Den hellige Théophane Vénard (1829-1861)

Den hellige Théophane (egentlig Jean-Théophane) Vénard ble født den 21 november 1829 i den lille byen Saint-Loup-sur-Thouet i departementet Deux-Sèvres (bispedømmet Poitiers) i Frankrike. Han var andre barn av byens skolelærer, Jean Vénard og hans kone Marie Guévet. Han hadde to yngre brødre, Henri og Eusèbe, og én eldre søster, Mélanie - hans øyensten. De to yngste søsknene døde som spedbarn, og moren døde da hun fødte det yngste av dem. Théophane var da 13 år. Det fortelles at Théophane som åtteåring leste i et misjonsblad om martyriet til misjonspresten Johannes Karl (Jean-Charles) Cornay, som var halshogd i Tonkin i Vietnam den 20. september 1837 etter at kroppen var kuttet i småbiter. Théophane ble så grepet av denne historien at han sa til familien: «Jeg vil også dra til Tonkin. Og jeg vil også bli martyr».

Théophane gikk først på skole i Doué-la-Fontaine, og derfra fortsatte han i 1847 til det lavere seminaret i Montmorillon. Året etter flyttet han over til det høyere seminaret i Poitiers. Der begynte han å tenke på et kall som misjonær, noe han betrodde søsteren i et brev, men han ba henne om å holde det hemmelig, ettersom han ennå ikke var subdiakon, noe som var et krav for å komme inn på misjonærseminaret. Han ble ordinert til subdiakon i Poitiers i 1850. I mars 1851 sluttet han seg til Missions Etrangères de Paris (Societas Parisiensis Missionum ad Exteras Gentes - MEP) og ble diakonviet. Han ble presteviet i juni 1852.

Den 19. september 1852 forlot han Paris sammen med fire ledsagere. De gikk om bord på den amerikanske fullriggeren Phylotaxe i Antwerpen og seilte til Hong Kong. Han var opprinnelig tiltenkt en misjon i Kina, men av forskjellige grunner ble han overført til Vest-Tonkin i Vietnam. Han underviste på et seminar i Annam inntil han ble sendt til Vest-Tonkin i juli 1854. Det var en tid med harde forfølgelser, som hadde brutt ut i 1847, da de kristne ble mistenkt for å medvirke i et opprør. Siden 1837 var 49 kristne drept. Men det var fortsatt et sterkt og velorganisert misjonsnærvær, hovedsakelig samlet under instituttet som var kjent som La Maison Dieu, som drev skoler og sykehus.

De franske og spanske anstrengelser for å beskytte sine landsmenn forårsaket et stort fremmedhat og antikristne grusomheter. Enda en gang måtte utenlandske misjonærer og innfødte prester og legfolk lide døden for kristendommen. Théophane visste at det var satt en pris på hodene til alle misjonærer, og hvis han ble funnet, ville han ende opp pisket, torturert og død.

Théophane lærte språket av to innfødte kateketer som han hadde fått som medhjelpere, men i 2 ½ år var han forhindret i å utføre en effektiv tjeneste på grunn av en rekke påfølgende sykdommer - astma, tyfus og tuberkulose. Men han ble behandlet med suksess av kinesiske medisiner, som han beundret høyt. Lys ble satt i glass, og når de var blitt glovarme, ble de plassert på ulike trykkpunkter på kroppen, etter mye det samme prinsippet som akupunktur. Han ble utvist fra Nam Dinh i 1856 og dro til Hanoi, hvor fornyede forfølgelser tvang ham til å søke tilflukt i huler og sampaner (en type båter). Deretter tilbrakte han en rekonvalesensperiode i Ke Vinh, men den tok slutt da to mandariner beordret at Maison Dieu-kollegiet der skulle ødelegges.

Théophane ble advart i tide og flyktet i en båt til Hoang Nguyen, hvor hans venn p. Theurel var leder for skolen. I 1857 ble Theurel utnevnt til pro-vikar og Théophane ble distriktsleder for misjonen. Han tilbrakte det neste året med å utbre evangeliet videre blant de 300.000 menneskene i distriktet. I 1857 skrev han til sin elskede søster: «Jeg har over 12.000 kristne her, inndelt i fire store sogn, med seks eller sju innfødte prester under meg. Min oppgave er å reise fra sogn til sogn og se til at alt er i god orden, etablere fred om det skulle være uenighet, gi de nødvendige dispensasjoner, konfirmere i de tilfeller hvor biskopen eller den apostoliske vikaren ikke kan komme for å tildele sakramentet, holde retretter og utdele oppdrag, faktisk strebe etter å fylle alles hjerter med Guds kjærlighet og nidkjærhet for hans kirke».

Théophane mente at det var ca 250.000 til 300.000 «hedninger», og skrev: «Det trengs ti St. Frans Xavier-er for å gi alle disse menneskene kunnskap om Skriften». Når det gjaldt kommunikasjon hadde Théophane sannelig gjort sin del, for han var blitt noe av en lingvist, lærte flere dialekter og oversatte også forskjellige religiøse bøker.

Den 10. juni 1858 ble også Hoang Nguyen ødelagt. Men også nå hadde alarmen gått i tide, og misjonærene flyktet. I de verste periodene med forfølgelser holdt alle misjonærene seg skjult mens de fortsatt tjente sin hjord på de måtene som var mulige. De ble noen ganger jaget som ville dyr og tok tilflukt i skogene eller i huler fulle av edderkopper, padder og rotter. Fra en av disse hulene skrev Théophane muntert nok til en prestevenn: «Man må hele tiden være på vakt. Hvis hunden bjeffer, eller en fremmed går forbi, blir døren straks lukket, og jeg forbereder meg på å gjemme meg i en enda dypere hule... Slik har jeg levd i tre måneder... Hva synes du om forholdene våre? Tre misjonærer, en av dem er biskop, ligger side ved side, dag og natt, på en flate på 2 m², vår eneste kilde til lys og luft er tre hull i jordveggen på størrelse med en liten finger ...»

Likevel bagatelliserte han sine fysiske lidelser, og for ham var det verste at han ikke kunne bringe trøst eller sakramentene til sin spredte flokk. Under slike forhold klarte han å oversette Det nye Testamente til vietnamesisk.

Noen ganger gjemte misjonærene seg også i hjemmene til den innfødte befolkningen, men dette var livsfarlig for alle. Av og til kunne landsbyboere berge dem ved å bestikke soldatene eller de lavere mandarinene. Men det uunngåelige skjedde: Théophane ble forrådt til myndighetene og arrestert den 30. november 1860. Han ble satt i et trebur og fraktet til Hanoi for å forhøres.

Tittelen «mandarin» var en fellesbetegnelse for alle grader av vietnamesiske tjenestemenn. Det var i alt ni grader, som kunne ses av spesielle merker på hattene eller på mønstre på draktene deres. Fargen på mandarinenes kapper var oransje. De hadde stor makt og var ofte grusomme, men noen ganger avslørte de en annen side. En av mandarinene som behandlet Théophanes sak, var ulykkelig over situasjonen, for han forsto at denne fangen var noe spesielt. Théophane, som fortsatt fikk tillatelse til å skrive og å motta brev, fortalte sin familie om denne mandarinen: «Denne mannen, som Pilatus, protesterte høyt mot å utgyte uskyldig blod og erklærte at denne synd og følgene av den ville hvile over hodene til dem som tok ham til fange». Den samme mandarinen hevdet at han beholdt fangene bare fordi han ikke torde å slippe dem fri av frykt for kollegaenes reaksjoner.

På denne tiden var han hele tiden sperret inne i et bur av bambus, som kunne bæres fra sted til sted av åtte soldater med ham inni. Det ble lagt lenker rundt Théophanes hals, hender og føtter. Den bløthjertede mandarinen tok sjansen på å «forbedre» situasjonen ved å forstørre buret og brukere lettere lenker. Broren til denne mandarinen prøvde hele tiden å få Théophane til å trampe på et kors og dermed berge livet, om ikke friheten.

Théophane skrev 11 brev til familien mens han satt fengslet. I et av dem, datert 2. januar 1861, beskriver han hvilket inntrykk han gjorde på folkemengden som kom for å stirre på ham: «For en herlig fyr denne europeeren er! Han er glad og lystig som en som er på vei til en fest! Han virker ikke redd i det hele tatt. Han der har ikke syndet! Han kom til Annam bare for å gjøre godt, og likevel skal han slås i hjel..:»

Hvis det fantes noe slikt som en populær fange, var det Théophane. Hans mørke, vakre utseende, gode humør og mot var høyt beundret av voktere, tjenestemenn og befolkningen som helhet. Noen sa: «Han ser ikke redd ut, det er som om han var på vei til en fest». En annen sa: «Han er for ung til å dø». Han var 32 år gammel. Selv om de ansvarlige fortsatt ønsket å få ham til å avsverge troen, ble han tiltalt med stor respekt, som om han var en person av høy rang, og han ble aldri slått eller torturert. Det ser til at alle, fra mandarin til bonde, behandlet ham vennlig og med respekt, og de uttrykte beklagelse over at kongerikets lov tvang dem til å gjøre det de gjorde.

De vietnamesiske dommerne kom for å treffe ham privat, tilbød ham kaffe, diskuterte den neste verden og føyde ham på alle måter. Théophane skrev til biskop Jeantot den 20. januar 1861: «Jeg har ikke mottatt et eneste slag av knutten (pisk av lærreimer med kuler i enden). Jeg har mottatt få fornærmelser og fått mye sympati. Folket i Stormandarinens husholdning er vennligheten selv overfor meg. Jeg har ikke måtet tåle tortur, slik som så mange av mine brødre. Alt jeg behøver er å legge hodet raskt på blokken under bøddelens øks». Han skrev på lignende måte til sin far samme dag: «Et lett hogg med en sabel vil skille hodet fra kroppen, lik en vårblomst som gartneren plukker for sin fornøyelses skyld. Vi er alle blomster plantet på jorden, som Gud plukker til sin tid, noen før og noen senere».

Til sin bror Eusèbe skrev han mindre enn to uker før sin død: «Jeg har elsket og elsker fortsatt folket i Annam med en brennende kjærlighet. Hvis Gud hadde gitt meg mange år, tror jeg at jeg ville ha viet meg fullstendig, med legeme og sjel, til å bygge opp Kirken i Tonkin».

Den 2. februar 1861 ble han advart av en av de innfødte kvinnene: «Pater, du skal henrettes i dag». Han ble løslatt fra buret for å spise frokost, og da ble det gjort et forsøk på å gi ham en hostie, men det ble forhindret. Théophane ble svært nedslått over denne fiaskoen, men han var mest opptatt av at hostien ikke skulle falle i gale hender.

Bøddelen var en mann ved navn Tue, «en gang soldat, nå en klovn». Han hadde allerede halshogd fire prester det året, og hans eneste betaling var ofrenes klær. Mange mennesker var samlet. Théophane ble bundet til en stolpe, og til de flestes skrekk gjorde Tue en slurvete jobb. Sverdet var sløvt, og han måtte hogge flere ganger mot Théophanes hals før oppgaven var fullført. Dette var i Ke Cho i Tonkin.

Da soldatene dro sin vei, stormet folket til stedet for henrettelsen og brukte papirbiter og klær for å suge opp martyrens blod. Ikke et gresstrå ble oversett. Théophanes hode ble plassert i en liten eske, men mange kjempet om det, så det falt i elven. Det var borte i nesten to uker, da noen «hedninger» fant esken og ga den til den lokale borgermesteren. Det var da overhode ikke gått i forråtnelse.

Nyheten om Théophanes død nådde ikke Frankrike før slutten av desember 1861. Da holdt biskopen av Poitiers en fest til hans ære; det var ikke en trist anledning, men en feiring av Théophanes martyrium. Men biskopens varme preken rørte menigheten til tårer. Théophanes biografi og hans brev ble utgitt i 1864. Hans overstrømmende sjarm kommer til uttrykk i brevene, og sammen med hans forbløffende, nesten feminine vakre utseende, som kan ses på flere bevarte fotografier, har ført til at Théophane nå er kjent over hele verden og er kanskje den best kjente martyr fra 1800-tallet.

Men den person som fremfor alt bidro til dette, var den hellige Terese av Lisieux (av Jesusbarnet), som i ham så en beslektet sjel, en annen «liten helgen». Misjonæren p. Roulland brakte henne boken om ham en gang han kom for å be om karmelittenes forbønn. Ingen kunne ha beundret Théophane mer enn den unge Thérèse Martin, som skrev en hymne på sju vers til ham: «Til den ærverdige Théophane Vénard» i anledning 36-årsdagen for hans død den 2. februar 1897. Det var Théophanes brev og eksempel som inspirerte Terese til å melde seg frivillig til karmelitterklosteret i Hanoi, men hun fikk tuberkulose og kunne ikke dra. Det var hun som skulle bli den mest berømte av dem, som den viktigste skytshelgen for alle verdens misjonærer.

Hun skattet hans portrett høyt, og under sin siste sykdom fikk hun det festet til forhenget rundt sengen sin. Hun berørte det ofte og kysset det, og hun gråt av glede da hun fikk en relikvie av den martyrdrepte misjonæren. Hun var trist ved tanke på at han ikke fikk motta Den hellige Kommunion før sin død, fordi hennes egen sykdom på det verste hindret henne selv fra å motta kommunion.

I 1865 ble Théophane Vénards legeme overført til hans kongregasjons kirke i Paris, men hans hode er fortsatt i Tonkin i Vietnam.

Hans saligkåringsprosess ble åpnet med et dekret av pave Leo XIII den 13. juli 1879. Et nytt dekret som erklærte den apostoliske prosessen autentisitet ble utstedt den 18. mars 1902. Til slutt ble han saligkåret av den hellige pave Pius X den 2. mai 1909 og helligkåret som en av 117 martyrer fra Vietnam (Andreas Dung-Lac og ledsagere) den 19. juni 1988 av pave Johannes Paul II. Han var en av seks som ble nevnt ved navn i kanoniseringsmessen. Martyrene har felles minnedag i verdenskirken den 24. november, men Théophane Vénard kan også minnes på dødsdagen 2. februar.