Den hellige Aredius av Limoges (d. 591)

Den hellige Aredius (Aridius, Arigius, Aregius, Arède, Arège, Arey, Arige, Yrieix, Yrieux, Yriez, Yrier, Yriel, Ysary, Ysère, Ysérie, Yzaire, Yséry, Héray, Hérié, Ieairie, Iéaire, Erice, Séries, Aredius Lemovicinus, Aredius Attanensis) ble født i 510/516 i Limoges i Haute-Vienne i Gallia. Han var sønn av den adelige landeieren Jucundus (Jocondus) og hans hustru, den hellige Pelagia av Limoges (fr: Pélagie) og fikk sin utdannelse av abbed Sebastian av Vigeois.

Som ung ble han sendt til hoffet til den frankiske kongen Theodebert I av Austrasia (534-48) i Trier (fr: Trèves), og der oppnådde han kongens aktelse i en slik grad at han en gang før 540 ble utnevnt til kongens kansler. Der ble han lagt merke til av biskop Niketius av Trier (532-66), som stammet fra Auvergne, og han ble disippel av ham. Oppmuntret av biskop Niketius forlot han det sekulære liv og valgte det religiøse liv og mottok tonsuren. Den hellige biskopen og kirkehistorikeren Gregor av Tours forteller om et mirakel som skjedde:

En dag, mens klerikerne sang Davidssalmene i kirken, så de en blendende hvit due synke ned, og etter å ha fløyet rundt Aredius, landet den på hans hode, som for å vise at han allerede var fylt av Den Hellige Ånd. Da han litt beskjemmet ville vifte den bort, flakset den litt før den igjen landet på hodet og på skulderen hans, og den fulgte med ham helt til biskopens hus.

Da Aredius’ far og broren Renosindus (eller Eustadius) døde i 540/45, vendte Aredius på bønn av sin mor tilbake til Limoges for å trøste henne i sorgen. Han brukte sin arv til å grunnlegge i 564/572 klosteret Atane (Attane) på land fra sin villa Attanum ved elvene Loue og Couchou i Limousin (Haute-Vienne). Han ble selv abbed i klosteret, og de første munkene var medlemmer av hans egen familie. Han ga dem en regel inspirert av de hellige Basilios og Johannes Kassians cenobittiske Institusjoner, samt utsagn fra de gamle fedrene. Senere sluttet andre munker seg til dem.

Han overlot administrasjonen av klosteret til en helgenaktig kvinne, som trolig var hans mor, og dermed kunne han konsentrere seg om forkynnelse og apostolatet i provinsen, og han var berømt for sine evangeliske reiser over hele Gallia. Han grunnla nye filialklostre i Vigeois og Excideuil i Périgord og dro på valfarter, alltid til fots, til helgengraver, blant dem gravene til de hellige Julian av Brioude (d. 303) og Radegunde av Poitiers (d. 587), men spesielt til Martin av Tours’ grav, siste gang han var der, var i sitt siste leveår. På sine valfarter samlet han ivrig relikvier (Julian, Martin, Klemens, Laurentius), og han bygde flere kirker til ære for de helgenene han hadde samlet relikvier av. Han bevirket også flere undere og samlet mirakelberetninger.

Han hadde kontakt med den hellige grunnleggersken Radegunde i klosteret Sainte-Croix i Poitiers, og han var venn av den hellige poeten Venantius Fortunatus (d. ca 610). Han deltok også i et diplomatisk oppdrag til kongen av Austrasia, den hellige Guntram (d. 592)

Etter å ha skrevet et testamente hvor han innsatte de hellige Hilarius av Poitiers og Martin av Tours som sine arvinger, døde Aredius den 25. august 591 av tyfus, nesten åtti år gammel. Etter eget ønske ble han gravlagt av biskop Ferreolus av Limoges i sin egen klosterkirke, viet til Julian av Brioude. To kvinner som var besatt av djevelen, ble helbredet i begravelsen. Senere skjedde det mange mirakler ved hans grav. Hans levninger ble skrinlagt av biskop Saibrand av Limoges på søndag etter rogasjonsdagene, den 17. mai 1181. Den hellige Gregor av Tours (538-94) har gitt oss hovedpunktene i hans biografi i sin Historia Francorum. Hans minnedag i Martyrologium Romanum er dødsdagen 25. august.

Klosteret ble senere oppkalt etter ham, fra 1400-tallet Saint-Yrieix-la-Perche, det samme navnet fikk landsbyen som vokste opp rundt klosteret, Saint-Yrieix-la-Perche (87500). Seks steder i området bærer hans navn, blant dem Saint-Yrieix-la-Montagne.

En spesiell venerasjon av relikvarer i form av hodene til lokale helgener utviklet seg i regionen Limoges i middelalderen, og denne kulten fortsetter til denne dag. På festdager pleide relikvaret å bli båret i prosesjon gjennom gatene og deretter plassert på et alter for de troendes venerasjon.