret Ter Doest ble ødelagt av kalvinistene i 1571. Da det lå i ruiner, lette man etter og fant levningene av Torfinn, og de ble overført til et kloster i Brügge i 1687. Fremdeles da ble Torfinns minne æret der. Men i 1949, da krypten der på ny ble åpnet, var gravene rast sammen, og biskop Torfinns knokler kunne ikke skjelnes fra restene av de mange abbeder og andre som lå gravlagt i den. En låve som står på den gamle klostertomten, skal inneholde deler av kirkemurene, og i de senere år er stedet av og til blitt besøkt av norske katolikker.

Først på 1800-tallet henledet norske historikere oppmerksomheten på den gamle Hamarbiskopen som var blitt dyrket som helgen i utlandet. Og da et katolsk kapell på Hamar – det første siden reformasjonen – ble innviet i 1924, falt det naturlig å vigsle det til St. Torfinn. Dermed hadde Hamar fått den lokale helgenen som det katolske bispedømmet i sin tid hadde manglet. Sigrid Undset ble en hyppig kirkegjenger her. Torfinn opptrer i Sigrid Undsets roman Olav Audunssøn i Hestviken (1925), hvor han fremstilles som den vennlige og medfølende biskopen av Hamar, som gjør store anstrengelser for å hjelpe bokens unge elskende, som hadde blitt nektet å gifte seg av ondsinnete slektninger. Kirken i Levanger bærer også Torfinns navn.

Den hellige Torfinns minnedag er 8. januar. Den står ikke i Martyrologium Romanum.

De andre norske helgenene er: den hellige Olav, den hellige Eystein, den hellige Hallvard, den hellige Sunniva, den hellige Magnus Orknøyjarl, den hellige Ragnvald Orknøyjarl. I tillegg burde den hellige kong Håkon V Magnusson (1270-1319) ha vært med på listen, siden hans kult i 1521 ble stadfestet av pave Leo X (1513-21). Dessuten ble det gjort forsøk på å etablere helgenkult for erkebiskop Jon Raude, og kong Øystein II Haraldsson (1125-57) har vært feiret som lokalhelgen i Bohuslän i Sverige. Det finnes også en rekke norske lokalhelgener eller bygdehelgener.

Kilder: Attwater (dk), Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Butler, Undset, Daae, KIR, CSO, CatholicSaints.Info, no.wikipedia.org, en.wikipedia.org, nominis.cef.fr, nbl.snl.no, holyspiritinteractive.net, unamsanctamcatholicam.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 3. august 1999 – Oppdatert: 2. desember 2018