Den salige Agnellus av Pisa (~1194-1235/36)

Den salige Agnellus (it: Agnello) ble født rundt 1194 i Pisa i regionen Toscana i Midt-Italia. Han kom fra den adelige familien Agnelli. Han ble opptatt i fransiskanerordenen (Ordo Fratrum Minorum – OFM) av den hellige Frans av Assisi selv da han besøkte Pisa, trolig i 1211. Et kloster ble grunnlagt i byen, og der opplevde Agnellus å bli båret av sted på den første bølgen av den tidlige fransiskanske gløden.

På kapittelet i 1217 ble det bestemt at brødrene skulle utvide sin virksomhet til Frankrike. Frans ønsket å reise sammen med gruppen og fulgte dem også et stykke på veien, men i et tilfeldig møte med kardinal Ugolino, den fremtidige pave Gregor IX (1227-41), ble han overtalt til å akseptere at hans plass heller var i Italia. Frans selv utnevnte Agnellus, som da var diakon, som leder for gruppen, som skulle fortsette som planlagt.

Abbeden av Saint-Denis ga brødrene tillatelse til å bruke et hus, og i løpet av svært kort tid åpnet brødrene andre hus i regionen rundt Paris, som Agnellus var custos for i noen år. Men det viktigste skrittet som Agnellus tok i Paris var å starte et nytt kloster der for de fransiskanske studentene ved universitetet, og dermed startet han forbindelsen mellom fransiskanerne og det mest innflytelsesrike utdanningssenteret i middelalderen. Etter å ha vendt tilbake til Italia var Agnellus også til stede på det såkalte «Mattekapitlet».

Syv år etter at Agnellus kom til Frankrike gjorde Frans ham i 1224 til leder for en gruppe på åtte brødre som skulle reise til England og grunnlegge fransiskanerklostre der, og han ble ordenes første provinsial i England. Det var tre engelskmenn i gruppen, og en av dem, Richard av Ingworth, var presteviet, mens Agnellus fortsatt bare var diakon. Gruppen ble mottatt gjestfritt på den franske siden av kanalen av munkene i Fécamp, som i tillegg betalte reisen til Dover. Dit kom de den 10. september 1224 og fortsatte til Canterbury, hvor de ble innlosjert i De fattige prestenes hus og sov i en bygning som ble brukt til skole på dagtid. Mens elevene var der, var brødrene stuet sammen i et lite rom på baksiden, og først da guttene var gått hjem, kunne brødrene komme frem og tenne opp i ovnen.

Det var vinter, og de må ha hatt det svært ukomfortabelt, særlig ettersom kosten deres bare besto av brød og fortynnet øl. Deres munterhet og glød gjorde at de vant beundring fra erkebiskop Stephen Langton av Canterbury, som så i dem en legemliggjøring av apostlenes ånd og refererte til dem som «Brødre av apostlenes orden». Etter hvert fikk de et stykke land av forstanderen i De fattige prestenes hus. Det var sumpaktig og udrenert, men der bygde de seg hytter hvor de bodde i rundt femti år.

De to engelske brødrene Richard av Ingworth og Richard av Devon hadde straks dratt til London sammen med to italienske brødre. Der ble de varmt mottatt av dominikanerbrødrene, som ga dem husrom i to uker inntil de fikk leie sitt eget hus i Cornhill. De to engelske brødrene fortsatte da til Oxford, mens Agnellus dro opp til London for å overta ledelsen av klosteret i Cornhill. Et år senere flyttet brødrene fra Cornhill til et hus i Stinking Lane – et navn som sier noe om strøket. Huset der ble i 1229 utvidet på grunn av det store antallet av kall. Agnellus selv var sterkt gjennomsyret av Frans' fattigdomsideal, og han ville ikke tillate brødrene å motta mer land en det som var strengt nødvendig eller å ha store bygninger. Senere, da en sykestue ble bygd til klosteret i Oxford, gjorde han takhøyden så lav at en mann av normal høyde bare så vidt kunne stå oppreist der.

Rekruttering var trolig hovedformålet for å fortsette til Oxford, men den teologiske skolen som Agnellus etablerte der, skulle bli av umåtelig betydning både for fransiskanernes engelske provins og for universitetet i Oxford. Agnellus selv var ingen lærd mann, og det kan heller ikke sies at Frans var en entusiastisk forkjemper for studier – han var mer opptatt av at hans brødre kunne miste sin enkelhet ved å falle som ofre for tomme ambisjoner. Lærdom var en god ting, så sant den ikke slukket bønnens ånd eller hindre arbeidet til Den Hellige Ånd.

Den engelske provinsen tok opp i seg Agnellus' ånd til en slik grad at selv om dens akademiske standard var den høyeste i ordenen, var deres iver for fattigdomsidealet like fremtredende. Haymo av Faversham, en engelsk fransiskaner som hadde sluttet seg til ordenen i Paris, var lederen for gruppen som utfordret og avsatte Elias, den kontroversielle ordensgeneralen som med sin mangel på sans for fattigdomsidealet hadde opprørt flertallet av brødre. Den engelske provinsen balanserte stødig i de etterfølgende kontroversene i ordenen omkring fattigdomsspørsmålet, og kunne regnes med å være frittalende i spørsmålet på generalkapitlene. Johannes Buralli ønsket at «en slik provins burde plasseres i verdens sentrum slik at alle kunne følge dens eksempel».

Fransiskanernes ankomst til Cambridge bidro til etableringen av et teologisk fakultet der, selv om Cambridge aldri oppnådde den samme betydningen som Oxford i den fransiskanske verden. Mange strålende vitenskapsmenn fra Oxford var forbundet med fransiskanerne: Robert Grosseteste, hvis tjenester som foreleser Agnellus sikret seg nesten helt fra starten på skolen og som kan sies å ha etablert dens ry, ble fulgt av fire andre sekulære magistere før fransiskanerne selv tok over posten. Blant disse var Adam Marsh, Thomas av York, Richard Rufus av Cornwall, John av Wales og de intellektuelle kjempene Roger Bacon, den salige Johannes Duns Scotus og William av Ockham.

Agnellus kunne ikke forutse den intellektuelle briljansen som skulle karakterisere den engelske provinsen og heller ikke den åndelige innflytelsen til så mange menn som var viet til Frans' idealer. Det som var viktig, var at han levde ut disse idealene og satte et levende eksempel på hva det var å være fransiskaner til de unge engelske brødrene han tok opp i ordenen. Hans ry for hellighet var ikke mindre blant legfolket. Han var en venn av kong Henrik III (1216-72), som beundret hans renhet og hellighet, og i 1233 ble han på grunn av sin vennlighet og takt valgt til å føre forhandlingene med den opprørske jarl Marshall. Agnellus arbeidet for å roe situasjonen, men det ble sagt at hans helse ble undergravet i dette arbeidet og av en siste smertefull reise til Italia.

Ved sin retur til Oxford fikk han dysenteri og døde der den 13. mars 1236 (eller 1235), bare 41 år gammel, etter at han i tre dager hadde ropt: «Kom, kjære Jesus» [kilden Catholic Encyclopedia skriver at han døde den 7. mai 1236]. Hans legeme forble intakt, og det ble æret i Oxford til Henrik VIIIs tid (1509-47) og oppløsningen av de engelske klostrene. Han ble saligkåret den 4. september 1892 ved at hans kult ble stadfestet av pave Leo XIII (1878-1903). Hans minnedag er dødsdagen 13. mars, mens fransiskanerne feirer ham den 7. mai. Han feires i erkebispedømmet Birmingham og i fransiskanerordenen.