Den salige Thomas Reggio (1818-1901)

Minnedag: 9. januar

Den salige Thomas Reggio (1818-1901)

Den salige Thomas ble født som Nikolas Tomas Reggio (it: Nicolò Tommaso) den 9. januar 1818 i Genova i Liguria i Nord-Italia. Han var sønn av landgreve Giacomo Reggio og grevinne Angela Pareto. Han fikk en behagelig oppdragelse som ga ham en solid kristen og kulturell bakgrunn og sikret ham utsiktene til en strålende karriere. Men etter å ha fullført videregående utdanning og tatt en bachelor-grad i jus, bestemte han seg som tyveåring for å bli prest og å vende ryggen til sitt tidligere liv. Deretter begynte han på prestestudiene.

Han ble presteviet den 18. september 1841 av kardinal Placido Maria Tadini og feiret sin første messe i Gavi, hvor han pleide å tilbringe sommerferien sammen med familien. I studietiden la han for dagen et intenst ønske om fullkommenhet på det åndelige området, og ved prestevielsen sa han: «Jeg ønsker å bli en helgen, koste hva det koste vil, ved å leve mitt liv i overensstemmelse med kristendommens hjørnesteiner: bønn og askese».

Etter prestevielsen fortsatte han studiene og tok den 28. april 1843 doktorgraden i teologi. Samme år utnevnte kardinal Tadini ham til viserektor for det erkebiskoppelige seminaret i Genova, hvor han viste seg som en trofast støtte for rektoren, don Cattaneo. I løpet av disse første årene som prest ble han medlem i en rekke presteforeninger i den hensikt å beholde den åndelige stil han hadde dyrket frem i seminaret.

Kardinal Tadini utnevnte ham den 22. april 1845 til rektor for seminaret i Chiavari. Thomas gjorde en innsats som en klok veileder, og derfor fikk han attest som «en god rektor» fra den hellige Antonio Maria Gianelli, som på den tid var biskop av Bobbio. P. Reggio ble i Chiavari frem til 1851 da han ble utnevnt til abbed i Carignano-basilikaen i Genova. Her utførte han med iver sin prestetjeneste.

Samtidig som han underviste i moralteologi på seminaret, drev han en intens kulturell aktivitet. Han engasjerte seg som journalist og ble en av grunnleggerne av og redaktør for «Katolsk banner», den første katolske avisen. Han ønsket å rapportere nyheter klart og ærlig. Hans forsvar for den katolske tro og dens grunnleggende prinsipper kom aldri i veien for sannhet og frihet. I 1865 støttet Katolsk Banner og 25 andre aviser katolske valglister. De håpet på et katolsk politisk parti, men da den salige pave Pius IX (1846-78) i 1874 kom med sitt Non expedit og katolikker fikk vite at de ikke kunne stemme, forsto han at hans avis ikke kunne fortsette. Han stanset den uten å klage.

I mars 1877 utnevnte pave Pius IX ham til biskop av Ventimiglia, et svært fattig bispedømme. Hans første tanke gjaldt seminaret og bispedømmets prester. Til beste for seminaret grunnla han i 1878 en ny kongregasjon, søstrene av den hellige Marta (Suore di Santa Marta). Deres formål var å «møte kravene fra enhver tid». Han ga dem i oppgave å hilse velkommen «de fattigste av de fattige» som Marta, som «tjente Jesus med sine ydmyke hender». Av ham lærte de å tilbe i stillhet, å bli konstant næret av bønn og å oppdage «på sine knær» verdien av en tro hvor Kristus kan finnes i de ydmykeste og i alle dem som han blir identifisert med.

Thomas var i stand til å kjenne pulsen på sitt bispedømme ved å besøke selv de mest utilgjengelige landsbyer, og han organiserte tre synoder på bare 15 år. Han begynte også et renovasjonsprosjekt: Nye sogn ble etablert, det kom en fornyelse av messen og hymner spilte en viktig rolle i messen. Han satte også opp utdanningsprogrammer for alle lag i befolkningen. Han krysset sitt bispedømme mange ganger på ryggen av et muldyr.

I 1887 ble bispedømmet rammet av et jordskjelv. Til tross for det faktum at biskopen nå var nesten 70 år, var han aktivt med på arbeidet blant steinblokkene. Han nøyde seg ikke med å velsigne og trøste, men tilkalte sine sogneprester for å foreta en grundig og nøyaktig sjekk av alvoret i situasjonen i hvert sogn. Hans lappede prestekjole og hans lommeur som hang i en hyssing vitnet om at han var en biskop som var blitt «fattig» for sitt folk. Hans hovedomsorg var for de foreldreløse som hadde blitt mange flere etter jordskjelvet, så han grunnla barnehjem i Ventimiglia og San Remo, hvor de kunne lære et yrke, og pengene de tjente ble lagt til side til den dagen de måtte dra ut i verden alene.

Den 2. april 1892 presteviet han den salige August Czartoryski i San Remo. Samme år ba den 74-årige Thomas pave Leo XIII (1878-1903) om å bli fritatt for sine plikter. Den hellige fars svar kom overraskende: Den 6. mai 1892 utnevnte han Thomas til erkebiskop av Genova. Hans nye jobb var alt annet enn enkel på grunn av den komplekse situasjonen i Genova. De sivile myndighetene var fiendtlig innstilt mot ham, men han aksepterte ydmykt sin post, sikker på at han utførte Guds vilje. I ni år la han ned en krevende og «moderne» gjerning, og som i Ventimiglia ble seminaret en av hans hjertesaker. Han var en fredens mann i en by preget av splid, og hadde et dypt indre liv og geniale intuisjoner. Erkebiskopens innflytelse var så stor at etter hvert kom både katolikker og ikke-troende til ham med sine problemer, slik man ville gå til en god og klok far.

Han var også svært engasjert på det sosiale område, og sammen med biskopene Bonomelli og Scalabrini etablerte han et hjelpenettverk for immigranter som utstyrte dem med dokumenter for å hindre enhver utbytting. Katolske foreninger ble oppmuntret, og han støttet redusert arbeidstid og helgefri for arbeidere, noe som snart skapte beundring hos hans motstandere. Han ba hver natt fra 3 til 6. Men han var lystig og sorgløs og viste ingen tegn på sitt botsliv. Han tilba Kristus og visste hvordan han skulle skjule sine problemer og besvær bak et lystig og humoristisk utseende. Han hadde en urokkelig tro og en naturlig ydmykhet som næret hans liv.

I 1900 bestemte det katolske Italia seg for å konsekrere det nye århundret til Gud og Jomfru Maria. Erkebiskopen inviterte alle de liguriske biskopene til Ventimiglia for en valfart til Monte Saccarello, hvor en statue av Frelseren var reist. Selv om han svært gjerne ville gå opp på fjellet, ble han syk og var ute av stand til å gjennomføre det. Han døde en hellig død om ettermiddagen den 22. november 1901 i Triora (Imperia), 83 år gammel. På dødsleiet sa han: «Gud, Gud, Gud er nok for meg».

Den 18. desember 1997 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 21. desember 1998 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Han ble saligkåret av paven den 3. september 2000 på Petersplassen i Roma sammen med blant andre pavene Pius IX (1846-78) og Johannes XXIII (1958-63). Ved saligkåringen slo paven fast at hans minnedag skal feires 9. januar.

av Webmaster publisert 04.07.2005, sist endret 28.11.2015 - 02:54