Den salige Vilhelm av Hirsau (1026-1091)

Minnedag: 4. juli

Wilhelm von Hirsau im Schenkungsbuch von Kloster Reichenbach (Baden-Württemberg) (ca 1100)

Den salige Vilhelm ble født i 1026 i Regensburg i Bayern. Allerede som barn ble han overlatt til munkene i det berømte klosteret St. Emmeram i Regensburg for oppdragelse som puer oblatus i henhold til punkt 59 i Benedikts regel. Som ung mann trådte han selv inn i benediktinerordenen (Ordo Sancti Benedicti – OSB) og ble senere viet til prest. Han ble elev og venn av Otloh. En tid virket han som lærer i matematikk, astronomi og musikk, og han skrev lærde avhandlinger, de første naturvitenskapelige verkene i Bayern. Han fant dessuten opp en klokke, skrev vers og skrev en avhandling om musikk. I klosteret var han dessuten prior.

Rundt 1069 ble han utnevnt til abbed for det nylig reformerte klosteret i Hirsau (Hirschau) i Schwarzwald i Schwaben. Dette klosteret var etter en periode med forfall restaurert av en gruppe munker fra Einsiedeln under den salige abbed Fredrik av Hirsau, som hadde prøvd å reformere de eldre munkene og føre klosteret tilbake til sin tidligere fremtredende plass som et sted for lærdom. Men det fantes misfornøyde munker, og ved hjelp av bakvaskelser fikk de Fredrik avsatt allerede i 1069 av greven av Calw, som eide Hirsau.

Vilhelm tok straks ledelsen over klosteret, men han betraktet forgjengerens avsettelse som både urettferdig og ukanonisk, så han ville ikke akseptere å bli innsatt som abbed før hans forgjenger døde i 1071. Han fortsatte forgjengerens reformarbeid og hadde en slik suksess at han noen ganger betraktes som grunnleggeren av Hirsau. Han var den første som innførte legbrødre (fratres laici, også kalt conversi, barbati eller exteriores) i de tyske benediktinerklostrene. Før denne tiden var det mannlige tjenere i klostrene, men de bodde utenfor klostrene, bar ikke drakt og avla ingen løfter. Hans legbrødre var mer legmunker enn legbrødre i senere forstand, for de avla monastiske løfter og forpliktet seg til å delta i tidebønnene, men de hadde for lite utdannelse til å bli kormunker og presteviet.

Den reformen Vilhelm innførte i klosteret, bygde på den cluniacensiske, men klosteret ble ikke en del av det cluniacensiske forbundet. «Hirsau-reformen» omfattet snart også andre klostre, til slutt var det rundt 120 klostre som brukte konstitusjonene Vilhelm hadde skrevet for Hirsau. Vilhelms konstitusjoner skilte seg fra dem i Cluny på et viktig punkt, nemlig at han ikke søkte fritak (eksempsjon) fra biskoppelig kontroll og visitasjon av klostrene, tvert imot synes han å ha vært fornøyd med det. Hans personlige ry trakk til seg mange egnede aspiranter, slik at antallet munker steg fra 15 til 150 og han måtte opprette enda et kloster. Det økte antallet munker gjorde at han kunne gjenopprette den berømte klosterskolen, og han restaurerte scriptoriet og grunnla i alt syv nye klostre, blant dem Schaffhausen, St. Georgen, Klosterreichenbach, Zwiefalten og Blaubeuren, mens eldre klostre ble fornyet, som Hasungen ved Kassel og Petershausen ved Konstanz.

I tillegg til oppbyggingen av en stabil kommunitet måtte Vilhelm også ta seg av plyndringer fra den lokale landeieren. Abbeden var spesielt opptatt av forpakterne og de livegne på klosterets eiendommers ve og vel. I investiturstriden støttet han den hellige pave Gregor VII (1073-85) mot keiser Henrik IV (1056-1106), og i 1075 dro han til Roma for å få klosterets privilegier stadfestet. Det kan hende at klosteret ble for dypt involvert i investiturstriden, og noen har ment at det var grunnen til at Hirsau ikke klarte å utvikle seg etter Vilhelms død.

Vilhelm levde et liv i fromhet, og han var typisk for de store benediktinske abbedene i samtiden. Han hadde ry som en lærd mann og var spesielt dyktig i musikk og astronomi og dessuten god i poesi og matematikk. Han fant til og med opp en klokke for monastisk bruk. Han skrev om noen av musikken til hymnene i officiet (tidebønnene), og han var trolig en av dem som prøvde å bringe den gregorianske sangen i takt med samtidens musikkteorier.

Han etterlot seg avhandlingen De musica et tonis («Om musikken og dens toner») i form av en dialog mellom seg selv og en av hans tidlige lærere i Emmeram, hvor avhandlingen trolig var blitt skrevet. I forordet beskrev han verket som en innføring i temaet og det blandet gamle og nye ideer, men det er et komplekst arbeid og slett ikke noe for begynnere. Noen moderne kritikere sier at verket var innflytelsesrikt i utviklingen av middelaldersk musikkteori, men andre sier at det var av rent lokal interesse. Vilhelm etterlot seg også en avhandling om astronomi.

Han døde den 5. juli 1091 og ble gravlagt i den mektige Peter og Paulus-kirken i Hirsau, som han selv hadde bygd. Da man åpnet hans grav rundt 1500, fant man at både Vilhelms lik og hans abbeddrakt fortsatt var godt bevart. Hans minnedag er 4. juli, men dødsdagen 5. juli nevnes også. Han fremstilles som munk på en hest, ofte også med et solur og en klostermodell.

av Webmaster publisert 11.07.2006, sist endret 28.11.2015 - 02:54