Den hellige Viktor Maurus (d. 303)
Minnedag: 8. mai
Den hellige Viktor Maurus, mosaikk fra 300-tallet i San Vittore in Ciel d'oro i Milano |
Den hellige Viktor (it: Vittore, Vittorio) ble født på 200-tallet i Mauretania i Afrika, derav tilnavnet Maurus (it: Mauro) eller «Maureren», som han har fått for å skjelne ham fra andre helgener av samme navn. Høyst sannsynlig var han svart, i likhet med den mer kjente hellige soldatmartyren Mauritius av Agaunum, som led martyrdøden rundt 287 (rundt 305?), også i forfølgelsene under keiser Diokletians (284-305) medregent i vest, Maximian Herculeus (286-305).
Viktor skal ha vært vakt i pretorianergarden i Roma. Han skal ha vært kristen fra ungdommen, men det var først som gammel mann at han ble arrestert for sin tros skyld. Det skjedde da keiser Maximian ga ordre om at alle i hæren skulle ofre til de hedenske avgudene. Viktor forlot da hæren i protest, og legenden forteller at han også ødela noen hedenske altere, noe som førte til at han ble arrestert. Etter seks dager uten mat og drikke for å svekke hans motstandsevne ble han trukket til veddeløpsarenaen i Circus (nær dagens Porta Ticinese) i nærvær av keiser Maximian og hans rådgiver (consiliarius) Anulinus. Viktor sverget lydighet til keiseren i alle sivile spørsmål, men han nektet å avsverge sin tro.
Til tross for høy alder og skrøpelighet klarte ikke den grusomme torturen å få Viktor til å vakle i sin tro. Etter voldsom pisking ble han dratt til fengselet nær den nåværende Porta Romana, hvor han ble torturert videre, blant annet ble det helt smeltet bly i sårene etter piskingen, men den herdete afrikanske soldaten vaklet ikke. En dag da vaktene var uoppmerksomme, skal han ha unnsluppet fra fengselet på nesten mirakuløst vis. Han gjemte seg i en stall nær et teater, der hvor Porta Vercellina ligger i dag. Men han ble tatt igjen og ført til Lodi sørøst for Milano, hvor han ble halshogd med sverd i en almeskog. Hans martyrium skjedde i 303.
Hans lik skal ha blitt liggende i en uke uten å bli gravlagt, men legenden forteller at den hellige biskop Maternus (ca 316-ca 328) fant det igjen fullstendig intakt, trofast voktet av to villdyr, og overførte det til Milano, hvor det ble gravlagt utenfor byen, og et kapell ble bygd over hans grav. Hans kult kan påvises helt fra 300-tallet. Den hellige erkebiskop Ambrosius av Milano (374-97) nevner ham sammen med de hellige Nabor og Felix (d. ca 304), men uten å kunne si noe nærmere om ham.1 Allerede på 400-tallet var det minst fire kirker i Milano som var viet til Viktor.
Ambrosius skal senere ha oppdaget hans grav.2 Ved siden av den gravla Ambrosius sin hellige bror Satyrus da han omkom rundt 379. Gravkapellet er bevart som tilbygg til basilikaen Sant'Ambrogio i Milano og utsmykket med en kuppelmosaikk fra slutten av 400-tallet, som fremstiller Viktor som martyr. På grunn av denne gullmosaikken kalles kapellet Sacello di San Vittore in Ciel d'Oro (in coelo aureo) («Gullhimmelen»). Den eldste avbildning av Ambrosius, en mosaikk fra rundt 470, finnes for øvrig også i kapellet som er viet hans bror Satyrus i San Vittore in Ciel d'Oro.
Ifølge den hellige biskopen og historikeren Georg av Tours (539-94) skal det ha skjedd mange mirakler ved hans grav fra tidlige tider. Gregor forteller også at han ble anropt for befrielse av fanger.3 Sammen med Nabor og Felix, som også kom fra Afrika, er Viktor skytshelgen for Milano, og Ambrosius æret dem høyt og skrev en hymne om dem, Victor, Nabor, Felix pii. Ifølge ham var Viktor den eldste kjente martyren i Milano.
Viktors minnedag er 8. mai og hans navn står i Martyrologium Romanum. Den hellige Hieronymus' martyrologium, som ble skrevet i Nord-Italia på 400-tallet, angir 14. mai som minnedag. 8. mai skal være dødsdagen og 14. mai begravelsesdagen. Andre minnedager som nevnes, er 6. og 7. mai samt 21. og 30. september. Mange kirker, spesielt i bispedømmet Milano, er viet til ham, og det i en slik grad at hans dedikasjoner både før og nå ble betraktet som et bevis på tilhørighet i bispedømmet: Ubi Victor, ibi ambrosiana ecclesia («Der hvor Viktor er, er den ambrosianske kirken»). I tillegg til kapellet San Vittore in Ciel d'Oro finnes i Milano også kirkene San Vittore al Corpo, San Vittore al Carcere, San Vittore al Teatro og San Vittore al Pozzo. Ved portene i langobardenes hovedstad Rho i provinsen Milano finnes Basilica di San Vittore, og i Corbetta finnes Collegiata Prepositurale viet til Viktor.
Hans kult ble også spredt til de andre sentrene i Vest-Europa, over Alpene og helt til England fra 800-tallet. I nærheten av Innsbruck finnes sognekirken St. Viktor i Kematen. I likhet med hans navnebror fra Marseille er lite kjent om ham, men hagiografer har ikke nølt med å legge til fiktive detaljer til den sparsomme informasjonen som er tilgjengelig.4
I 1576 ble Viktors relikvier etter anmodning fra den hellige kardinal Karl Borromeus (1538-84) overført til en ny kirke i Milano som var bygd av olivetanermunker. Olivetanerne (Ordo Sancti Benedicti Montis Oliveti, Congregatio Sanctae Mariae Montis Oliveti OSB – OSBOliv) er en sidegren av benediktinerne. Denne kirken bærer fortsatt hans navn. Hans acta ble skrevet på 500-tallet og utbroderer torturen, men med liten troverdighet. I kunsten avbildes Viktor som en maurisk soldat som tramper på et ødelagt hedensk alter. Han kan også avbildes som en mann som stekes i en ovn eller en okse av messing, eller blir kastet i en smelteovn. Han er skytshelgen for Varese i Lombardia og Rho i provinsen Milano. I tillegg til alle kirker og monumenter som er oppkalt etter ham, har man også fengselet San Vittore. Det er ikke for ingenting at han er skytshelgen for fanger og landsforviste. I 2003 hadde man en stor feiring av 1700-årsjubileet for Viktors martyrium.