Den hellige Vladimir av Kyjiv (~956-1015)

Den hellige Vladimir Svjatoslavitsj (lat: Vladimirus) ble født rundt 956 (ca 958? ca 960?) i Kiev (nå Kyjiv i Ukraina). Hans navn kan skrives på mange måter: på gammel-østslavisk som Volodimir (Володимир), på moderne ukrainsk som Volodymyr (Володимир), på gammel-kirkeslavisk og moderne russisk som Vladimir (Владимир), på gammelnordisk som Valdamarr (Valdamarr konungr í Hólmgarði) (=Novgorod) og på moderne skandinavisk som Valdemar. Han var uekte sønn av storfyrst Svjatoslav av Kiev (964-72) og hans elskerinne, hushjelpen Malusja (Малуша).

Det daværende russiske riket eller Kiev-riket er ikke identisk med dagens Russland, men ble kalt Rus og var sentrert om byene Kiev (no: Kænugard) og Novgorod (no: Holmgard). Den dominerende folkegruppen var østslavere. Herskerslekten og andre ved hoffet var imidlertid av skandinavisk avstamning og hadde skandinaviske navn. Selv om de fleste i det store riket var hedninger, fantes det også kristne der. Mange av de kristne var skandinaver som hadde reist på de store russiske elvene til den gresk-romerske keiserhovedstaden Konstantinopel, som de gamle nordmenn kalte Miklagard (nå Istanbul), for å gå i keiserens tjeneste. Noen av disse valgte å slå seg ned i Gardar eller Gardariket, som er det gamle norrøne navnet på russernes rike Rus.

De skandinaviske innbyggerne ble kalt væringer eller varjager (gno: Væringjar; gk: Variágoi (Βαριάγοι), Várangi; ru: Varjagi (Варяги); eng: Varangians, Variagians). Roten er den samme som gammelnorsk vár («løfte»), så betydningen kan ha vært «edsvoren person», det vil si en som enten er lovt beskyttelse eller som har lovt å beskytte. Ordet brukes normalt om nordiske krigere i vikingtiden som gikk i tjeneste hos russiske eller bysantinske herskere, men krøniken synes å bruke ordet om skandinaver i alminnelighet. Noen av væringene var norske, men de fleste var svenske, og ordet væringer var i Russland synonymt med svensker helt til slutten på 1500-tallet.

Vår viktigste kilde om denne tiden er Nestorkrøniken eller Det primære manusskriptet, «Beretningen om de svunne tider», en krønike som etter tradisjonen ble skrevet av munken Nestor i Kievriket rundt 1113. Den handler om den tidlige østslaviske nasjonen Kievs grunnleggelse og dens første tid fra rundt 850 til 1110.

Vladimirs oldefar var Rurik (no: Rørik) (ca 830-ca 879), den delvis legendariske og delvis historiske væringen som etter tradisjonen var grunnleggeren av den russiske staten. Stammen Rus var et folk av norrøn opprinnelse som ga navnet til Russland. Rurik tok kontroll over Staraja Ladoga i dagens Russland rundt år 862 og bygde bosetningen Holmgard i Novgorod (nå Velikij Novgorod). Hans etterfølgere ble kalt Rurik-ætten. Hans første etterfølger Oleg av Novgorod (av Kiev) (879-912) (no: Helge) skal ha vært hans svoger, og han flyttet hovedstaden fra Novgorod til Kiev og grunnla dermed Kievriket som fungerte frem til år 1240 da mongolene invaderte Øst-Europa.

Vladimir med farmoren Olga

Vladimirs bestefar var storhertug Igor av Kiev (912-45) (no: Ingvar), som i henhold til tradisjonen var Ruriks sønn, selv om dette nå betviles av kronologiske grunner. Han giftet seg med den hellige Olga av Kiev (ca 879-969) (no: Helga), angivelig i 903, da hun skal ha vært 24 år gammel, men deres eneste sønn Svjatoslav (942-72) ble ikke født før i 942, og da skal hun i tilfelle ha vært 63 år gammel! Det er opplagt noen problemer med kronologien her. Oleg hadde tilfeldigvis truffet den enkle unge landsens kvinnen en gang han var ute på jakt i området rundt Pskov. Denne umake forbindelsen skulle vise seg å bli av avgjørende betydning, for Olgas skjønnhet ble bare overgått av hennes visdom.

Da Igor ble myrdet i 945, straffet Olga morderne og deres tilhengere nådeløst og overtok styret av riket i mannens sted som regjerende monark på vegne av den mindreårige sønnen. Hun styrte som regent i Kiev inntil Svjatoslav ble myndig rundt 963 og var den siste kvinnelige herskeren over Russland på mange århundrer. Hun ble en dyktig hersker, og i den egenskapen kom hun i kontakt med det østromerske imperiet med Konstantinopel som hovedstad. Rundt 957 ble Olga en overbevist kristen og mottok dåpen i Konstantinopel, angivelig rundt sytti år gammel. Men hennes innflytelse over sønnen omfattet ikke religionen, og Svjatoslav forble hedning. Sønnen Vladimir ble også oppdratt i den hedenske vikingreligionen.

Svjatoslav hadde barn med flere kvinner. Den første var Malusja (d. 1001), en kvinne av ubestemmelig opphav, trolig en hushjelp, men etter tradisjonen «nøkkelbærer» for fyrstinne Olga. Hun beskrives i sagaene som en profetinne som levde til hun ble hundre år gammel og som ble hentet inn fra sin hule til palasset for å spå om fremtiden. Med henne fikk Svjatoslav sin eldste sønn Vladimir da han var rundt fjorten år gammel. Senere giftet han seg, men krønikene forteller ikke noe om hans hustruers opphav. Med dem hadde han sønnene Jaropolk (ca 958-80) og Oleg (ca 960-77) (det er usikkert om de var hel- eller halvbrødre og hvem deres mødre var). Vladimir skal også ha hatt en halvbror ved navn Sfengus, men det er ikke klart om dette var Svjatoslavs eller Malusjas sønn. Når Svjatoslav dro på hærtog, etterlot han ulike slektninger som regenter i de viktigste byene i riket; moren Olga og senere Jaropolk i Kiev, Vladimir i Novgorod og Oleg over drevlianerne, en østslavisk stamme som hadde drept Svjatoslavs far Igor. Drevlianernes land er nå Galicia.

Under Svjatoslavs langvarige militærkampanjer fortsatte Olga å ha ansvaret i Kiev, og hun bodde i slottet Vysjgorod sammen med sine sønnesønner, som ble oppdratt under hennes overoppsyn. Olga gjorde store anstrengelser for å få andre til å følge hennes eksempel og bli kristne, og hun skaffet misjonærer til landet. Men sønnen Svjatoslav holdt fast ved den gamle religionen og overfalt misjonærene. De fleste av dem ble drept nær Kiev – bare den hellige Adalbert av Magdeburg overlevde. I 968 ble Kiev beleiret av petsjenegene, og Olga døde kort etter, den 11. juli 969.

Svjatoslav var ikke interessert i å bli værende i Kiev, og i 969 flyttet han sin hovedstad til Preslavets ved munningen av Donau (i det nåværende Romania). Den gamle russiske hovedstaden Novgorod truet med opprør, og da ingen av Vladimirs halvbrødre Jaropolk og Oleg ville bli sendt dit, gjorde Svjatoslav den eldste sønnen Vladimir til fyrste av Novgorod i 970. Han ga Kiev til sin legitime sønn Jaropolk. Ifølge krønikene i Novgorod var det Vladimirs onkel, Malusjas bror Dobrynja, som tok initiativet til at Vladimir skulle sendes til Novgorod, og han fulgte med som Vladimirs lærer og mest betrodde rådgiver.

I 972 falt Svjatoslav i kamp mot petsjenegene, men hans arvinger klarte ikke å leve i fred særlig lenge. I 976 brøt det ut krig mellom Jaropolk og hans yngre bror Oleg. Jaropolk avsatte og drepte Oleg, og da Vladimir fryktet samme skjebne, flyktet han til Sverige. Jaropolk erobret Novgorod i 977 og forente hele Russland under sitt styre. Vladimir dro også til sin slektning Håkon Sigurdsson Ladejarl, norsk hersker under dansk styre (ca 970-95). I Skandinavia samlet han så mange vikingsoldater han kunne, og i 978 kom han tilbake til Russland med en stor leiehær. Ved hjelp av svik gjenerobret han Novgorod.

Vladimirs onkel Dobrynja overtalte nevøen til å prøve å ta Kiev fra Jaropolk, og han marsjerte sørover mot broren. På veien sendte han budbringere til Rogvolod (no: Ragnvald), fyrste av Polotsk, for å be om å få gifte seg med hans datter Rogneda (no: Ragnhild), som var forlovet med Jaropolk. Men den høyvelbårne prinsessen nektet hovmodig å gifte seg med «sønnen av en trellkvinne». Dobrynja ble dypt fornærmet over denne omtalen av sin søster, så etter at Vladimir hadde erobret Polotsk, sørget han for at Vladimir voldtok henne i nærvær av hennes foreldre. Deretter tvang han henne til å gifte seg med ham, og så ga han ordre om at hennes foreldre skulle drepes sammen med to av hennes brødre.

Polotsk var et strategisk nøkkelpunkt på veien til Kiev, og erobringen av Polotsk og Smolensk åpnet veien til hovedstaden Kiev. Vladimir fortsatte dit og beleiret byen i 980. Jaropolk flyktet til Rovno (Rodno), men klarte ikke å holde byen og overga seg til den seierrike halvbroren Vladimir senere i 980. Den senere helgenen drepte deretter den beseirede Jaropolk.

Vladimir var nå enehersker i Russland og ble utropt til storfyrste av Kiev som Vladimir I den Store (Velikij) (980-1015). Han ble beryktet for det barbari og den umoral som ofte ble betraktet, ikke minst av den samtidige arabiske kronikøren Ibn-Foslan, som typisk for hans folk. Etter Vladimirs tronbestigelse dro Dobrynja tilbake til Novgorod for å styre byen i nevøens navn. Han fulgte i 985 Vladimir på ekspedisjonen mot Volga-Bulgaria, og han fulgte nevøens eksempel og satte opp et gudebilde av Perun ved bredden av elven Volkhov. Etter at Kiev-riket mottok dåpen, skal Dobrynja ha tvunget novgorodianerne til å bli kristne «ved ild». Dobrynja ble i senere tider i russisk folklore forvandlet til den uovervinnelige bogatyr Dobrynja Nikititsj. Hans posadnik-dynasti (= stattholder) i Novgorod fortsatte med hans sønn Konstantin Dobrynitsj og sønnesønn Ostromir.

I Kiev reiste Vladimir mange statuer og helligdommer til de slaviske hedenske gudene, den fremste av dem var Perun, mens andre var Simorgl, Mokosj, Dazjbog eller Dabog (solens gud), Stribog (vindens gud) og Svarog (den lyse himmelens gud). Det ble sagt at han en gang etter et suksessrikt hærtog ønsket å takke de hedenske gudene på en spesiell måte ved et menneskeoffer. Loddet falt på en ung væringgutt ved navn Johannes, som var kristen sammen med sin far Theodor. Theodor nektet å gi fra seg sønnen og forklarte til dem som hadde kommet for å hente gutten, at de hedenske gudene var livløse avgudsbilder og at folket heller skulle vende seg til den ene, sanne, kristne Gud. Menneskemengden ble da rasende og drepte dem begge i deres eget hjem. Far og sønn ble senere kjent som de hellige væringmartyrene. Det ble sagt at selv om Vladimir var vant med blodsutgytelse, ble han underlig grepet av far og sønns martyrium, og han begynte å tenke alvorlig på religiøse spørsmål.

I 981 angrep Vladimir Polen og erobret en rekke viktige byer i det nåværende Galicia, blant dem Peremysjl (nå Przemysl i Polen) og Tsjerven. Dette var starten på den lange striden mellom Polen og Russland som har pågått siden, men det umiddelbare resultatet var å rette russernes øyne vestover igjen og bringe dem i kontakt med kristne stater. I 983 beseiret Vladimir de ville jatviagene ved Østersjøkysten (mellom dagens Litauen og Polen) og i 985 kjempet han mot bulgarerne ved nedre Volga. På veien grunnla han mange festninger og kolonier. Etter at Vladimir hadde beseiret flere nabofolk gikk det russiske riket snart fra Svartehavet til Ladoga-sjøen.

Etter det ble storfyrsten overraskende nok dypt interessert i kristendommen. Russiske annaler fra den tiden forklarer Vladimirs konversjon som et overveid valg mellom de ulike konkurrerende religionene. Etter å ha konsultert med sine bojarer sendte Vladimir i 987 utsendinger fra Kiev for å studere religionene til de ulike nabonasjonene som hadde sendt sine representanter for å vinne ham over til sin tro: jøder fra Khazar, muslimer fra Bulgaria, tyske (det vil si vestlige) kristne og bysantinske kristne.

Resultatet er underholdende beskrevet i Nestorkrøniken. Om de muslimske bulgarerne ved Volga meldte utsendingene at det ikke var noen glede blant dem, bare sorg og en sterk stank, og at deres religion ikke var ønskverdig på grunn dens forbud mot alkoholholdige drikker og svinekjøtt. Vladimir skal ved den anledning ha sagt: «Drikking er russernes glede». Russiske kilder forteller også hvordan Vladimir konsulterte med jødiske utsendinger og spurte dem ut om deres religion, men det endte med at han avviste den fordi deres tap av Jerusalem viste at de var blitt forlatt av Gud.

Da det var klart at valget sto mellom de ulike kristne retningene, hevder annalene at han bestemte seg for den bysantinske modellen i stedet for den vestlige på grunn av begeistringen for den greske liturgien sammenlignet med den tørre tyske feiringen uten skjønnhet, for hans utsendinger rapporterte til ham hva de hadde sett under den guddommelige liturgi i Hagia Sofia i Konstantinopel: «Vi visste ikke om vi var i himmelen eller på jorden, for på jorden finnes det ikke noen slik prakt eller slik skjønnhet at vi mangler ord for å beskrive den».

Viktor Mikhajlovitsj Vasnetsov (1848-1926): Den hellige fyrst Vladimirs dåp (1890), skisse for freske i katedralen St. Vladimir i Kyijv i Ukraina

I virkeligheten var Vladimirs beslutning naturligvis mye mer influert av politiske enn av liturgiske overveielser. I 988 erobret han byen Kherson (Chersonesos/Chersones; ru: Korsun) på Krim, som da tilhørte det bysantinske keiserriket, og som betingelse for å rømme byen og overlevere den til den bysantinske keiseren Basilios II «Bulgardreperen» (Bulgaroktonos) (976-1025) igjen, krevde han å få gifte seg med keiserens datter (søster?), den 25-årige Anna Porfyrogeneta («purpurfødte») (født 13. mars 963). Et slikt forslag skapte skrekk i keiserhoffet, men det synes som om Vladimir truet med å invadere Østromerriket hvis betingelsen ikke ble oppfylt. Keiseren og Anna gikk da med på giftemålet, men de stilte som motbetingelse at Vladimir lot seg døpe. Vladimir godtok denne betingelsen og lot seg døpe i Kherson i 988 av metropolitt Mikael. Ved dåpen mottok han det nye navnet Vasilij eller Basilios til ære for sin nye svigerfar (svoger?) keiseren.

Arabiske kilder, både kristne og muslimske, forteller en helt annen historie om Vladimirs omvendelse. Yahya av Antiokia, al-Rudhrawari, al-Makin, al-Dimashki og ibn al-Athir gir alle en så å si identisk historie. I 987 (ibn al-Athir sier 985 eller 986) gjorde Bardas Sklerus og Bardas Fokas opprør mot den bysantinske keiseren Basilios II. En kort periode slo de to opprørerne sine styrker sammen, og den 14. september 987 utropte Bardas Fokas seg til keiser. I noen år hadde det vært kontakter mellom Kiev og Konstantinopel, og i henhold til avtalen av 971 kunne keiseren be om russisk militærhjelp. Da han i 987 ba om slik hjelp for å slå ned den indre uroen, selv om russerne og grekerne på den tiden var betraktet som fiender, var Vladimir bare glad for å kunne hjelpe. Men han forlangte å få gifte seg med Anna, og siden hans militære inngripen var avgjørende, gikk den motstrebende keiseren med på det under betingelse av Vladimirs og russernes omvendelse. Etter at bryllupsarrangementene var avtalt, sendte Vladimir 6.000 soldater til det bysantinske imperiet, og de bidro til å få slått ned opprøret.

Deretter giftet Vladimir seg med Anna og begynte et nytt og bedre liv. Han ga tilbake Kherson til grekerne og vendte tilbake til Kiev. Hans ekteskap var politisk fordelaktig, men hans omvendelse var helt oppriktig og så gjennomført at den til tider overrasket de sofistikerte i Konstantinopel. Han forstøtte for eksempel sine fem tidligere «hustruer» og 800 elskerinner.

Vladimirs familieliv før han ble døpt var relativt uordentlig, for å si det forsiktig, og han ble beskrevet av Thietmar av Merseburg som meget utsvevende (fornicator immensus et crudelis). Han hadde 800 konkubiner (300 i Vysjgorod i Kiev, 300 i Belgorod og 200 i sin landsens residens i Berestovo). Han hadde også fem offisielle hedenske hustruer, hvorav den mest berømte var Rogneda av Polotsk. De andre hustruene nevnes i Nestorkrøniken, hvor de ulike hustruene er tilskrevet ulike barn i de forskjellige versjonene av dokumentet. Norske sagaer nevner at Vladimir mens han styrte i Novgorod i sine unge år hadde en væringhustru ved navn Olava eller Allogia – dette uvanlige navnet er trolig en feminin form av Olav. Ifølge Snorre Sturlason søkte den niårige flyktningen Olav Tryggvason ly hos Allogia i hennes hus etter at han hadde drept fosterfarens morder, og hun betalte også en stor bot for ham. Vladimir kan ha giftet seg med henne under sitt berømte eksil i Skandinavia sent på 970-tallet, og hun kan ha vært datter av kong Erik VI Seiersæl av Sverige (ca 970-95). Hun skal ha vært mor til Vysjeslav (Wizeslav), den første av Vladimirs sønner som styrte i Novgorod.

Anton Pavlovitsj Losenko (1737-73): Vladimir og Rogneda (1770), Det russiske museet i St Petersburg

Den mest kjente av Vladimirs hedenske hustruer er Rogneda av Polotsk (962-1002). Rogneda er den slaviske formen av Ragnhild, og hennes far Ragnvald (slav: Rogvolod) kom fra Skandinavia og etablerte seg i Polotsk midt på 900-tallet. Det har vært spekulert i at han tilhørte den norske kongefamilien, Ynglingeætten. Hun skal ha vært gift tidligere med en svensk jarl, men var blitt enke. Da Vladimir erobret Polotsk i eller rundt 980 og fikk høre at Rogneda var forlovet med hans bror Jaropolk, som han nettopp hadde beseiret, tvang han henne til å gifte seg med ham. Etter å ha voldtatt henne i nærvær av hennes foreldre ga han ordre om at de skulle drepes sammen med to av Rognedas brødre.

Rogneda ga Vladimir flere barn. De fire sønnene var Jaroslav den vise (ca 978-1054), Vsevolod av Volhynia (Vissavald), Mstislav av Tsjernigov (ca 978-1036), og Izjaslav av Polotsk (Iasaslav). Hun fødte også Vladimir to døtre; en av dem kalles i Nestorkrøniken Predslava, og hun ble ifølge Gallus tatt som konkubine av Boleslas I av Polen. En senere krønike forteller en historie som trolig er hentet fra en norrøn saga om hvordan Rogneda konspirerer mot Vladimir og ber sin eldste sønn Izjaslav om å drepe ham. I henhold til norsk kongelig skikk ble hun sendt sammen med sin eldste sønn for å styre sine foreldres land, det vil si Polotsk. Izjaslavs slekt fortsatte å styre Polotsk og den nylig grunnlagte byen Izjaslavl inntil mongolinvasjonen. Etter at Vladimir ble døpt og giftet seg med Anna Porfyrogeneta, måtte han skille seg fra sine tidligere hustruer, inkludert Rogneda. Etter det trådte hun i 989 inn i et kloster og tok navnet Anastasia. Nestorkrøniken forteller at hun døde i 998/1000.

I sin urolige ungdom fikk Vladimir også sin eldste sønn, Svjatopolk, som skulle komme til å formørke hans siste år. Guttens mor var en gresk nonne som var tatt av Svjatoslav i Bulgaria og giftet bort til hans ektefødte arving Jaropolk. Da Jaropolk ble myrdet av Vladimirs menn, voldtok den nye herskeren hans hustru, og hun fødte snart (noen ville si alt for snart) en sønn. Dermed var Svjatopolk trolig den eldste av Vladimirs sønner, selv om farskapet er omdiskutert og han i familien har vært kjent som «sønn av to fedre».

Vladimir hadde åpenbart også en tsjekkisk hustru som kalles Malfrida. Historikerne har prøvd å skaffe en politisk grunn til en slik allianse, for de tsjekkiske fyrstene antas å ha støttet Vladimirs bror Jaropolk snarere enn Vladimir. Hans barn fra dette ekteskapet var trolig Svjatoslav, som ble drept i 1015 like etter Boris og Gleb i brødrenes krig etter Vladimirs død, og Mstislav av Tsjernigov. Men som tidligere nevnt mener noen krøniker at Rogneda var Mstislavs mor.

Den hellige Vladimir med sine hellige sønner Boris og Gleb, russisk ikon (1400/1500-t)

Den femte hustruen var en bulgarsk kvinne som kalles Adela. Historikerne er ikke enige om hun kom fra Volga-Bulgaria eller fra Bulgaria ved Donau. Ifølge Nestorkrøniken var de to sønnene som ved dåpen fikk navnene Romanus og David, men som er bedre kjent som de hellige Boris og Gleb (ca 995-1015 og ca 1000-15), hennes barn, men denne tradisjonen betraktes av de fleste forskere som et produkt av senere hagiografiske tendenser til slå sammen de to helgenenes identitet. I virkeligheten var de av ulik alder og deres navn peker til ulike kulturelle tradisjoner. Skal man dømme etter Boris' orientalske navn, kan han ha vært Adelas eneste barn.

Anna Porfyrogeneta, datter av keiser Romanos II og Theofano, var den eneste prinsessen av makedonernes slekt som ble giftet bort til en utlending. De bysantinske keiserne betraktet frankerne og russerne som barbarer og avviste den franske kongen Hugo Capets (987-96) forslag om ekteskap for Anna med hans sønn Robert II den fromme (Robert II le Pieux) (972-1031), senere konge av Frankrike (996–1031), så Kievrikets kristning var en forutsetning for dette ekteskapet. Etter dette bryllupet skal Vladimir ha skilt seg fra alle sine hedenske hustruer, men dette er omstridt. Anna ble av senere russere betraktet som helgen, og hun kalles gjerne «den salige Anna». Hun ble gravlagt ved siden av sin mann i den såkalte Tiende-kirken som Vladimir hadde bygd og viet til Marias opptakelse i Himmelen («Den allhellige Gudføderskens innsovning»).

Det er ikke kjent at Anna hadde noen barn. Hadde hun hatt det, ville den prestisjefylte og etterspurte keiserlige avstammingen med sikkerhet ha blitt annonsert av hennes etterkommere. Hagiografiske kilder hevder i motsetning til Nestorkrøniken at Boris og Gleb var hennes sønner, på bakgrunn av den forståelsen at de hellige brødrene må ha hatt en hellig mor.

Det er kjent at Anna døde fire år før Vladimir. Thietmar av Merseburg, som bygger på samtidige beretninger, nevner at Boleslas I av Polen tok Vladimirs enke til fange under hans angrep på Kiev i 1018. Historikerne hadde lenge ikke noen anelse om hvem denne hustruen kunne være. Historikeren Nicholas Baumgarten viste imidlertid til den kontroversielle Genealogia Welforum og til Historia Welforum Weingartensis, hvor en datter av grev Kuno von Öhningen (den fremtidige hertug Konrad av Schwaben) med filia Ottonis Magni imperatoris (keiser Otto den Stores datter; muligens Rechlinda Otona [Regelindis], som noen hevdet var en illegitim datter og andre at hun var legitim, født i hans første ekteskap med Edith av Wessex), giftet seg med Rex Rugorum (kongen av Russland). Han tolket dette beviset som å gjelde Vladimirs siste hustru.

Man mener at det eneste barnet fra denne forbindelsen var Dobronegra eller Maria, som giftet seg med Kasimir I av Polen mellom 1038 og 1042. Ettersom hennes far Vladimir døde rundt 25 år før det ekteskapet og at hun fortsatt var ung nok til å få minst fem barn, inkludert to fremtidige polske hertuger (Boleslas II av Polen, som senere ble konge, og Vladislav Herman), mener man det er trolig at hun var Vladimirs datter fra siste ekteskap.

Noen kilder hevdet at Agatha, hustru av den engelske prins Edvard d'Outremer («landsforvist») Atheling («adelsmannen») og mor til blant andre den hellige Margareta av Skottland, var en annen datter fra dette ekteskapet og helsøster av Dobronegra. Deres ekteskap fant sted på samme tid som Dobronegras (datoen for fødselen av hennes første barn støtter dette), og dette kan kanskje ha vært et dobbeltbryllup med begge søstre. Dette kan løse spørsmålet om forbindelsen mellom Agatha og det Hellige Romerske Imperiet som hevdes av flere middelalderske kilder.

Det finnes også en teori som sier at Jaroslav var sønn av Anna. Ifølge denne teorien presenterte krønikeren Nestor med overlegg Jaroslav som Rognedas sønn, fordi han systematisk fjernet all informasjon vedrørende bånd mellom Kiev og Bysants og ga støtte til pro-væringsk partiskhet. Tilhengerne av denne teorien hevder at Jaroslavs virkelige alder ble forfalsket av Nestor, som forsøkte å presentere ham som ti år eldre enn han virkelig hadde vært, for å rettferdiggjøre at Jaroslav grep tronen på bekostning av sine eldre brødre.

Nestorkrøniken hevder for eksempel at Jaroslav døde i en alder av 76 år i 1054 (noe som gir fødeåret 978), mens den daterer Vladimirs møte og ekteskap med Jaroslavs angivelige mor Rogneda til 980. Et annet sted, når han snakker om Jaroslavs styre i Novgorod (1016), sier Nestor at Jaroslav var 28, noe som betyr at han var født i 988. Undersøkelsene av Jaroslavs skjelett synes å ha bekreftet disse mistankene og anslår Jaroslavs fødsel til rundt 988-990, etter både Kievrikets dåp og Vladimirs skilsmisse fra Rogneda. Det er derfor antatt at Jaroslav enten var Vladimirs uekte sønn født etter hans dåp, eller hans sønn med Anna.

Dersom Jaroslav hadde hatt et keiserlig bysantinsk opphav, er det sannsynlig at han ikke ville ha nølt med å kunngjøre det. Noen har sett europeiske kongers villighet til å gifte seg med Jaroslavs døtre som en indikasjon på hans keiserlige avstamming. Senere har spesielt polske kronikører og historikere vært ivrige etter å fremstille Jaroslav som Annas sønn. Moderne tilhengere av denne teorien påkaller onomatologiske argumenter (onomatologi: vitenskapen om navn, navneforskning), noe som ofte har vist seg avgjørende i spørsmål om middelaldersk prosopografi, en historisk metode som går ut på å samle detaljerte opplysninger om hele livsløpet for en gruppe mennesker, herunder også opplysninger om forbindelsene mellom personene. Det er snakk om nærstudier (gr: prosopos= nær ved). Den andre gjengse betegnelsen er kollektiv biografi. Det er påfallende at Jaroslav kalte sin første sønn Vladimir (etter sin far) og sin eldste datter Anna (som om etter sin mor). Det er også et visst mønster i at hans sønn har slaviske navn (som Vladimir), mens hans døtre bare har greske navn (som Anna). Men i fravær av bedre kilder blir Anna som Jaroslavs mor en ren spekulasjon.

Vladimir hadde flere barn hvor det er umulig å fastslå mødrene med sikkerhet. Disse inkluderer to sønner, Stanislas av Smolensk og Sudislav av Pskov (986-1063); sistnevnte overlevde alle sine søsken. Det finnes også en datter ved navn Predslava, som ble tatt av Boleslas I av Polen i Kiev og tatt med til Polen som hans konkubine. En annen datter, Premyslava (Premislava) (d. 1018), er attestert i mange, men temmelig sene, ungarske kilder som hustru av hertug Ladislas Clavus (d. 1038), et av de tidlige medlemmene av Árpád-dynastiet. Både Predslava og Premyslava kan ha vært de to døtrene av Rogneda som ble nevnt tidligere.

Vladimirs kontakt med Konstantinopel økte hans prestisje voldsomt, for selv Otto I den Store (936-73), keiser over Det hellige romerske riket, måtte nøye seg med en fjern slektning av keiseren av Bysants som hustru for sin sønn, den senere keiser Otto II (973-83). Forbindelsen sikret også fordelaktige handelsavtaler og gjorde Vladimir i stand til å bryte med de brysomme svenske leiesoldatene som hadde hjulpet ham mot hans bror. Hans omvendelse hjalp også til med å utvikle båndene til vesten, spesielt til Tyskland.

Klavdij Vasiljevitsj Lebedev (1852-1916): Dåpen av Rus i elven Dnjepr, sent 1800-t

Etter sin dåp videreførte Vladimir sin farmor Olgas kristningsverk, og det er først fra hans tid at man regner omvendelsen av det som i generelle termer kalles Russland. Han etablerte kristendommen som nasjonalreligion i sitt rike – landets omvendelse regnes fra hans omvendelse i 988. Da han kom tilbake til Kiev, ga han ordre om at alle de avgudsbildene han hadde latt oppstille i byen, skulle rives ned, hogges i småbiter og noen av dem brennes. Hovedguden Perun ble dratt gjennom sølete gater og kastet i elven Dnjepr. Når han på denne måten hadde vist innbyggerne i byen hvor hjelpeløse deres guder var, sendte han bud over hele Kiev og lot det sies: «Den som ikke innfinner seg ved elven i morgen, han skal være min fiende». Morgenen etter gikk Vladimir sammen med prestene ned til Dnjepr, og en utallig mengde mennesker steg ned i vannet og lot seg døpe. Deretter ble det oppført kirker på de stedene hvor avgudene hadde stått. Rikets tyngdepunkt ble flyttet til Kiev, Slik seiret kristendommen i Kievriket; men det varte lenge før den fikk bukt med hedenskapet i rikets fjernere deler.

Kristningen av Kievriket skjedde før det store skismaet i 1054, da de ortodokse i øst ble splittet fra de katolske i vest. Men både Olga og sønnesønnen Vladimir ble kristnet fra øst, og gresk kultur fikk fra nå av inngang i Russland. Vladimir inviterte greske misjonærer til landet og støttet dem, de høyeste geistlige embeter ble besatt med grekere, og geistligheten begynte å få innflytelse på fyrstene. Vladimirs overgang til kristendommen fikk dermed en avgjørende innflytelse på Russlands utvikling, og han som i begynnelsen av sin regjeringstid hadde vært en blodig tyrann med et brutalt, blodtørstig og uordentlig liv, ble nå som forvandlet og levde et liv preget av en ny personlig renhet. I tillegg ble han en mild og fredelig regent og en velgjørende hersker, sjenerøs mot de fattige og nådig mot kriminelle. Men det må også sies at han noen ganger tvang kristendommen på de uvillige og gjorde det til en forbrytelse å nekte å ta imot dåpen.

Vladimir ga sjenerøse almisser til de fattige, bygde og utstyrte skoler og klostre og kirker, ikke bare i Kiev, men også i Perejaslav, Tsjernigov, Bilhorod, Vladimir i Volynia og mange andre byer. Fra kristendommens tidlige århundrer var det vanlig å bygge kirker på ruinene av hedenske helligdommer eller på blodet av hellige martyrer. Vladimir fulgte denne praksisen og bygde kirken St. Basilios den Store på en høyde hvor helligdommen for Perun hadde ligget. I 989 fikk han bygd i Kiev den store Mariakirken av stein, som han fikk viet til Marias opptakelse i Himmelen («Den allhellige Gudføderskens innsovning»). Den ble bygd på stedet hvor de hellige væringmartyrene Theodor og hans sønn Johannes hadde lidd martyrdøden i 983, i Vladimir hedenske tid.

Ortodoks seremoni i ruinene av Tiende-kirken i det moderne Kiev

Denne praktfulle Mariakirken var utpekt til katedral for metropolitten av Kiev og Hele Russland og dermed det fremste alteret i den russiske Kirken. Den ble bygd på fem år og ble rikt utsmykket med fresker, kors, ikoner og hellige kar, brakt fra Kherson. Vladimir ga ordre om at dagen for vigslingen av kirken, 12. mai (ifølge andre manuskripter 11. mai), skulle settes inn i kirkekalenderen som en årlig fest. Denne begivenheten ble koblet til andre hendelser som ble feiret den 11. mai, noe som ga den nye kirken en dobbel form for kontinuitet. På denne dagen i kalenderen finner vi den kirkelige grunnleggelsen av Konstantinopel «vigslet av den hellige keiser Konstantin til den nye hovedstad i det romerske imperiet», Konstantins by er viet til Maria Theotókos (Guds Mor) (330). På 11. mai ble også kirken Sofia, Guds visdom, konsekrert i Kiev i 960 under Olga. Vladimir satte av en tidel av sine inntekter for å støtte denne kirken, og siden denne kirken var blitt senteret for den landsomfattende russiske innsamlingen av kirkelige tiender, kalles den vanligvis for Tiende-kirken (Desjatinnaja Tserkov).

I 996 bygde Vladimir også Forklarelseskirken i Kiev. I 1007 fulgte han personlig den hellige tyske biskopen Bruno av Querfurt (ca 974-1009) til petsjenegenes land, som han håpet å omvende. I hans regjeringstid ble det opprettet kontakter til Roma ved utveksling av diplomatiske utsendinger mellom storfyrst Vladimir og pave Johannes XV (985-96). Som et resultat ga Konstantinopel kirken i Kiev større autonomi og tillot den å ha sin egen metropolitterkebiskop, ettersom de fryktet at Vladimir skulle bli for pro-vestlig. Det liturgiske språket ble ikke gresk, men gammelslavisk. Bysantinerne bevarte den ekklesiastiske kontrollen over den nye russiske kirken ved å utnevne en gresk metropolitt eller erkebiskop, som fungerte som legat både for patriarken av Konstantinopel og for keiseren.

I Vladimirs tid ble metropolittsetet i Kiev okkupert av den hellige metropolitt Mikael av Kiev (989-92), metropolitt Theofylakt (991-97), som ble flyttet til Kiev fra bispesetet i Sebasteia i Armenia, Leontius (997-1008) og Johannes I (1008-37). Gjennom deres innsats ble de første bispedømmene i den russiske kirken åpnet, først i Novgorod, hvor den første biskopen var den hellige Joakim av Korsun (d. 1030), som samlet Joakim-krøniken, Vladimir-Volynskij (åpnet den 11. mai 992), Tsjernigov, Pereslavl, Belgorod og Rostov. For å spre troen blant det nyomvendte folket var det nødvendig med lærde mennesker og skoler for å forberede dem. Derfor ga Vladimir og metropolitt Mikael ordre om at alle foreldre skulle sende sine barn til skoler for å lære å lese og skrive. Joakim av Korsun etablerte en slik skole i Novgorod, og det samme skjedde i andre byer.

I 1007 fikk Vladimir overført relikviene av Olga til Tiendekirken. Da hans hustru Anna døde i 1011, ble også hun gravlagt i denne kirken. Etter dette ble hans siste år plaget av opprør ledet av to av hans sønner med tidligere hustruer, Svjatopolk og Jaroslav. I 1013 ble det oppdaget en konspirasjon mot Vladimir i Kiev. Hans sønn Svjatopolk, som var gift med en datter av den polske kongen Boleslas, lengtet etter makt. Den som sto bak konspirasjonen, var Boleslas' kleriker, den katolske biskopen Reibern av Kolobzjeg. Konspirasjonen truet den russiske statens og den russiske kirkens eksistens, og Vladimir handlet raskt. Alle de tre involverte ble arrestert, og biskop Reibern døde snart i fengselet. Vladimir hevnet seg ikke på dem som motsatte seg ham og hatet ham. Etter at Svjatopolk lot som om han angret, satte Vladimir ham fri.

Men viderverdighetene var ikke slutt med dette. I Novgorod i nord styrte fra 1010 sønnen Jaroslav. Han hadde ennå ikke fått sitt senere tilnavn «den Vise», og han bestemte seg for å gjøre opprør mot sin far. Han dannet sin egen hær og marsjerte mot Kiev for å kreve den vanlige skatt og tiende. Russlands enhet, som Vladimir hadde kjempet for hele sitt liv, var truet av ruin. I både sinne og sorg ga han i 1014 ordre om å sikre forsvarsverkene og forberede et hærtog mot Novgorod. Før han satte av gårde, blir det sagt at han først ga bort alle sine personlige eiendeler. Men hans krefter var i ferd med å ta slutt, og han ble syk og døde på veien den 15. juli 1015 i Berestovo [Spas-Berestov], sin landsens residens i den sørlige utkanten av Kiev (nå beliggende innenfor murene av det berømte Huleklosteret). Han hadde styrt landet i 35 år (980-1015), 27 av dem etter sin dåp.

Vladimir hadde ifølge Nestorkrøniken tolv sønner, som alle var gjort til stattholdere før farens død. (1) Vysjeslav hadde i 988 blitt fyrste av Novgorod, men døde i 1010 og ble avløst av broren (2) Jaroslav (978-1054), som hadde fått Rostov, men overtok Novgorod i 1010. Han overtok senere som storfyrste av Kiev som Jaroslav I den Vise (Mudrij) (1016-54). (3) Izjaslav hadde fått Polotsk, men døde i 1001. (4) Svjatopolk (980-1019) hadde i 988 fått Turov, ble ved hjelp av bestikkelser storfyrste av Kiev (1015-19). (5) Vsevolod (d. 1015) hadde fått Vladimir-Volynskij etter Vysjeslavs død i 1010. storfyrste av Volynia og Perejaslav i 990. (6) Mstislav «den tapre» (989-1034/36) hadde fått Tmutorokan ved Kertsjstredet, som knytter Svartehavet til Asovhavet, etter Vysjeslavs død i 1010. (7) Svjatoslav (d. 1015) hadde fått Dereva nordøst for Novgorod etter Vysjeslavs død i 1010. (8) Stanislas (d. før 1015) hadde fått Smolensk. (9) Boris (990-1015) hadde etter Vysjeslavs død i 1010 fått Rostov da hans far utnevnte ham til fyrste av Rostov og Novgorod. (10) Pozvizd [Kryzokyr] (d. etter 1015) hadde ifølge noen kilder fått Volynia. Ikke alle kilder nevner hans område, mens flere kaller ham fyrste av Vladimir-Volynskij. (11) Sudislav (986-1063) hadde fått Pskov, mens (12) Gleb (d. 1015) hadde etter Vysjeslavs død i 1010 fått Murom da hans far utnevnte ham til fyrste av Murom.

Etter Vladimirs død brøt det straks ut stridigheter mellom arvingene. Den mest allment anerkjente versjonen sier at Vladimir hadde ønsket å dele sitt kongerike mellom de gjenlevende sønnene, men at han døde plutselig før han hadde rukket å ordne opp i arven. Hans eldste sønn Svjatopolk tok kontrollen over Kiev ved hjelp av bestikkelser, og han ble ny storfyrste av Kiev som Svjatopolk I Okajannyj, «den fordømte». Han forberedte seg på en ny maktkamp og håpet på polsk hjelp, og for å trekke ut tiden prøvde Svjatopolk å skjule sin fars død. Men patriotiske adelsmenn i Kiev fjernet i hemmelighet om natten Vladimirs lik fra Berestovo, hvor Svjatopolks menn voktet det, og brakte det til Kiev. I Tiendekirken ble kisten møtt av presteskapet med metropolitt Johannes i spissen for prosesjonen. Vladimirs legeme ble plassert i en marmorkrypt i kapellet St. Klemens ved siden av hustruen Annas marmorkrypt.

Svjatopolk bestemte seg for å utrydde sine brødre for å sikre at han ble enehersker. Boris var på det tidspunkt 20-25 år gammel, siden 1010 fyrste av Rostov og Novgorod og offiser i hæren. Da han kom tilbake fra en ekspedisjon mot petsjenegene, hørte han om Svjatopolks planer. Men han nektet sine menn å forsvare ham mot sin halvbror, som nå sto i farens sted og som han dermed måtte vise den samme respekt og lydighet som han hadde vist sin far. Boris trakk seg tilbake til villmarken for å be og tenke over saken, og deretter bestemte han seg for å vente rolig på sine mordere. Sammen med en ledsager tilbrakte han natten i bønn der ved elven Alta. Om morgenen den 24. juli 1015, bare ni dager etter Vladimirs død, kom Svjatopolks menn og stakk Boris ned med spydene sine mens han ba for dem. På veien til Kiev med hans legeme oppdaget de senere samme dag at han fortsatt var i live, så de drepte ham med sverd.

Senere samme år lot Svjatopolk som han var vennligsinnet og inviterte Gleb tilbake til Kiev fra Murom, hvor han hadde vært fyrste siden 1010. Han var på vei dit da en gruppe mordere som var sendt av Svjatopolk, møtte ham på elven Dnjepr ved Smolensk. Han tryglet dem først om å spare ham, men til slutt ga han seg frivillig hen til sin skjebne. Han skal angivelig ha fått strupen skåret av bakfra «som en slakter dreper en sau» av sin egen kokk Tortsjin, en alliert av Svjatopolk. Det skjedde den 5. september 1015. En tredje bror, Svjatoslav, flyktet til Karpatene, men han ble også innhentet og myrdet med kniv.

En gullmynt fra Vladimirs tid med hans portrett og personlige emblem

Etter dette utfordret Svjatopolk sin halvbror Jaroslav av Novgorod i et slag ved Ljubetsj i 1016, men han ble tvunget til å flykte til Polen. Han vendte tilbake i juli 1018 med en hær ledet av sin svigerfar, kong Boleslas I av Polen, og han beseiret Jaroslav ved elven Vestre Bug og tvang ham til å trekke seg tilbake til Novgorod. Svjatopolk inntok Kiev igjen den 14. august 1018 og gjenopptok sitt styre. Men etter at kong Boleslas vendte tilbake til Polen, rykket Jaroslav igjen mot Kiev sammen med en vikinghær og innbyggerne i Novgorod. Svjatopolk flyktet sørover for å samle en ny styrke hos petsjenegene, men han ble beseiret for godt ved elven Alta i 1019. Han flyktet igjen til Polen, men i henhold til Novgorod-krøniken døde han i Tatra-fjellene på flukten til Polen. Dermed overtok Jaroslav som ny storfyrste av Kiev som Jaroslav I den Vise (1019-1054).

Men broren Mstislav «den tapre» av Tmutorokan hevdet også sin rett mot Kiev. I 1024 flyttet han sitt hovedkvarter nordover til Tsjernigov for å utfordre sin halvbror Jaroslav, som han beseiret i slaget ved Listven. Men i 1026 sluttet brødrene fred og ble enige om å dele riket, og Mstislav fikk land på østbredden av Dnjepr inkludert Tsjernigov og Tmutorokan. Nestorkrøniken forteller at Mstislav døde i 1034/36 mens han var på en jaktekspedisjon.

I 1031 klarte Jaroslav å erobre det sørvestlige området som Boleslas hadde tatt, og petsjenegene ble slått i 1036. Jaroslav var gift med den svenske prinsesse Ingegerd, datter av den hellige kong Olof Skötkonung av Sverige (ca 980-ca 1022). Hun gikk i kloster mot slutten av livet og er kjent som den hellige Anna av Holmgard (av Novgorod) (1001-50). Olav den Hellige og hans sønn Magnus den Gode fant tilflukt hos dem, og Harald Hardråde, som kom til hans hoff på vei til Konstantinopel, giftet seg med deres datter Elizaveta Jaroslavna (Elisabet; no: Ellisiv, Ellisif Jarisleivsdatter).

Sudislav var den av brødrene som over lengst. Han ble fengslet av sin halvbror Jaroslav i 1034/36. Nestorkrøniken forteller at han ble løslatt fra fengselet etter 24 år i 1059 av Izjaslav, Svjatoslav og Vsevolod og at han da trådte inn i et kloster som munk. Han døde i 1063.

Storfyrste etter Jaroslav den Vise (1019-54) ble hans eldste sønn med prinsesse Ingegerd, Izjaslav I (1054-73; 76-78). I 1043 hadde hans far Jaroslav sluttet en avtale med kong Kasimir I av Polen (pl: Kazimierz) (1039-58) som anerkjente Tsjerven (pl: Czerwien) (nå i Hviterussland) som en del av Kiev. Avtalen ble beseglet med et dobbeltbryllup – Kasimir med Dobronega, Jaroslavs søster (Vladimirs datter), og Izjaslav med Gjertrud, Kasimirs søster. I dette ekteskapet fikk Izjaslav sønnene Jaropolk (d. 1087), som æres som hellig i den ortodokse kirke, Mstislav og Svjatopolk II, som senere ble storfyrste av Kiev (1093-1113).

Som et resultat av det folkelige opprøret i 1068 ble Izjaslav avsatt og flyktet til Polen. Ny storfyrste ble Vseslav (1068-69), sønnesønn av Vladimirs sønn Izjaslav. I 1069 gjenerobret Izjaslav Jaroslavitsj Kiev ved hjelp av en polsk hær, men i 1073 ble han kastet ut igjen, denne gang av sine brødre. Ny storfyrste ble hans bror Svjatoslav II Jaroslavitsj (1073-76). Men etter Svjatoslavs død i 1076 erobret Izjaslav Kiev på nytt, men ble drept i 1078 i en krig mot fyrstene Oleg Svjatoslavitsj, sønn av Svjatoslav II, og Boris Vjatsjeslavitsj, sønn av Vjatsjeslav Jaroslavitsj. Ny storfyrste ble Vsevolod I (1078-93), fjerde sønn av Jaroslav den Vise og Ingegerd og farens favoritt. Etter at Izjaslavs sønn Svjatopolk II (1093-1113) døde i 1113, gjorde folket i Kiev opprør og tilkalte Vladimir II Monomakh (1113-25), sønn av Vsevolod I og prinsesse Anastasia av Bysants (d. 1067), datter av keiser Konstantin IX Monomakos (1042-54), som han har tilnavnet Monomakh etter (gr: «En som kjemper alene»). Vladimir II giftet seg med Gyda (Gytha) av Wessex, datter av kong Harold II Godvinsson av England (1066) – han som slo Harald Hardråde i 1066, men som selv ble slått av Vilhelm Erobreren samme år – og hans konkubine Ealdgyth Swan-neck eller Edith Swanneshals.

Vladimirs etterkommere hersket over det russiske landet i nesten seks århundrer, fra Jaroslav den Vise ned til den siste av Rurikovitsji, tsar Fjodor I Ivanovitsj (Theodor) (1584-98), sønn av Ivan den Grusomme. Under Fjodor ble den russisk-ortodokse kirken i 1589 det femte uavhengige patriarkatet i diptykene til ortodokse autokefale kirker.

Fordi Vladimirs sønner Boris og Gleb hadde akseptert sin urettferdige skjebne med tålmodighet og uten motstand, ble de snart hedret som martyrer. Jaroslav, som senere ble kalt den Vise, overførte brødrenes legemer, som ble rapportert å være like friske, til kirken St. Basilios i Vysjgorod ved Kiev. Jaroslav spredte brødrenes kult over hele Russland, og de ble regnet som protomartyrer for den russiske kirken.

Den greske metropolitten av Kiev nølte med å helligkåre dem, for de var verken asketer eller lærere, biskoper eller martyrer for sin tros skyld. Men de ble sett på som uskyldige menn som ble utsatt for vold og aksepterte døden som et offer i Kristi ånd, og ble derfor helligkåret av metropolitt Johannes I (1019-35). Boris og Gleb var de første helligkårede i den russiske kirken, også før sin far Vladimir og sin oldemor Olga av Kiev.

Det er en viss diskusjon om hvor populære de to helgenene var i årene umiddelbart etter sin død. Deres helligkåring kan ha vært politisk inspirert og kulten påtvunget ovenfra av Jaroslav. Noen har anført at de ble æret først som helbredere, siden det ble meldt om helbredelsesundre ved deres graver, og at deres kult var begrenset til en liten krets av slektninger før en translasjon den 2. mai 1072, da deres legemer ble overført til den nyvigslete kirken Ss Boris og Gleb i Vysjgorod. Noen ser dette som den egentlige helligkåringen. Kanskje en folkelig kristen kult uansett neppe kunne forventes så snart etter omvendelsen av folket, og trolig utviklet kulten seg langsomt etter at Jaroslav hadde brakt likene av sine brødre samme. Kulten spredte seg bare langsomt fra Vysjgorod til de mer fjerntliggende stedene.

Hovedkilden til historien om Vladimirs liv er den krøniken som tilskrives Nestor, en munk i Kiev. De ulike delene av hans parterte legeme ble fordelt mellom hans mange kirkelige grunnleggelser og ble æret som relikvier. En av de største katedralene i Kiev er viet til ham, og universitetet i Kiev er oppkalt etter den mannen som både siviliserte og kristnet Kiev-riket. Det finnes også en russisk St. Vladimir-orden. Vladimir og bestemoren Olga ble betraktet som de førstefødte i et nytt kristent folk, og Vladimir ble feiret i heroiske dikt og folklore. Balladene og legendene kaller ham Krasno Solnysjko (Красно Солнышко) (= rettferdig sol). Med ham slutter væringenes periode i østslavisk historie, og den kristne perioden begynner.

Vladimirs minnedag er dødsdagen 15. juli både i russisk-ortodokse og rutenske (gresk-katolske) kalendere. Festen ble innført under den hellige Alexander Nevskij (1219-63) til minne om Vladimirs forbønn den 15. mai 1240 som ga Alexander den berømte seieren over de svenske korsfarerne. Men hans kult hadde startet langt tidligere, og den hellige metropolitten Hilarion av Kiev (d. 1053) kalte ham på hans minnedag i helgenens krypt i Tiendekirken en «apostolisk hersker» som Konstantin, og han sammenlignet Vladimirs apostoliske evangelisering av russernes land med de hellige apostlenes evangelisering. I Russland ble Vladimir fra 1200-tallet æret som såkalt Ravnoapostol («lik apostlene»). Han fremstilles som skjeggete fyrste med krone, håndkors og sverd, oftest sammen med sine to sønner Boris og Gleb. Hans attributter ved siden av krone og kors er trone.