Den hellige Venceslas (~907-929)

Den hellige Venceslas (Wenceslaus, Václav, Wenzel) ble født ca år 907 i Stochow (?) ved Praha i Bøhmen. Han var eldste sønn av hertug Wratislaw (Bratislaus, Ratislav) av Bøhmen. Han ble oppdratt som kristen av sin fromme farmor, den hellige Ludmila. Hun var enke etter Borivoy, grunnleggeren av det bøhmiske dynastiet Premyslid, og hadde fulgt sin mann inn i den kristne Kirke. Til hjelp i oppdragelsen hadde hun sin kapellan Paul, som hadde vært en personlig disippel av den hellige Methodios og hadde døpt Venceslas. Han lærte gutten det slaviske alfabetet. Senere fikk Venceslas videre utdannelse på slottet Budec, hvor han lærte seg latin og gresk.

Hertug Wratislaw styrte Bøhmen fra 915, men han døde ca år 920 i et slag mot madjarene, og Venceslas' mor Drahomira overtok regjeringen. Hun hadde hedenske sympatier, selv om hun nominelt var kristen, og kirker ble revet ned og prester fordrevet. Ludmila så med gru på denne utviklingen, etter at hun og mannen hadde innført kristendommen under så mange vanskeligheter. Hun viste Venceslas nødvendigheten av å overta styret i egne hender. Nå vakte Ludmilas religiøse og politiske innflytelse på sønnesønnen vrede hos et halvhedensk selskap blant adelen, og to adelsmenn dro til Ludmilas slott i Tetin og kvalte henne i år 921 for at Venceslas, nå uten hennes støtte, ikke skulle overta makten.

Etter folkelig misnøye avsatte Venceslas moren og overtok selv makten i 922. Han overførte straks sin farmors jordiske rester til Praha. Han ble en rettferdig, men streng hersker, men søkte ikke å ta hevn for drapet på bestemoren. Men han begynte å bygge opp en sterk og velorganisert hær, og nølte ikke med å slå ned opprør blant sine misfornøyde adelsmenn og å gå tilbake på sin mors hedenske politikk. Drahomira var blitt forvist fra hoffet og til Budec, men Venceslas kalte henne nå tilbake, og det finnes ingen nedtegnelser om at hun noen ganger senere motarbeidet Venceslas.

Venceslas ble den fromme hertug av Bøhmen som tok imot råd fra Kirkens menn, hentet tyske misjonærer til sitt hjemland, ga seg til å fremme kristendom og ro og orden blant sine undersåtter. Han var respektert for sin gudsfrykt og sitt selvfornektende og fromme liv. Spesielt æret han alterets sakrament, og han besøkte ofte kirkene barbeint for å sitte i andakt foran tabernaklet. Han var så from at hans fiender sa at han heller hørte hjemme i et kloster enn på tronen. Han oppsøkte også de fattige og trøstet og støttet dem, noe som var svært uvanlig for en slavisk fyrste på den tid. Han bestrebet seg på å føre en forsonlig politikk mot sine tyske naboer. I 926 anerkjente han kong Henrik Fuglefanger både som Karl den Stores etterfølger og som sin egen overherre.

Men Venceslas' religiøse og verdslige politikk gjorde at motstanden ble mer bitter blant de fanatiske bøhmiske hedningene, særlig de misnøyde adelsmennene. Blant dem var Venceslas' maktsyke yngre bror Boleslav, og da Wenceslas giftet seg og hans sønn og arving ble født, skjønte Boleslav at han ikke hadde noen sjanse til å overta tronen, og han sluttet seg til opprørerne. De hadde ingen sjanse mot Venceslas' hær, men i september 929 inviterte broren Venceslas til å oppholde seg på hans gods i Stara Boleslav (Altbunzlau) nær Praha og feire festen for stedets skytshelgener, de hellige Kosmas og Damian (da feiret 27. september). Da Venceslas som vanlig gikk til morgenmesse dagen etter, slo broren ham i hodet med sverdet. De sloss, og det endte med at Venceslas ble stukket ned med lanse og drept av Boleslavs menn foran kirkedøren. Dette skjedde den 28. september 927. Legenden forteller at den hellige Venceslas' mordere enten ble sinnssyke eller begikk selvmord.

Noen angir den helliges fødsels- og dødsår til 904 og 935. Selv om den unge prins og hans bestemor bare indirekte døde på grunn av sin religion, ble de straks hyllet som martyrer. Boleslav, som hadde overtatt tronen, innså sin forbrytelse og angret. Etter flere undre ved brorens grav så han seg i 932 tvunget til å overføre den hellige Venceslas' relikvier til St. Vitus-katedralen i Praha, som han selv hadde grunnlagt. Der ble de høytidelig bisatt, og der hviler de ennå i Venceslas-kapellet. En sønn og en datter av Boleslav ble benediktinere.

Venceslas' minnedag er 28. september. Hans fest ble feiret fra 985, og 20-30 år senere ble han skytshelgen for Bøhmen, senere Tsjekkoslovakia (nå Tsjekkia). Hans bilde ble satt på myntene og Venceslas' krone le sett på som symbol på tsjekkisk nasjonalisme og uavhengighet. Etter ham er Prahas største "plass" oppkalt - Václavské Námìstí er snarere en gate. Senere understreket en serie veggmalerier på slottet Karlotein også hans nasjonale betydning i tillegg til den religiøse. Han er den første slaviske martyr og den første slaver til å bli kanonisert. Hans lidelseshistorie ble skrevet kort etter hans død. Hans fest ble først introdusert i den romerske kalenderen på 1300-tallet, og i 1670 ble den tatt opp i den romerske generalkalenderen. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Han er navnehelgen for katedralen i Kraków i Polen.

På grunn av landets ry for produksjon av ypperlig øl, ble dets skytshelgen naturlig nok assosiert med bryggeriindustrien. I virkeligheten var han faktisk nærmere knyttet til vinhandelen, og han pleide også å produsere vin til messen fra sine egne vinmarker. I kunsten fremstilles han som hertug, gjerne i rustning med et skjold smykket med en ørn, en grønn fane og sverd eller lanse.

En av Englands mest populære julesanger heter "Good King Wenceslas" (av J. M. Neale, død 1866), og slik er hans navn blitt svært kjent i den engelsktalende verden. Sangen bygger riktignok ikke på noen kjente hendelser i helgenens liv, men ved gjenbruk av vårhymnen Tempus adest floridum fra 1200-tallet populariserte den med suksess de kristne og viktorianske idealene om sosial veldedighet og praktiske almisser.