Den hellige Wiborada av St Gallen (~860-926)

Den hellige Wiborada (Viborada, Wyborada; fr: Wiborade, Vilborade, Guiborat, Guiborate, Guiborade; ty: Weibrath, Wiebke; folkelig: Weiberat) ble født en gang rundt 860 i Klingnau i distriktet Zurzach i den germanske regionen Thurgau, den nåværende kantonen Aargau i Sveits. Hennes nan kan også finnes i formene Virreda og Vilreda. Hun tilhørte en rik familie fra den schwabiske høyadelen og vokste opp på en borg. Hun arbeidet i noen år som bokbinder for klosterbiblioteket i klosteret i St Gallen i dagens Sveits, hvor hennes salige bror Hitto (Hatto, Hilto) (d. ca 950) var student, samtidig som hun tok seg av sin brors sengetøy, klær og til og med møbler. Hun pleide deretter sine foreldre på slutten av deres liv. Allerede på denne tiden levde hun et asketisk liv.

Etter sin fars død pleide hun sin gamle og syke mor, og da moren døde, sluttet hun seg til Hitto, som nå var blitt presteviet og utnevnt til prost i kirken St Mang (St Magnus). Han lærte henne latin så hun kunne lese tidebønnene sammen med ham, og hun hun lærte de 150 latinske salmene utenat. Hun forvandlet deres hjem til et hospital hvor hun pleide de fattige syke menneskene som hennes bror brakte til henne. Etter at de begge hadde foretatt en valfart til Roma, bestemte Hitto seg for å bli benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti – OSB) i St Gallen, en beslutning som hans søster støttet.

Men Wiborada fortsatte å leve som legkvinne, og hun ble kjent med den hellige Ulrik av Augsburg (ca 890-973), senere biskop av Augsburg (923-73), som da var en student i St Gallen. Hun ble inkluser (lat: inclusio = innesperring), det vil si en frivillig innemurt nonne, først i 912 på prøve i en celle ved kirken St Georg nær St Gallen, for å forberede seg på livet som inkluser. Men i 916 ble hun definitivt murt inne av biskop Salomon III av Konstanz (890-920) (abbed av St Gallen) i en celle inntil kirkeveggen i St Mang. Historien forteller at før de monastiske myndighetene i St Gallen ville gå med på at hun skulle mures inne, måtte hun gjennomgå en ildprøve, som klarte å overbevise hennes kritikere. Andre kilder mener at Wiborada må ha blitt anklaget for en form for alvorlig overtredelse eller en ugjerning, og at hun ble utsatt for ildprøven for å bevise sin uskyld. De tidligste kildene nevner ikke noen ildprøve.

I cellen ved St Mang levde hun sine resterende ti år av livet under lydighet til klosteret mens hun arbeidet for klosteret i St Gallen og andre klostre, blant annet som bokbinder. Hun forlot aldri sin celle og var også kjent for sin askese, hellighet og profetiske evner. Ved hennes celle var det en liten klokke, og hvis noen ville snakke med henne, ringte de med den, og deretter viste hun seg i det lille vinduet. Hennes celle ble besøkt av mange som søkte hennes råd, selv høytstående personligheter som biskop Ulrik av Augsburg. Hun skal ha profetert hans fremtidige utnevnelse til biskop av Augsburg. Andre slo seg ned i nærheten av henne, inkludert Rachildis (Rachild, Kerhill), en niese av den salige Notker Balbulus (den Stamme) (ca 840-912), som led av en tilsynelatende uhelbredelig sykdom som Wiborada ga henne medisin mot.

En av Wiboradas visjoner fortalte om hennes eget martyrium. I 925 profeterte hun de ungarske madjarenes angrep i St Gallen i 926, og hun ga abbed Engilbert (925-33) det råd å bringe klosterbiblioteket og verdisakene i St Gallen til klosteret på øya Reichenau, hvor de ridende madjarene neppe ville komme. Dermed reddet hun biblioteket som inneholder den eldste bok på tysk fra 720 (Codex Sangallensis 911), samt verdens eldste sangbok, som oppsto rundt 920 i St Gallen. Dette biblioteket bidro til at klosteret i 1983 ble satt på Unescos liste over Verdens kulturarv.

Da madjarene angrep St Gallen, hadde Wiborada advart presteskapet i St Gallen og St Mang slik at de slapp unna i tide og kunne redde seg inn i en nærliggende befestet borg. Abbeden hadde tidligere sendt gamle og barn til Wasserburg ved Lindau, som også var et sikkert sted på en øy. Men Wiborada forble trofast mot sitt løfte som inkluser om stabilitas loci («stedbundethet»), det vil si aldri å forlate sin celle, så som den eneste på stedet ble hun værende. Da madjarene kom den 1. mai 926, brente de ned St Mang, men de kom seg ikke inn i Wiboradas celle. Da brøt de opp taket til cellen og heiste seg ned ovenfra, i den tro at det var der alle skattene var blitt gjemt.

Da de fant henne knelende i bønn i cellen, ble hun drept av tre hogg i hodet med stridsøkser, som kløvde hennes hode så blodet sprutet på veggene i cellen. Hun var rundt 65 år gammel. Da munkene kom tilbake et par dager senere, fant de klosteret noe forslått, men ikke satt fyr på, til deres overraskelse. I det øyeblikk de fant Wiborada badet i sitt eget blod, innså de at de her hadde med en hellig martyr å gjøre som ga sitt liv for klosteret. Det var naturligvis på grunn av henne at klosteret ble spart.

Hun ble den 8. mai høytidelig gravlagt i sin celle. Tyve år senere ble hennes levninger i 946 flyttet til kirken St Mang under abbed Craloh av St Gallen (942-58). Etter det var kirken St Mang et valfartsmål i flere århundrer. Cellene som hun hadde levd i, ble lenge etter hennes død bebodd av andre inklusere. Rachildis overlevde angrepet og levde i enda 21 år. Etter søsterens død pleide prost Hitto hennes grav og plantet en fenikkelplante på den, som blomstret også om vinteren. Han hadde også den trøst å se sin andre søster Willitrude som rekluser i sin nærhet.

De hedenske madjarene rettet ødeleggende raid mot vestlige land i mer enn halvparten av 900-tallet, spesielt mot Tyskland. De ble beseiret i 955 av Otto I av Sachsen som ble Otto I den store (936-73; keiser fra 962). Madjarenes omvendelse til kristendommen begynte i 973 og ble fullført av den hellige kong Stefan I (997-1038).

Fordi Wiborada møtte en voldelig død som et vitne for Kristus mot hedenske fiender, ble hun æret som martyr. I St Gallen ble allerede den første årsdagen for hennes død feiret. På grunn av feiringen av den hellige Valburga den 1. mai ble hennes minnedag lagt til 2. mai. Hennes minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er fortsatt 2. mai:

In pago Sancti Galli in régione Helvetiórum, sanctæ Wiborádæ, vírginis et mártyris, quæ, in céllula apud ecclésiam Sancti Magni inclúsa pópulo consúluit et pro fide et voto religióso ab Húngaris irrumpéntibus mortem súbiit.

På territoriet til St Gallen i dagens Sveits, den hellige Wiborada, jomfru og martyr, som hadde trukket seg tilbake som inkluser i en liten celle ved kirken St Mang, hvor folket sørget for hennes behov, og for sin tro og sin religiøse stand døde hun i hendene på de ungarske inntrengerne.

25. mai nevnes også som en minnedag, angivelig dødsdagen. Biskop Ulrik var sin åndelige mor takknemlig hele sitt liv, og han ga rundt 965 klosterets dekan Ekkehardus I (Ekkehart) i oppgave å skrive hennes biografi, den første Vita Sanctae Wiboradae. Men da han døde i 973 før hans arbeid var ferdig, overtok munken Hartmann fra St Gallen og fullførte biografien. Rundt 1075 ble det skrevet en ny biografi av munken Hermann (Herimannus), som bedømte livet som inkluser kritisk. Wiborada ble også nevnt i dokumenter og annaler i det berømte klosteret som var grunnlagt i Sveits av den hellige irske munken Gallus (ca 550-ca 640).

Wiborada ble helligkåret den 5. januar 1047 i Roma av pave Klemens II (grev Suitger av Morsleben og Hornburg, biskop av Bamberg) (1046-47) i nærvær av den tyske keiseren Henrik III (den svarte) (1039-56; keiser fra 1046). Klemens II ble satt på pavetronen av keiser Henrik III den 25. desember 1046, og samme dag kronet han Henrik til keiser. Den 5. januar 1047 holdt den nye paven en synode i Roma, hvor simoni ble gjort straffbart med straff av ekskommunikasjon. Det var på denne synoden han helligkåret Wiborada.

Hun ble dermed den første kvinnen som ble formelt helligkåret av paven, mens den første mannen var hennes venn, den hellige biskop Ulrik av Augsburg (ca 890-973), som ble helligkåret av pave Johannes XV (985-96) på en synode i Lateranet den 31. januar 993. Før den tid hadde helgeners kult vært lokal og spontan. Wiborada danner sammen med Gallus og den hellige grunnleggerabbed Otmar (719-59) de tre stjernene blant helgenene fra St Gallen. Ekkehart IV forteller om henne i den fargerike skildringen av madjarenes angrep og flere andre episoder i sin klosterhistorie for St Gallen (Casus sancti Galli).

I ikonografien fremstilles Wiborada i klærne til en benediktinsk nonne, etter regelen som munkene i St Gallen levde etter, med en bok som symboliserer hennes profetisk gaver. Boken kan også symbolisere det biblioteket hun berget. Men oftest avbildes hun med en stridsøks (hellebard), som de hedenske inntrengerne drepte henne med (som er en anakronisme, for årsaken til hennes død var ikke en hellebard, men en stridsøks, siden hellebardene ikke dukket opp på 1400-tallet).